Statsministerens innlegg på framleggelsen av Ekstremismekommisjonens rapport

Innlegget som framført (transkribert fra videoopptak)

Tusen takk, Tonje (Brenna), takk for at du gjør det (ditt innlegg) både personlig og politisk. Det er det det viktigste i livet handler om, og det er det vi behandler nå. Jeg takker Cathrine Thorleifsson, hele kommisjonen. Jeg husker den junidagen i 2022, vi sto foran Regjeringsbygget. – Noen kjente ansikter, noen nye, som vi var heldige å få inn til denne kommisjonen. Vi forankret denne kommisjonen i regjeringsplattformen vår høsten 2021 – for dette ville vi gjøre. Det var nødvendig og påkrevet, og nå er resultatet her i en omfattende rapport.

Og mot et mørkt bakteppe, så er dette egentlig noe av det fineste med demokratiet. Fordi vi tar denne utfordringen og sier at vi skal møte den – med kunnskap og med felles innsats. Og det er noe med at den ‘tykke’ NOU-en står opp mot den trusselen som kommer fra også menneskeskapte handlinger.

Jeg ser frem til å lese den – virkelig – og så kan jeg jo si her nå igjen at den går nå på høring. Det er en tre måneders rutine. Og så skal vi lage en stortingsmelding om dette. Vi ønsker å ta det inn til Stortinget. Da blir den debattert og behandlet, og jeg tror vi har håp om at vi da igjen kan vise en kvalitet for samfunnet vårt – at vi slutter opp om det aller viktigste, på tvers.

Noen få punkter fra meg:

Cathrine sa det og Tonje sa det: Ekstremisme og radikalisering er også i vårt samfunn. Mange varianter og innganger til det, men det er et faktum vi må forholde oss til. Det som er bra med denne rapporten, noe av det som er bra, er at vi får dette nå beskrevet, kategorisert, ryddet opp i og ordnet og laget årsakssammenhenger, som mange har følt på intuitivt, men som nå er så godt som mulig forankret i både forskning og klokskap i denne gruppen. Og endestasjonen av dette er jo selvfølgelig fryktelig, uakseptabelt, nemlig bruken av vold, trusler og utrygghet som folk opplever.

Og så vil jeg jo si – det er det grunn til å si – at utfordringen trolig aldri har vært større enn nå. Vi har jo ofte et håp om at det blir bedre, at dette grusomme kan ikke skje igjen. Men jeg tror vi skal være ærlige og si at med den verden vi har, med de spenningene vi har, og den omgivelsen vi har nå, akkurat nå, så er antakeligvis utfordringen større. Så – det forebyggende arbeidet og det ‘spisse’ arbeidet med å beskytte folk, det har aldri vært viktigere. Det er mitt første punkt.

Så vil jeg – det er mitt andre punkt – si at vi må inn i kunnskapsgrunnlaget for å rydde opp i en ting. Og jeg sier ‘rydde opp’, for jeg tror at her er debatten litt skjev. Vi skal forvente at den skarpe enden av vårt sikkerhetsapparat, etterretning, politi, alt det arbeidet, beskytter oss mot den ‘skarpe enden’ av det som kan skje. Men noe av det som gjorde mest inntrykk på meg etter 22. juli, og i arbeidet med det, var jo hvordan de tjenestene sa – at når vi kommer inn, så er det ofte for sent. – Slik at terroristen 22. juli, og muligheten til å stoppe han, lå i helt andre etater, på helt andre nivåer, og i helt andre tidsepoker, antageligvis.

Det er en kunnskap som trekker veldig i retning av det som er tittelen på forsiden (av rapporten), nemlig forebyggingens betydning. Og det å forstå at forebygging er ikke ‘soft’, forebygging er ikke ‘diskusjon’, forebygging er kjernen i det vi må sette innsatsen inn mot.

Så det er mitt tredje punkt, at vi nå får verktøy og virkemidler, forslagene omhandler kompetanseløft, bedre organisering, Tonje snakket om utenforskapets betydning –det er jo en tung fellesnevner i både norsk og internasjonal erfaring – og det å styrke den demokratiske motstandskraften. Og da vil jeg takke AUF, andre ungdomsorganisasjoner, og det sivile samfunnet i Norge, som er en levende ressurs her som vi må bruke.

Så da er konklusjonen sett fra min side, som statsminister, at denne rapporten skal nå gå sin gang – men vi kommer ikke til å vente, vi jobber jo med det også: Vi må intensivere og spisse innsatsen for å forhindre nye hendelser, svekke grobunnen for ekstremt tankegods.

Jeg blir ofte spurt i ulike sammenhenger opp mot ulike sakskomplekser: Kan du garantere at dette og dette ikke skjer igjen? Og det er et ganske krevende spørsmål for en politiker, fordi at hvis du sier ja, som du jo ønsker å gjøre, så blir du ganske sårbar hvis noe skjer. Hvis du sier nei, så kan det jo være et uttrykk for maktesløshet. Så svaret må jo være at vi må gjøre alt vi kan for å forhindre det. Og fordi vi ikke kan garantere det, så blir det desto viktigere at vi klarer å basere oss på kunnskap.

Det har vi et godt grunnlag for nå, og hele regjeringen er motivert for å ikke vente med å gjøre arbeid i det daglige, men nå går denne rapporten sin gang på den beste måten, derfor gir jeg ordet til Justis- og beredskapsministeren, Emilie (Enger Mehl). Takk for meg.