Statsministerens innlegg på konferansen Agenda Nord-Norge

Innlegget som framført (transkribert fra et lydopptak)

Kjære forsamling,

Som tidligere generalsekretær i Røde Kors vil jeg si at jeg er veldig fornøyd med at jeg nå bidrar med 100 000 kroner til ‘Ferie for alle’. Det er et fantastisk prosjekt som jeg har besøkt og vært med på å utvikle. – Så flott at dere gjør det på den måten.

Norden

Tusen takk for invitasjonen – og takk, Göran Persson, for at du beriker oss. Du ville bli prest, og jeg synes du er nær ved å ha blitt det. Og jeg vil si at det er betryggende at en ledende svensk stemme bruker så mye tid i Norge. Og kjenner Norge – for det er ikke for mange av dem i Sverige. Og det er en av mine erfaringer etter å ha jobbet mye i det nordiske – at vi ikke kan nok om hverandre. Der ute i verden så ser man på hele Norden, men når man lever i Norden, så er det egentlig ganske slående hvor forskjellige vi er. Og vi trenger å forstå hverandres perspektiver, og at du bidrar med det på denne måten, Göran, det takker jeg for. – Og velkommen tilbake, både i katedraler og andre ‘bankforsamlinger’, for å si det på den måten.

Så er det flott å være i Bodø. Når jeg kom hit sist så fikk jeg kombinert med å se Bodø/Glimt mot Arsenal. Nå skjønner jeg at jeg må til Istanbul for å følge opp den rekken og se Besiktas-kampen. Og jeg kan da si – at det er ‘farlig’ når du er interessert i fotball: jeg kan si at jeg er fan av Bodø/Glimt av følgende grunn, fordi mitt første idol i fotballen var Harald Berg, fra Bodø. For han spilte jo på Lyn fra 1965 til 1968; da var jeg fem år til åtte år, og det var en stor opplevelse. Så heia Bodø/Glimt!

Vippepunkt – og muligheter

Det var et ‘deprimerende’ oppslag i det dere viste først – undertonen der – og vippepunkt, uro, disse begrepene brukes i mange konferanser nå. Min inngang til dette er å si at vi må ha et kjølig hode og et varmt hjerte. De to tingene kreves nå i å forstå den verden vi er i. Og i utfordringen og uroen som ligger der, så må vi også tenke – og jeg tror det er noe av det som Göran var inne på – at det ligger også muligheter. Og det sitatet Gøran brukte, det har jeg også hørt av en av hans etterfølgere, Stefan Löfven, som brukte dette uttrykket; «Jeg frykter ikke ny teknologi, jeg frykter gammel».

Og det er jo troen på at det er mulig. Og troen på at det å gå over i ny teknologi i våre velferdssamfunn, er ikke farlig. Du må kanskje omstille deg, bytte jobb, men da får du en utdanning og en tilrettelegging for at du kan gå videre. Sånn må vi også tenke om nord. Derfor er jeg fylt av håp og engasjement for mulighetene som er i nord; det er det vi må ta med oss inn. Det er jo de mulighetene som har skapt fremgang, aktivitet og livsmuligheter i nord, ut fra forutsetningene. Andre ville si det er nesten neppe mulig. 

Og her i nord så er folk gjennomgående positive. Jeg ser Norges Banks regionale nettverk; de peker på at det går bra i nord. Region Sørvest er aller mest positive, så kommer Region Nord, hvor folk opplever at det går bra. Det skal vi ta med oss.

Og et eksempel som Göran Persson snakket om – kull og stål. Min bestefar var med og stiftet Jernverket etter den annen verdenskrig i Norge. Vi måtte ha nok jern i Norge. Nå sitter Geir Waage i salen, ordfører i Mo i Rana, hvor Mo Industripark er vokst frem. Som et grønt industrieventyr egentlig; hvor det bygges batterifabrikk og hvor det kommer folk for å se hva sirkulær økonomi betyr i praksis, et industrielt ‘økosystem’. Bedriftene utnytter hverandres material- og energistrømmer. I parken gjenvinnes årlig rundt 400 G0Wh. Det er fantastisk.

Så kraftdimensjonen som Persson peker på, den revolusjonen vi egentlig må ha innenfor kraft og energi, har utgangspunkt i nord; det er stort og det er mulig.

Uro, omstillinger

Urolighetene i verden der ute – det skal ikke jeg bruke min korte tid på – men jeg tenker ofte på det når jeg går i skogen. Og jeg tenker ofte på hva som har fylt min tid i de to årene som statsminister, fra vi tok over. Jo, det har jo vært veldig mye – krig, energikrise, en enorm omstilling – og nå, en ny, enorm humanitær katastrofe i Midtøsten. Og, gode venner, den er ikke over. Det kommer til å bli betydelig farligere og verre. Og det er store økonomiske konsekvenser og ringvirkninger.

Og alt dette Göran Persson sa – om polarisering, sannheten, situasjonen, ‘fake news’. 

Skal jeg oppsummere noe av det, så vil jeg si at vi står nå i fire store omstillinger. Og fordi Norge er som Norge er, og Norden er som Norden er, så berøres vi alle av det:

Demografi, befolkningen vår, vi blir flere eldre enn unge. Og vi har behov for å bygge ut velferden for å møte det.

Morgendagens behandlinger i sykehusene kommer til å være annerledes enn for fem eller ti år siden, fordi de som kommer inn er eldre, har andre typer sykdommer, andre helsebehov. En enorm omstilling vi skal igjennom. – Og knappet på arbeidskraft; et nytt tema vi skal møte. 

Den andre omstillingen, energiomstillingen. All historie viser at når sivilisasjoner skifter energi, så skjer det enorme omstillinger; når det går fra én energi til en annen. Det står vi i nå – over i det fornybare.

Og her i nord er det jo eksempler på det. Vi har kraftoverskudd nå i Nordland. I Nord-Norge også, men det er Nordland som driver det. Men det kan veldig fort vendes til underskudd, fordi behovet er så stort.

Så er det klimaomstillingen, som vi skal og må nå. Vi skal kutte utslipp og samtidig klare å skape jobber og velferd. 

Og så er det digitaliseringen, måten vi jobber på, som treffer oss på alle fronter.

Ingenting av dette gir oss mer forutsigbarhet, men det ligger også i disse omstillingene: muligheter, som jeg mener vi er – et kompetent, høyt utdannet folk, som vi er – vant til å se hverandre i øynene, vant til å møtes som parter – vi har bedre forutsetninger enn nær sagt alle til å gjøre det. Og Göran Persson har rett; de aller fleste der ute, som kommer og ser på oss, de vil si: vi bytter gjerne med dere. La oss ta med det.

Geopolitikk, sikkerhetspolitikk, Russland

To-tre punkter jeg er bedt om å snakke om – om vippepunkt. Det første er det geopolitiske og sikkerhetspolitiske. 

Göran Persson har omtalt angrepet fra Russland mot Ukraina: Det er et naboland og det skaper selvfølgelig en uro for andre naboland. Norge og Russland har levd i fred i tusen år. Vi er Russlands eneste nabo med hvem de ikke har vært i krig. Det er historien. Det må vi ta med oss.

Og vi ser ikke i dag en militær trussel mot Norge, Sverige eller Finland i nord fra Russland, tvert imot, så er det jo slik at veldig mye av de folkene Russland har på Kola er sendt til Ukraina. Og for å si det på den måten; veldig mange av dem kommer aldri tilbake noe sted. Slik er krigen i Ukraina.

Men å ha en nabo som bruker militærmakt på denne måten, gjør at det er fundamentalt endret hva vi kan gjøre i nord. Og de samme folkene som jeg inngikk delelinjeavtalen i april 2010 med Sergey Lavrov, Dmitry Medvedev og hele laget, de fører nå en angrepskrig mot et annet naboland. Det er den store historien og den er dramatisk. 

Det betyr at i Nord-Norge så blir hele dimensjonen rundt forsvar, planlegging og tenkning fremover helt avgjørende. Vi skal fortsatt være gjenkjennelige, langsiktige; det gjenkjennbare Norge med et relevant forsvar og med et NATO-medlemskap. Når Sverige og Finland blir våre allierte; Finland er det, Sverige blir det, så får vi et nytt perspektiv. Når vi lager en ny langtidsplan for forsvaret, så kan vi nå se innenfor samme rammer de tre landene – i ett.

Siden 15 år har vi samarbeidet nært på forsvar. Nå kan vi gjøre det vi kaller intra-operabilitet, samme prosedyrer og retningslinjer. Det betyr at planleggingen av alliert mottak over havet til Norge – nå ikke bare Norge, det kan også være Sverige og Finland – og våre militære kan og må planlegge på nye måter.

Vi skal styrke forsvaret, overvåke militær aktivitet med våre allierte, og vi skal utvikle en langtidsplan for forsvaret, som for første gang virkelig skal sees i sammenheng med NATOs regionale planer. Norge har arbeidet for at NATO ‘hentes hjem’. Vi hadde en stund offiserer i Norge som kunne mer om fjellene i Afghanistan enn fjordene i Europa. Nå har vi et planverk som stemmer med det som er behovene, og vi skal planlegge vårt forsvar videre innen det.

Vårt samarbeid med Russland er redusert til et minimum, men vi skal opprettholde et naboskap, som betyr at vi blant annet kan forvalte fisken; det klarer vi. Og vi skal ha kontakt som gjør at vi er naboer som kan forholde oss til hverandre. Men det blir enda viktigere å tenke et sterkt og bærekraftig nord. 

De kreftene vi nå har brukt på Russland, som vi ikke kan bruke nå som vi hadde ønsket; de kan vi nå bruke på mer nordisk samarbeid. Med Sverige og Finland. Vi kan utvikle tanker, idéer, prosjekter, kraft, infrastruktur, ikke bare nord-sør, men øst-vest. Det er et stort og spennende scenario vi har foran oss.

Og aktiv politikk skal føre til at det er godt å bo og leve i nord.

Det er økt internasjonal interesse for nordområdene, det er positivt, men vi må ha et idéforsprang på resten av verden som kommer til nord. Det har vært min tanke bestandig. Vi må ligge foran i tankene om hvordan vi kan utvikle energi, hvordan vi kan utvikle utdanningssystemer, hvordan vi kan utvikle våre naturressurser; ligge foran. Da kan små land lede, hvis de har idéforsprang.

Det er mange miljøer som har et bredt samarbeid og engasjement i nord. Vi skal videreføre det.

Helse

Jeg vil også si et par ord om helse, for det vet jeg mange er opptatt av. Det skal være likeverdige helsetilbud i Norge. De kommer aldri til å bli like. Det vil aldri bli et akuttsykehus i Berlevåg, men folk i Berlevåg skal være trygge for at det er likeverdige tilbud.

Og nå har vi en stor utfordring, fordi i Helse Nord er det helseutfordringer, som vi må løse sammen. Tusen ubesatte stillinger. En økonomi som krever absolutte grep. Men det skal vi ta tak i sammen, og vi skal løse det på en god måte.

Det kommer til å kreve både vilje til finansiering, og vilje til at vi kan utdanne folk og spesialister som kan jobbe i vårt helsevesen i nord og har lyst til å jobbe her.

Men vi kan ikke leve videre med tusen ubesatte stillinger, som er på vikarer og på turnuser som ikke går opp. Jeg bare nevner det, fordi helse er så viktig for både bolyst og virkelyst.

Det var sikkerhetspolitikk, og det var helse.

Energi, kraft, klima

Så til kraft, som også Göran Persson var inne på. Det er grunnlaget for alt, kan vi si, etter mennesker, kunnskap og kompetanse. Vi skal fortsatt føre en energipolitikk som bidrar til verdiskaping, jobber. Vi skal nå våre internasjonale forpliktelser, klimaforpliktelser, og vi skal ha eksport.

Norge har bidratt med energisikkerhet til Europa. Da krigen kom, gassen uteble, så klarte Norge ved å omgruppere våre reguleringer og øke eksporten av gass til Europa med nesten 10 prosent. Det representerte 100 TWh.

Det var en av grunnene til at Europa kom seg gjennom den krisen. Nå er gasslagrene i Tyskland og de andre landene fulle. Vi kan ta en del av medansvaret for det. Det er bra.

Men nå skal vi videre. De fossile brenslene skal ned, utslippene skal ned, etter hvert helt ned, og de fornybare skal opp. Det skal skje gjennom ny fornybar kraftproduksjon, men også at vi henter CO2-utslippene ut av det fossile. Vi er på vei med begge deler.

Vi har et veikart for grønt industriløft som fokuserer på verdikjeder vi skal lykkes i for å nå våre klimamål, og skape jobber, og velferd: hydrogen, havvind, batterier, CO2-håndtering, prosessindustri, maritim industri, skog og trelast og øvrig bioøkonomi. 

Vi oppdaterer den planen nå og legger til sol- og produksjonsindustri. Der skal vi være med å støtte en utvikling, med de gode ideene som kommer, for at vi både når klimamålene våre og at vi kan utvikle ny industri.

Vi skal telle tonn som vi teller kroner. Verden slipper ut 50 milliarder tonn CO2; verdt å huske på. Norge rundt 50 millioner. Der har man på en måte et forholdstall.

Alle klimatiltak som er av interesse nå, er bare interessante hvis de kutter tonn. De kan ikke være teoretiske. De må bidra til å kutte tonn. Og det skal vi gjøre gjennom å elektrifisere samfunnet vårt, kutte klimagassutslipp og utvikle arbeidsplasser som når dette.

Da møter vi mange utfordringer, knyttet til blant annet arealer, som Göran Persson var inne på.

Vi trenger mer fornybar kraft, mer kraft, mer nett og mer enøk – dette henger sammen. Det vil påvirke natur, men Norge har mye natur. Og hvis vi bruker de beste tradisjonene vi har, så skal vi klare å gjøre dette på en måte som tar hensyn til eksisterende næringer, våre internasjonale forpliktelser, vårt urfolk, reindriften og deres interesser.

Vi vil i løpet av høsten legge fram nye tiltak for å avbøte arealkonfliktene med reindriften.

Nye konsesjonssystemer for vindkraften setter av et beløp til kommunene og de berørte næringene for å kompensere for noen av de ulempene de har.

Melkøya

Så vil jeg ta ett konkret eksempel. Göran Persson sa at noen ganger må vi orke å ta stilling: Melkøya.

Melkøya var riktig, nødvendig, men det var mye mer enn Melkøya. For det var en belysning av at vi kommer til å trenge kraft i nord, kraft i Finnmark, for å utvikle viktig, spennende industri. Og vi kan utvikle mye mer kraft i nord for den industrien – som også ivaretar Melkøya.

Det ligger søknader om 3 000 MW i prosjekter oppe i nord. De kommer ikke til å bli innvilget alle sammen. Noen kommer til å bli avslått fordi det er for mange arealkonflikter. Noen må man endre på. Men i forhold til det vi kan skape av kraft, og det som er av muligheter, så er dette helt innen rekkevidde. Vi skal klare det.

Men Melkøya er også historien om å kutte 850 000 tonn CO2. Nesten en million. Vi kan kutte 800 000 tonn ved Yaras fabrikker i Grenland som produserer gjødsel – hvis de bytter ut gass med hydrogen. Men for å gjøre det så må de ha kraft. 

Så dette er vår store utfordring: Mer kraft og ikke minst mer nett. For det holder ikke bare å skape kraft hvis vi ikke har nett til å få det frem. Snøhvit Future-prosjektet innebærer økt gassproduksjon fra Snøhvit-feltet til mindre utslipp.

Og husk på det at halvparten av den økte gassen vi kunne levere til Europa, kommer fra Melkøya, fra det ene stedet. Det er et enormt uttrykk for hva vi har – fem prosent av norsk gassektor. Så jeg vil bare understreke at Melkøya er én del av det. Og så er det ambisjonen at vi i Lebesby og i andre kommuner, andre steder hvor det er gode prosjekter som kan sameksistere med eksisterende næringer, skal utvikle mer kraft. Det trenger vi.

Så er det mange ting jeg kan legge til der: Vi må styrke våre energimyndigheter. Det er litt sånn – nå fikk jeg inntrykk av at folk som har søkt prosjekter innen energi – det minner litt om telefonkøen på 1960-tallet; hvor i listen er du, og så skal vi se når du kan bli behandlet.

Nå har vi altså styrket energimyndighetene med 140 millioner kroner. På ny gjør vi det samme til neste år, for at det skal bli flere folk som kan behandle slik søknader som kommer fremover på en god måte.

Jeg er glad for at LO og NHO er med på Kraftløftet. Det er viktig; disse partene som representerer arbeidsplasser, industri og vet hva det handler om; de setter denne dagsorden. Det er en del av den norske tradisjonen som jeg berømmer dere for.

Havvind

Så skal vi utvikle havvind. La meg bare avslutte med det. Vi har ambisjonen om at vi skal utvikle omtrent like mye havvind, kraft fra havvind, som vi får fra vannkraften frem mot 2040 (30 000 MW). Det er en krevende oppstart fordi veldig mange land vil det samme på samme tid. Derfor blir det dyrt i startfasen.

Men vi er nødt til å skue videre og si at vi må også komme i gang. Og så er det den flytende havvinden, det er den muligheten Norge virkelig har, hvis vi beveger oss fra Sørlige Nordsjø hvor det er bunnfast, for så er det stort sett flytende videre langs kysten. Og verdenspotensialet er den flytende havvinden.

Så hvis vi ligger i front på det, vår leverandørindustri, så kan vi også bli ledende innen dette. Og da må Nord-Norge med mye tidligere enn slik det skjedde i olje- og gassutviklingen. 

Så i løpet av dette tiåret må vi få Nord-Norge med i de feltene som blir utlyst og lagt ut for utvikling. Men det er krevende. Vi ser mange steder at prosjektet blir forsinket. Det må vi altså da kunne leve med, og så må vi våge å gå videre.

Til slutt, gode venner.

Jeg har alltid sagt at Norge ikke lever i oljealderen, men vi lever i energialderen. Det er sånn vi må tenke. Det vi gjorde med vannkraften for 100-150 år siden, la grunnlaget for den kompetansen; de fagfolkene som kunne ta imot og utvikle olje på 1970-tallet, gradvis over i gass, og oljeproduksjonen har falt siden tidlig i dette århundret.

Nå er det gass som også kommer til å flate ut og falle. Og så er vi inne i de nye kapitlene; havvind, sol, hydrogen – på skuldrene av alle de folkene som har bygget videre.

Så her i nord ligger veldig mange av de mulighetene. Vi skal klare å utløse dem, samtidig som vi tar vare på sikkerheten vår.

Vi lever opp til det vi forteller våre utenlandske gjester – «High north, low tension». Men det er altså store muligheter. Og jeg tror veldig mange av de mulighetene ikke bare er norske, men de er i høy grad nordiske. Og derfor er det spennende og engasjerende å jobbe med.

Tusen takk for oppmerksomheten.