Statsministerens innlegg på Regjeringens nasjonale integreringskonferanse

Er sjekket mot framføringen

Kjære alle sammen,

Det er en stor glede å kunne ta dere i mot her (i Parkveien 45) og det er egentlig for å understreke hvor viktig Marte og Sindre og Tonje og jeg og hele regjeringen synes dette er; hvilket utrolig kjennetegn det er på det vi vil skal være Norge: mangfoldet, frivilligheten, organisasjoner, fagansvar, kunnskapen, måten vi jobber sammen på; innvandrerråd, bydelsmødre – det er en lang rekke å ta av, og jeg mener det er ting vi skal være stolte av.

Ny i Norge

Jeg vil takke dere som stiller opp og som er her og deler. Og vi vet at når en sånn dag som dette er over, så er vi alle – og det kan jeg bevitne – klokere. Vi har litt mer trygghet i hva vi skal gå videre med for å gjøre samfunnet bra for alle som bor her: økt deltakelse, bedre inkludering, integrering av de som er nye i Norge.

Men hva vil det si å være ny i Norge? Det er egentlig et ganske langt strekk. Det er ikke bare målt i uker og timer og måneder. Til og med de som er født i Norge for 62 år siden kan noen ganger føle seg veldig ny i Norge. Så vi trenger å ta vare på alle.

Nå ser jeg av programmet at dere har hatt gruppediskusjon, om arbeid og utdanning for sosial mobilitet og viktigheten av det. Dette er viktig å ta med videre, Marte, og vi skal oppsummere det, og jeg tenker at dette med sosial mobilitet – i mitt hode – er jo et uttrykk for at vi i Norden har noen erfaringer her som skiller seg fra land som mente at de var «eksperter» på sosial mobilitet. Noen ganger får jeg høre at «den amerikanske drømmen» kan vi faktisk nå leve i Norden, for det er lettere å komme seg fram sosialt her enn det er i land med store forskjeller, hvor man egentlig blir sittende fast. Dette er jo litt av det vi også kan reflektere over.

Krigen i Ukraina

Jeg tenker: På fredag så skal jeg ha den halvårlige pressekonferansen, oppsummere halvåret, og da vil jeg jo trekke inn det store bildet rundt oss. Et par refleksjoner om det fra meg:

Det dere har snakket om i dag jobber vi mye med i regjeringen. Vi har det i enkeltsaker og i helhet, men det er noen sånne store størrelser der ute nå som rammer inn landet vårt. Jeg pleier å si i de dagene vi er i nå, at da vi tok over i oktober 2021, så var liksom det vi fikk utdelt av «kort», det var at Norge hadde avsluttet pandemien – meteren var borte – vi hadde utsikter til «inflasjon» i 2022 på litt over 1%, renten var i null, og strømprisen var det den alltid hadde vært – lav.

Så tok vi over. Og så begynte jo egentlig alle disse fire å gå, av årsaker som jeg tror var litt utenfor det at vi hadde hatt regjeringsskifte – men i den verden vi lever i.

Jeg kan bare si det på den måten: Det går an å planlegge for en krig, men en krig følger ikke en plan. Ukraina-krigen er av et enormt alvor, med ringvirkninger langt utenfor det brutale dramaet som skjer. Den kan vare lenge. Og krig skaper uro og uforutsigbarhet, i mange ringer.

Vi har et stort Nansen-program over fem år hvor vi skal støtte Ukraina. Vi støtter dem i deres forsvar, vi støtter dem økomomisk, og vi støtter dem humanitært, men det som jo er av relevans her direkte, er jo at mange kommer hit.

Når jeg snakker med min polske kollega, min tsjekkiske kollega, så er jo våre tall små i forhold til dem, som har virkelig høye tall – Polen over én million. Men det at vi har fått over 50 000 og bosatt på rekordtid, ukrainere, det er en stor oppgave i Norge.

Og vi kan jo notere oss at det har skjedd i alle kommuner, og jeg mener igjen – og jeg vil gjøre det i nyttårstaler og i andre anledninger – takke for den innsatsen som er gjort her.

Det kommer jo folk også fra andre deler av verden, fra Sudan, Jemen, Afghanistan, Syria; de tragiske menneskesmuglerveiene bringer sjokkerende nyheter hver eneste uke egentlig, så det er et drama der ute.

Og det å komme til Norge, det skal jo fortsatt være slik at vi skal være en trygg havn, som behandler folk i tråd med rettsstatsprinsipper og prosedyrer som er i tråd med internasjonale forpliktelser, men også rettet til hvem de er. Og så skal vi selvfølgelig legge til rette for at de blir godt tatt i mot og kan delta i det norske samfunnet mens de er her.

For ukrainere er det jo et sammensatt bilde, fordi – allerede nå – er det jo mange som reiser hjem – og det kan vi jo spørre oss om; til et land som fortsatt er i krig som trappes opp. Men det er altså mye bevegelse av ukrainere i Europa, så mange av dem som kommer til Norge, kommer kanskje ikke rett fra Ukraina, men de kan komme fra et annet europeisk land. Så vi må være realistiske; i årene som kommer, så kommer denne Ukraina-exodusen – på et eller annet vis – til å være veldig definerende for oss.

Få flere i jobb

Så har vi et bakteppe for alt det vi skal gjøre også for det som handler om integrering og deltakelse, men knyttet til økonomi:

Det er flere generasjoner siden vi hadde krig i Europa, men det er faktisk et par generasjoner siden vi hadde inflasjon i Europa – og i Norge. Og inflasjon er noe «herk», for familier, for bedrifter, for organisasjoner, og jeg kan si: for regjeringer. Fordi planleggingshorisonten blir påvirket og får stor betydning for hva vi kan regne med av hva pengene strekker til.

Det mest alvorlige er selvfølgelig for de familiene som sier at nå blir handlekurven vanskeligere å fylle, og det å få ungene inn i meningsfull aktivitet dyrere å gjøre; det er et stort alvor bak det.

Og det største bakteppet er selvfølgelig klimaendringene, som også ligger rundt og former og påvirker alle disse delene.

Nå vil jeg jo si, som statsminister og basert på statistikk, at det går bra i norsk økonomi; vi fikk 100 000 flere i jobb i fjor. Det er et kjempetall, så – jeg husker vi sa i valgkampen – for to, tre år siden, at om vi får 50 000 flere i jobb, så betyr det 20 milliarder mer til fellesskapet gjennom skatter og deltakelse. Og så har vi fått 100 000 – veldig bra!

Men det dette betyr er at vi nå må skifte fokuset, til det vi kaller «de neste 100 000», som er de mellom 16 og 30 år, utenfor arbeid, opplæring og utdanning. Det er en veldig stor mulighet for Norge, og det er veldig alvorlig for Norge hvis denne gruppen forblir utenfor, for da vil de være det fra 16 til 30 år og så oppover i alder. Det er et problem for dem og det er et problem for fellesskapet.

Så det å klare å få folk i jobb, holde lav ledighet, komme forbi denne pristoppen, renteutviklingen tilbake igjen til normalitet, det må vi gjøre – og så, husk på det: Det er en utfordring i Norge nå, men når jeg møter europeiske kolleger, så er det stort sett mye mer alvorlig i de aller, aller fleste land rundt oss. Og det er ingen unnskyldning eller forklaring på noe, men det er viktig å ta med når vi skal utforme vår politikk – å vite dette.

En ressurs

Det at det er behov for at folk er på jobb, det gir muligheter til å få folk ut i jobb, så det er dette som er det Marte og jeg driver med hver eneste uke i regjering; hvordan kan vi bruke denne muligheten. Det er en etterspørsel og det er folk vi ønsker å få i jobb, og det betyr at vi må tenke arbeidsmarkedspolitikk på helt nye måter.

Og da er jo innvandrere og de som kommer til Norge en ressurs som kommer med kompetanse, som kommer med kompetanse som trenger å bli komplettert, fullført, dokumentert, slik at vi kan bruke dem ut i arbeid. Og jeg tror vi kan si at vi ikke bruker den ressursen godt nok.

Nå skal jeg fortelle det som jeg har fortalt til noen av dere før, men jeg bare synes det er en historie som både er litt søt og samtidig illustrerende: Den gode mannen som jobber på Smestad bensinstasjon, som jeg var og handlet hos i sin tid: Jeg skulle bytte en sånn grilltank til grillen min og han var utrolig serviceinnstilt. Og jeg snakket med ham og ble litt kjent med ham og han var fra Irak, og så sa jeg til han at det er så utrolig hyggelig å komme hit, for jeg får så god hjelp, og han sa at det var veldig hyggelig å hjelpe til, og det ville han gjerne fortsette med, men han hadde også tenkt det, at hvis jeg hadde tid til å høre på ham, for det var dette at han jo egentlig var kirurg, ekspert på barn, så hvis man trengte noe av det i Norge, så kunne han kanskje bidra der også… Og så fikk jeg den grillsaken og dro hjem, med en litt sånn ugrei følelse av at her er det kanskje noe, hvor vi ikke treffer helt på.

Introduksjonsprogrammet

Så vi må ta godt i mot, og vi skal være stolte av introduksjonsprogrammet vårt. Jeg så jo at ukrainere som er spurt om dette, sier at det er bra. Men det er jo hele tiden et forbedringsprodukt, tenker jeg; hvordan kan vi gjøre det enda bedre, og jeg har troen på at når vi ligger litt lavere på ukrainere inn i jobb i Norge enn de gjør i Sverige og Danmark, så kan jo det være fordi de går på introduksjonsprogrammet og skal gjøre det ferdig, og da er de kanskje enda bedre kvalifiserte til å komme i ordentlig jobb enn at de som kommer inn i en ganske, sånn «løs» del av arbeidslivet. Så til høsten så håper vi at flere skal komme over i jobb, etter introduksjonsprogrammet, og de lærer jo tross alt best av å være i jobb.

Jeg var i Orkanger for to uker siden, på et apotek, med to farmasøyter, ukrainere, som på ett år snakket det jeg vil kalle så å si feilfritt norsk. Det er jo til å bli veldig imponert av, både at de må være veldig lærenemme og motiverte, men de har også fått veldig god opplæring, og de har løst en klar utfordring i den kommunen og er på jobb. Det er jo egentlig hyggelig å se, at de får både norskopplæring og arbeidspraksis, og kan få et godt liv for seg og sine familier. De har kunnet kombinere praksisplass på apoteket med norskopplæring og så tar de noen ordinære vakter og så glir de stadig mer over i mer organsierte vakter, som er sånn vi vil det skal være.

Så, avslutningsvis, så tenker jeg at dette er lærdommer å ta med, at det vi lærer nå med denne intense innsatsen overfor ukrainere, må vi også bruke for å integrere de som allerede bor i Norge. Det er for mange som har bodd her lenge som fortsatt ser Norge som et fremmed land, som de ikke kommer inn i.

Avisa Oslo skrev om 43 år gamle Zahida som kom fra Pakistan i 1999. Hun hadde vært hjemmeværende med barn, snakket ikke norsk og var i praksis analfabet etter sin skolegang i hjemlandet. Og så fikk hun gjennom NAV-tiltaket «Jobbsjansen» muligheten til komme seg ut av isolasjonen i huset, på et vaskeri på Mortensrud, hvor hun nå vasker, tørker og bretter tekstiler for restaurantbransjen. Og hvor hun nå deltar i et sosialt fellesskap og arbeider. Men det kunne lett vært et tilfelle av noen man på noen måter ga opp, men hun ble gitt muligheter og et tilbud, og det er veldig bra. Så «Jobbsjansen» den skal vi bygge videre på.

Jeg var i Tønsberg for noen uker siden og møtte en NAV-klasse som fikk opplæring i hotellfag, hotellene etterspør folk, virkelig intenst, og her så jeg at mange av de vi møtte der kommer til å være viktige i den hotellsesongen som nå kommer.

Og så har vi prosjektet «Tønsberg Inkluderer», som er et samarbeid mellom NAV, næringsliv og kommunen, og det holdt å være der noen timer for å se at dette fungerer, her spiller aktørene hverandre gode. Så de som ansetter noen får nå et sånt klistremerke, som «Svanemerket», og da er dette noe som illustrerer innsatsen som er gjort der.

NAV

Så jeg har lyst til å si, avslutningsvis, at det jeg har behov for mange ganger, det er å framsnakke det vi gjør i NAV. NAV har det «uheldige» ved seg at det blir et bindestreksord på det som ikke går bra. Og hvis man har et så stort ansvar som NAV, så vil det alltid være noen eksempler å trekke fram. De må vi ta på alvor og lære av, men jeg håper at vi oppe i hodet kan bruke bindestreksord på alt det som går veldig bra.

Og jeg har besøkt så mange steder hvor jeg har sett nesten sånn utrolig rørende eksempler på at en dyktig, erfaren NAV-ansatt klarer å være broen for hun eller han som søker seg inn mot opplæring, kvalifisering, arbeid og faktisk lykkes med det. Så – vi må gjøre ting på nye måter. Det er slik at for meg er mange NAV-medarbeidere ildsjeler, og det nærmer seg noe av det vi ser i frivilligheten.

Vi har lagt vekt på å kunne styrke NAV så godt vi har kunnet, Ungdomsgarantien, 250 millioner ekstra til NAV nå i RNB, og satse på at vi drar lærdom av arbeidet som vi gjør.

Helt avslutningsvis, så er det jo sånn at kjennetegnet ved dette samfunnet, som har sosial mobilitet, er tillit, og tilliten i dette mangfoldet må vi bare bidra til ved at det jobbes godt sammen – på tvers. Jeg tror denne konferansen er med på å bidra til det, og derfor så er dere velkommen her «hos meg», jeg håper dere får god lunsj, jeg har ikke laget maten selv, men de som gjør det lager god mat, og så ønsker jeg dere en riktig god dag og en bra konferanse.

Tusen takk.

 

Mer informasjon om konferansen:

• Regjeringens nasjonale integreringskonferanse