Statsministerens innlegg på Nordisk råds toppmøte i Oslo

Innlegget slik det ble holdt (transkribert i etterkant)

Det er flott å se Norden i stortingssalen. Et trygt, grønt og ungt Norden, det kan vi enes om. Dette er allikevel tidspunktet for å se utover oss selv, og vi kan glede oss over at vi nå får Finland og Sverige med oss som allierte i NATO. Norden blir sterkere av det og kan ta et større ansvar, også internasjonalt.

Ukraina er en pågående krise på vårt kontinent. Det er viktig at vi markerer i dag, som statsministrene har gjort, at vi står ved Ukrainas rett til å forsvare seg selv. Vi skal fortsatt støtte dem politisk og militært. Et enstemmig storting støtter Ukraina i et femårig program med militær, sivil, humanitær og økonomisk støtte. Det skal vi fortsette å markere.

For tre og en halv uke siden ble Israel utsatt for et bestialsk terrorangrep som drepte 1 400 sivile. Det har vi fordømt på det aller sterkeste. Vi krever at gisler settes fri, og vi understreker Israels rett til selvforsvar. Det er ingen tvil om det, noen gang.

Samtidig: Det som nå skjer på Gaza, har uakseptable konsekvenser for sivile. Vi er vitne til en humanitær katastrofe, særlig for barn. Halvparten av dem som bor på Gaza, er barn, og de dør nå i hundrevis nærmest daglig. Det som skjer av sivile lidelser, av ødeleggelser og mangel på mat, medisiner og drivstoff, særlig for barn, er opprørende. Det vil ikke gi sikkerhet. Det er aller verst for dem som bor på Gaza, men også ille for dem som bor på Vestbredden. Det vil ikke gi økt sikkerhet for Israel – og det er det tragiske i et lengre perspektiv – og det vil heller ikke gi sikkerhet for regionen. Det er tvert imot fare for at det kommer ut av kontroll.

Derfor må Norden kreve en humanitær pause så hjelp kan komme inn og sivile kan beskyttes. Norden bør si klart at vi mener at de humanitære konsekvensene av det som nå utspiller seg på Gaza, er uakseptable i forhold til de krav som internasjonal humanitærrett krever når det gjelder ansvaret for å beskytte sivile i konflikt. Dette må Norden markere høyt og tydelig: her – sammen – og hjemme i egne land og i Europa, og vi bør gjøre det i FN.

Det er også viktig fordi vi vil få se denne konflikten igjen i våre gater. Det skal være trygt å være jøde i vårt land, trygt mot antisemittisme. Det skal være trygt å være muslim, trygt mot islamofobi.

Derfor må vi være klare på prinsippene som humanitærretten og internasjonal lov gir. Det må være en standard som man kjenner igjen i sør og i nord, for hvis vi har en dobbelt standard, vil de i sør som vi krever skal lytte til oss når det gjelder Ukraina, si at vi ikke er troverdige når vi uttaler oss.

Derfor er humanitærretten så avgjørende å følge.

 

(Om den felles, nordiske stemmen i utenrikspolitikken)

Jeg har et nøkternt forhold til hva de nordiske landene kan klare sammen. Jeg er hvert fall helt sikker på at den nordiske stemmen, de nordiske verdiene, den nordiske evnen til å arbeide internasjonalt, er en ressurs vi kan utnytte.

Da statsministerne møttes i dag hørte jeg ingen forskjell på oss når det gjaldt å understreke avstandtaken til Hamas’ terror, ingen forskjell på oss da vi understreket betydningen av å følge humanitærretten og beskytte sivile på Gaza.

Jeg mener at Norden bør bruke alle de kanalene vi har, til Israel, til palestinere, til grupper. – Norge snakker med alle grupper i Midtøsten. Vi bør opptre samlet overfor landene i regionen, overfor Jordan, Egypt og gulfstatene, vi bør snakke helt til Iran om våre budskap, og vi bør bruke de anledningene vi har i FN. For troen på at Norden kan bety noe i områder hvor folk lytter til oss, må vi aldri gi opp.

Så er det de store maktene som kan veie inn her. Vi vet at USAs rolle er avgjørende, og også landene i regionen som er mer direkte berørt, har et særlig ansvar. Men jeg har i alle fall erfart i år som utenriksminister og som statsminister, at Norden er gjenkjent for å stå for noe, for å ha verdier vi mener er felles, og de bør vi bruke alle anledninger til å snakke om og få gjennomslag for.

 

(Om situasjonen i Midtøsten)

Jeg har respekt for at de nordiske landene gjør sine vurderinger. Som jeg sa, opplever jeg ikke at vi har ulikt syn på disse spørsmålene når vi diskuterer dem: å fordømme terroren Hamas gjennomførte 7. oktober, rettet mot sivile – grusomheter – og anerkjenne Israels rett til å forsvare seg selv, kreve at gisler blir løslatt og samtidig stå for en linje som krever en humanitær pause, så det kommer hjelp inn og utlendinger kan komme ut.

Jeg har heller ikke tro på at den krigføringen som nå skjer, som er et brudd på folkeretten og et brudd på humanitærretten, vil gi økt sikkerhet. Det er Norges syn. Det ledet til at vi kunne stemme for en erklæring som ba om den humanitære pausen, for ingen er i tvil om hva vi står for, også når det gjelder å ta avstand fra Hamas’ terror.

Jeg mener at vi skal være tydelige på dette og passe på at vi, ettersom denne krigen går, dag etter dag og uke etter uke, ikke setter oss tilbake og ikke har noen mening om det som skjer. De humanitære lidelsene som nå er, er akutte for dem som blir berørt.

Jeg er dypt urolig for hva som kommer til å bli framtiden, hva som kommer til å bli dagen etter at denne krigen eventuelt er over, og hva som er faren for at denne konflikten sprer seg til Libanon, til regionen og til landene rundt og kan skape et mye større problem.

Derfor må vi arbeide for, som det ble sagt fra noen av mine kollegaer, å løfte den palestinske og israelske tostatsløsningen på dagsordenen. Vi må arbeide diplomatisk inn mot landene rundt, som skal forberede hva som kan komme etter denne krigen. Jo større ødeleggelsene blir på Gaza, jo vanskeligere blir den neste dagen. Men vi må ikke hvile når det gjelder det, og her kan de nordiske landene som sagt arbeide nærmere sammen.

 

(Om Arktis og et nytt sikkerhetspolitisk landskap)

De nordiske landene er med i Arktisk råd. Den største kyststaten i Arktis er Russland. Det er klart det begrenser mulighetene for å samarbeide i Arktisk råd om viktige spørsmål knyttet til transport, miljø, klima og store sikkerhetsspørsmål når en av statene har gått til angrepskrig i Europa og sånn sett har begrenset mulighetene for det løpende samarbeidet i Arktis.

For 10-15 år siden var Arktisk råd et organ som var på vei opp, og som kunne løse mange spørsmål i et nytt perspektiv. Det er vanskeligere nå. Men det er viktig, slik Norge ser det, nå som vi har formannskapet i Arktisk råd, at vi holder kontakten ved like i det arktiske. Ingen vil tjene på at det samarbeidet legges helt ned. Det er begrenset i dag, men Arktis er en region vi kommer til å se mer til i årene som kommer – skipstransport, energi og også sikkerhetspolitiske spørsmål.

Generalsekretær Stoltenberg sa at det var en visjon om det høye nord og lav spenning. Jeg mener det er en visjon vi fortsatt skal arbeide for – det at de nordiske landene, nå i NATO, fortsatt skal være langsiktige, gjenkjennelige, forutsigbare og sørge for at Arktis ikke er en region som gir utspring til store konflikter.

Den spenningen som er i Arktis, har sjelden oppstått i Arktis. Den kommer ofte fra konflikter andre steder. Vi må ha et godt samarbeid, og det blir enda bedre nå når vi kommer sammen i NATO for å utveksle synspunkter på det slik at vi kan beholde stabilitet og lav spenning i nord.

 

(Om Midtøsten og de nordiske lands rolle i fredsarbeid)

For 30 år siden ble Oslo-avtalen til. Norge hadde da mulighet til å være en tilrettelegger – ikke en forhandler, men en tilrettelegger – for samtaler mellom palestinere og israelere, modige folk fra begge sider. Det er en rolle jeg mener nordiske land, hvis de har muligheten til det, skal spille fortsatt. Norge er tilgjengelig til å spille en slik rolle hvis det er mulig i ulike konflikter rundt om i verden.

Øker den sjansen for Norden fordi vi alle er medlem av NATO? Det tror jeg ikke har avgjørende betydning. Vårt NATO-medlemskap handler om vår egen sikkerhet. Det handler om solidarisk sikkerhet mellom NATO-land. Det at Sverige og Finland blir medlem, øker deres sikkerhet, og det øker også NATOs sikkerhet som en allianse fordi det kommer trygge, stabile demokratier med et sterkt forsvar inn.

Jeg tror heller ikke at Norden som gruppe er posisjonert til å spille roller i slike forhandlinger når det gjelder det veldig følsomme ved forhandlinger, men de nordiske landene har jo alltid vært støttespillere i fredsarbeid. Jeg har tidligere, som utenriksminister, ledet giverlandsgruppen til de palestinske myndighetene, hvor man har støttet opp under Israels og Palestinas arbeid for å skape utvikling i Palestina.

Dessverre går den utviklingen nå i katastrofalt gal retning. Men i det arbeidet var alltid Norden støttespiller. De nordiske landene stilte opp og støttet det arbeidet de gjorde, og det tror jeg kan bli nødvendig. Den dagen vi kan si at det er dagen etter den katastrofen som nå utspiller seg, er jeg sikker på at de nordiske landene kan bli veldig positive bidragsytere til det som da må komme, og som forhåpentligvis er en vei mot noe bedre – og ikke en vei mot en enda dypere katastrofe.

 

(Om urfolks rettigheter og kraftutbygging)

Norge skal overholde sine internasjonale forpliktelser knyttet til alle menneskerettighetsforpliktelser, også med tanke på urfolk. Vi har en jobb å gjøre med Høyesteretts dom når det gjelder Fosen, der er vi i gang med en prosess. Vi har en pågående mekling, og vi skal gjøre alt det vi kan for å bringe norsk lovgivning i overensstemmelse med våre forpliktelser.

Så er det også viktig at vi har utvikling av kraft i Norge. Vi trenger, som alle nordiske land i denne sal, mer kraft og mer nett. Og så skal vi bygge det på en måte som er forsvarlig med tanke på natur, forsvarlig med tanke på andre næringer, og forsvarlig med tanke på urfolket vårt og deres behov – den samiske befolkningen. Det kan vi gjøre gjennom gode konsultasjoner. Vi har prosedyrer for å konsultere der representanten er president. De forpliktelsene skal vi opprettholde.

Så er det ikke slik at vi har fattet et vedtak om et kraftløft i Finnmark. Vi har fattet et vedtak om å gi tillatelse til elektrifisering av Melkøya. I den forbindelse har vi vist til at Finnmark har muligheter for å produsere mye kraft fra havet og mye kraft fra land. Men det må skje på en måte som tar hensyn til de interessene som er i Finnmark, og der er hensynet til reindriftsnæringen, samisk urfolk og tradisjonelle interesser et veldig viktig hensyn vi må ta når vi skal behandle søknader.

Det er en lang rekke søknader om kraftutbygging i Finnmark. Jeg har sagt flere ganger at flere av dem vil trolig ikke bli godkjent fordi de ikke oppfyller premissene. Noen av dem må ta hensyn til de forholdene som gjelder knyttet til næringsinteresser, reindrift osv., mens andre bør vi kunne akseptere fordi de tar de hensynene. Nær dialog med Sametinget og med de berørte næringsinteressene er selvsagt for å løse disse spørsmålene.

 

• For mer informasjon om hele debatten, se: Nordiska rådets session 2023 (norden.org)