Statsministerens innlegg på pressekonferanse om bedre styring av forsyningssikkerheten for kraft

Vi er et værutsatt land, med store naturressurser. Og det er et politisk valg som har gjort at naturressursene våre har blitt til ren og fornybar kraft. Det stifter vi bekjentskap med i stikkontaktene alle sammen, bedrifter og husholdninger. Og norsk industri får på denne måten et konkurransefortrinn, som bidrar til jobber og verdiskaping i hele landet.

Det er også et politisk valg som ligger til grunn for at kraften er eid av fellesskapet. Og når fellesskapet har kontroll over naturressursene og infrastruktur, kommer også inntektene oss alle til gode. Her og nå – og for fremtidige generasjoner.

Så for regjeringen, og for hele det norske samfunnet, så er det avgjørende å ha kontroll over vår egen kraft – også i fremtiden. Og selve bunnplanken i det er at vi har forsyningssikkerhet og ikke risikerer å gå tom. Ikke risikerer rasjonering. Trygge på at vi har nok strøm.

Det siste året så har vi fått illustrasjoner på at det ikke alltid er tilfelle. Vi kan ikke ta for gitt at vi i utgangspunktet har nok kraft 24 timer i døgnet, 365 dager i året. Selv i et land med 1700 vannkraftverk og over 1000 vannmagasiner fra nord til sør.

I dag så legger vi frem tiltak, som gjennom mer politisk styring av kraften, styrker den norske forsyningssikkerheten.

Vårt mål er at vi alltid skal ha nok vann i vannmagasinene, og at folk alltid skal ha tilgang på strøm. At vi ikke skal komme i en situasjon der vi må rasjonere – altså stenge ned – slik vi ser eksempler på i en del andre europeiske land.

Og de tiltakene, de hjelper oss med å møte tre utfordringer som vi har sett de siste månedene.

For det første: Russland startet struping av gasseksporten til Europa sommeren 2021. Trekvart år før krigen brøt ut.

Det førte til en svært krevende energisituasjon i hele Europa. Gassprisene gikk opp, og strømprisene som vi husker, fulgte etter.

Et svært ustabilt energimarked, med høye priser og store svingninger, traff også Norge hardt. Gjennom det siste halvannet året har vi sagt at det er nødvendig med sterkere kontroll på tilgangen på til vår viktigste innenlandske energikilde – vannkraften.

For det andre: Så vil vår avhengighet av kraft øke i takt med bruk av strøm på stadig nye områder. Alt som kan elektrifiseres vil bli elektrifisert, heter det som et mantra i arbeidet for klima. Og Norge skal gå foran i omstillingen til et fornybart energisystem – legge om til elektrisitet. Vi skal utvikle en ny, grønn industri. Som skal skape jobber å kutte utslipp.

I et kraftsystem som skal gå gjennom store endringer, er forsyningssikkerheten desto mer avgjørende. Og derfor skal vi ha sikkerhet for at vi har vann i magasinene.

Og for det tredje: Selv om vannkraft er en stabil og fleksibel energikilde, så er den altså værbasert. Og været er ikke alltid like stabilt, det kan ikke vi regulere.

I løpet av de siste to-tre årene har vi gått gjennom perioder med både rekordhøy og rekordlav fylling i vannmagasinene. Og i årene som kommer vil vi få mer – trolig – og ikke mindre væravhengig produksjon av kraft.

Og så er det slik i Europa, hvor kraft også beveger seg mellom land – og det høster vi gjensidig fordel av – så har alle land et ansvar for sin egen forsyningssikkerhet. I Europa så har mange land fylt opp sine gasslagre. Tyskland for eksempel. Og økt gasseksport fra Norge har gjort det mulig at Tyskland nå går inn i vinteren med fulle lagre.

Og vi har også måttet – en god norsk tradisjon «fylle opp i stabburet» før vinteren. Altså fylle opp, slik at vannmagasinene er tilstrekkelig fylt.

Mange som har reist rundt i Sør-Norge i sommer, så jo på fjorder og vannmagasiner at det var lav fylling. Det var store tegn på det i naturen. Og derfor så ba også olje- og energiminister i slutten av juli – jeg husker den telefonsamtalen godt, Terje – om at strømselskapene måtte ta forhåndsregler foran en usikker kraftsituasjon inn mot vinteren. Da var det en reell usikkerhet for om vi kunne komme i en situasjon med rasjonering utpå våren 2023. Og den klare beskjeden var altså at kraftprodusentene måtte prioritere å fylle vannmagasinene.

Og resultatet av denne klare beskjeden var at magasinene gradvis ble fylt opp, parallelt med at været tillot det. Produsentene viste ansvarlighet: Nytt vann som kom gjennom høsten, ble spart. Og tilbake fikk vi styrket vår egen forsyningssikkerhet.

Og dette er også kjernen i det vi presenterer i dag.

Vi foreslår nå tiltak som olje- og energiministeren skal gå inn på, som sikrer følgende:

Vi skal holde igjen mer vann i magasinene ved utsikter til knapphet på vann. På denne måten reduserer vi eksporten av kraft og styrker vår egen forsyningssikkerhet.

Vi skal også sikre oss mulighet til å gripe inn i produsentenes disponering i situasjoner med reell fare for knapphet på energi.

Så dette er altså et tiltak som skal møte en forandret situasjon. Da må også politikken endres. Men vi bygger på en tradisjon om politisk styring – felleskapets eierskap – som har tjent oss godt gjennom mange år.

Og i situasjonen som vi har vært i – og fremdeles er i – så trenger vi å gripe inn og sette inn tiltak på flere områder. Vi har en omfattende strømstøtte for husholdningene. Vi er i ferd med å se et fastprismarked for bedriftene som vil gi dem forutsigbarhet og stabilitet, og vi har strammet inn reguleringene av strømsalgsselskapene.

Men det helt fundamentale – som går på tvers av alle disse tiltakene – er at vi må ha forsyningssikkerhet. Trygghet for at vi kan stole på vannkraften når vi trenger den.

Så i dag handler det om den, og hvordan vi sikrer kontroll over forsyningssikkerheten, slik at vi har nok strøm til industrien vår i hele landet, og at hver og en av oss har strøm hver time, hele året.

Og detaljene i det vi nå går inn i vil olje- og energiministeren – som står der – gjøre rede for.