Statsministerens innlegg på journalistkonferanse om Nordområdene i forbindelse med Arctic Frontiers

Innlegget som fremført (transkribert fra lydopptak)

Kjære alle sammen,

Russland

To refleksjoner først. Jeg var i Harstad for ti dager siden. Og det var det første stedet jeg møtte Sergej Lavrov. Det var to uker etter at jeg hadde blitt utenriksminister, det var et møte i Barentsrådet i Harstad. Og der skulle det være middag om kvelden, og Lavrov skulle komme. Jeg visste jo mye om ham – han hadde vært FN-ambassadør i ti år og Russlands utenriksminister i ett år – og var jo en størrelse i diplomatiet.

Vi møttes der, og det var lett å snakke sammen, han er en lett tilgjengelig person. Og jeg husker jeg spurte ham; hvis det skulle hende at Norge og Russland, etter 40 år i forhandlinger, skulle bli enige om en delelinje – som det jo var egentlig ikke så mye nytt å fortelle om i 2005, for uansett så hadde det jo bare gått og gått i mange, mange år – men: ville det være komplikasjoner å få dette gjennom i Dumaen i Russland? Og jeg husker han så på meg og så sa han at; ‘gode mann, jeg tar meg av Dumaen, og så får du ta deg av din hjemmebane’. Det var liksom starten.

Og så var jo situasjonen den at det ikke ble noen særlig bevegelse på et par år. I 2007 så klarte vi å få russerne med på å forhandle en ‘mini-delelinjeavtale’ om Varangerfjorden, som jo egentlig hadde mange av de moderne prinsippene som skulle til, og så ble det da, i 2010, gjennombruddet for avtalen. Og mellom 2005 og 2009 så var det – etter min svenske kollega – den russiske som jeg møtte oftest av mine utenriksministerkollegaer. Det sier litt om tiden vi var i der og da, vekselsvis i Norge, i Russland, ulike steder.

Og da vi oppsummerte delelinjeavtalen, kvelden før den ble kjent, og det var under slottsmiddagen for president Medvedevs besøk i Oslo, så spurte jeg, for Lavrov og jeg satt sammen – og da var det bare fem stykker på den middagen som visste om det som skulle komme neste dag – og hvis Hans-Wilhelm Steinfeld (NRK) hadde vært her nå, så hadde jeg måttet fortelle det at da Jens Stoltenberg sa på pressekonferansen at ‘nå har vi for øvrig blitt enige om delelinjeavtalen’, så var Steinfelds første spørsmål likevel stilt om noe helt annet. Jeg tror det må ha vært et – for ham – evig feilsteg.

Men det jeg spurte Lavrov om under middagen var; ‘hva vil du oppsummere er grunnen til at vi fikk den enigheten nå, etter 40 år’? Og han sa at det er tre forhold, etter hans mening. Vi diskuterte oss frem til det. Punkt én: Begge regjeringer har kontroll over eget land. Det var jeg egentlig ikke så overrasket over når det gjaldt Norge, men for ham var det viktig å slå fast at i annen halvdel av det første tiåret i 2000, da fikk Russland kontroll over eget land, slik at de kunne inngå denne type avtaler, han vektla det. Punkt to: Begge land har interesse av en avtale. Det bør jo ligge til grunn. Og jeg tror Russland levde egentlig ganske greit med at det var et såkalt omstridt område i alle de årene. Og punkt tre: Nøkkelfolkene stolte på hverandre. Og det gjaldt jo mellom fagfolkene våre, kart-folkene våre – Kartverket hos oss og kartmyndighetene i St. Petersburg, veldig avanserte folk. Og også mellom de få av oss som var diplomater og politikere. Det var altså en type tillit som måtte til for den type forhandlinger, hvor du måtte ta og gi, uten å måtte komme i en situasjon hvor de andre bare tok inn det du ga, uten å gå videre. Det var 2005 – som jeg husker det – og inn mot 2010.

Og så har jeg bare lyst til også å si – et annet bilde fra den tiden – 2012, her ute på kaia (Tromsø) – Hurtigruta. Hillary Clinton var på besøk i Norge, en dag i Oslo, en dag i Tromsø. Og vi er ute, etter middag, ved midnatt og vi går tilbake hjem til hotellet, det er juni og lyst. Så åpner Hurtigruta dørene og ut kommer det 100 amerikanske turister. Og der står vi. Og jeg sto nå bare der og så på hvilket syn amerikansk politikk er. For det første så virket det som hun kjente halvparten. Og det var mer enn litt sånn overfladisk, mer sånn ‘ja, jeg kjenner jo tanten din’ og ‘jeg har vært der’ og sånn; dette var amerikansk valgkamp på en måte.

Det norske Arktis

Men det var egentlig en illustrasjon på at de store ser mot nordområdene. Det betyr noe. Og det gjør de fortsatt.

Det er jo 2200 kilometer (luftlinje) til Nordpolen, her fra Tromsø. Og 2200 kilometer (å kjøre) til København. Jeg pleier å si at egentlig er dette et sentrum, hvis man definerer det kartmessig. Jeg brukte det som utenriksminister – jeg hadde med meg kart og la fram på bordet og sa; se her, det er også en måte å se Europa på, at dette er et sentrum. Det er et sentrum som er blitt fylt av politikk.

Vi har 9% av Norges befolkning boende i det vi kan kalle nordområdene. Det er 470 000 eller noe sånt. Men det interessante å ta med seg, er at det er jo her og på den russiske siden, at folk bor i Arktis. Et lite eksempel: 62. breddegrad, som er en breddegrad som går fra Helsingfors, Stockholm, Oslo og Bergen, stort sett rundt hele verden. Nord for 62. breddegrad i Canada bor det færre mennesker enn det bor i Tromsø. I realiteten er det veldig få – eller nesten ingen.

Derfor så er det interessant at det er i dette utgangspunktet hvor vi er nå, at det er aktivitet og folk. Og jeg vil si at på de årene som har gått fra 2000-tallet og til nå, så er jo Tromsø blitt forankret og kalt en arktisk hovedstad; Arktisk råd-sekretariatet er her, universitetet, forskningen, de miljøene gjør at Norge er et veldig viktig utgangspunkt på kunnskapssiden.

Og bare for å ta med det innledningsvis – om land og folk – det er avgjørende for Norges sikkerhet at det bor folk i nord. Jeg husker tilbake i min egen tid i militærtjenesten i 1979-81, så var jo budskapet dette at det var helt avgjørende at det ikke var folketomt i Finnmark opp mot Sovjet-grensen, av sikkerhetspolitiske årsaker. At det var folk langs kysten, at det var folk på land.

Nå er det omtrent like mange mennesker som da, men det argumentet er på en måte vel så viktig nå, sikkerhetspolitisk, vil jeg si. Både for å følge med på all aktiviteten i havet, i energi, tradisjonelle fiskerier, nye fiskerier, det som kommer i form av nye næringer, i kraft, i de grønne næringene. – Det at vi har et urfolk som vi følger opp gjennom norsk politikk, tilretteleggelse, avbalansert opp mot næringslivshensyn, så er det av stor betydning.

Så har vi tiltak fra Regjeringens side i Tiltakssonen, det er gratis barnehage i Finnmark og i kommuner i Nord-Troms, nedbetalingstiden for studielån er det lettet på, og en rekke andre tiltak. Dette kommer vi til å se mer av, tror jeg, fordi det skal være en stimulanse, både et incitament til å bo, men også bolyst i tillegg.

Sikkerhetspolitikk

Jeg tror at den sikkerhetspolitiske argumentasjonen for bosetting og nærvær i nord får en fornyet betydning som ikke egentlig minner om den kalde krigens tid, men om den nye tiden.

I 1989-90 var det 4-5.000 mennesker, tror jeg, som krysset Storskog, grensen til Russland. I 2012 var vi oppe i over 300.000. Og i fjor, jeg hentet inn i tallene nå nylig, så var det tallet på litt over 70.000. Så dette har gått opp og nå ned igjen.

Men jeg vil si – innledningsvis – jeg kommer senere til Russland og sikkerhetspolitikken, at Norge må ha et veldig langt perspektiv når vi tenker nordområdene – og langsiktighet og forutsigbarhet.

Da vi begynte med folk-til-folk samarbeidet på 1990-tallet og inn på 2000-tallet, så tror jeg at dette ble fremstilt av mange som litt naivt, en tro på at det ikke hadde så veldig mye å si. Men jeg har en veldig tro på at dette var starten på at vi kom i gang med et mer normalisert samarbeid med Russland.

Nå er det redusert veldig, grunnet utviklingen i Russland, men vi må ha tanker om at det en dag kan komme tilbake. Det er ikke vi som skal utelukke at det kan skje, hvis omstendighetene kommer dit. Igjen, vi velger ikke vår geografi, vi skal forholde oss til dette naboskapet.

Så vil jeg si, før vi går over på å se på det som er situasjonen innen sikkerhetspolitikken og det som er rundt oss. Jeg mener at Norge fra 2000-tallet og innover, fikk det jeg kaller et idéforsprang på Nordområdene, sammenlignet med andre land. Og det var noe vi la vekt på, at når vi er et lite land med store interesser i nord, og alle begynner å kaste øynene sine på Arktis, så må vi være i forkant på idéer knyttet til f.eks. havrett, forskning, utviklingsdagsordener, som kan få andre til å forholde seg til det.

Vi definerte en nordområdestrategi som la veldig mye av grunnlaget for hvordan også EU, USA og sentral-europeiske land definerte sine arktiske tilknytninger, særlig i forhold til havretten, kyststatenes ansvar og rettigheter. Og langt på vei så hadde Norge som kyststat ganske mange felles interesser, også med USA. Ett problem var jo – og er jo – at USA, selv om det er et flertall for det blant ledende politikere – ikke har ratifisert havretten. Jeg mener det hemmer amerikanske interesser, men det er en avtale og en traktat du ikke får gjennom i det amerikanske senatet grunnet de blokkeringene som er der.

Men sikkerhetspolitikk har jo alltid vært sentralt i nordområdene.

Og når det kommer kalde vinder som definerer politikken i nord, så kommer disse kalde vindene sjelden fra nord. Det er kalde vinder her, men de politiske, kalde vindene kommer fra andre steder, som Afghanistan-invasjonen og hva det betød, og Polen. Jeg husker i min tid da jeg var i Marinen; i 1979-80-81 så hadde jo den norske marinen forhøyet beredskap grunnet streikende verft i Polen. Og vi hadde beredskap i nord grunnet det som skjedde i 1979-80 i Afghanistan. Og nå er det Ukraina-konflikten.

Spenningen og de reduserte kontaktene med Russland over grensen i nord skyldes jo ikke noe spesifikt forhold mellom Norge og Russland i nord. Selv om vi selvfølgelig er begrenset av at de nå har et autoritært, nesten totalitært grep på sivilsamfunnet, og sånn sett slår ned på mange av de kontaktene vi har hatt folk-til-folk. Men igjen, sikkerhetspolitikk fyller alltid nord.

Arktisk råd

Nå har vi en situasjon som også definerte hvorfor nordområdene ble så viktig utover på 2000-tallet: Isen har smeltet, sjørutene har åpnet seg.

Da jeg ble utenriksminister i 2005 så sa man at innen utgangen av århundret, så ville det bli åpne sjøveier (i 2100). Og så var jeg utenriksminister i syv år, og i løpet av de syv årene så tok man det tallet fra 2100 og ned til 2040, og egentlig sa at nå for en stor del av året så er det åpent. Og det er 40% kortere seilingstid fra Rotterdam til Yokohama i nord enn det er å seile rundt.

Men klima, tilgang på energi, tilgang på ressurser, tilgang på interesseområder trekker den geopolitiske interessen mot sikkerhetspolitikken. Og Kinas ønske om observatørskap i Arktisk råd, som de fikk. Og Arktisk råd som gikk fra å være organisasjonen du nesten ikke kunne stave navnet på, til å bli noe alle ville være enten med i eller observatør i.

Jeg husker Lavrov var opptatt av at alle disse observatørene var ‘plagsomme’. – Kunne vi ha én del av Arktisk råd-møtene som bare er oss kyststatene? Og det ble gjerne et sånt frokostmøte eller et møte under hele seansen, som bare skulle være kyststatene, og så var det ellers en ‘haug’ andre. Det italienske utenriksministeren var ‘pasjonert’ interessert i Nordområdene og Arktis, og stater som du aldri trodde hadde polarforskning meldte seg på.

Det som skjer nå er at den regionale samarbeidsstrukturen vi har hatt i nord, den har på mange måter delvis brutt sammen, eller er på vent.

Russland er ‘hevet ut’ av Østersjørådet, de har trukket seg fra Barentsrådet, og fortsatt klarer vi å holde liv i Arktisk råd, og det mener jeg det er veldig viktig at vi gjør. Jeg har tatt opp med den amerikanske utenriksministeren – for vi har nå formannskapet i Arktisk råd – at det blir et ‘lavintensivt formannskap’ fordi Russland er med, men de er ikke deltakerne.

Men skulle det bli lettelser i situasjonen på noen måter mellom folk her i nord, så er det en ganske stor fordel at Arktisk råd eksisterer. Vi kan diskutere hav, klima, trafikk, seiling og slikt. Jeg skal komme tilbake til hva det betyr for oss i forhold til nabolandet.

Så vil jeg legge til tilslutt at det som skjer med Russland, krigen i Ukraina, den russiske atomstrategien, Kinas nærvær, gjør jo også at USA og NATO trekker sin interesse oppover. Og det er for Norge viktig, fordi at dette er også en del av NATO i nord, men det er desto viktigere for Norge at vi har kapasitet til å være til stede med våre allierte når de er i nord. Det vil si at når det kommer amerikanere og briter og andre og seiler nordover langs vår kyst, så skal vi ha kapasitet til å være med på det, for å dele vår vurdering av langsiktighet, forutsigbarhet og holde spenningen på et kontrollerbart nivå. Jeg mener fortsatt, og jeg ser noen mener vi skal ‘skrote’ det, at prinsippet om avskrekking og beroligelse fortsatt er relevant. Det er en kombinasjon av gjenkjennelighet det egentlig handler om, og det er viktig for Norge.

Men da er det også viktig at i nord – sikkerhetspolitikken – så er rammene nå stabile og avklart. Jeg er jo veldig glad for at vi i dag ikke har et omstridt grenseområde med Russland. Det er ikke noen land i verden i dag som ønsker seg omstridte grenser med nabolandet Russland. At vi har løst denne saken i havet, er av stor betydning.

Nå har Gro Holm (NRK) snakket om Russland før jeg kom, og jeg går ut fra at hun har dekket veldig mye av den situasjonen som er der nå.

Vi må legge til grunn at det kommer til å ta tid. Putin-regimet sier de er i konfrontasjon med Vesten. De definerer Norge som et ‘fiendtlig innstilt land’, og vi har karaktertrekkene av et regime som skal komme til å vare. Desto viktigere, mener jeg, er at vi er forutsigbare og langsiktige og gjenkjennelige.

Vi har nabokontakt på grensen, vi har nabokontakt i det militære, og vi har også klart å opprettholde fiskerisamarbeidet, som jeg mener har stor betydning. Jeg har måttet bruke mye tid med mine europeiske kolleger på å forklare hvorfor dette er viktig. – At det ikke bare er sånn at Norge ønsker å opprettholde ‘en fordel av å kunne fiske’. All den fisken som tas inn i det samarbeidet, lander jo stort sett i Europa, på europeiske middagsbord. Og det er ikke en rimelig ‘straff’ mot Russland å ødelegge forvaltningen av den norsk-arktiske torsken, en av de viktigste bestandene i verden. Det skjedde jo utenfor Newfoundland i Canada på 60-tallet, den er borte derfra.

Vi har altså nå klart i to runder å forhandle kvoter med Russland, digitalt, og bli enige om antallet, og det også i en tid hvor de kvotene er redusert ganske betydelig, med 20%. Det er maksimalt av hva du kan redusere ad gangen. – Veldig viktig, kanskje burde det ha vært mer til og med, på grunn av at vi skal ta godt vare på bestanden.

Forsvaret og NATO

Men det bringer meg da fra Russland, som jeg ikke skal snakke mer inngående om nå, for – ja, konklusjonen; et land som går til fullskala angrep på et annet land, det endrer sikkerhetspolitikken og betingelsene for oss. Og da er vi over på Forsvaret.

Da vil jeg si at i Norge har vi jobbet, siden slutten av det første tiåret av dette århundret, med det vi kalte «Å få NATO hjem». Vi så at militæret i Norge og Nato-land kunne mer om afghanske fjell enn norske fjorder, ja det var liksom det vi sa. – Vi må tilbake til kjernen, til hva det er som er viktige oppdrag.

Jeg vil si, kort oppsummert, at det som skjedde på toppmøtet i Vilnius i fjor, det var langt på vei dette. – Ny regionale planer i NATO, som er tilpasset geografi og situasjon. En ny kommandostruktur i NATO, som gjør at Norge nå tilhører Norfolk- kommandoen på den amerikanske østkysten. Der skal antageligvis hele Norden inn. Og oppdaterte planer for hvordan man sikrer landenes sikkerhet. Vi har 150 soldater i Litauen, med i «Forward Presence», altså til stede i de landene, for deres sikkerhet.

Men i nord så er jeg opptatt av at vi fortsatt skal klare å være den definerende forsvarsaktøren, fordi dette er hos oss. Vi får da tre utfordringer: Styrke vårt eget forsvar. Oppdatere våre bilaterale forsvarsavtaler, med f.eks. Storbritannia, men særlig USA, og også med Frankrike, Nederland, som seiler i våre områder. Og NATO-samarbeidet. De tre.

Og nå sitter vi altså i forhandlinger med Stortinget, hele Stortinget så langt, med sikte på en ny langtidsplan for Forsvaret. Og det er jo fordi vi ønsker å forankre en struktur som kan stå seg over tid. Ved alle steder jeg kommer til nå, i partimøter og andre møter, så sier jeg at dette her, det kommer til å koste. Og det betyr at de store utfordringene vi kommer til å ha, innen helse, med referanse til utfordringene i nord – og Helse Nord er jo ikke bare et forvarsel av hva som kommer til å komme i nord – men alle steder; i midt, sør, øst, vest i Norge – utfordringene ved å tilpasse et helsevesen til en befolkning i endring. Da vil helse og forsvar ta mer.

Og bare en observasjon her om verdensøkonomien; så blir jo veldig mye – som f.eks. flatskjermer – billigere og billigere. Men det meste innenfor helseteknologi og forsvarsteknologi blir derimot dyrere og dyrere, og vi trenger mer av det. Og så kan man begynne å regne på hva dette vil gi oss av politiske utfordringer fremover.

Norden

Til slutt, bare et par ord om Sverige og Finland, som nå kommer inn i NATO. Finland har en 1.340 kilometer grense til Russland, det tilsvarer Oslo-Narvik med bil. Dette er litt lenger enn frontlinjen nå i Ukraina, hvis vi skulle sammenligne. Vi har 200 kilometer. Og det som i kortversjon betyr noe nå, er at vår strategiske grense til Russland er på mange måter den finske. – Slik at Norge, Sverige og Finland i veldig mange henseender er ett geografisk område av tre likestilte NATO-medlemmer. Det er slik vi nå må tenke oppdraget. Dette får omfattende konsekvenser. Jeg mener det gir en økning av vår kollektive sikkerhet. Men det kommer til å få ganske store konsekvenser for hva det betyr i konkret planlegging.

Siden 2007 oppgraderte vi samarbeidet innen forsvar med Sverige og Finland. Dette har hittil vært et bilateralt samarbeid helt utenfor NATO. Jeg tror at landene kom til på den tiden at små land som oss kan ikke ha et forsvar ett hundre prosent alene; det er for dyrt og omfattende, vi må samarbeide på innkjøp, trening, planlegging. Og det har vi gjort. Hvis vi tegner forsvaret som ‘pyramider’, så har vi aldri vært ‘på topp’. Men veldig mye av ‘bunnen’ har vi samarbeidet om.

Nå blir det helt annerledes. For nå er vi innenfor NATO og det blir da – som sier – interoperabilitet; vi kan samarbeide om hvordan dette fungerer sammen. Vi har den store NATO-øvelsen som skal være i mars, «Nordic Response»; det er jo et første uttrykk for at vi virkelig begynner å øve på kapasiteten.

Jeg var i Indre Troms for ti dager siden, hvor vi har alliert mottak. Men det vi må tenke nå er at alliert mottak i Norge er ikke bare for Norge. Det kan være alliert mottak for Sverige og Finland. Hvis man skal komme Sverige til unnsetning i en krise i nord, så er jo veien inn til Sverige i nord via Norge.

Det får betydning for vår nasjonale transportplan, øst-vest transporten, for broer og veier som skal bære materiellet. Og det får konsekvenser for måten man samordner fly. For eksempel flyvåpnene. Norge har F-35, Finland F-35, Sverige har JAS Gripen. De tilsammen er 250 av verdens mest moderne jagerfly, en formidabel styrke, men den skal samordnes.

Og med Sverige og Finland i NATO så blir jo Østersjøen og Barentshavet på mange måter strategisk bundet sammen. Vårt utsyn er mot havet. Sverige og Finland ser mer mot innhavet, Østersjøen. Og det er en interessant debatt som går nå om hvordan man sikkerhetspolitisk skal omtale situasjonen i Norge, Sverige og Finland. Finland har en kultur hvor de egentlig ikke sier så mye annet enn vi har allmenn verneplikt og har opprettholdt et ganske formidabelt forsvar. Men jeg synes den svenske diskusjonen er veldig interessant, fordi at Sverige nå plutselig får en diskusjon om hva betyr det å være med og være alliert, hva betyr det for deres nærområder – Østersjøen.

Men denne diskusjonen om man skal forberede seg på at krigen kan komme, og så videre, det er en type retorikk som jeg mener vi skal tenke veldig nøye gjennom før vi bestemmer oss å bruke. Vi skal omtale at vi er i en utsatt sikkerhetspolitisk situasjon, som vi skal svare på gjennom vårt forsvar, samarbeid med allierte og NATO. Og vi skal jobbe oss godt sammen med Sverige og Finland.

Temaer i tiden framover

Og helt til slutt, når det norske-russiske ligger nede, er satt på pause, hvem vet hva fremtiden vil bringe. Vi må igjen være forutsigbare, og så mener jeg det er veldig interessant for Norge – også journalistisk – å se hva som ligger i potensialet for norsk-svensk-finsk samarbeid også på det sivile. – Innen forskning, høyere utdanning, innen industri; det første ‘grønne stålet’ i verden kan komme fra Sverige, og det første ‘grønne aluminiumet’ i verden, det kan komme fra Norge.

De nye batteriverdikjedene med batteriproduksjon i Sverige har jo, er jo – gjenbruk av batteri for den svenske klyngen – ned og inn i Fredrikstad-området. Altså interessante perspektiver knyttet til det. Kraft, som jo er et stort tema hos oss, hvor vi skal utvikle mer kraft, mer nett, mer enøk, hvordan skal vi gjøre det sammen med våre nordiske naboer?

Vi har frigjort en del av ressursene fra Barentsekretariatet, som har vært så viktig opp gjennom disse årene med samarbeidet med Russland, til å bruke mer av de intellektuelle ressursene på hvordan vi bygger samarbeidet mer med Sverige og Finland – og fordyper det som er. For jeg har veldig tro på at når vi først skal samarbeide så nært på det sikkerhets- og forsvarspolitiske, militæret, så bør og må og kan vi supplere det med det sivile.

Helt avslutningsvis, jeg ser Morten står her; dette er jo deres fag, det er utrolig mange temaer å ta tak i, journalistisk, for å forstå den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Det har alltid vært sikkerhetspolitikk i nordområdene og Arktis. Geografien ligger fast, havet er der, definerende for Norge, men konteksten endrer seg, og det gjør den nå. Da må vi forstå utviklingen i Russland. Jeg sa til Gro (Holm) at jeg er imponert over de som klarer å drive så opplysende journalistikk fra Russland, som hun gjør.

Det gamle ordtaket til Peter N. Waage om at ‘Russland er et annet sted’, det står seg fortsatt, men nå, med så lite kontakt, så få utvekslinger, det å klare å opprettholde og forstå det som skjer i Russland, er etter min mening av stor betydning og det er en av de største bekymringene jeg har, i forhold til at kontaktene er så få. For da fester det seg stereotyper, og vi begynner å tenke hvordan andre reagerer, basert på hva vi tenker, ikke nødvendigvis for å forstå hvordan de tenker.

Og så mener jeg at det er avgjørende at Norge er helt oppe på toppen i å forstå betydningen av havrett, moderne fiskeripolitikk, forvalte vår Svalbard-suverenitet på en klok og langsiktig måte. Der har vi jo russere boende hos oss. Og det skal fungere som tidligere. Svalbard er like mye Norge som Østfold, men det er en spesiell situasjon der i nord.

Og så er det dette med hva dette betyr for nordisk samarbeid i nord, som jeg tror blir noe av det mest spennende innenfor klima, energi, næringsliv, forskning. Og utgangspunktet for mye av dette er jo denne byen, Tromsø, som har mye av ressursene og kunnskapsgrunnlagene for alle de spørsmålene dere har til alt dette.

Takk.

 

• Mer informasjon om konferansen Arctic Frontiers: Actions and Reactions 2024