Statsministerens innlegg på Industridagen i Vik Ørsta

Sjekket mot fremføringen

Først og fremst tusen takk for at statsministeren fikk komme tilbake. Det har gått noen år (55) … Vi har jo mye løpende kontakt og treffer hverandre, men denne invitasjonen kom i januar – tror jeg – og ble skrevet inn i boka mi. Og jeg har gledet meg til det, for det er jo ingenting som egentlig er flottere med denne jobben enn å få reise i eget land. Det sier vi som reiser hver dag, ja vi gjør det.

De siste tre ukene har det vært Kina, Beijing og Shanghai, og det har vært Virginia og Norfolk og New York, men høydepunktet er her nå. Og det ber jeg dere om å stole på, for her handler det om – som jeg pleide å si som utenriksminister: at utenrikspolitikkens mål, det er å gjøre innenrikspolitikken mulig. Det er sånn det er. Vi er valgt her. Og det er livene våre i Norge det handler om.

Så jeg vil bare begynne med å si at det var en imponerende omvisningsrunde her i Vik Ørsta. Takk til deg for omvisningen, og takk for den lange arbeidsinnsatsen du (Leif Arve Voll) har gjort her. Industri er jo mer enn bare produksjon. – Industri er kultur. Og jeg har alltid ment at for de store omstillingene som skjer i samfunnet – og når vi nå tar hensyn til klima og så videre – så ligger løsningene veldig ofte i industrien. – Og hva er industri? Det er kobling av noen råvarer, energi, teknologi, kapital og arbeid. – Alt dette sammen, og få det til å henge sammen. Og det synes jeg er veldig flott å se her.

Vestlandet

Så er det jo sånn, at vestlandsregionen – Liv Signe (Navarsete), statsforvalter, vi har vært sammen på en del besøk her nå i løpet av de siste ukene – er den mest vekstkraftige delen av landet vårt. Det er det faktisk – ja, det er kanskje ikke alle som tror det – men det er der det går aller best, og der rapportene tilbake handler om det.

Det er stolte tradisjoner av både grundere og en egen kultur, og jeg pleier å si at med de oppgavene Norge står nå overfor – en parentes her: når jeg er ute og reiser, så tror jeg nesten alle kolleger jeg møter, ville ha byttet med meg på dagen, for vi har et så godt utgangspunkt – men jeg pleier å si; at enten lykkes Vestland, eller så lykkes ikke Norge. – Fordi forutsetningene er i så stor grad tilstede her.

Det er ikke enkelt, og det hadde ikke vært noe poeng heller å være samlet her hvis det var enkelt, men vi må ta det som utgangspunkt.

Norges Bank har jo sånne regionale nettverk som melder tilbake hvordan det går rundt om i landet. Nå var jeg for tre uker siden i Møre og Romsdal, og nå er vi litt lenger sør. Og det er her vi får de beste tilbakemeldingene på etterspørsel, lønnsomhet og aktivitet. – Så la oss ta med det. Det er også sånn at aldri før har norske bedrifter investert mer enn nå. Vi har investeringsrekord, omsetningsrekord og overskuddsrekord. 

Prisstigning

Men alle ting kan sees i et makro- eller mikroperspektiv. På samme tid som det kan gå bra for én sektor, en bransje, så kan enkeltbedrifter oppleve store utfordringer og folk flest, generelt sett; mange opplever at de har fått dårligere råd de siste årene.

For hva er det inflasjonen gjør? Den gjør det jo vanskelig å planlegge. For dere. For oss i offentlige sektor. – Liv Signe og jeg åpnet et sykehus i Førde nylig, det nye bygget der (Livabygget); det er et helt eksemplarisk gjennomført prosjekt, på tid, etter planen. Men det de opplevde var jo at de pengene som var satt av til prosjektet, de rakk kortere, fordi de ble mindre verdt. Jeg har fremholdt dette sykehuset ofte fordi det er så etter boka, men da de kom mot slutten, da så de at det var noe på intensivavdelingen de ikke fikk gjort. – For der var altså pengene brukt opp, så det tar litt lenger tid.

Og dette er i det store, men i norske familier er det det samme. Den ene ferieturen, eller å gjøre et eller annet der du bor, eller gjøre noe for ungene dine, det må vente, og nettopp dette har vært og er krevende for mange.

Så har jo målet for oss som regjering vært å kunne si at folk skal få bedre råd. Og med det mener vi at det er farlig for et samfunn – hvis det går over tid – at det du får igjen for arbeidet ditt blir mindre verdt. – Alle dere som sitter her, og som er med og skaper disse verdiene for samfunnet og for bedriften.

Så har vi sett i USA for eksempel at den amerikanske arbeiderklassen, middelklassen, har ikke hatt kjøpekraftforbedringer siden 1970-tallet. Og samtidig er det noen som har stukket fra helt på toppen. Det har blitt en enorm avstand, og jeg tror at dette er en av grunnene til at vi nå følger med på et Amerika som er vanskelig å kjenne igjen. – Med så enormt store forskjeller og hvor folk kjenner seg ikke igjen i hverandres liv, for å si det på den måten.

Omstillinger

Og det tror jeg det er veldig bra at vi gjør i Norge, stort sett. Vi er en regjering som har som mål å sikre like muligheter mellom folk og mellom ulike deler av landet. Og det er klart det er forskjell på å sikre like muligheter midt i Oslo og her, på grunn av geografien. Men vi har en sterk politisk vilje til å gjøre det. Og det tror jeg er viktig; at vi har tilliten og troen på hva vi kan få til sammen. – Fordi, som noen historikere sier; det eneste som er varig, det er at ting forandrer seg.

Og fremover så står vi i en tid med geopolitisk uro. Det er tungt å våkne om morgenen og følge med på hva som skjer ute i verden; om det er Midtøsten eller Ukraina, eller veldig krevende tider for dere som planlegger industridrift.

Energiprisene, som plutselig i Norge begynte å bli ugjenkjennelige. – Ikke fordi noe skjedde i Norge, men fordi noe skjedde der ute i verden. Det ble krig. Dere snakket isted om stål fra Russland, men også gassen fra Russland som ikke kom, og det som skjedde med prisene. Og dette kommer vi til å leve med.

Så er det dette at i årene fremover – vel, jeg tror det kommer en statsminister hit innen 50 år igjen – men i de årene som kommer nå, så blir befolkningen vår eldre. I 2060 – da runder jeg 100 år, det året – da er vi 700 000 flere over 67 år, og 100 000 færre under. Så det gjør noe med samfunnet vårt, som vi må løse som best, for å klare oppgavene våre.

Og så har vi klima, miljø og energi. Der er vi inne i et skifte nå, og det må vi klare å komme gjennom. Og det store temaet som vi møter nå i Norge, som regjering og hos dere, det er at vi nå for første gang på lenge sier at det er ikke opplagt at vi har uendelig med kraft. Kraften i Norge er jo litt sånn ujevnt fordelt. Den kan være ‘låst inne’ noen steder: På Hellesylt, hvor vi var for noen uker siden; der kan de nå bygge en hydrogenfabrikk på kaia fordi det er innelåst kraft som ikke kommer ut; man kan bruke den der. Men ellers er det jo – vet vi – mellom ulike deler av Norge overføringskapasiteter; det skal vi snakke om senere i dag, tror jeg, som er en utfordring. Men vi trenger altså mer kraft, mer nett og mer enøk – bruke kraften bedre. Det slår jo rett inn i hverdagen dere har her.

Og så går vi gjennom et utrolig skifte innen digitalisering. I forrige uke lanserte vi Digitaliseringsstrategien vår. Alt som kan elektrifiseres, blir elektrifisert. Alt som kan digitaliseres, blir digitalisert. Det er jo det vi ser.

Ta energisystemet vårt; mange spør hva som skjer med energisikkerheten i Norge. Når jeg besøker kraftverk eller oljeplattformer, så sier de at den største trusselen mot oss er hvis noe skjer på det digitale. – Fordi så mye av dette er styrt gjennom digitale systemer og kunstig intelligens og alt dette som kommer. – Det skal vi møte.

Men i dette mener jeg fortsatt at Norge har en stor mulighet som industrinasjon – og den skal vi beholde. Og da er, hvis vi nå kommer tilbake til det, Kina en utfordring. Dette med rettferdig handel – og ikke. 

Igjen så ligger veldig mye av løsningen vi skal finne i det som skjer i industrien. Og hvis vi kommer hit, så vet vi jo at vi vil trenge en del ting uavhengig av forandringene som kommer nå. – Vi kommer fortsatt til å trenge veisikring. Vi kommer til å trenge enda mer veisikring, veidirektør. Nå har vi jo en urovekkende utvikling på dødsfall i trafikken. Og det må vi gjøre med. Først må vi gjøre noe med oss som ferdes i trafikken. – Men det har også noe med det utstyret vi skal ha. Vi kommer til å trenge, i 2050, akkurat det samme som nå; sikre veier som er sikret i veikanten, og så videre.

Men produksjonen vil antakeligvis gå igjennom endringer. For den må skje med mindre klimautslipp, smartere bruk av energi. Og det vil skje i veldig mange andre land. Da må vi være åpne for å bruke ny teknologi. Det er imponerende å høre at den maskinen som er her, har stått siden slutten av 1960-tallet, og fortsatt fungerer som den gjør, men det er jo hele tiden et arbeid for å gjøre forbedringer underveis. Og der må vi som myndigheter stille miljøkrav, i dialog med industrien. Så den kulturen må vi ha med oss.

Kjøpekraft

Og så skal jeg bare si noen ord om at for oss har det vært et poeng å komme tilbake igjen dit at folk i jobb får pluss i kjøpekraften for et års innsats. Nå har vi de siste to-tre årene på grunn av inflasjonen hatt minus, men i år kommer det altså til å bli et pluss hvis vi tar lønnsoppgjøret, med prisstigningen; så blir det nesten oppunder 2 % i pluss. Og så vet jeg ikke hvor fort det slår ut i det du ser på din egen lønnsslipp, hva den står i forhold til, men jeg mener igjen: Hvis folk gjør den samme jobben, år etter år, og den blir mindre verdt, denne jobben; det er farlig for et samfunn.

Så det at vi nå har fått prisstigningen ned – den gikk veldig fort opp – og den har kommet fortere ned enn mange trodde. Og nå er det altså å vente på at også rentene skal gå den veien, og det kommer de til å gjøre.

Vi har som regjering vært opptatt av – parallelt med å holde nøktern pengebruk – å satse på de områdene som er viktige for dette at vi sier at ‘velferdsstaten er ikke til pynt, den er til bruk’. Vi har gjort tiltak særlig for barnefamilier med billigere barnehage, billigere skolefritidsordning, bedre for studenter, pensjonister, for en del utsatte grupper – slik at de også får et løft gjennom det.

Arbeidskraft

Og så er det den store oppgaven vi har, at vi skal få flere mennesker i jobb.

For de 145 000 vi har fått i jobb frem til nå, de har egentlig vært veldig ‘tilgjengelige’. De har ønsket å jobbe, de har kunnet gå inn i jobb. – Men ‘de neste 150 000’ som vi ønsker å få inn i jobb frem mot 2030 – for dersom vi skal øke sysselsettingen i Norge – de kommer fra det jeg kaller ‘den andre køen’. Det er folk som ikke bare går rett ut i jobb, veldig mange av dem. De trenger noe tilrettelegging, noe opplæring, få ferdig opplæring. Og kanskje trenger de å kunne jobbe mindre enn 100 %.

Og samtidig som vi i en regjering får hele, faste stillinger – et veldig viktig prinsipp – så vil dette være mennesker som vil trenge å jobbe ‘ordnet deltid’, mange av dem. De kan jobbe 30-40 %. Men i dag er det veldig sånn ‘100 eller 0’.

Så i den arbeidsmarkedspolitikken som Tonje Brenna er ansvarlig for, så er det ikke bare å legge til rette for at de som måtte være permittert på grunn av en nedgang kan komme tilbake i jobb – det er fortsatt viktig når det skjer – men det er også det å kunne nå fram til de – vi har altså 600 000 mennesker i Norge i arbeidsfør alder som ikke er i jobb. – Og det er med god grunn for mange av dem, og det skal de få være trygge på, for de kan ikke jobbe – men veldig mange av dem ønsker å jobbe.

Næringspolitikk

Så skal vi ha en aktiv næringspolitikk. Vi jobber nå med en industrimelding som skal sette særlig fokus på industrien. Vi jobber med Det grønne industriløftet, som handler om å utvikle nye næringer; havvind, hydrogen, videreutvikle prosessindustrien, få ned utslippene.

Vi lager industripartnerskap med våre viktigste kunder i Europa: Tyskland, Frankrike. Vi har en egen ‘grønn allianse’ med EU. Vi har mange nye kapitalvirkemidler for å få til det grønne skiftet.

Det går en debatt hos samfunnet nå: Er det noe poeng med en sånn næringspolitikk? Jeg så det var en historieprofessor som sa det; at hvorfor skal vi ha en næringspolitikk for havvind? Vi har jo ingen naturlige forutsetninger for havvind i Norge? – Dette er et spesielt argument for det landet som har verdens nest lengste kystlinje. Så hvis ikke vi har forutsetninger for å bygge havvind, så er det – tja. Det er for meg litt rart. – Vi får ikke til dette uten at staten er med og hjelper til i startfasen. Sånn har det også vært for veldig mye norsk industri.

Vi har en ambisiøs nasjonal transportplan. Den skal følges opp. Det er alltid ‘fest’ når Stortinget vedtar transportplaner. Det er ikke grenser for hvor mye vi egentlig har. Men den skal nå gjennomføres.

Vi har en ny langtidsplan for Forsvaret. Det er en stor investering vi skal gjøre fremover sammen.

Og så jobber vi også med å styrke utdanningsopplegget vårt; fagskolene våre, yrkesutdanningen. – Nå er det også her; jeg tror at det er parallelt med at det går bra på Vestlandet, så er det høy søkning til yrkesskolene for ungdommen vår. 15-16-åringer velger yrkesfag. Jeg tror over 60 % i Møre og Romsdal – og det er også høyt når vi kommer hit.

Internasjonalt

Så, gode venner,

Det som er flott i Norge, det er at vi klarer disse endringene ganske bra. Det siste året forsvant det 287 000 jobber i Norge, og det ble skapt 314 000. Og det er egentlig et uttrykk for at vi klarer endringene veldig bra, og at vi ikke er redd for å ta i bruk ny teknologi.

Så skal jeg si noen ord om Kina – og det som dere nettopp trakk frem. Jeg tar med meg tilbake det eksempelet dere bruker veldig godt – om hvordan vi skal jobbe med det. Vi har antakeligvis verdens mest åpne økonomi. Det er jo kjennetegnet i Norge, og det gjør jo at vi er det velstandssamfunnet vi er, fordi vi har så høy eksport. Og som følge av det har vi også import. Og så skal den importen skje etter regler som er såkalt rettferdig handel, ‘fair trade’. Det har vi Verdens handelsorganisasjon (WTO) for – og regler. Den står det ikke særlig bra til med om dagen. – Fordi veldig mange land nå begynner å se bort fra de reglene, ikke minst USA, som har vært en pådriver for dem; de lukker nå døra for veldig mye av det og tar egne tiltak for seg selv. Det er ikke bra for Norge i sum, over tid. Men det betyr jo heller ikke at vi kan sitte helt stille og se på en type handel som ikke skjer i tråd med regelverk.

Og nå har dere fått med dere det at EU vurderer å innføre egne tariffer på import av kinesiske elbiler, fordi de mener at disse bilene ikke er produsert i tråd med de reglene som gjelder; at det er ulovlig statsstøtte, subsidier. Vi produserer jo ikke elbiler. Vi er heller ikke med i EU, så vi innfører jo ikke sånne tariffer på kinesiske biler.

Men vi produserer veiutstyr, sikringsutstyr langs veiene, og vi har grunn til å gå inn og se på – hva er betingelsene dette gjøres på. – Og som det ble sagt; er kvaliteten den samme? Er kvalitetskravene de samme? Er miljøkravene i produksjonen de samme? Og det har litt å gjøre med hva vi som myndigheter setter av krav til hva som blir produsert. – Men jeg skal ta det med meg. Samfunnsregnskapet – det mener jeg også er viktig å ta med.

Og jeg vil si til dere i dag: Det er en flott tradisjon å ha en industridag her i Vik. Det er flott for meg å være her, og vi tar med oss lærdommen. Tusen takk for omvisningen og oppmerksomheten som dere viste. Takk for meg. 

 

• For mer informasjon om industridagen, se Industridagen 2024 - Vik Ørsta (vikorsta.no)