Statsministerens innlegg på Norsk Industris årskonferanse

Innlegget som fremført (skrevet ut etter lydopptak)

Kjære alle sammen,

Årskonferansen er en god tradisjon, en viktig møteplass, og det er alltid spennende å gå på kino, og alltid relevant å se arrangementet i dag opp mot de filmene som går her på Colosseum akkurat nå: Her går Pusur-filmen – den passer dårlig for norsk industri; her går Civil War – vel, selv om Norsk Industri har klare meninger om mangt, så er de trygt innenfor rammene av den norske modellen; her går filmen Fall Guy – en film jeg faktisk så i forrige uke, om livet til en stuntmann; vel – kanskje den forrige lederen, men ikke Harald Solberg – velkommen til ham! – her går Bamse og verdens minste eventyr; den kan heller ikke passe – for Norsk Industri investerer, produserer, sysselsetter og eksporterer som aldri før – så jeg lander da på Challengers – om ikke innholdet, så tittelen – for Norsk Industri er en utfordrer – ja, det passer godt – bedriftene er utfordrere i krevende markeder. Og Norsk Industri er tydelig i utfordringene til oss i politikk og styring – som seg hør og bør. Ja, Norsk Industri er en utfordrer – i virkeligheten og hverdagen dere står i. Det er mye å utfordre – både psykologi og markeder og konkurrenter. Da vil jeg også berømme – nå når jeg har anledningen – forhandlingene er fullført, frontfaget som ble levert, i tråd med en norsk tradisjon som jeg mener er uendelig viktig.

Og så vil jeg på vegne av Regjeringen ønske velkommen til Harald Solberg, som vi jo kjenner godt, som også er godt vant med hvordan den norske modellen fungerer. Og at vi har nær kontakt, god dialog og forståelse av roller. Og vi ser fram til at Norsk Industri forblir en av landets viktigste samfunnsaktører.

Lønnsoppgjøret

Til det med frontfaget, bare for å være innom det så vidt, for det interessante med frontfaget er at vi ser dets betydning – ikke bare i at Fellesforbundet og Norsk Industri kommer til en avtale – men i hva som skjer etterpå. Og nå tikker jo resultatene inn med 5,2% og med inspirasjonen derfra. Også i deler av offentlig sektor mot kommuner. Det mener jeg er et uttrykk for at denne modellen fungerer.

Da vi tok opp i Kontaktutvalget at vi ville evaluere frontfaget, det var alle organisasjonene opptatt av, og vi har hatt en god, åpen debatt, og noen har ment at den modellen burde byttes ut, det er en dårlig idé. Den leverer veldig godt.

Og så hadde vi også – som en del av løsningen her – et fokus på etter- og videreutdanning, kompetanse og arbeidskraft, og det hører også hjemme i det moderne arbeidslivet.

Så vil jeg, selv om lyset er på meg nå, jeg vet at det sitter folk i salen som representerer Norsk Industri som var tilstede under verdens største industrimesse i Hannover, for to uker siden. Der var Norge nå partnerland, utvalgt av Tyskland. Mye handler om energi, og jeg var stolt over å kunne besøke norske stands med den tyske forbundskansleren – og vise fram helt i front hva norsk industri kan levere.

Og så må jeg bare si, når jeg er her, at jeg har to bestefedre som var industriledere. Og den ene var til og med styreleder i forgjengeren (MVL) til Norsk Industri, så jeg kjenner egentlig litt av dette industrigenet; optimisme, satsninger og nye løsninger.

Når jeg er rundt og besøker industribedrifter, så er det noe av det mest spennende du kan gjøre som statsminister. – Jeg tipper at Erna har kjent noen av de samme følelsene, hva som skjer der ute på produksjonsgulvet. Om det er nok et besøk for å se hvordan Hydro går veien mot aluminiumsproduksjon uten karbon, om det er denne bedriften, jeg har sitert flere ganger, Mapei i Nord-Odal som produserer sement kanskje på vei mot nullutslipp – husk 10% av industriutslippene i verden er fra sement. Eller det er innenfor våpenteknologien vår, Nammo, Kongsberg Gruppen, som er fremragende industri. Så det er mange eksempler, og i hele kjeden knyttet til Langskip-prosjektet, CCS, så er det også veldig mye spennende å se.

Dyrtid og omstilling

Så vet vi jo at vi har vært gjennom en tøff tid med dyrtid, høye priser og høye renter, og svak kronekurs. Det gir jo muligheter for eksportbedriftene våre, men jeg er fullt oppmerksom på at det også er store utfordringer for de delene av virksomheten som importerer – inn til dyrere priser. Og at vi har en konjunkturutsatt økonomi knyttet særlig til bygg og anlegg nå. Det må vi følge nøye med på.

Samtidig så går det godt for store deler av norsk industri. Vi har klart å tilpasse oss gjennom usikre og urolige tider. Ett eksempel: Når man i Europa nå kan vise til reduksjon i utslipp, med ganske høye tall, så blir det ofte ikke sagt at en av grunnene til det er mer fornybar, mer enøk, som følge av energiprisene som skjøt i været i den perioden etter Russlands invasjon. Og det er verdt å ha med.

Så har vi vært opptatt av i regjering å føre en industripolitikk som skal utvikle de grønne verdikjedene, og som skal nå målet om å kutte utslipp og skape jobber. Og i denne omstillingen kan vi velge å være defensive og bli drevet på defensiven, eller vi kan være opptatt av å se at det er noen store muligheter i det grønne skiftet. Og jeg mener vi ser tegn på at norsk industri leverer på det, og at det er den delen av økonomien som kombinerer kapital, arbeid, teknologi og energiressurser, som klarer å frembringe de nye løsningene. 

Vi ser nå hvordan det gradvis vokser fram innenfor nye energiformer; grønt, blått hydrogen – et stort tema i Hannover, stort tema i Tyskland, stort tema i Europa. Og det at norsk industri er med og leder an i utviklingen der, det er spennende. Vi har Det grønne industriløftet som vi la fram i én utgave av 2022, oppdatert i 2023. Og vi er opptatt av å spille videre godt på lag med bedriftene, som er lokomotiver.

Det er tre ting jeg vil dele med dere i denne innledningen. Tre store utfordringer som vi nå, og som jeg håper vi klarer å møte sammen. – Omstillinger, men også muligheter.

Sikkerhet og forsvar

Det første er knyttet til forsvar, sikkerhet og beredskap. Noen av oss er egentlig ganske preget av å ha brukt ett døgn eller to med Moldovas president i Norge på statsbesøk. Hun bringer jo egentlig virkeligheten fra Ukraina, fra krigen, fra ringvirkningene, tett inn på oss. Jeg skal ikke snakke dypt om sikkerhetspolitikken nå, annet enn å si at vi lever i det jeg vil kalle ‘den skarpe enden’ av sikkerhetspolitikken.

Vi har alltid vært opptatt av utenrikspolitikk og internasjonalt engasjement i Norge, både næringslivet vårt og i politikken og som et utadvendt land. Nå lever vi i en farligere sikkerhetspolitisk situasjon, med krigen i Ukraina, økt interesse rundt Nordområdene, NATOs oppdaterte planer – omsider har vi fått et planverk og en kommandostruktur i NATO som er tilpasset at vi er til for det euroatlantiske området.

Og vi møter sammensatte trusler. Vi vet jo at vår etterretning, PST og E, legger frem åpne trusselvurderinger hvor dette kapitlet om de hybride, sammensatte truslene er. Det må vi lære oss hva er. For dette er en del av hverdagen. Og hvis det er ett laboratorium hvor hybride trusler blir utspilt, så er det verdt å dra til Moldova. Hva de kan fortelle om angrep mot valgprosesser, mot næringsliv, mot politikere, mot det politiske system, så er det en trussel vi alle må ta på alvor.

Så kjenner dere til at vi har lagt fram langtidsplanen for forsvarssektoren, hvor vi ønsker å utvikle styrking av alle forsvarsgrener. Vi når 2%-målet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Og vi har som et mål – egentlig over en tolvårsperiode – nesten å doble forsvarsbudsjettet. Det skal skje skritt for skritt med tre betydelige løft; ett i 2024-25, ett på slutten av 20-tallet og ett inn på 30-tallet i forbindelse med store materiellanskaffelser.

Alle samfunnssektorer vil merke denne prioriteringen av Forsvaret. Selv i et Norge som har penger på bok og reserver, så er det klart at når noe blir betydelig viktigere, og det tror jeg vi alle er enige om, så vil noe annet måtte – i beste fall – få noe mindre betydning. Det må vi være ærlige på.

Men det er også slik at industrien vil få nye muligheter. Og jeg er stolt av at vi har en industri innenfor det militære som er verdensledende. Det er norsk teknologi som er med og beskytter byene i Ukraina, NASAM-systemet. Det er også norsk teknologi som er i stand til å skalere opp for å produsere ammunisjon som både vi trenger i våre lagre og som vi også trenger i Ukraina. Så dette kommer til å være en dimensjon som er med oss i årene framover. Det betyr selvfølgelig store materiellanskaffelser i Norge, her er det også snakk om gjenkjøp, industrisamarbeid, og det må vi altså utvikle på den beste måten.

Klima

Den andre store omstillingen jeg vil nevne – jeg vil ikke rangere dem – det er jo noe som er her og skal være: Klimaomstillingen, hvor vi altså skal kutte utslipp og skape jobber. Og jeg gjentar dette: Det er industrien som må være drivkraften på hvordan vi skal gjøre dette. Industrien står for 24% av CO2-utslippene i Norge.

Omstilling her må til for at vi skal lykkes, og de som lykkes må vi tenke vil være i front også i verdensmesterskapet til å lykkes ute. Vi følger veikartet som vi har lagt opp til i Grønt industriløft, og dere kan se hvordan vi planlegger å nå målet i den Grønne boka som nå er del av statsbudsjettet.

Og vi har en vei mot 2030 hvor vi skal nå våre mål. Så har vi selvfølgelig for industrien det at vi skal gjøre det med Europa, med EU. Og vi har Grønn allianse nå med EU; nest etter Japan var Norge landet EU inngikk en slik allianse med. Den anbefaler jeg å lese igjennom, for det er et ganske bredt dokument, om alle områder innenfor energi, klima og miljø hvor vi kan samarbeide, også med et industrielt utgangspunkt. Dere opplever at dere er en del av dobbel virkemiddelbruk, dere er en del av kvotesystemet i Europa, og dere har CO2-avgiften, som skal mot 2000 kroner i 2030. Og det understreker bare at det skal lønne seg å kutte utslipp og utvikle nye fornybare løsninger.

Det som er viktig å minne oss på nå, når vi nærmer oss 2025, er at det er jo bare en mellompost i 2030. – Vi skal til 2050, hvor vi skal virkelig nå de dype kuttene. Så, vi skal måles opp mot 2030, men det viktige nå er at dynamikken som skal fortsette etter 2030; at den er der i måten vi jobber sammen på, fra anleggsplassene til industriprosessene. Og vi skal melde inn, etter hvert, nye mål til Parisavtalen mot 2035. Og så er 2050 der på andre siden.

Ett viktig tema da har vært CO2-kompensasjonsordningen. Det var jo et tema her på konferansen i fjor, husker jeg, med betydelig oppmerksomhet, og det forstår jeg. Jeg er glad for at vi nå har kommet til enighet med industrien om en langsiktig, forutsigbar CO2-kompensasjonsordning. Den er også blitt til i god dialog med både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Den er økonomisk bærekraftig og gir budsjettmessig forutsigbarhet. Og det at CO2-kompensasjonsordningens utgifter er gått kraftig opp, er jo også et uttrykk for at den er nødvendig, og at den virker. Nå får vi altså et årlig tak på hvor mye som kan utbetales; sju milliarder kroner, skal prisjusteres årlig. Og vi er blitt enige om å fjerne kvoteprisgulvet. Og så er det dette viktige, at bedriftene, industrien forplikter seg til å gjennomføre klima- og energitiltak for 40% av kompensasjonen. Det betyr at når industrien framover skal bruke oppunder 3 milliarder kroner, 40% av 7 milliarder, på klima- og energitiltak, så vil vi merke dette på utslippstallene.

Den ordningen som var for bedriftene på høye strømpriser i starten av 2023, resulterte jo enøktiltak tilsvarende Kristiansands energiforbruk. Så her er det veldig mye å hente hvis vi får til et godt samarbeid.

Energi

Det bringer meg til den siste utfordringen jeg vil trekke opp her: Energimotstillingen henger selvfølgelig sammen med klima, fra fossil til fornybar. Vi har klart slike omstillinger før. Denne som er nå, er helt særegen. Vi er jo sammen med veldig mange andre land i ferd med å gå over til det fornybare.

Jeg har akkurat kommentert det forholdet at vi nå skal gå fra kull via diesel til fornybar på Svalbard. Det er jo veldig langt nord, men har stor betydning for måten vi gjør det på. Det er bare ett uttrykk for at omstillingen er på alle nivåer.

Derfor gjelder det temaet som kom fra Energikommisjonen: mer kraft, mer nett, mer enøk. Det må være vår dagsorden. Og det er ulike tall på hva behovene vil være framover, hva produksjonen vil være. Men vi går fra en situasjon med nærmest opplagt store overskudd, stabile lave priser, til at vi har store varsler om forbruk, men mindre store nyheter om økt tilgang.

Da blir både forholdet til Europa, utvekslingen med det, vår egen produksjon, egne nett som kan utvide den produksjonen, av stor betydning. Og vi vil fortsatt at kraft og fornybar kraft skal være et konkurransefortrinn for norsk industri i hele landet.

En liten parentes: Fastprisavtalene var jo noe vi var opptatt av at skulle være et alternativ for å sikre næringslivet i møte med høye energipriser. Det var mye diskusjon om det ville virke, hvor langt ned de ville komme. Og det var vel et slags tema om at hvis ikke de gikk under kronen, så var det ikke verdt det. Nå er det mulig å få fastprisavtaler ned mot 50 øre. Det er et uttrykk for at det er et marked som begynner å fungere og virke og at det er interesse knyttet til det.

Statnett har reservert 8750 MW til økt og nytt forbruk i transmisjonsnettet. Mye av det er reservert til industrielle forhold.

Og så har vi kommet i gang med havvind. Den første auksjonen er utlyst, tildelt – vellykket. Det er ikke uten svinger i veien og humper langs den veien med å starte et sånt stort skifte, men vi er i gang, og jeg mener at Norge med sine havvindressurser har muligheten til å få en betydelig kilde her som er fornybar framover.

Konsesjonsbehandlingen for vindkraft er gjenopptatt etter at den ble stilt i bero i 2019, og vi merker nå at det er økende interesse og konkrete prosjekter, særlig i nord. Og det er gledelig.

På kort sikt så er det klart at økt energieffektivisering, altså energi spart, er også av stor betydning for å ha energi tilgjengelig. For å øke krafttilgangen her har vi en handlingsplan, og vi har støtteordninger til bedrifter, kommuner og private som er blitt styrket.

Så har vi også hatt en historisk styrking av energimyndighetene, økt kapasitet til å behandle søknader, få fortgang i saksbehandlingen, så vi kommer videre.

Og det siste punktet jeg vil nevne, er modenhetskriterier ved nettildeling, hvor vi er i stand til å si at prosjekter som har størst mulighet til realisering og bidra mest i verdiskaping og arbeidsplasser, skal gis prioritet når det er behov for det.

Og så til sist er det klart at Norge med sin erfaring har mulighet til også å spille en rolle i energiomstillingen der ute. Opp mot 3 milliarder mennesker har veldig usikker tilgang på kraft, 600 millioner har ingen tilgang på elektrisitet. Så her har norsk erfaring, tror jeg, en mulighet også å bidra, i internasjonal aktivitet.

Vendepunkt i økonomien

Så til slutt så skal jeg da bare gjenta det jeg sier i mange sammenhenger, at vi må ha håp om at vi kan være på vei mot et vendepunkt i økonomien. At rentetoppen er nådd. Skalaen for når den kommer ned, er det diskusjoner om, men jeg er ganske trygg på at det ligger foran oss, og at prisstigningen er kommet godt ned fra toppen.

Vi har holdt ledigheten lav. Den er på 1,9%. Snittet fra 2010 til 2019 var 2,7%.

Og sysselsettingen har økt med 135 000 fra tredje kvartal 2021 til fjerde kvartal 2023; ni av ti i private bedrifter og det viser styrken i økonomien.

Ja, det er konkurser. Vi er tilbake på tallet omtrent før pandemien. Men samtidig – 6000 nye foretak hver måned. I forrige tiår så lå det under 5000. Så her er det også aktivitet på gang.

Kjøpekraften vil vel gi et pluss –etter dette lønnsoppgjøret og prisstigningsprognosene.

Og vi ser rekordhøye investeringer for fastlandsnæringene, også kontrollert for prisveksten. I 2023 ble det investert for over 500 milliarder kroner i Fastlands-Norge. Det er sikkert ikke alle som opplever det i hverdagen, men vi har et veldig lønnsomt næringsliv. Næringslivets overskudd har økt med over 100 milliarder kroner på to år, og de sju årene fra 2014 til 2021 så økte samlet driftsresultat med 58 milliarder. Sånt sett så er det noe som også fungerer veldig sterkt der ute.

Og 30% høyere eksport. Det skyldes ikke bare olje og gass, men fastlandseksporten er 43% opp fra for to år siden. Det skyldes selvfølgelig lav kronekurs, men også dyktige bedrifter.

Så med dette, gode venner, så mener jeg at det er Challengers her, gode utfordrere. Norsk Industri er tilpasningsdyktig og framoverlente, og vi skal gjøre det vi kan for å være en god partner, samtalepartner, tilrettelegger og ha trygg økonomisk styring, samtidig som vi lever i dette ‘skarpe’ sikkerhetspolitiske landskapet, som kommer til å kreve mye av oss. Tusen takk for oppmerksomheten.