Statsministerens innlegg på YS-konferansen 2024

– 145 000 er kommet i arbeid og det er det bare å glede seg over. Men vi er opptatt av å kunne nå også ‘den andre køen’, de som står helt utenfor, rundt 600 000 i arbeidsfør alder, og se på hvor mange her vi kan legge til rette for at kommer i jobb. Jeg tror det potensialet er betydelig, sa statsminister Jonas Gahr Støre.

Statsministeren står bak en talerstol og gestikulerer med hendene.
Statsminister Jonas Gahr Støre, 22. oktober 2024. Foto: Martin Müller / Delta

Talen som fremført (transkribert i etterkant)

Tusen takk for invitasjonen til å komme hit igjen. – Det er fint å komme hit, tale og lytte og få spørsmål og innspill. Jeg vet at jeg egentlig er i et ‘indirekte møte’ med 240 000 medlemmer nå. Og det er mange fine, viktige og gode mennesker.

Jeg sa på vei hit at jeg kommer nå opp fra Stavanger. Jeg skulle ha vært i Haugesund og Stavanger med en mellomtur opp i vannkraftanleggene (Blåsjø) for å få en oppdatering av vannkraften. Så ble det uvær og endringer i programmet, og isteden fikk jeg vært og besøkt Hovedredningssentralen, for å høre om hvordan de jobber – det er jo en av verdens ledende redningssentraler – og jeg dro til Madla – og det var 45 år etter at jeg selv gikk der, som rekrutt, og nå var jeg der igjen for å se litt av alt det som skjer der. Så det var gode opptakter for å komme hit i dag.

Så skal jeg begynne med å si – det som jeg alltid synes er viktig å si – i alle disse sammenhengene hvor jeg møter dere som er tillitsvalgte i fagorganisasjoner og er en del av den norske modellen og gjør et godt partssamarbeid mulig – og jeg vil takke dere for nettopp det – at dere deltar, påtar dere verv og ansvar. Jeg har jo sett og deltatt i dette partssamarbeidet i mange funksjoner de siste tiårene.

Vi møttes jo for noen dager siden i Kontaktutvalget, YS-lederen (Hans-Erik Skjæggerud) og jeg. Det er egentlig et ganske unikt utvalg. Vi snakket om statsbudsjettet, og vi får høre fra både arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden, fra ulike vinkler. Og når vi sitter og hører denne helheten, så får vi et ganske godt bilde av hva Norge er. Det er en utrolig ressurs.

Omstillinger

Og det er verdt å minne om – selv om det ikke er nødvendig å si det her – at denne trepartsmodellen er bunnplanken i dette at vi har et organisert, seriøst og rettferdig arbeidsliv. Og det har bidratt til sysselsetting, høy deltakelse og omstillingsevne – fordi vi får inn øyne og ører som skal fortelle hvordan ting fungerer. I det ligger også kjernen i at velferdsstaten fungerer som den gjør. Jeg tror vi kommer til å trenge dette mer i årene som kommer, i møte med de jobbutfordringene som ligger fremfor oss.

Et av de fagene jeg synes er mest spennende er historie, og i historie får du høre at det eneste konstante er forandring; ting forandrer seg hele tiden – i vårt eget liv og på jobb og ellers. Nå står vi overfor både noen forandringer som vi kan beskrive – og så kommer det ting vi ikke har planlagt.

For å ta tre: Sikkerhetspolitisk forandring, som er ganske fundamental. Det er en annen tid. 2022 vil gå inn i rekken av slike år som blir stående – på linje med 1989. Forsvaret må prioriteres, det vet vi. Så er det befolkningen som blir eldre. Vi får flere eldre enn unge, og færre i jobbene. Det vet vi.

Og så er det energi og klima. Vi må ha kutte utslipp, samtidig som vi skaper jobber, og gjøre dette rettferdig. Og vi må skape ny fornybar kraft. Dette vet vi også. Og så er det det permanente utviklingstrekket ved ny teknologi, hvor vi står foran en utrolig stor sak med kunstig intelligens. Jeg tror at hvis vi hadde hatt denne konferansen for fem år siden, så hadde ikke dette vært et tema slik det er i dag. – Så fort har dette kommet opp som et tema, og det griper om seg.

Så hvordan møter vi alt dette? Jo, her er partssamarbeidet en viktig del. Nå nevnte du målene, Hans-Erik, og de tilbakemeldinger YS har gitt til statsbudsjettet; dere har vært på høringer og dere har spilt inn. Dere er opptatt av at mangelen på arbeidskraft ikke tas alvorlig nok. Det er én tilbakemelding.

Og dere mener at den viktigste innsatsen må legges i å få ned sykefraværet og styrke kompetansen. Jeg er enig i det. Og når det gjelder kommuneøkonomien – la meg bare si det en gang til – vi ser at situasjonen i kommunene nå er såpass alvorlig at vi også må gjøre et tilleggsgrep i de nærmeste ukene, for å avhjelpe situasjonen.

Og så er dere fornøyd med økte bevilgninger til arbeidsmarkedstiltak, men skulle gjerne sett at ambisjonsnivået lå enda høyere. Det syns jeg er ærlig sagt. Slik får jeg høre det fra mange steder, og det kommer jeg også litt inn på.

Jeg har også merket meg at YS opplever en krevende rekrutteringssituasjon blant noen medlemmer – blant annet innen forsvar, tollvesen, kriminalomsorg – alle disse delene er jeg klar over. Det siste er kanskje det som uroer meg mest, fordi Forsvaret har vi grep for å gjøre noe med. Men jeg tror dette med kriminalomsorg er et sårbart område som vi må jobbe med.

Jeg kommer inn på mye av dette, men dere har spurt meg – i invitasjonen – om å snakke om noen særlige temaer: Dette med arbeidskraft, ny teknologi, og samfunnssikkerhet og beredskap. – Og som en god elev skal jeg prøve å svare på oppgaven, så godt jeg kan.

Arbeidskraft

For det første, om arbeidskraftbehovet. Der har vi lagt frem Perspektivmeldingen hvor vi beskriver det som kanskje ikke er så interessant. – Hvor er vi i 2060? Det som er helt sikkert er at det du sier om 2060 i 2024 – vel, det blir ikke helt sånn. Jeg lurer på hva folk så fremover i 1924 og sa om hvordan verden ville bli i 1960, vel – da var det ingen som hadde sett for seg at det var det året jeg ble født. Jeg tror at 1924 var året før faren min ble født. Det er mye som skjer på en så lang strekk. Men vi vet en god del ting av hva som ligger foran oss:

Vi blir flere eldre. Reduserte inntekter fra olje og gass, høyst sannsynlig. Og for å opprettholde den velferden som vi vil ha, så må vi ta flere grep. Og jeg tror nøkkelen her er: Flere i arbeid. Men det er også ut fra et utgangspunkt hvor vi har veldig mange i arbeid, statistisk sett. Men jeg tror det er den veien vi må gå.

Vi har fått 145 000 flere i arbeid siden vi kom i regjering. Og det er jo mot et bakteppe for et arbeidsliv som har høye investeringer, høye overskudd, høy eksport og lav ledighet. Men 145 000 er kommet inn i arbeid, og det er det bare å glede seg over.

Men vi er opptatt av å kunne nå, som jeg sier, vende oss til den andre køen, også de som står utenfor, rundt 600 000 i arbeidsfør alder, og se på hvor mange her kan vi legge til rette for at kommer i jobb. Jeg tror det potensialet er betydelig og det krever at vi tenker arbeidsmarkedspolitikk på en helt ny måte. Jeg kommer til det.

Men vi har sagt at ett mål er å øke andelen sysselsatte i alderen 20-64 år fra 80,5 % til 82 %. Dette er ‘knotete’ talepunkter og det er ikke så lett å få noe forhold til det annet enn å si at det må bety f.eks. 150 000 flere i jobb innen 2030. Og da kan man si at hvis man klarte 145 000 fra 2021 til 2024, så må det kunne gå med 150 000 til 2030. Jeg tror det kan gå, men det kommer til å sitte lenger inne, for det er færre av de som rekker opp hånda og sier; ‘Nå kan jeg gå i jobb, jeg er klar, jeg kan jobbe fulltid!’

Nå er vi over i en litt annen kategori; 100 000 unge under 30 år utenfor arbeid, for eksempel. Det er ikke bare å gjøre sånn, og så kommer de i arbeid. Så mens man tidligere tenkte at arbeidsmarkedspolitikk var i forhold til de som jobber på et verk, som kom f.eks. lavkonjunktur, permitterte; hvordan får vi dem tilbake etter en mellomperiode? Fortsatt må vi ha ‘krutt’ for det. Men dette handler, som sagt, om å tenke tilrettelegging for at folk kommer i jobb ut fra en situasjon hvor de er helt ute av det.

Trygg økonomisk styring

Da må ganske mange politikkområder virke godt sammen. Og en av oppgavene jeg opplever veldig sterkt som statsminister – og la meg bare si det sånn; vi har vært tre år i regjering nå, men da vi kom til 2022, etter noen måneder i regjering; så satte jeg meg ned – det var en helg – og jeg sa at hvis vi skal regne opp det som har truffet oss nå, så – ja, det har vært, så er det ‘motvind fra mange kanter’.

Vi har altså fått økte strømpriser på en måte vi ikke har sett før. Vi begynte å se at gasslagrene i Europa gikk ned fra 2021 – og hva var det? Nå vet vi veldig mye om hva det var. Det var egentlig en oppskrift på det som skulle komme noen måneder senere, krigen i Europa, pandemien kom tilbake. Så slo vi den tilbake i og for seg, men den kom tilbake underveis. Inflasjonen kom. – Og er det en boble, eller er det inflasjon? Vi kan konstatere at det var inflasjon som traff oss, økte matvarepriser, og så renten – som hadde gått opp én gang før vi kom i regjeringskontorene og så gått opp 14 ganger siden.

Så det er en ganske monumental sak, hvor en av våre viktigste oppgaver har vært å nå det punktet i økonomien hvor prisveksten avtar og hvor kjøpekraften igjen kommer i pluss. Og i år sier dette at folk vil få mer å rutte mer, hvis vi tar med oppgjørene. Og prisveksten. Og det er – på ett år – mer enn det var på alle årene fra 2015 til 2021. Så her er endringer i økonomien. Men vendepunktet som får folk til å føle at det skjer noe, det er når renten begynner å bevege seg, og grunnlaget for det er lagt. Hele denne økonomiske styringen er en veldig viktig del av dette med å sikre at folk kommer tilbake i jobb.

Unge voksne

Så skal vi mobilisere arbeidskraft og forsterke arbeidslinjen som Tonje Brenna er godt i gang med. Og da må vi ha en ny arbeidsmarkedspolitikk og en fornying for å inkludere flere i arbeidslivet – inkludere flere, og legge til rette for at folk kan stå i arbeid, og at det skal lønne seg å jobbe.

Spesielt er det urovekkende at unge faller utenfor arbeid og utdanning. Det er en økende andel unge som mottar helserelaterte ytelser de siste ti årene; antall unge uføre vokste jo med én om dagen, i mange år. Det har nå stabilisert seg, så kanskje kan det være at vi har nådd en topp, og så må vi få det ned.

Vi har innført ungdomsgarantien nettopp for å ta tak i de 100 000 under 30 år som skal få tilbud om jobb eller opplæring. Og arbeidsmarkedsetaten skal legge til rette for det. Og nå ser vi tydelige tegn på at av de 145 000 som er kommet ut i jobb – så er det en andel av dem blant de unge. Og også blant de som har fått hjelp, av en ny måte å jobbe på, som får tilpasset hjelp og kommer tilbake i jobb.

Men da tror jeg det er viktig å si at vi må ha en holdningsendring òg. Flere må åpne dørene for de som ikke når opp i de vanlige ansettelsesprosessene. Vi er en regjering som jobber for heltid, men jeg vil si det på den måten: Skal vi ta tak i den andre køen, må vi begynne å forstå betydningen av tilrettelagt deltid. Men – ofte i dag så er det bare 100 % og du står på – men for denne gruppen, for en god del, så ligger det et eller annet sted midt imellom, og den balansen har vi ennå ikke truffet godt nok, og det må vi jobbe med.

Flere faste stillinger er altså muligheten, men vi må gi flere folk – som har muligheten til det – til å jobbe en dag, to dager, noen timer – at du har muligheten til det. Og da må vi erkjenne følgende: Sett at du var en sånn type med 60 % kapasitet, og så sier du at da kan du jobbe 60 % i uken, og det betyr jo for veldig mye for mange av dem at de kan jobbe 60 % når du jobber. Og så skal du kanskje til en arbeidsplass hvor noen jobber 100 % og så jobber du 60 %. Det er ikke bare enkelt mange steder. Så det krever mye tilretteleggelse også fra arbeidsplassen, enten det er i offentlig sektor eller privat sektor.

Tilrettelagt arbeid

Så foreslår vi nå en del nye grep. Flere skal få tilrettelagt tilbud og hjelp til å komme i jobb. Men det krever mer arbeid. En Nav-konsulent jeg møtte i Sortland for noen uker siden, hadde jobbet med å få en dame som hadde vært frisør og helt utenfor arbeid; nå er hun tilbake igjen som besøksvenn og medarbeider i eldreomsorgen og jobbet en 30-40 %. Og den kvinnen fra Nav, en ung kvinne som hjalp henne, hun har cirka 20 som hun følger opp. Så én kan dekke 20. Det sier litt om arbeidsinnsatsen der.

Så har vi dette tilrettelagte ungdomsprogrammet, der ungdom får inntektssikring og der nedsatt helsetilstand ikke er inntektsvilkår. Jeg er ikke opptatt av å se hvor lite folk kan jobbe – men se etter hvor mye du egentlig kan jobbe og hva som skal til for det.

Så har vi innført ordning med fireårig lønnstilskudd. Det er en fordel for den som ansetter, at de ikke veldig hyppig må fornye søknaden. Jeg var innom The Hub i Oslo, hotellet der, en av de største arbeidsgiverne i byen, og de har mange inne på den ordningen. Og hvis de kan gå over til fireårige lønnstilskudd, så kan de ta inn flere, fordi det da er altså enklere å gjøre det.

Og så må offentlig sektor bli bedre. De bør bruke arbeidsmarkedstiltak; de vi har i dag, for vi ser at midlertidig lønnstilskudd brukes mye mer i privat enn i offentlig sektor, men det er ingen grunn til det.

Så må vi selvfølgelig ha et bedre samarbeid – og jobbe for det – mellom utdanning, arbeid og helsesektoren. Vi tror også det er veldig mye å hente i dette med opplæring, bedriftsintern opplæring, at det skjer på arbeidsplassen. Det er en utrolig fin lære-arena, som brukes i for liten grad nå. – Så økt bruk av opplæringstiltak, som også gir formell kompetanse. Hun unge fra Nav som hjalp den andre kvinnen; det var så fint å se, slik som en annen jeg møtte fra Nav, en eldre medarbeider, som kom i kontakt med en 20-åring, som ikke var i jobb og som var passiv, og som får ham inn i en snekkerbedrift, hvor han først egentlig må bevise at han klarer å komme seg på jobb, og så får han utstyr til å begynne å jobbe, og etter fire år så kan han få fagbrev. Og da tenker jeg på den voksne modne kvinnen, som har klart å motivere den unge gutten, jeg har sett flere, det er egentlig utrolig flott å se.

Så – bruk av varig lønnstilskudd som alternativ til uføretrygd, bygge ut tilbudet om individuell jobbstøtte, IPS, der helsetjenesten og Nav samarbeider, psykisk helse, fysisk helse.

I det hele tatt, vi må tørre å prøve ut noen ting. For jeg tror – at for alle regjeringer, før meg og min, og la oss da bare se bort fra at vi har forskjellig politisk farge – så har vi ønsket å gjøre noe med dette; det er ingen tvil om det. Men dette er utrolig konstant; det er som en sånn sementpulk i arbeidsmarkedet – på rundt 10 % som forblir utenfor. Da tror jeg at vi må gjøre noe av det vi vet virker, og så må vi tørre å si at nå gjør vi noe vi ikke vet om virker, men se om det kan fungere.

Produktivitet

Da vil jeg bare dele ett perspektiv med dere. Jeg merker i den politiske debatten at fra opposisjonen blir det sagt at det er et kjempeproblem i Norge nå at produktiviteten går ned.

Punkt én: Det gjør den ikke. Så vi må være presise. Produktivitetsveksten går ned og det gjør den i mange land rundt oss og vi er omtrent der andre land er. Og det skyldes jo det at nå går mer av arbeidet over mot tjenestesektoren. Så det er mulig det er mindre produktivitetsvekst å hente ut av det – enn det var da vi kunne få en maskin til å gjøre ting mer effektivt.

Men jeg tror vi kommer til å se to ting fremover nå som trekker i litt ulik retning. Kunstig intelligens kommer til å være en – ja, vi vet ikke, for vi snakket knapt om dette for et par år siden, og hva vet vi om nye to år – men det blir en ny industriell revolusjon, tror jeg. Og det kommer til å få enormt mye å si for produktivitetsmål fordi veldig mange ting kan gjøres utrolig mye raskere. Så det blir en produktivitetsøkning og vi må jobbe for det.

Men hva med produktiviteten per arbeidstaker. På den andre siden – når vi nå skal legge til rette for at flere av de utenfor arbeid kommer i jobb – så vil jo mange av dem jobbe mindre enn 100 %. Og det skal vi juble for, men produktiviteten sånn sett vil jo for den ansatte gå ned – fordi det ikke er 100 %. Samlet sett kan det gå ned.

Det betyr at vi må ha et nytt mål for hva det er å ha produktivitet i et samfunn. Et samfunn som har høy yrkesdeltakelse – det er jo en veldig bra ting for den totale produktiviteten. Så denne debatten om produktivitet – jeg tror ikke akkurat det blir noen kioskvelter i valgkampen og videre – men jeg bare merker at dette blir brukt som en indikator på hvordan økonomien går – og da må vi ha dette med.

Det viktigste vi kan gjøre for å løfte verdiskapingen, løse oppgavene, Hans-Erik, det er å få flere i jobb. Så det var punkt én.

Ny teknologi og KI

Punkt to – er ny teknologi og omstillingene. Der vil jeg bare begynne med å si at mitt fokus her i dag er KI. Men i dag har jeg også snakket med media om arbeidet vi gjør for en aldersgrense for de sosiale mediene. Dette kommer det noe på ganske snart. Det er klart – ja, til ettertanke, at halvparten av niåringene i dag er koblet på. Og hvis det er foreldre og besteforeldre her nå – så vet vi alle at de kan være på opptil sju timer i døgnet – så det er klart at her er det noe å ta tak i. Men jeg tar ikke dette som tema her nå.

Men denne teknologien, KI – og poenget mitt er – den kan ikke ‘avoppfinnes’. Den er der, og den første inngangen må jo da være: Hvordan kan den virke til beste for folk og oss? La meg da bruke – la meg ta tre eksempler – på bruken av kunstig intelligens i offentlig sektor, som mange av dere sikkert kjenner til:

Det ene er Altinn-assistenten, en ny chatbot, utviklet av Digitaliseringsdirektoratet. Den svarer på tekniske spørsmål om utvikling av applikasjoner og skjemaer i Altinn. Og gjør det enklere og raskere for virksomheten som utvikler Altinn å få den hjelpen de trenger, spesielt for nye brukere. Det er jo kjempebra. Og den kommer til å bli mye bedre etter hvert som den lærer mer og gjør nye ting.

Innen helse er det jo enorme muligheter. Nå vet vi at på diagnosesiden – innen studier av røntgenbilder og benbrudd for eksempel – så kan man forbedre pasientforløpet for nesten 40 000 pasienter årlig, ifølge Vestre Viken. Så for ventetider og slike ting, det å vente på resultater, denne type mengdeanalyse, så får dette veldig mye å si.

Og Skatteetaten har fått noe – som noen kanskje bør tenke litt på. De har nemlig gjennom en KI-modell mulighet til å avdekke urapportert utleie. Så hvis dere ikke har rapportert om utleie, så bør dere dra hjem og gjøre noe med det, før KI ‘kommer og henter deg’. Modellen analyserer store datamengder for å finne boligeiere med høy sannsynlighet for urapportert utleie. – Tenk om de banker på døren og sier at de tror det er sannsynlig at du har leid ut. Men dette har jo også – ifølge de tallene jeg har fått – ført til at graden av avdekking har gått fra 12 % til 57 % og videre til 85 %. Det er jo bra, totalt sett, at lover og regler følges.

Men jeg nevner eksemplene for å si at norsk økonomi har alltid vært åpen. – Kanskje den – eller blant de åpneste – i verden. Vi er også blant de mest digitaliserte samfunnene i verden. Vi tror ofte – vi nordmenn, at vi er litt ‘smålåtne’ – vi tror at når vi kommer ut, til de store landene, så er de mer avanserte enn oss. Men ta et land som Frankrike, der skriver de sjekker fortsatt; er det noen som husker hva det var?

Omstillingene får betydning for arbeidskraften, og her er det slik at KI er egentlig ikke noe prinsipielt nytt; det er noe vi har hatt før, for det fundamentale spørsmålet vi må stille oss er: Er vi redd for ny teknologi? Og jeg ser at forbundslederen nikker – nei, han rister på hodet? For svaret er jo at – nei, vi frykter gammel. Og dette var altså – jeg tror jeg har sagt det før – det var Stefan Løfven, den tidligere svenske statsministeren og metallarbeider-fagforeningslederen, som fikk dette spørsmålet: Er du redd for ny teknologi? Og Løfven sa da: Nei – jeg frykter gammel. For han visste at hvis du går for gammel, så utsetter du smerten og så er du ute, men hvis du godtar ny, så vet du at utfra en nordisk modell – om at du blir tatt vare på i skiftet – så får du opplæring i omstillingene. Men hvis det er en allmenn tillit til at dette ikke vil skje, så vil det ikke gå.

Derfor må vi tenke at ny teknologi kan frigjøre ressurser, få mer arbeidskraft, løse oppgaver, hjelpe folk med funksjonsnedsettelser – ja, her er det et stort potensial. Jo mer omstillingsdyktig arbeidsmarkedet er, desto mindre blir konsekvensene.

Vi stifter 5 800 nye bedrifter hver måned i Norge – en veldig høy omstillingstakt. Og det tror jeg vi skal ha som en stor styrke. Men det som er avgjørende i håndteringen av ny teknologi, er at medarbeiderne får den kunnskapen som trengs, at jobbene flyttes til yrker der behovet for folk på jobb er større. Det vet vi. Vi skal ha mange inn i helse- og omsorgssektoren. Og så skal vi ha gode sikkerhetsnett for de som ikke treffer akkurat der. – Det er på en måte ligningen som må gå opp. Og gjør den det, så har vi store muligheter foran oss.

Digitaliseringsstrategien

Vi la fram en ny digitaliseringsstrategi i Trondheim 26. september, etter mye arbeid med mange innspill. Den har blitt veldig bra: Vi jobber med å bruke teknologien for å skape enklere og tryggere hverdagsliv. Utbygging av høyhastighetsbredbånd. Hele offentlig sektor skal digitaliseres, slik at det er godt med tjenester. Raskere saksbehandling, bedre digitale tjenester. Og så jobber vi med læringsutvikling og bedre infrastruktur for verdiskaping. Og vi vil ha norske chat-modeller, hvor det norske språket blir ivaretatt. Vi vil ha en ny lov om datadeling, som gir tilgang til data fra offentlig sektor. Det er en kjempefortrinn for næringslivet vårt at vi har gode registre og god tilgang på data. Sterkere digital kompetanse må vi jobbe med i grunnskole, høyere utdanning, etter- og videreutdanning. En veldig viktig oppgave framover.

Og så skal vi altså ha en tryggere digital oppvekst. Det betyr at vi må gå inn i den store materien som handler om unge mennesker og sosiale medier. Det at mobiltelefonen nå er stort sett ute av skolen, det er veldig bra. Og det har skjedd uten lov, gode venner. Men det har skjedd etter en veldig klar tilrådning. Og den er fulgt.

Og det eneste jeg vil si mer om det her – for det gjør inntrykk på meg – det er å komme til 15-åringer på ungdomsskolen – og høre at dette er egentlig ganske greit. Og da får disse unge menneskene fri fra skjermen fra 8-9-tiden til 3-4-tiden på ettermiddagen. Og når jeg hører at unge jenter sier at de går på ungdomsskolen og nå kan de dusje etter gymtimen, for de vet det er ingen som filmer, og de kan se de andre elevene i øynene i frikvarteret og bruke tiden på å være sammen – og alt dette som har med relasjoner å gjøre.

Det er en stor motbakke i dette, jeg vil si det sånn, fordi vi kjemper mot utrolig sterke digitale krefter, teknologiske krefter. Og som det ofte er sagt; noen tusen av verdens fremste tech-hjerner mot en barnehjerne, det er rått parti. Og der må politikken inn på et eller annet vis.

YS har også spilt inn til digitaliseringsstrategien, og det setter jeg stor pris på. 

Totalberedskap

Så – bare noen få ord til slutt om samfunnssikkerhet og beredskap. Vi jobber nå med Totalberedskapsmeldingen etter Totalberedskapskommisjonen. Jeg vil si at den er kanskje enda mer krevende å skrive enn Forsvarsplanen. – For den var jo basert på Forsvarskommisjonen, Fagmilitært råd og andre innspill og den handler om hvordan vi nå kan styrke alle sektorer av Forsvaret. Det er et kjempeløft. Masse tenkning. Og Stortinget står samlet bak. Det er jeg stolt av – at vi har fått hele Stortinget med.

Men totalberedskap er om et mer komplisert samfunnsliv – for der skal de ulike sektorene finne hverandre når det oppstår en krisesituasjon. Og kanskje ting blir dratt ut av balanse. Hvordan får vi da de ulike sektorer til å dra sammen?

Også her har vi fått mange gode innspill fra YS. Og hovedperspektivet vårt er at vi trenger et taktskifte – der befolkning, næringsliv, frivillig sektor, myndigheter, lokale og nasjonale, er forberedt på alle delene av krisespekteret, inkludert krig. Dette hadde vi også syntes at ville vært litt rart å snakke om for fem år siden. Og når vi snakker om det nå, så er det ikke fordi vi tenker at dette skal være en del av sannsynlighetene – men det ville ha vært veldig uansvarlig å ikke snakke om det – ikke gjøre forberedelsesarbeidet.

Vår samlede forsvarsevne er summen av den militære forsvarsevnen og den sivile motstandsevnen. Og dette skal vi gjøre med litt selvtillit; vi er anerkjent for å være ganske gode i NATO på dette. Og vi ser hen til de nordiske landene nå, med Sverige og Finland inne, og det er nytt nå.

Den meldingen vi kommer med nå – det vil si jobber med; den er rett rundt hjørnet – tar utgangspunkt i de ti hovedanbefalingene fra Totalberedskapskommisjonen, som for eksempel å styrke lokalt og regionalt nivå i beredskapen, styrke tverrsektorielt samarbeid, tettere integrering av næringsliv, og så videre.

Og i forslaget til statsbudsjett har vi allerede lagt inn ressurser – med 950 millioner til arbeidet med anskaffelse av 16 nye redningshelikoptre, som kommer i to nye størrelser. Og i tillegg til å øke driftsbevilgningen til redningshelikoptertjenesten med 170 millioner, så har vi også økt kommunenes beredskapskapasitet, og vi styrker NSM som en viktig del av kriseberedskapen.

Så, gode venner, nå har jeg vært igjennom – håper jeg – noen av spørsmålene jeg fikk å kommentere. Alt i alt, gode omstillinger er avhengig av åpenhet og tillit, i et samfunn som vårt som er åpent og digitalisert, men også fortsatt et samfunn med små forskjeller, sterke fellesskap og høy tillit. Og et godt partssamarbeid – som YS tar del i – bidrar i stor grad til dette.

Nå har jeg ikke snakket mye om grønn omstilling, klima og energi; å kutte utslipp og skape jobber, men det kan jeg gjerne gjøre i spørsmålsrunden. – Takk for meg.