Statsministerens innlegg på Nordisk toppmøte om "Fred og sikkerhet i Arktis og Norden"

Sjekkes mot fremføringen

Det er flott å være her. Tusen takk for invitasjonen. 

Det er jo spesielt for oss nordboere å komme til Island akkurat i denne tiden og besøke Thingvellir, som kanskje var opprinnelsen til demokrati og parlament i Norden, og samtidig høre Zelenskyj fortelle om dramaet fra moderne krigføring som rammer Europa i dag. Det står i kontrast til alt vi kan diskutere her i Nordisk råd av de framskrittene vi har hatt i våre samfunn.

Ut fra det har jeg lyst til å komme med tre budskap til temaet om fred og sikkerhet i Arktis. 

For det første må Norden evne å være verdiforankret. Det betyr at i denne verden hvor færre lever i demokrati, og flere lever under autoritære styresett, må vi slå ring om våre demokratiske verdier, og dette er et viktig sted. Vi må stå opp mot falske nyheter og samarbeide mot det vi nå kjenner som hybride og sammensatte trusler mot våre samfunn.

Vi må også gå foran i støtten til Ukrainas kamp og samtidig være i stand til å bekjempe doble standarder. Det betyr at også Norden må si ifra når det skjer urett i Midtøsten. Angrepet 7. oktober i fjor, det som nå utspiller seg på Gaza, og det som skjedde i Israel i går, hvor Israel altså vil vedta lover mot humanitært arbeid for palestinere, må vi si ifra om. Det er en del av våre verdier. 

For det andre må Norden fortsatt være modig. Det er 70 år siden vi fikk felles nordisk arbeidsmarked og en rekke sosiale ordninger som var veldig forut for sin tid. Vi kom 40–50 år før man gjorde det i resten av Europa.

Nå må vi også gå videre. Nå er vi alle med i NATO, og vi må kunne diskutere temaer som er moderne for vår tid. Jeg mener, og vi mener, at alt som har betydning for Nordens og nordboeres trygghet, hører med i nordisk samtale og samarbeid. Vi har et pragmatisk forhold til Helsingfors-avtalen. Vi kan ikke se at den kan være et hinder for at vi tar opp de viktigste sakene. Vi avventer diskusjonen om Grønland, Færøyene og Åland.

Jeg er også opptatt av å si at vi har et urfolk i Norden, den samiske befolkningen, som skal lyttes til, og som har hensyn som vi som storsamfunn skal ta tak i. Men vi bør ha en pragmatisk holdning til det i Nordisk råd, og ikke være dogmatiske. 

For det tredje handler sikkerhet i Arktis om sikkerhet ute og hjemme – ute i den forstand at vi har NATO-samarbeidet og samarbeidet for å hjelpe Ukraina. Nest etter USA er Norden og de baltiske statene de største bidragsyterne til Ukraina. Det sier noe om vår innsats. Vi deltar i FN og europeisk samarbeid – EU og EØS.

Men sikkerhet i Arktis handler også om sikkerhet hjemme for nordboere. Derfor må vi ha samarbeid mot organisert kriminalitet, samarbeid om sivilt–militært samarbeid og evne å sette vår tids store temaer på dagsordenen, sånn som sosiale medier, kunstig intelligens og klimasamarbeidet, og vise at Norden kan ha pragmatiske løsninger på det. 

I sum er dette hva vi kan bidra til: at vi fortsatt kan ha det vi kaller «High North, low tension» – at det i det høye nord er lav spenning og samarbeid, og at vi bidrar til det. 

(Spørsmål om den sikkerhetspolitiske situasjonen)

Den sikkerhetspolitiske realiteten i Arktis er preget av at Russland har gått til angrepskrig mot et annet land i Europa, at de har et politisk regime som er alt mer autoritært og totalitært. Den er også preget av at alle fem nordiske land er medlem av NATO, det er også Canada og USA som arktiske stater. 

Igjen: Jeg mener det er et ansvar for Norden å holde fast ved en tradisjon som har vært veldig virkningsfull i nord, og det er balansen mellom det vi kaller avskrekking og beroligelse.

«Avskrekking» betyr evne til forsvar – i eget forsvar og i samarbeid med allierte gjennom NATO, som er helt nødvendig for alle fem nordiske land. Og «beroligelse» betyr ikke at man har en myk holdning. «Beroligelse» betyr at vi er gjenkjennelige, langsiktige og konsekvente.

Det betyr for Norges del at når vi driver fiskeriforvaltning i våre områder i Barentshavet, vil vi være konsekvente i hvordan vi inspiserer at reglene følges, enten det er et norsk fartøy, et russisk fartøy eller et spansk fartøy, og at vi sørger for at grensene blir overvåket og respektert i tråd med internasjonal lov, og slik at det er gjenkjennelig. 

Jeg tror gjenkjenneligheten, det at man er "recognizable", er veldig viktig for den stabiliteten. Hvis det kommer usikkerhet og overraskelser, øker usikkerheten. Og vi nordiske land kjenner hverandre godt. Vi kan opptre på en måte som er parallell, og slik bidra til at den langsiktigheten og gjenkjennelsen er til stede. Det er viktige bidrag til stabilitet i Arktis.

(Spørsmål om tettere forsvarssamarbeid øst-vest)

Det var et godt besøk av president Stubb. Forsvar var et sentralt tema fordi vi nå er medlem av NATO sammen. Vi har nå i 15 år samarbeidet om mer forsvar mellom Norge, Sverige og Finland, men da med ett land innenfor og to utenfor NATO. Nå kan vi gjøre dette innenfor det samme systemet. Det samarbeidet er nært.

Statsminister Kristersson, president Stubb og jeg møttes før sommeren i Norge for å diskutere tettere samordning, og det pågår nå innenfor rammene av NATO. Vi søker mot en felles NATO-kommando. Vi kan nå ha øvelser innenfor alle våpengrener og planlegge mellom våre befalhavere for å gi et tryggere forsvar. Og som vi sier i Norden: Vi truer ingen, men vi skal samarbeide så ingen kommer på ideen om å true oss.

En del av dette er knyttet til transport, for veldig mye som vi har sagt mange ganger i dette forum i alle år jeg har vært her, gjelder nord–sør, men vi må også begynne å se øst–vest. På møtet vi hadde i juni, ga vi våre samferdselsmyndigheter og forsvarsmyndigheter i oppdrag å vurdere en øst–vest-korridor, hvor vi kan ha kommunikasjon og få forsterkninger i en krisesituasjon mellom Norge, Sverige og Finland. Allerede i samferdselsbudsjettene bevilger vi nå ekstra penger til noen av de strekningene som skal bidra til at vi kommer øst–vest.

Jeg vil legge til at det gjelder også på energiområdet, hvor den nordiske regionen har vært knyttet til samarbeid og også må begynne å tenke mer på øst-vest enn bare nord–sør.

(Spørsmål om Midtøsten)

Da Norge anerkjente Palestina, var den viktigste begrunnelsen denne: Helt siden 1948, da vi anerkjente staten Israel, var det en klar visjon om at også palestinerne hadde rett på sin stat. Siden Oslo-avtalen i 1993 har vi sett en palestinsk anerkjennelse som del av en fredsslutning med Israel – en tostatsløsning. 

I dag har vi en israelsk regjering som for det første, i mange år under den sittende statsminister ikke har gjort noen ting for å bevege seg mot en tostatsløsning. Statsministeren leder i dag en regjering som åpent er imot en tostatsløsning, og som er imot at palestinerne skal ha rett til egen stat.

Etter den katastrofen som skjedde 7. oktober – terrorangrepet mot Israel – det som nå skjer av det vi mener er folkerettsbrudd i krigføringen i Gaza, og det som skjer på Vestbredden, mener Norge at en anerkjennelse av Palestina er et uttrykk for at palestinere har rett til å bli behandlet med de plikter og retter som følger av å være stat etter FN-pakten. 

Hvis vi ikke anerkjenner Palestina, vil det være de voldelige terrorgruppene som snakker, og det palestinske budskapet, som er demokratisk, kommer ikke fram. Da mener jeg at vi må være prinsipielle når det gjelder FN-pakten. Vi må la Palestina slippe til med sin stemme i FN og insistere på at humanitær hjelp til utsatte palestinere kommer fram. Vi må kreve våpenhvile i Palestina, i Gaza. Humanitær hjelp må inn. Gisler må komme tilbake. Dette mener jeg Norden kan stå sammen om i sterkere grad enn vi gjør i dag.

Akkurat nå mener jeg at det som skjedde i går – da Knesset, den israelske nasjonalforsamlingen, gikk ut for å forby samarbeid med UNRWA – er en potensiell katastrofe for palestinere, særlig i Gaza, og hvis over 10 000 hjelpearbeidere blir tatt ut av å yte hjelp, vil ingen humanitær organisasjon kunne kompensere for det. Det er for en befolkning som FN i dag mener står i akutt fare for sult og død. Det er et drama hvor Norden sammen bør snakke med én stemme. 

(Spørsmål om grensekontroll i Norden)

Statsminister Kristersson viste til noe jeg hadde sagt tidligere i dag: At det er et paradoks at vi som kunne reise uten pass i Norden på 1950-tallet, nå har grensekontroll mellom nordiske land. Det sier noe om den situasjonen vi er i. Jeg mener, og jeg håper, dette er et unntak, at dette kommer til å ha kort varighet, og at vi kommer tilbake til at vi kan reise fritt. 

Ellers sa den svenske statsministeren noe om det arbeidet som pågår for å bedre det grenseregionale samarbeidet og redusere grensehindringer. Jeg opplever at vi arbeider med det både bilateralt og i en nordisk sammenheng. Jeg hører at Finland snakker om det som et av sine mål for sitt samarbeid, men vi erfarer at dette er kompliserte spørsmål i mange sammenhenger. Det handler om ulikheter i avgifter, ulikheter i regler.

Men jeg mener de nordiske landene – regjeringene og parlamentene – hvis vi er tro mot visjonen Norden, skal gjøre alt vi kan for å forenkle og gjøre grensene mindre betydningsfulle – for samarbeid, for utveksling og for nærhet i Norden.