Statsministerens innlegg på Trøndelagsmøtet

Innlegget som fremført (transkribert etter lydopptaket)

Kjære alle sammen,

God formiddag. Jeg har hørt at ‘halve Trøndelag’ skal i Granåsen (Ski-VM). Jeg var der forrige lørdag. Da var det gode skiforhold, jeg prøvde anlegget og det er meget bra, det ser bra ut. I Trøndelag to ganger på én uke for meg, så nå ser dere hvordan det bør være for en statsminister.

Så jeg vil jeg også si at Trøndelag er jo et bra sted å sette disse store dagsordenene. Jeg har alltid med meg det Tore Tønne en gang fortalte meg; det er vel en kjensgjerning her blant trøndere; at ‘Tar du Trøndelag ut av Norgeshistorien, har du bare permene igjen!’.

Så det å diskutere sikkerhet og utsyn og bærekraft er viktig. Jeg skal videre til en barneskole i Skogn og diskutere skjermbruk i skolen. Det har noe med framtiden å gjøre. Og jeg skal besøke Biokraft Skogn for å diskutere bærekraft. Det har også noe med fremtiden å gjøre.

Trøndelag mot 2050

Og så er det ‘Trøndelag mot 2050’ som har vært tema her. Jeg hadde bare lyst til å si at jeg fikk være med, på slutten av 1980-tallet, i et prosjekt som het ‘Scenarier for Norge mot år 2000’. Noen kan kanskje huske det. Da så vi – i 1987-88 mot år 2000 – og det var jo evig lenge til.

Og nå ser vi mot 2050 og det er et naturlig perspektiv. Og det er mange bilder vi kan tegne av det. Det jeg bare vil minne om er at tenk dere – hvis vi hadde stått i 1924 og sett mot 1950?

Vi har fasiten nå på hva det brakte, hva som skjedde i det tidsrommet. Så hva som ligger foran oss, i årene mot 2050, kan jo egentlig bare fantasien åpne for.

Vår oppgave i dag, og jeg har regjeringskolleger her, Bjørn Arild (Gram) og Ingvild (Kjerkol); det er jo å forsøke å gjøre det vi kan med det norske utgangspunktet: Å trygge Norge, som kanskje har verdens mest åpne økonomi og vi har en åpen geografi.

Og så skal vi ta beslutninger som gjør at norske kvinner og menn og barn og eldre er trygge. Vi har en befolkning som kommer til å endre seg. Det erfarer jo vi – det er kanskje en av de mest interessante sidene av å være i regjering: Hvordan unge menneskers valg endrer seg. Hvordan demografien endrer seg. Og hvordan planlegger vi for den tryggheten. Det er jo omstilling og det å gi trygghet – ja, et stort tema.

Norge og Sverige

Så vil jeg begynne med dette at vi har to forsvarsministre her – fra Sverige og Norge. Det er ikke uvanlig at de har møttes opp gjennom årene. Men det er et helt spesielt utgangspunkt nå når vi altså har et perspektiv om at vi er allierte – i NATO.

Og da mener jeg jo, igjen, at Trøndelag er et veldig spennende sted å være for å diskutere forsvar og Norden. Vi er midt i Norge. Vi er geografisk midt i Norden. Og vi er ved inngangen til Norden – for våre allierte.

Vi har jo trent og øvet og planlagt mye knyttet til alliert forsterkning; forhåndslagring og tenkt Trøndelag som en viktig port. Og nå må vi begynne å tenke at det er ikke en port bare til Norge. Det er også en port videre til det større Norden.

Og jeg husker fra vår forrige regjeringsperiode, i 2007-2008, så begynte jo et forsvarspolitisk samarbeid mellom Norge, Sverige og Finland, mellom tre land som var naboer. Og vi skjønte dette at tre land, små land, kan ikke tenke helt ‘silo forsvar’. Vi kan øve mer sammen. Vi kan kjøpe inn mer sammen. Vi kan samordne mer. Og det har vi gjort. Men det blir jo helt annerledes når vi kan gjøre det innenfor den samme ramme av at vi er med i NATO.

Den internasjonale arenaen er krevende som den er. Jeg kommer tilbake til det. Ukraina, Gaza, nattens nyheter fra Rødehavet, en viktig del av den internasjonale infrastrukturen. Klimaomstillinger, energiomstillinger og så videre. Det påvirker – ja, alt dette.

Et vendepunkt i økonomien

Men la meg bare ta to ord om økonomien. For utgangspunktet for oss, hvis vi ser fremover, helt til 2050, men la oss nå ta 2024; så har det blitt diskusjon, fordi vi har sagt, og jeg har sagt, at jeg mener 2024 kan bli et vendepunkt i økonomien.

La meg bare dele med dere hva vi mener med det. Det er et ‘rart’ forhold her, mellom en norsk økonomi, som har klart seg godt de siste årene, se makrotallene, og sammenholdt med at nordmenn har opplevd krevende år, fallende kjøpekraft og uro, fordi det vi mest er avhengige av å kjøpe, det blir dyrere. 

Og det har selvfølgelig blitt spesielt mer krevende når inflasjonen har vedvart og rentene har steget som de har. Rentene begynte å stige to uker etter at vi kom inn i regjeringskontorene, og det har den gjort 14 ganger siden det, så du kan begynne å lure på hvilke lodd man trekker her i livet.

Men det er slik at i fjor ble det skapt 6 000 nye bedrifter hver måned i Norge. Vi økte investeringene i fastlands-Norge med 20%, og eksporten ut av Norge fra fastlands-Norge er høyere enn noen gang.

Og vi har fått 130 000 flere i jobb. Og det spesielt gledelige nå er at vi får folk inn i jobb fra det jeg kaller ‘den andre køen’. Altså de som har vært utenfor arbeidsmarked og opplæring, som nå får muligheten til å komme inn. Det er utrolig viktig for dem.

Vi har 100 000 under 30 år som hverken er i opplæring eller jobb. De må vi få tak i. Og det begynner vi å se tegn på nå.

Og så sier Statistisk Sentralbyrå og Norges Bank at de ser at prisstigningen er nådd og skal ned. Og at rentene kan følge etter. Og for første gang sier de at det kan bli et pluss, ikke stort, men et pluss i kjøpekraften for første gang.

Så er det mange forhold som kan påvirke det. Fordi vi er en del av en verden hvor det er uro, og vi importerer og så videre. Men vi må, det mener jeg i hvert fall: Ledelse handler om å se etter lyspunktene, ikke grave oss ned i problemene; se at det kommer bedre muligheter.

Men statens budsjett lages i en annen sikkerhetspolitisk tid nå. Og jeg tror at vi som jobber med budsjett ser at den andelen som Ukraina-flyktninger, støtten til Ukraina, disse ustabilitetene, tar av våre budsjetter fremover.

Styrke forsvaret

Det vi må satse på – det gjelder forsvar og sikkerhet – det er: en ny tid. Så har Bjørn Arild Gram og jeg og regjeringen jobbet med å styrke forsvaret, fra vi kom i regjering. Det har handlet om å bevilge mer penger, tette en del av de hullene som har vokst over de siste årene, og se fremover for hva slags forsvar vi trenger, i denne fine balansen mellom å ha vårt eget forsvar og samordne med våre allierte. Det er jo den ‘kombo-en’ der som gjelder.

Så har vi sagt, som første regjering, at nå skal vi nå det målet som er i NATO at minimum 2% av BNP skal gå til forsvar, innen 2026. Vi har håp om å komme dit før. Og 30% av det skal gå til investeringer.

Så har vi kommet i gang med Langtidsplanen for forsvaret. Jeg kommer tilbake til det. Det har sikkert vært tema her også.

Men det er verdt å minne om at også våre allierte gjør grep nå som er veldig viktige for Norge. For nå har vi vedtatt en ny kommandostruktur og nye regionale planer i NATO – og det var også noe vi begynte å jobbe med i 2006-2007-2008, under overskriften ‘Ta NATO hjem’.

Jeg ser det er militære her i salen. Da hadde vi jo veldig mange av våre dyktigste militære som kunne mer om afghanske fjell enn norske fjorder, for å si det litt ‘tabloid’. Og NATOs kjerneoppgave er jo vår sikkerhet.

Mye av det vi satte som mål da, det skjer nå. Vi har fått regionale planer og vi har fått en kommandostruktur som passer. Og i dette skal altså Norge og Sverige og de nordiske passe sammen. Her er det en tett og god samordning mellom oss. Så har også våre nordiske naboer inngått bilaterale forsvarsavtaler med USA – som vi også har. Også det blir et mønster.

Trøndelag er en viktig forsvarsregion, med en lang og viktig historie, mye dramatikk og mye også oppbyggelig. Luftkrigsskole, Værnes, HV-12, hele vertslandsstøtten, lagringen, logistikken som ligger her. Ørland selvfølgelig, hvor vi har investert milliarder, for å si det slik, for en moderne base for F-35. Som nå også brukes av viktige flykapasiteter fra NATO.

Samlet sett så blir jo de nordiske flyvåpnene nå av stor betydning. Tar vi Norge, Sverige og Finland sammen; våre F-35, svenske Gripen, finske F-35 – hver for seg er det betydningsfullt – og samordnet så gir dette oss sikkerhet. Og det er viktig for oss.

Norden

Så er det, som jeg sier det, at transittrollen for Norge blir viktig nå. Vi må tenke nytt med transportkorridorer øst-vest.

Veldig mye i våre land er jo nord-sør, både innen kraft og vei og bane og alt som er. Over tid må vi tenke mer øst-vest. Og dette er i tillegg til Forsvaret. Det er veldig mange andre sider hvor vi trenger å tenke god samordning. Ikke minst innenfor energi og effektiv ressursbruk, på denne måten.

Vi ønsker Sverige og Finland velkommen inn i NATO. Det styrker NATO. Men jeg vil også si; i tillegg til det militære – også politisk. At de nordiske landene nå er samlet i NATO, betyr at stemmen fra fem stabile demokratier – det har betydning i diskusjonen mellom disse landene.

Og jeg mener også at den integrasjonen vi får nå, den må vi bruke også på andre områder. Det blir mindre regionalt samarbeid med Russland i nord. Det kan vi jo bare forstå av situasjonen. Men det betyr at vi må bruke en del av de kreftene som vi har brukt på det, til å samarbeide tettere med Sverige og Finland i nord, om energi, om industri, om klima, om bedre utnyttelse av ressursene. – En stor mulighet som vi skal gripe sammen.

Så skal vi øve. Vi får Nordic Response nå utover på våren. Vi har erfaring i å organisere gode øvelser i Norge.

Og så blir det altså en kobling mellom Østersjøen og Norskehavet og Barentshavet. Sverige har et fokus mot Østersjøen. Finland har en 1340 kilometer landegrense mot Russland. Fortsatt tror jeg den svenske og norske landegrensen er den lengste i Europa, så den ‘medaljen’ der den skal vi holde på. Men der er det jo bare glede mellom oss på den grensen. Vi har 200 km grense med Russland. Og så har vi havområdene. Nå må vi se dette i sammenheng – det blir spennende.

Ukraina

Ukraina er et markert skifte i sikkerhetspolitikken. Jeg har sagt det noen ganger nå at det vi stifter bekjentskap med nå, gode venner, det er at vi hittil har vært opptatt av internasjonal politikk og sikkerhetspolitikk i Norge over et bredt spekter, og nå er vi i møte med ‘den skarpe siden’ av sikkerhetspolitikken.

Vi har altså en nabo som ikke har rettet dette mot oss, men de har gått til en fullskala angrepskrig mot en annen nabo. Og det har historiske forklaringer vi kunne brukt mye tid på. Men det er tross alt et faktum, at de oppmarsjerte 150-200 000 soldater utenfor Ukrainas grense. Og veldig mange sa at det kan jo ikke være med tanke på å invadere et annet land hvis det er politisk press, eller noe sånt? Kan man forstå det?

Men en fullskala invasjon, det var det som kom, og det er det som er og en helt ufattelig tragedie. For generasjoner fremover så vil det jo være helt ødeleggende for oppvekstsvilkårene.

Og vi kan nærme oss 100 000 ukrainere i Norge i løpet av dette året og i det neste. Jeg ser det sitter folk her fra kommunene rundt om og som gjør formidable oppgaver og tar imot. Det er en del av den måten vi berøres på.

Langtidsplan for forsvaret

Vi har blitt enige om et Nansen-program. Jeg er stolt av at vi har et Storting i Norge hvor alle partiene er med på det. Det er nesten ingen nasjonalforsamlinger, tror jeg, som har samlet seg på den måten som vi har, med et femårig program. Med støtte militært og sivilt og humanitært i Ukraina.

Og det er i den samme ‘anda’, for å si det slik, at forsvarsministeren og jeg nå inviterer de andre partiene til å diskutere Langtidsplanen for forsvaret. Det vanlige er jo at regjeringen lager en plan, legger den frem, forhandler, og noen er med og noen er ikke med. Kan hende blir det sånn nå også, men vår invitasjon er å si; la oss sette oss ned. Dette er så stort, så viktig. At jo bredere vi kan dele analysen av hva vi trenger, jo bedre.

Og hvis vi kunne klare å gå hele veien ut og få med så mange som mulig, og si at dette er måten vi skal planlegge Forsvaret vårt fremover, så tror jeg det er bra for Forsvarets folk. For det verste for Forsvaret, har jeg lært gjennom årene, det er at politikerne bevilger til mål som så ikke blir levert. Og hvis flere partier, og gjerne ‘over streken’ som det heter, er med, desto bedre.

Vi ønsker en felles forståelse, og vi ønsker å kunne ha en fortelling om kontinuitet, gode venner. Og jeg tror det er veldig viktig at når vi får denne utviklingen av Forsvaret, så skal vi opprettholde en del ting som gjør Norge gjenkjennelig: Igjen, Norden truer ingen. Og jeg gjentar det ganske mange ganger, slik at det blir notert der lengre øst. Om de lager retorikk på det, så skal de vite at vi er forutsigbare og gjenkjennelige, og vi har balansen mellom at vi skal være en ordentlig nabo, men vi skal også følge med og ha en sikkerhet som vi skal ta vare på mellom oss. Det er denne kombinasjonen av avskrekking og beroligelse som er så viktig å vedlikeholde.

Og Langtidsplanen skal bygge på denne kontinuiteten. Men dette med å være forutsigbar, betyr ikke stillstand. Vi har sett det slik at situasjonen utvikler seg nå på fire områder:

For det første, så går vi fra den tiden hvor vi hadde en stor fredsgevinst i landet etter 1989. Nå er det mer slik at ‘forsikringspremien’ for den sikkerheten går opp. Man kan bruke noen bilder fra det sivile liv, men det betyr at vi må bruke mer ressurser på forsvar. Og vi må på grunn av demografien bruke mer penger på helse, jeg kommer litt tilbake igjen til det. Men det er slik at veldig mye i økonomien blir billigere. Altså flatskjermer og annen teknologi blir billigere år for år, men i to sektorer blir ting stort sett dyrere, og det er innen forsvar og helse. Og begge deler trenger vi mer av. Da vet alle her, enten vi driver virksomheter, kommuner, eller vi sitter i regjering, at da må vi prioritere. Og det er noen tøffe valg. Så for det første, så er det denne utviklingen.

Så (for det andre) er det krigen i Ukraina, som jeg sier er et tidsskille. Vi skal forstå Russland. Trekke de rette konklusjonene av det. For Norge er det aldri noe valg om å ‘se bort fra’ den naboen. Vi må forstå den, folk må forstå den, vi må kunne trekke de riktige slutninger.

Og for det tredje, som sagt, det er et samlet Norden.

Og for det fjerde, så er det de globale utviklingstrekkene. Økende rivalisering mellom USA og Kina. De dype splittelsene i USA, vår største og viktigste allierte, som går inn i et valgår – 2024, med masse åpne spørsmål. Det skal vi også forstå godt og forholde oss til.

Så, oppsummert fra denne langtidsplanen, så skal den handle om ressurser, penger og folk, men også om styring og ledelse. Det betyr det jeg kaller økt norsk tilstedeværelse i nord.

Det kommer til å få et veldig viktig havperspektiv, for det er Norges viktigste geografi. Tettere samarbeid med våre venner i Sverige og Finland. En ny ramme i NATO. Og en fast og forutsigbar håndtering av Russland.

Beredskap

Noen flere ord – for å gå videre på dette om sårbarhet og beredskap. For disse tingene henger jo sammen.

Hvordan blir den neste ekstraordinære hendelsen? Den kan vi ikke planlegge for, men vi må tenke gjennom hva den vil være når den treffer oss. Og uansett hva det er, så er Trøndelag og Trondheimsfjorden, geografisk og organisatorisk, veldig viktig for Norge; både det som er nord for Trøndelag, og det som er sør for Trøndelag.

Alle kriser har minst to ting til felles. Det ene er at de skjer i en kommune. Vi er nordmenn i dette landet, men vi bor jo alle i en kommune. Og det er den som kjenner situasjonen i en normal situasjon, som er best skikket til å håndtere en ekstrem situasjon.

Da jeg var i Røde Kors – jeg ser det er noen her – så lærte vi at den som visste hvordan samfunnet var før skredet kom, er best på finne frem etter at skredet er kommet. Hvis det kommer letemannskaper helt utenfra, så er ikke det til hjelp. Så det er det ene. Det skjer i kommunen. Det må være nært. Vi hadde ekstremværet Gyda i Midt-Norge, vi hadde Hans i Innlandet og Sør-Norge. Og her er det for kommunene, statsforvalter, nødetater og frivillige viktig å kunne planlegge fremover, for hele dette spennet.

Og det andre er at i alle kriser må folk ha mat. Og vi har jo hatt en holdning om at mat, det får vi tak i. Det er bare å bestille og kjøpe, og vi kjøper og importerer, og vi produserer noe selv. Men vi må tenke også nytt rundt både jordbruk og fiskeri i hele landet.

Uro rundt mat skaper uro rundt alle andre ting. Det tror jeg er helt forståelig. Det kan vi forstå i husholdningene våre. Derfor er beredskapslagring, som vi nå jobber med – mat, korn og så videre – nødvendig. Det styrker vi nå.

Og jeg gjentar bare her. Jeg tror våre svenske venner er mer fremoverlent i dette, men jeg vil gjerne være litt fremoverlent jeg også, og det er å si at du skal tenke igjennom hva du har i spiskammeret ditt. Av vann og ekstra mat for å kunne klare deg noen dager, hvis ting ikke er som normalt. Dette er ikke et budskap om den verste sikkerhetspolitiske situasjonen, men det at strømmen kan bli borte, ekstremværet kan komme.

Jeg så det da jeg reiste rundt under ekstremværet Hans, at det var virkelig ganske viktig at du hadde noe i reserve. Dette er hver og én sitt ansvar, og det må vi tenke gjennom.

Så har vi hatt en totalberedskapskommisjon og en forsvarskommisjon som har spilt inn til oss og gitt oss veldig viktige innspill, og alle de som har bidratt der takker jeg for dette. Det har stor verdi i det vi skal gjøre.

Denne totalberedskapskommisjonen slo fast at grunnberedskapen vår er god. Vi har et motstandsdyktig samfunn. Erfaringen min med ekstremværet som var – ja, det var utrolig dramatisk for mange –men det var også en utrolig robusthet der ute i lokalsamfunnene.

De kom med ti hovedanbefalinger som vi nå tar med inn i en stortingsmelding om totalberedskap. Og så jobber vi med flere typer tiltak allerede for å møte dette:

Det ene er å styrke Sivilforsvaret, gi dem økt operativ evne, flere sivile øvelser.

Vi styrker Hovedredningssentralen. Og vi faser inn 16 nye redningshelikoptre.

Og de som hadde hørselen i orden, hørte jo fra mobiltelefonen at alarmen gikk her for noen dager siden. Varslingssystemet Nødvarsel er etablert. Det trengs å justeres og perfeksjoneres, men det gir et redskap til å nå folk.

Så har vi sett at tilgang på arbeidskraft når krisen rammer; det er utrolig viktig. Og der trenger vi å gjøre endringer i lovgivningen vår som gjør det mulig å sikre at folk kan gå på jobb. 

La meg bare ta ett eksempel: De som skal losse i havnen, hvis det er en krise, de må være trygge på at de kan levere unger i barnehagen. Så må vi være sikre på at det er folk som jobber der. Vi går nå igjennom den lovgivningen vi hadde etter den annen verdenskrig. I 1950 var de veldig opptatt av det å ha lovgivning som gjorde det mulig å sørge for at det var rett folk på rett jobb når vi trengte det i sivil sektor. Og det er jo det vi lærer; samspillet mellom sivil og militær sektor; det henger veldig, veldig tett sammen.

Vi følger også opp i andre kanaler: Ingvild har fremmet en ny helseberedskapsmelding. Det kommer mange meldinger, men det er utrolig viktig hvordan vi trekker lærdommer også her fra pandemier og annet.

Vi har en stortingsmelding om flom og skred; det blir villere og våtere vær. Klimatilpasning er viktig.

Og vi jobber altså med en ny nasjonal transportplan, som normalt kommer siste år i en stortingsperiode. Nå har vi tatt den ett år før. Jeg tror det blir en litt mer ‘edruelig’ diskusjon om den, når det ikke er to måneder før et valg. Og vi kan la Stortinget behandle og jobbe grundig med det.

Og Nærings- og fiskeridepartementet arbeider med forsyningssikkerhet, og vi jobber selvfølgelig også med digital sikkerhet og digitale sikkerhetskrav. – Nye store ting.

Men jeg føler i hvert fall som statsminister at alle disse sektortingene vi gjør, de kommer tilbake til at det er summen av vår alles innsats; det er folk det handler om. Sivil, militær, offentlig, privat, sentralt, regionalt, lokalt. – Vi må få til samarbeidet, samordningen og samspillet. Det er det avgjørende.

Kraft

La meg si to ord mot slutten om kraft. Alle deler av landet er opptatt av det. Dere har i Midt-Norge hatt lavere kraftpriser enn vi lenger sør.

Jeg satt i regjering da det var krise i Midt-Norge på kraft. Det var ganske spesielt på slutten av 2010-tallet, det første tiåret der. Jeg husker de planene om å ‘taue’ mobile gasskraftverk opp til Midt-Norge for å ha noe kraft. Lars (Haltbrekken) – som sitter her – da tror jeg du hadde rørt på deg, hvis jeg hadde gjort det.

Vi har altså kommet videre siden det. Men det er et stort tema; kraftsystemet her i Midt-Norge består av 75% vannkraft og 23% vind. Så vi må jobbe videre med en energipolitikk som er treffsikker, som bidrar til å nå klimamålene og ivaretar behovene våre.

Og vi står i denne store omleggingen fra fossil til fornybar energi. La meg bare si; den skal også vi igjennom. Vi skal fase ut det fossile og inn det fornybare. Men det må skje i faser. Det kan ikke skje i brudd. Og det verste som kan skje, er om du ‘kutter ut’ én energikilde og bare ‘knipser’ for å få en annen. Hvis ikke den er der, så blir det krise. Det skjedde jo i Europa, og Norge var med på å redde Europa i 2022 fordi vi kunne øke eksporten av gass til Europa. Vi skal ikke undervurdere hvor viktig det var. La meg si det sånn; jeg opplever at de i Europa er enda mer klar over hvor viktig det var, enn vi kanskje er i Norge. Men det er greit nok.

Så kommer vi til å trenge mer kraft, mer nett og mer enøk fremover. Jeg skal ikke gå inn i alle prognosene på dette; de er litt ulike, men bildet av at vi skal over i det fornybare, vi kommer til å elektrifisere, vi har gjort veldig mye på el-bil, vi kommer til tungtransport, vi kommer til havet, vi skal bytte ut de fossile brenslene fra industrien vår.

Yara-sjefen sier han kan ta ned nesten én million tonn (CO2) fra gjødselproduksjonen nede i Grenland om han bytter gass med hydrogen. Men for å lage det hydrogenet så må han ha kraft. Og dette reiser selvfølgelig store spørsmål for hvordan vi skal gjøre det.

Og det er klart at på vei inn her så får jeg spørsmål om; hva med Fosen? Ja, det er jo en tung og viktig lærdom for Norge. Vi kan ikke fatte vedtak som bryter internasjonale forpliktelser. Derfor må vi rette opp det. Og jeg har tro på at vi skal klare det. Vi har rettet halvparten, klart å finne enighet med de i sør, og nå skal vi jobbe med å finne løsninger på de i nord.

Men vi må også gå videre med å skaffe oss ny, fornybar kraft. Havvindsatsingen er én viktig vei å gå; store muligheter for norsk industri, norsk leverandørindustri. Vi skal kunne produsere like mye kraft fra havvind, i prinsippet nesten like mye som vi har fra vannkraften. Og vi har også sol og vind på land.

Det kommer til å være arealutfordringer, gode venner. Jeg vet jo det. Men jeg har tro på at hvis vi bruker gode norske tradisjoner om dialog, snakke sammen, så har vi nok areal i Norge til å kunne finne avveininger om det. Men hvis svaret er å si at det klarer ikke Norge, da tar vi helt andre samfunnsvalg for utviklingen av landet vårt, for å nå de målene vi har både på klima og på utvikling av industri og næringsliv.

Folk

Så, helt til slutt så handler jo alt dette om folk. Jeg kommer tilbake igjen til besøket som jeg skal ha nå på en barneskole i Skogn.

Vi har ti år nå med fallende resultater for ungene våre i skolen, som ble lagt frem nå nylig. Det er veldig alvorlig. Vi er nødt til å ta det på fullt alvor. Jeg tror det henger sammen med at det er ting rundt digitaliseringen og skjermene og mobilbruken som gjør noe med læringen i skolen. Vi må ta tak i det.

Vi må også legge til rette for – som jeg sier – at de i ‘den andre køen’ kommer inn i arbeid.

Og vi må bygge videre på det at vi har tillit til hverandre i samfunnet vårt. Og det har jo dere markert; vi hadde det på Idrettsgallaen her for en uke siden, med ildsjeler rundt om i lokalsamfunnet; de som skaper gode opplevelser, får med unger inn i idretten.

Jeg ser at Adresseavisen har skrevet mye om hverdagsheltene, hvor de kårer årets hverdagshelt. Og de personene som trekkes frem der, de er jo utrolig viktige; enten de er besøksvenner på sykehus, eller de jobber i idretten, eller det er de som binder oss sammen.

Så det er hva vi får til som mennesker, oss imellom, som avgjør også forsvarsinnsatsen, beredskapsinnsatsen og disse store omstillingene. Ryker tilliten – ja, så er det bare så utrolig mye mer krevende å komme dit vi skal.

Og da er mitt siste punkt – siden vi er i helse- og omsorgsministerens region og hjembygd – det er å si at befolkningen vår, den endrer seg. Og vi skal sikre at alle i Norge har trygg helsetjeneste. De kan være trygge uansett hvor de bor, på at de blir tatt godt vare på. Men om vi skal klare det, så må vi følge med i måten vi organiserer det på, i takt med hva som skjer innenfor teknologi og muligheter, men også det at vi blir en eldre befolkning. Det vet jo dere i kommunene, hvordan dette har noe å si for hvordan dere bygger ut kapasiteten innen eldreomsorg og så videre.

Men når vi blir eldre, så endrer også helsebildet seg; hva sykehusene får å behandle, hva helsevesenet får å behandle. Det må vi planlegge for, både i innhold og – som det heter, så kjært – i struktur. Krevende er det, men det aller verste ville være om vi så bort fra det.

Så med dette takker jeg for oppmerksomheten. Trøndelag er jo et fantastisk sted å sette nasjonale dagsordener. Her har dere fått noen.

Så jeg ønsker alle en riktig god lunsj og riktig god helg. – Takk! 

 

• For mer informasjon om konferansen: Trøndelagsmøtet