Statsministerens innlegg under NHO Arktis årskonferanse

Innlegget er transkribert etter slik det ble holdt

Uro

Men så kommer strømkrisen, pandemien kommer tilbake, det blir krig i Ukraina, og vi får for første gang på 20-30 år inflasjon. Men sånn er det egentlig. Det er jo det vi møter, og alt det vi ikke kan bestemme, vi må håndtere det, dette landskapet må vi navigere i. Det må dere som bedrifter, og vi i regjeringen, og vi må gjøre det med et sterkt verdigrunnlag og samhold; mestre denne uroen som treffer oss.

Og jeg ble jo minnet litt på dette i går, for det er så mye bikkjer her, på grunn av Finnmarkløpet: Min favorittfilm og mitt mantra i livet, det er fra «Mitt liv som hund», det er en veldig bra film, selv om jeg er allergisk mot hunder, og der sier jo hovedpersonen dette fantastiske uttrykket, «vi måste jämföra!».

Og det er det, som også Sigrid (Ina Simonsen, NHO Arktis regiondirektør) sa; det er det verdt å gjøre nå hvor vi er i en tid, en krisetid; vi må sammenligne oss med andre. Vi er tross alt et land hvor vi har klart å få over 102.000 flere inn i jobb på ett år, mesteparten til det private næringsliv. Og ja, vi har inflasjon, men faktisk lavere enn landene rundt oss. Så vi har et bedre utgangspunkt til å komme videre.

Berømmer Alta

Og så er det verdt å si – til dette om hvordan vi skal gå videre – for jeg kan ikke la være, sett fra min generasjon, å si, nå når jeg er her i Alta, at det er krevende å hoppe etter Wirkola. Ja, noen ler av det, for de husker hvor han kom fra, og Bjørn Wirkola, han var jo eller er jo fra Alta og en av mine barndoms helter. Jeg prøvde å ligne på ham, men jeg lyktes ikke så veldig godt, og – sitatet er fra NRKs Torbjørn Yggeseth, som sier at «Selv for Toralf Engan er det ikke moro å hoppe etter Bjørn Wirkola» – men mitt poeng her er å si: Det er jo hoppet veldig langt etter Wirkola, hoppsporten har utviklet seg utrolig, slik at det er fantastiske muligheter vi må gripe, og nå har Alta også Anna Odine Strøm, en kvinnelig skihopper, som vinner mange medaljer i VM, i en idrett som ikke var tillatt en gang da Wirkola holdt på. Så, folkens, etter 8. mars, det er framskritt, det er store muligheter.

Så la meg, med denne innledningen, gå rett inn i én type uro:

Jeg har under dette besøket, som har vært fullt av inntrykk, vært innom Lakselv, Garnisonen i Porsanger, jeg har vært på vidda med reindriftssamene, jeg har vært i Sametinget, og jeg har fått være her i Alta. Det er mangfold som møter deg, mangfold i geografi, mangfold i utfordringer, mangfold i muligheter.

Og når jeg er hos min partifelle Monica (Nielsen), ordfører her i byen, så må jeg jo bare bruke anledningen til å berømme Alta, som er et sted til stor inspirasjon, ikke bare for Finnmark, men for resten av landet.

Her, i motsetning til mange andre steder, så øker befolkningen, aktivitetene øker, det er et variert næringsliv, og pilene peker fremover, så det er aktivitet i Alta. Og jeg tror at vi får bekreftet at det som ligger til grunn, er at her er det en jobb for meg, og antakeligvis for partneren, her er det kulturtilbud og utdanningstilbud, for barna våre, innen rekkevidde. Og, som sagt, pilene peker fremover.

Svaret er det samme: Mer kraft, mer nett, mer enøk

Så mitt utgangspunkt, når vi tenker nord og Finnmark, vi må løfte blikket, i en region med så mange store muligheter.

Hva er da utfordringene? De er mange. Og la meg gå rett inn i noe av det dere allerede har vært inne på, og som jeg også har jobbet med nå.

Uansett hvor jeg reiser i Norge nå, fra Agder til Finnmark, så er det slik at det kommer mange spørsmål, men svaret er det samme: mer kraft, mer nett, mer enøk. Og vi er egentlig ved en korsvei i Norge, med så rike energiressurser, det er der vi er nå; vi er jo minnet på det gjennom strømkrisen, fordi den strømkrisen vi opplevde høsten 2021, hvor jeg peker på krigen i Ukraina – men så sier folk ‘det stemmer jo ikke Støre, for den kom jo i februar 2022’ – nei, den begynte sommeren 2021 med at russerne tappet gasslagrene i Europa, som de eide, men det gjør de ikke lenger, og utover høsten steg gassprisene fordi gasslagrene var nede, og så har så å si all russisk gass blitt borte.

Én av grunnene til at prisene nå går ned på energi, er jo at disse gasslagrene er fulle, og én grunn til at de er fulle, er at vi har eksportert gass fra Norge. Halvparten av økningen av den gassen vi har levert, for vi leverer jo store mengder gass i utgangspunktet, består i at vi har økt eksporten med nesten 10 prosent, og halvparten av det kommer fra Melkøya, Hammerfest, Finnmark.

Og derfor så er det slik at den tyske forbundskansler sier til meg at når de har fulle gasslagre så skyldes det Norge; ‘uten Norge hadde ikke vi klart denne krisen’, sier han. Dette skal ikke gjøre at vi blir høye på oss selv, men det sier noe om hvilken betydning energi har i den tiden vi er i nå.

Dette gjelder oljen og gassen, men det kommer ikke til å være svaret på de energiutfordringene vi har. Og jeg sier til dere venner i nord; dere har ikke opplevet det vi i sør har gjort, med høye, ustabile energipriser, derimot har de her vært lave, men det kommer ikke til å vare. Fordi: om vi reiser fra vest i Finnmark og østover, langs kysten eller gjennom innlandet, så er det prosjekt på prosjekt, idé på idé, hvor svaret er: kraft.

Fornybar energi

Og det kan vi også se når vi reiser i Agder, i Innlandet, Trøndelag, Sogn og Fjordane; dette er utfordringen vi møter. Alle partier har i sitt partiprogram, at alt som kan elektrifiseres vil bli elektrifisert. Det er i ferd med å skje, og det er en bra ting, for det er med på å få utslippene ned.

Når Yara i Grenland sier at hvis de bytter ut gass med hydrogen i sin produksjon, så kan de kutte 800.000 tonn CO2, altså nesten én million tonn. Det er to prosent av norske CO2-utslipp. Det sier noe om hvor veien går.

Men når de ikke kan gjøre det i dag, så er det fordi de ikke har nett frem med den kraften. Og det er slik: mer kraft, mer nett og mer enøk, det er svaret.

Og det som er Norges utgangspunkt for å få dette til, er vind på land, vind til havs, og sol, solkraft med et stort potensiale og faktisk i hele landet vårt.

Arealkonflikter, Fosen-saken

Og så kommer spørsmålet: kan vi klare den kombinasjonen, kan vi klare den utbyggingen?

Noen av dere har friskt i minne den gangen vi hadde ‘monstermastene’ i Hardanger og utfordringene med å få frem kraften der. Og nå har vi debatten som står også i Finnmark, og vi har debatten som står på Fosen, som er illustrasjoner av det samme.

Hvordan skal vi klare dette?

Jeg er enig i tilnærmingen; det må skje gjennom dialog, det må skje gjennom å forsøke å hindre polarisering, som slike situasjoner veldig lett inviterer til. Mitt utgangspunkt er at det må være mulig.

Det er helt åpenbare arealkonflikter som oppstår på ulike steder. Men dere, om vi tar ett skritt tilbake, så er det i hvert fall én ting Norge ikke mangler, og det er areal. Og det er eksempler – jeg fikk høre noen av dem i går kveld, ved bordene her ved middagen – på at dette lar seg gjøre, dersom prosessene begynner tidlig nok, dersom man snakker grundig nok gjennom hvordan nett kan utvikles, hvor man tar hensyn til tradisjonelle næringer.

Og vi, fra regjeringens side, er helt tydelig på dette – og det trengs egentlig ingen høyesterettsdom for å si det, men det er en viktig påminnelse – at tradisjonelle næringer og kulturutøvelse hører hjemme i vårt land og skal respekteres og hegnes om.

Og de – ja, det er litt rart å minne om at de forpliktelsene som ligger i internasjonale konvensjoner som vi har inngått som handler om urfolks rettigheter, de må være absolutte, fordi et urfolk i en internasjonal sammenheng vil alltid tape hvis det er forholdsmessighet som skal gjelde. Fordi de er i et mindretall, og de er et utsatt mindretall.

Derfor sier Høyesterett at dommen fra 2013 innebærer et brudd på den rettigheten som ligger i vår menneskerettighetslovgivning og således er et brudd på menneskerettighetene som vil oppstå over tid hvis det ikke fattes avbøtende tiltak. Derfor er dette viktig for oss å jobbe med og legge til rette for; at dette kan løses gjennom en god dialog med reindriftsnæringen på Fosen.

Og så må vi ta med den inspirasjonen inn når vi nå skal se på hvordan vi utvikler kraft i resten av landet. Utgangspunktet må altså være at vi begynner tidligere og lytter bedre. Veldig mye av det første avbøtende tiltaket vi kan gjøre, er å lytte grundigere til reindriftsnæringens egne erfaringer, om hvor det oppstår utfordringer underveis, og legge til rette for at den dialogen er balansert. Og det betyr at den kan fra statens side også være tilretteleggende, ved at det ikke skjer på en måte hvor det er en sterk part og en svak part, for eksempel.

Melkøya

Det er et stort engasjement i nord. Jeg merket det i Hammerfest for drøye tre uker siden rundt Melkøya. Det er de som tror at hvis Melkøya blir elektrifisert, så er det ikke mer kraft igjen i Finnmark.

Det er en illustrasjon på at vi trenger mer kraft. Men for meg er det mer en illustrasjon på det, enn å si at vi må velge mellom kraft til Melkøya og kraft til resten eller skyhøye priser.

Jeg tror at vi kan få det til, hvis vi jobber godt sammen; løsninger som bringer mer kraft inn i Finnmark fra vind på land, vind til havs; vi skal ha havvindutbygging langs hele kysten.

Nå skal ikke nord komme etter, slik de gjorde i olje- og gassalderen.

Vi har bedt NVE kartlegge havvindområder langs hele kyststripa, så det skal også komme her. Og da blir det muligheter innen det å gjøre kraft tilgjengelig. Og Finnmark blir på mange måter en test på det, fordi mange av disse konfliktene står sånn som de gjør.

Utfordringen er nett – og tenk gjennom det: Dette er også nært knyttet til hva som skjer i hele Nordområdene. Det er en enorm aktivitet på gang i Sverige, av industri som skal bygge på fornybar kraft, og vi er koblet opp, så vi må ta dette på alvor og ikke bli hengende etter.

Konsekvenser av krigen i Ukraina

Avslutningsvis, jeg velger å ta opp også denne utfordringen, for jeg tror den er en av de mest sentrale; det gjelder uroen knyttet til at det er krig i Europa. Og det er vel kanskje det mest merkbare, i tillegg til håndteringen av krevende situasjoner, som jeg sa. Den tiden du må bruke som statsminister på noe som ikke har noen politiske trekk her, men dette er altså knyttet til beredskapssituasjonen, og veldig mange lange avveininger rundt det, med våre NATO-allierte, med utviklingen av forsvaret vårt, og med håndtering av sikkerhetspolitikk.

Jeg kan ikke understreke nok hvor alvorlig denne situasjonen er som den er; det er altså en erobringskrig som egentlig skjer, på vårt kontinent, av vårt naboland, og med humanitære konsekvenser som kommer til å vare i generasjoner på generasjoner. Vi har tatt i mot 35.000 flyktninger i fjor, vi kan anta omtrent det samme antallet i år, og det blir ikke lettere nå i ‘år 2’, ordfører, det kan jeg bekrefte; det blir mer krevende med boliger, mer krevende med en del sosiale forhold, men dette er jo lite i forhold til Polen, som har 1,4 millioner ukrainere på sin jord, offisielt, og uformelt antakeligvis 2 millioner.

Russland

Men det betyr også her i nord – at en del av det som var håpefullt innen utviklingen av kunder, kontakter, næringslivsvirksomhet over grensene – jeg brukte jo en del av mitt politiske liv til å forhandle om det, grenseboerbevis, delelinjeavtale – det sitter mange pionerer her – Linda, du var ordfører i Sør-Varanger da vi kunne åpne opp for muligheter – i 1990 var det 4-5.000 mennesker som krysset grensen ved Storskog i året, rundt 2010 var det hele 350.000, og nå er det noen tusen igjen, det har gått ned. Det er et barometer.

Og igjen minnes vi om at spenningene som skjer i nord, de kalde vindene, de har ikke oppstått her, men de er konsekvenser av sikkerhetspolitikk som oppstår andre steder. På ny så må vi på en måte dukke ned og leve igjennom en tid som vi ikke vet hvor lenge varer.

Men jeg gjentar det jeg sa på torget i Alta i går: vårt håp er jo å komme tilbake igjen til å kunne leve mer normalt med vår russiske nabo, med russere, og utvikle noe som minner mer om et normalt naboforhold. I dag er lite av det mulig.

Nordområdepolitikken – fem stolper

I mellomtiden, gode venner, hva gjør vi med alt engasjementet rundt Barents, Arktis, selve nordområdevisjonen? Da er mitt budskap at la oss legge et ordentlig nytt gir i forhold til det som er Norge-Sverige-Finland – i den integrasjonen. Nå er de på vei inn i NATO, det har tatt litt lengre tid enn de kanskje hadde håpet, men det betyr at vi kommer til å planlegge vårt forsvar sammen.

Det gir i seg selv noen enorme muligheter i måten vi blir integrert på, og alt det som er knyttet til fornybar industri, bruk av kraft, batteri, hydrogen, der vil vi være pionerer. Det første grønne stålet kommer trolig fra Sverige og den første grønne aluminiumen kommer trolig fra Norge.

Vi har fem stolper i vår nordområdepolitikk, utviklet før krigen brøt ut, men jeg vil nevne dem, for jeg tror de er veldig gangbare fortsatt:

For det første, så skal vi i nord vise at vi lykkes med det grønne skiftet; vi har et grønt industriløft, som vi har lansert med 100 konkrete tiltak, betydelige garantier til bedrifter som satser innen havvind, batterier, hydrogen, fangst og lagring av CO2, prosessindustri, maritim næring og selvfølgelig i det som er viktig her i denne landsdelen – reiselivet, med store muligheter.

For det andre, vi skal jobbe for å få til mer av det de har klart å få til her i Alta – levende lokalsamfunn, hvor det er attraktivt å jobbe, studere og leve, her i nord. Da må vi snu den negative befolkningsutviklingen, og det er en stor oppgave. Jeg mener det også er en sikkerhetspolitisk oppgave å gjøre det. Det vil være sikkerhetspolitisk utsatt for Norge om vi får en befolkningsnedgang i Finnmark som fortsetter. Nå er det gratis barnehager i Finnmark og Nord-Troms fra 1. august, vi kutter nedbetalingstiden på studielån, og vi vurderer andre såkalte individrettede tiltak. De vil ikke i seg selv gjøre dette, men de vil legge til rette for at det åpnes opp for muligheter for folk.

For det tredje, så må navet i nordområdepolitikken være kunnskap. Rektor, jeg berømmer universitetet i Tromsø for å være kreativt tilstede i mange sammenhenger i denne landsdelen, på veldig store geografiske avstander, og legger til rette for at man kan ta desentraliserte undervisningstilbud, og det er særlig viktig innenfor mange av profesjonsutdanningene.

For det fjerde, så må vi jobbe med infrastrukturen, på bakken, i lufta, langs sjøen og digitalt – det er en stor oppgave, men også en mulighet.

Og det femte er selvfølgelig tilstedeværelse, at vi har et forsvar i nord, som er tilstede på en klok måte. De er ikke en trussel mot noen, men de er en sikkerhet for folk som bor i Norge.

Og respekt for de rettighetene som folk har, særlig den samiske befolkningen, som har tradisjonell virksomhet.

Avslutning

Så, gode venner, jeg tror også at ut av uro, så kan vi finne mange av mulighetene som ligger foran oss. Det har gjort inntrykk på meg å se hvordan for eksempel et land som Tyskland nå binder veldig mye av sin videre utvikling til dette at Norge kan være en energipartner. Jeg nevnte Melkøyas betydning for at de får nok gass, og når Tyskland skal utvikle hydrogen, så er det i første omgang mot Norge de ser – ved å utvikle et industripartnerskap, i tillegg til et energipartnerskap, og det går altså helt opp til nord.

Jeg ser frem til panelsamtalen og deltakelsen der. Jeg berømmer NHO for å lage denne konferansen i dag. Og så vil jeg til slutt si at et annet robust utgangspunkt for vår mulighet til å møte uro, det er den norske modellen. Og den skal i sving nå om noen uker; det skal være lønnsforhandlinger, lønnsoppgjør, forhandlinger mellom partene, og jeg tenker at jo mer du ser andre land streve i den tiden vi er i nå, så skal vi være veldig takknemlig for at vi har det vi så ‘traust og kjedelig’ kaller ansvarlige parter, men dette er utrolig viktig for mye annet av det vi oppnår i samfunnet vårt. Så jeg heier på LO og NHO og andre parter som går inn i de forhandlingene, det er faktisk veldig viktig for å håndtere en urolig tid.

Takk for oppmerksomheten – og lykke til!