Statsministerens innlegg på Zero-konferansen 2023

Sjekket mot fremføring

Dere har hørt meg si dette før. Jeg har sitert min kollega i Sverige, Stefan Löfven. Han var fagforeningsleder for IGF Metall, og han fikk spørsmålet om han fryktet ny teknologi. Han svarte: Jeg frykter gammel.

Jeg synes veien inn her til Zero i dag var et eksempel på hvorfor det var riktig å ha mot for ny teknologi. Der ligger mange av løsningene.

Holdningen om at ny teknologi gir muligheter for å kutte utslipp og skape jobber, den så jeg på veien inn her i dag

Til alle dere som har stilt ut enten det er ammoniakk eller gjenbruk av bildeler eller batteri: Det som er spennende er at en del av det jeg så i dag, var ting jeg hørte og fikk skissert som muligheter for noen år siden. Nå er det altså noe som skjer, noe som tjener penger, og noe som kutter utslipp.

Jeg så på en elektrisk gravemaskin på utsiden, som altså kan fullstendig gjøre om anleggsplasser i Norge, ved å frakte inn container med batterikraft, som kan gi strøm til anleggsmaskiner.

Jeg fikk også se skissen til ammoniakkskipet fra Yara som skal ut å seile om to år, med containere. Det er et fantastisk gjennombrudd. Det er to år siden jeg så Yara Birkeland, den autonome båten som lå til kai her. 

Her skjer det ting vi skal la oss oppmuntre av.

Hele bilen til null-utstillingen viser jo også hvordan verdikjeden til elbilen nå bidrar til å kutte utslipp til null. Det er inspirerende, og jeg vil si at sånn sett er vi på vei.

Jeg er tydelig på at klimamålene skal nås, og de kan nås. Det har blitt mye fokus på at jeg har rukket hånden i været på en tv-sending. Det gjør jeg gjerne igjen. Jeg mener dette er mulig, vi skal nå dette målet. 

Jeg vil gi anerkjennelse til Zero-konferansen. Dere løfter frem teknologiene og løsningene som kan ta oss videre, og alle 800 som er her i dag, skal bidra til det.

Jeg har noen få minutter. Jeg har lyst til å peke på at vi står i de store omstillingenes tid. De er veldig mange av dem, men flere faktorer vil avgjøre om vi når målene vi har satt for 2030 og 2050.

Ett tema som Sigrun var inne på er at vi trenger mer kraft, og den må være fornybar. 

Vi skal utfase fossil. Det er ganske klart. Men vi ser hvor krevende det er. Enkeltbeslutninger om å få den nye kraften fram. Jeg er glad for at ZERO ser hva som egentlig var beslutningen rundt Melkøya.

Vi kutter 800 000 tonn fra det punktutslippet. Men det ligger jo også en stor plan for å kunne utvikle fornybar kraft til nye industrimuligheter i Finnmark, i det vedtaket. Så skal det behandles konsesjon for konsesjon, og ta hensyn til næringsinteresser og urfolksinteresser, og de viktige tingene vi må ha med i helheten. 

Men det er den veien vi må gå.

Jeg blir jo også litt nedslått når jeg ser at i det viktigste industrifylket vi har i Grenland, så er det altså nå to kommunestyrer som egentlig blokkerer mot å bygge mer kraft akkurat der. Vel, vi må gjennom en del runder for å komme videre, men mer kraft, mer nett og mer ENØK, det må vi jobbe for i det små og i det store.

Så er digitalisering utrolig viktig. For i dette grønne skiftet og veien til å kunne bruke ny kraft på ny måte, så er det digitale helt avgjørende.

Jeg har fått en ny og god klima- og miljøminister, han sitter der. Vi har fått en ny digitaliseringsminister og eget digitaliseringsdepartement, og jeg knytter det veldig også opp til det vi skal igjennom for å nå målene våre til det grønne skiftet.

Sirkulær økonomi er mer enn det å gå og kjøpe en gjenbruksgenser. Det er bra å gjøre det også, men det vi ser her på utstillingen - muligheten til å gjenbruke og produsere bildekk og bildeler - utrolig spennende. Det reduserer presset på naturen. 

Så er det selvfølgelig et tema knyttet til kompetanse. Alle sektorer i Norge i dag som vokser, etterspør fagfolk. Det tror jeg forsvarssjefen også vil si når vi skal lage en ny langtidsplan om forsvaret. Vi ser det i regjeringen. Nok folk, det er en av de første utfordringene vi må peke på.

I forrige uke kom Klimautvalgets rapport i forrige uke. Det er mye å si om den. Jeg har ikke tid til det her, men den gir oss et helhetlig bilde av hva som kommer til å kreves på veien mot 2050. Det utfordrer oss, og det er diskusjonstema rundt det. 

Jeg vil nevne to styringsdokumenter: Gul bok. Det vil si budsjettet, som er godt kjent. Men, det er også nå grønn bok, som er lagt frem for en måned siden. Der er poenget at vi skal telle tonn som vi teller penger. Derfor gul og grønn bok.

For meg er dette stikkord: Verden slipper ut 50 milliarder tonn CO2. Norge litt under 50 millioner. Da har vi to forholdstall.

Klimaløsninger må se på tonn. Vi må ha tonnene ned. Og derfor er også punktutslippene viktig. Grønn bok viser altså veien. Og for første gang så har vi nå illustrert en konkret plan for å realisere målene for 2030. 

Den beskriver hvordan vi skal kutte ikke-kvotepliktige utslipp. Jeg er helt åpen for at det kan være en diskusjon om de målene som settes der, virkemidlene. Men nå er det for første gang en plan som viser, basert på den kunnskapen vi har, at vi kan komme dit. 50 prosent kutt i ikke-kvotepliktig sektor.

Jeg vet det er en diskusjon om innblandingskravene i drivstoff. Jeg håper det blir mindre nødvendig, for det blir færre tanker å blande drivstoff inn i når vi kjøper elbiler. Men nå har vi iallfall et utgangspunkt for å si at vi kommer dit. Jeg er optimist. Jeg tror vi kan klare det. 

Men det koster. Og det vi har sett i sommer er selvfølgelig illustrerende. Jeg bare nevner ett eksempel. Jeg ledet en klimadiskusjon på det store møtet European Political Community for fire uker siden.

Vi var en gruppe på ti land som snakket om det som hadde skjedd i sommer når det gjaldt ekstremvær. Man fortalte litt forskjellig fra ulike deler av landene. Min kollega i Slovenia fortalte om den natten da uværet begynte i hans område. Det var det som traff Libya noen dager senere. På én natt så forårsaket syklonen skade i Slovenia tilsvarende nesten 15 prosent av landets BNP – i veier og broer og annet som ble ødelagt.

Jeg vil snakke litt om COP, som kommer nå om noen uker. Vi forbereder oss på å reise dit. Hvem er det som reiser dit fra Norge? Hvem er Norge når vi drar dit?

Jeg opplever at vi drar dit som et land som er kompetent. Vi har noen historier å fortelle. Elektrifisering av bilparken møtes med interesse. Men det er altså verdens 17. største land som kommer i form av Norge, og da har vi land, hav og sokkel sammen. 

Det betyr at vi er et land med stort ansvar og store muligheter. Vi er en havnasjon når vi kommer dit.

At klimakrisen krever handling, det så vi på høynivåuka til FN. Og vi kommer til å se det i Dubai.

Den norske delegasjonen skal være tydelig på å vise til initiativ vi tar i Norge. Men også initiativ vi er med å lede der ute.

La meg ta de fire viktigste feltene.

Det første er skog. Dette arbeidet har Norge ledet i ganske mange år. Norges største og viktigste internasjonale satsing mot klimaendringene er å bevare regnskog og annen tropisk skog. 

 

Det er oppmuntrende å se at år for år, så kommer flere ombord i dette arbeidet. Ikke bare andre stater, men også privat sektor, banker, finansieringssystemer ser betydning av dette.

Og vi ser at det virker. Jeg hadde møte med brasilianske presidenten Lula for en måned siden. Det er bemerkelsesverdig hvor raske resultater som er kommet av hans korte tid som president for annen gang. Med å redusere avskogingen i Amazonas: 50 prosent ned så langt i år sammenlignet med i fjor. 

Det er den største og beste globale nyheten på klimafronten i år. Et resultat av at politikk virker i Brasil.

Tilsvarende så er avskogingen i Indonesia den laveste på 20 år. Og i Colombia den laveste på et tiår. Dette kommer vi til å sette tungt på dagsorden i Dubai når vi kommer til COP-konferansen.

Det andre er grønn skipsfart. Det er riktig som Yara-sjefen sier.

Jeg kan ta med eksempelet på ammoniakkskipet når jeg skal til COP. 

Sammen med USA og John Kerry så har vi lansert The Green Shipping Challenge for å øke innsatsen innenfor grønn skipsfart.

Vi er verdens fjerde største skipsfartsnasjon i flåteverdi, og derfor skal vi ha ambisjon om å lede an i omstillingen av skipsfarten.

Jeg sier dette for dette kom jo i tillegg til Norges klimamål i 2030-2050. Men de målene i seg selv kommer ikke til å endre på det store vi skal gjøre. Vi må lede på noen av de temaene som får de store utslipperne, de store industriene, bruke markedet til å komme videre. 

Så klimavennlig skipsfart er en viktig del av vårt industriløft. Her berømmer jeg Yara for å gå foran, både produsere ammoniakk og ha containerskip som kan brukes.

Det er som Zero-lederen sier her, elektrifisering av ferger langs kysten. Her i Oslo har byrådet som har sittet de siste årene, sørget for elektrifisering av all kollektivtransport til vanns.

Norge har mye å vise til.

Det internasjonale klimapanelet som jeg leder, og som Erna Solberg startet, hun skal ha honnør for det. Jeg har tatt det videre og fått nye land med. Klimapanelet har dokumentert at klimatiltak knyttet til havet kan bidra med 35 prosent av de kuttene som er nødvendige for å begrense den globale oppvarmingen til halvannen grad innen 2050.

Det er store tall som teller, og da må vi som havenasjon ha med den kompetansen.

I Norge er vi allerede i gang med tiltak som fornybar energi fra havet, CO2-lagring under havbunnen, og Langskip, Øygarden, alt som skjer der.

På de to årene jeg har hatt denne jobben, så er det interessant å se hvordan Europa har snudd i synet på fangst og lagring av CO2. 

Ledende land som Tyskland har snudd. I den klimaavtalen vi har, den grønne alliansen med EU, så står nå fangst og lagring av CO2 som et tiltak som må nås, om vi skal nå klimamålene. Det er en viktig erkjennelse.

Det er avgjørende at Langskip legger opp til en helhetlig verdikjede for fangst, lagring og transport av CO2.

Det tredje jeg vil nevne her, i tillegg til skog, skip, hav, er ambisjonsnivået.

Espen Barth Eide skal sammen med sin kollega fra Singapore lede ministermøter på årets COP som handler om å virkeliggjøre strategier for å kutte utslipp.

Telle tonn, få dem ned.

Det er en stor utfordring, for løsningene må favne vidt: Hvor mange tonn CO2 vi klarer å kutte.

Det fjerde temaet da, i tillegg til ambisjonene, skog, skipsfart, er fornybar energi, akselerere overgangen til det fornybare.

Jeg velger å være forsiktig optimistisk på at denne COP-en kan bringe positive nyheter på den veien.

CO2-utslippene fra energisektoren globalt utgjør nesten 37 millioner tonn i 2022, av 50 milliarder tonn. 37 av dem fra energisektoren.

Samtidig lever nesten halvparten av verdensbefolkning uten tilgang på stabil og rimelig kraft, og 750 millioner har ikke tilgang til kraft i det hele tatt.

Hvis fremvoksende økonomier skulle bruke fossil energi for å nå sine utviklingsmål, så vil disse landene stå for 75 prosent av alle globale utslipp i 2050.

Det går ikke.

Dette var det samme som Brundtlands-kommisjonen skrev i sin rapport på midten av 80-tallet. 

Vi kan ikke stå i de rike landene og si at vi beklager, vi har fylt opp søppeltønnene, det er ikke mer plass igjen til dere. De har rett til utvikling, derfor het hennes rapport også Miljø og Utvikling.

Vi må finne løsningen på begge deler.

Vi har fra Norge lansert som et første forsøk en statlig garantiordning for investering i fornybar energi. Vi bruker Norges AAA-rating til å garantere for investeringer i fornybar energi i utviklingsland. 

Vi setter av penger over utviklingsbudsjettet for å nå de målene. Det har som mål å utløse mer private investeringer i fornybar energi i utviklingsland.

Jeg merker at det møter interesse i mange andre land, og det er bra.

Det understreker igjen at veien til dette lavutslippssamfunnet som Norge også må føre an i, går i samarbeid med privat sektor og forskning.

Vi så eksempel på det med GAVI i vaksinealliansen for 20 år siden. Den har gjort enorme fremskritt for barns helse ved at privat og stater jobber sammen for å nå mål. 

Det må skapes lønnsomme muligheter, markedene må utvikles. Jeg vil bruke anledningen til å fortelle om noe som jeg er med på der, som jeg tror hører inn i historien som vi jobber med her.

Jeg har engasjert meg i noe som heter GEAPP, Global Energy Alliance for People and Planet. Denne alliansen har som mål å bidra til å kutte 4 milliarder CO2 innen 2030, og 4 milliarder er nesten 10 prosent av CO2-utslippene i verden i dag. 

Alliansen har som mål å forbedre tilgangen til energi for 1 milliard mennesker og legge til rette for 150 millioner nye arbeidsplasser.

Det er enormt store tall, og derfor er dette arbeidet så viktig for meg å bruke tid på å nevne her for dere.

Hva er GEAPP? GEAPP er en allianse mellom noen av verdens største filantropiske stiftelser: Rockefeller Foundation, IKEA Foundation og Bezos Earth Fund, og alle de største utviklingsaktørene: Verdensbanken, de regionale utviklingsbankene, USAID og så videre.

Det følger på mange måter GAVI-modellen, og jeg tror det er derfor jeg også har blitt engasjert inn i det. Fordi man får filantropiske midler, stater som kommer inn og industri som skal jobbe.

Jeg leder et Global Leadership Council for å få andre finansielle organisasjoner med. Meningen her er å støtte lavskala-prosjekter på fornybar energi i land som har voksende økonomier. Partnerskap for å trekke i riktig retning.

De siste årene har vi sett kraftig utbygging av fornybar energi, faktisk så var over 90 prosent av all ny el-produksjon globalt i 2022 fornybar. 

Prisen på sol, prisen på vind, prisen på det fornybare går ned. Det går allikevel ikke raskt nok, og det må skaleres opp.

Vårt mål i GEAPP er å få kostnadene ned og vise at fornybarløsninger kan bli konkurransedyktige, også i utviklingsland.

Da handler det om finansiering. Vi må mobilisere risikovillig kapital fra utviklingsbanker, stater og private. Og så handler det om skala.

Det var noe av det vi så utenfor her, sammen med dere som jobber med batterier: Når vi får opp skalaen på batterier, så kommer the green premium ned. 

For i dag er den teknologien for dyr, særlig i utviklingsland. Jeg har sagt på ZERO-konferansen før, Vietnam står og vekter i et valg. Skal de bygge 50 nye kullkraftverk for tre nye generasjoner, eller skal de gå for vind og sol? Det som hindrer vind og sol i Vietnam er lagringskapasitet. Det er batteriteknologi på skala.

Så vi må jobbe for at de prosjektene blir lønnsomme. I dag kan solpanel og batterier koste opptil fem ganger så mye i et land som Vietnam, som det gjør i Europa. 

Derfor gjennomfører vi nå piloter som har kuttet anskaffelseskostnadene for den type teknologi med opptil 30 prosent. Vi vurderer at disse kan kuttes ytterligere, om man i tillegg oppnår større grad av standardisering for lagring for batteri.

Vi har strategisk fokus på batterier og lagringsløsninger, hvor teknologiene utvikler seg veldig, men hvor det trengs å skyve foran. Slik at ikke disse landene gjør store strategiske beslutninger for mer fossil, hvis de kan gå ned den fornybare veien.

Så sammen med partnerne lanserer vi i Dubai et konsortium som tar sikte på å akselerere investeringene i batteri og lagringsteknologi. 

På samme måte som i Norge, så går vi etter punktutslipp. Vi fokuserer på noen av de landene hvor potensialet for å kutte er størst. Vietnam, India, Indonesia, Nigeria og Sør-Afrika. Lykkes vi med det, så kan vi da få til noe av det som vi også lykkes med når vi klarer Melkøya, kanskje klarer Yara i Grenland.

Da tar vi ned million tonn for million tonn, eller i noen sammenhenger: milliarder av tonn.

Det vil ha stor betydning for veldig mye annet, og det følger selvfølgelig også jobber med dette. Hun som driver en lavskalafabrikk ute på landsbygda i Senegal, drevet på diesel: Skifter hun til solceller, så vil hun drive en mer lønnsom virksomhet, og vi får utslippene ned. Vi må ha mye av det.

Kjære venner. Den kanskje største omstillingen i moderne historie ligger foran oss. Den blir krevende, men den gir også enormt mange muligheter.

Norge skal nå sine mål, og mye av det vi ser her i dag, bidrar til det. Men Norge er egentlig ikke Norge, og vi gjør ikke jobben vår, om vi ikke ser at det vi virkelig kan bidra med, er at vi gjør ting i Norge som vi kan ta med ut, og som har betydning der.

Da skal jeg slutte med et eksempel som handler om kompetanse. 

På dette møtet i Europa for fire uker siden, så satt jeg sammen med Serbias president. Han har en del krevende valg. Ett av dem er å reformere energisektoren i Serbia, som er et ganske brunt opplegg, for å si det sånn. Mye utslipp, et stort energiselskap, som har enorme utfordringer i overgangen til det fornybare.

Når han holder innlegg, så sier han det er én ting som kommer til å avgjøre om vi lykkes, og det er den bistanden vi får fra Norge. Det er jo hyggelig å høre for en norsk statsminister, men det er ikke egentlig jeg personlig som gir den bistanden. I styret i det store energiselskapet, sitter det seks personer. Tre av dem er norske.

Det blir jeg egentlig litt stolt av, for det er folk som kan noe om denne energiomstillingen som skal til.

Så i tillegg til at vi skal nå våre mål. Hvis vi bidrar til at andre land - gjennom norsk kompetanse, norsk teknologi, norsk finansiering, norsk evne til å trekke sammen - når mål. Da kommer vi nærmere de målene vi setter, og da har vi gjort en del av den jobben som krever mot, men som også er veldig spennende og meningsfullt.

Takk for oppmerksomheten.