Statsministerens tale på Kommunalpolitisk toppmøte

                                                                    Sjekket mot fremføring

Kjære alle sammen!

Jeg kvalifiserer for å være her! Oldefar var ordfører i Levanger. Så der begynner det. Og det at de ikke har glorie i Trøndelag, det har jeg fått med meg, faktisk. Men det er flott å se ut over denne forsamlingen, og jeg synes temaet «Som vi sår» er bra. Og man blir da fristet til å si at vi må passe på at vi ikke gror igjen.

I det lille døgnet jeg har vært her, vi får jo, Helgesen, følelsen med dette med lokaldemokrati, selvråderett, hva betyr det å ha beslutningskraft over egne beslutninger. Jeg tror alle som jobber ute i kommunene er opptatt av dette. Det er også jeg. Jeg tror at der ligger det et fellesskap - at alle går og opplever at hadde jeg hatt mer selvråderett, så hadde vi egentlig fikset ting en del bedre. Det minner meg om min absolutte favorittfilm gjennom tidene, «Mitt liv som hund». Hovedpersonen i filmen sa jo disse famøse ordene: «man måste jämföra». Og jeg vil begynne med å si i den verden vi lever i nå, det vi har rundt oss, de kollegene jeg møter når jeg reiser - alle ville byttet med oss på timen.

La oss ta med det inn i dette tinget, at de utfordringene vi har, det vi skal forsøke å løse sammen, det har vi alle forutsetninger for å klare. Det er en god del ting vi må skru litt på, justere frem og tilbake for å treffe bedre i oppdraget som vi har på vegne av folk, men det skal vi klare.

Deriblant skal vi håndtere inntektssystemet. Det er jo en munter sak. Jeg forsto fort at dette er alvor. Vi må se på det fra tid til annen. På statsministerens kontor har jeg innført en tradisjon med noe som heter dypdykk. Når vi har store temaer som er komplekse, så må vi samle de beste folkene, og så sette av timer, lukke døren og ha lov til virkelig å spørre. Og vi har hatt dypdykk i inntektssystemet. Jeg har hatt dypdykk. Det endte med at etter to uker, så kom statsråden, Erling Sande, til meg med et diplom fra Kommunaldepartementet, og sa at jeg hadde bestått kurs i inntektssystemet. Så bare vent dere, når det kommer.

Det er tre store prosesser vi skal gjennom nå, som jeg tror kommer til å utfordre oss på at vi klarer å finstille, innrette oss og bruke kreftene på best mulig måte.

Demografi
Det ene er det grunnleggende - demografi. Vi som jobber i mitt system, og dere kolleger her som er i Stortinget, dere får jo dette begrepet, skal vi kompensere for demografi. Hva vil det si å 100 prosent kompensere for at befolkningen endrer seg? Hva betyr det for barn og eldre og behov og pleiebehov og alt det som er? Det har vi en lang tradisjon for.

Nå har vi også innført prinsippet at vi skal ha en 100 prosent kompensasjon til sykehusene våre for demografi. Det mener jeg er viktig. Det har gått for langt og for lenge at sykehusene får 80 prosent, og dermed ligger effektiviseringen der, men det potensialet må vi nå si er tatt ut.

Vi må lage et mer aldersvennlig samfunn. Vi har lagt frem en stor pakke om å bo hjemme lenger, bolig, bruk av teknologi, arbeidsdeling der ute. Ingen kommune er uberørt av det, og vi er også veldig berørt av det. Det må vi få til å løse sammen.

Digitalisering
Det andre er selvfølgelig digitaliseringens store kraft som slår inn. Jeg så det etter hvert som helt nødvendig, ikke bare å ha en digitaliseringsminister, men et departement for forvaltning og digitalisering. Vi må se det i sammenheng. Det skjer masse spennende ut i kommunene. Se på velferdsteknologi, ta det i bruk på en god måte, men det er krevende balanseganger. Dette må vi få til sammen i systemene våre.

Klima og natur
Det tredje er de store overordnende med klima og natur, hvor tema natur kommer til å bli viktigere. Ikke fordi det er et program som heter Oppsynsmannen på TV, men fordi vi har internasjonal oppvåkning til betydningen av natur. Hvor viktig natur kommer til å være i forhold til veldig mye knyttet til folks fremtid og overlevelse sammen med klima. Det vi gjør på natur er veldig viktig for hva vi klarer å få til på klima. Det kommer til å bli store temaer, diskusjoner og utfordringer, opp målkonflikter og så videre. Vi må klare å gjøre det sammen.

Så vil jeg dele med dere på disse korte minuttene jeg har, fem prioriterte oppgaver vi ser fra regjeringen i den tiden som kommer og der det kommer til å møte oss i mye av det vi vil legge frem av budsjetter. Vi er i det jeg vil kalle en høstingstid, fra min regjerings side. Vi har jobbet i to et halvt år, og jobbet frem store saker som nå går til Stortinget, 150 saker denne våren. Det er et resultat av at vi har jobbet dem frem grundig og de kan nå leveres for å bli debattert.

Vendepunkt i økonomien
Det første er det overordnede at vi kan stå ved et vendepunkt i økonomien. Dere har hørt meg si det før, og jeg gjentar det nå. Det er ikke fordi jeg, som så mange andre, håper det, men det er grunn til å kunne håpe på det.

At vi får en prisstigning som går ned, rentetopp som er nådd og skal gå ned, og at vi kan ende med en pluss i kjøpekraft hos folk. Det at vi ikke har hatt økt kjøpekraft for folk i mange år nå, det er et alvorlig tegn, mener jeg. I USA har ikke vanlige arbeider- og middelklasser hatt forbedret kjøpekraft siden 70-tallet. Det er én av årsakene til den dype polariseringen i USA. Vi skal ikke dit. I går hadde vi møte i kontaktutvalget hvor alle parter i arbeidslivet møter regjering. Det er i forkant av årets lønnsoppgjør. Utsiktene til at vi kan få en pluss i kjøpekraft er der. Så er verden utrygg. Krig i Midtøsten er aldri en oppskrift for god stabilitet. Hva det ender med i prisstigning og denne brøken her, er selvfølgelig utrolig viktig for kommunenes økonomi. Men det å lykkes med en myk landing i norsk økonomi, paradokset er at i økonomien som helhet går det veldig bra. I fjor ble det skapt 6000 nye bedrifter hver måned i Norge. Vi økte investeringene fra fastlands-Norge med 20 prosent. Eksporten økte med 50 prosent. Og det kom 130 000 flere i jobb. Det er veldig bra. Så sliter de i bygg og anlegg, og det er noen sektorer. Men for folk: Har du 3,5 millioner i lån så er det 100 000 ekstra du må ut med i renter med det rentenivået vi har nå. Det er punkt 1.

Flere i arbeid
Punkt 2 for meg er å få flere i arbeid. 130 000 er bra. Og det mest gledelige med det er at en del av de som kommer inn nå kommer fra det jeg kaller «den andre køen». De som har stått utenfor arbeidslivet og har ønsket seg inn, men ikke klart det. 100 000 under 30 år utenfor arbeid, opplæring. Vi må få tak i dem. Og her mener jeg vi skal inngå et slags forlik i politikken og si at ingen ser bakover og sier at det virket og ikke virket og at noen har skyld for det.

For nå må vi se på det som virker og ta det med videre, og så må vi prøve ut nye ordninger for å se hva som skal til for de flere 100 000 som ønsker å jobbe noe. Det er en kjent problemstilling, men vi kommer til å trenge det. Og derfor prøver vi ungdomsgarantien. Jobbe med nye måter i NAV for å få flere inn i jobb. Kommunene vil jo også få det til i veldig mange av de viktige sektorene.

Helse
Det tredje for meg er at vi klarer å ruste et godt sykehusvesen i samspill med den kommunale helsetjenesten. Jeg som pasient, helsetrengende, skal ikke kjenne at nå er jeg kommunens ansvar, nå er jeg statens ansvar. Det skal være sømløst. Der må det neste nye virkelig grepet i reformen i Norge komme - at dette henger sammen.

Jeg er glad for å se at vi nå har fått flere hundre nye fastleger. Flere tusen nordmenn får nå fastleger tilbake. Vi klarer å snu den nedgangen. Det er ryggraden i det helsevesenet vi har. 80 prosent av de plunder du måtte ha, løser en fastlege.

Det er portåpneren inn til sykehusene.

Vi ønsker å jobbe fokusert for å få ventetidene ned i sykehusene. Det er et etterslep etter pandemien. Vi har behov for å jobbe på nye måter i sykehusene, i eldreomsorgen. Få jordmortjeneste til å ambulere mellom kommune og sykehus. Og få ansatte til å jobbe på nye måter. Oppgavedeling. En stor oppgave som treffer oss alle.

Mer trivsel og læring i skolen
Og for det fjerde, alt dette kunne vært for det første, men for det fjerde: Mer trivsel og mer læring i skolen. Det må vi nå ta på alvor. Igjen la oss slå en strek over hvorfor det er sånn det er. Faktum er at siden 2015 ser vi at ferdigheter i lesing og trivsel går ganske radikalt ned. Dette henger sammen. Når det ikke er trivsel, så er det dårlig læring. Det har vært en kjepphest for meg når det heller ikke er mat, skolemat. Vi tar ikke det nå, men jeg tror det er en viktig del av trivselen. Vi er nødt til å få til en bedre trivsel i årene fra femte til tiende klasse. Det er avgjørende for veien videre i læring. Vi kommer med en stortingsmelding om det.

Om vi kan lykkes med en mer praktisk skole. Om vi kan lykkes med en innretting av skolehverdagen hvor lesing kommer opp i ferdigheter, da må vi investere mer i de trykte materialene, uten å ta ut det digitale. Men pendelen har ofte for vane å gå veldig langt i Norge. Enten går vi helt over den veien, eller helt over den veien. Vi må finne hvor dette skal være omtrent på midten. Det klare rådet om mobilbruk kom i forrige uke. Det er kunnskapsbasert. Vi har et skjermutvalg med de dyktigste ekspertene på dette i Norge nå, som skal gi oss råd om hvordan vi skal bruke det digitale.

Gode venner, jeg tror dette er et av de virkelig store samfunnstemaene. Og vi som står her må jo begynne med oss selv. Jeg ser jo veldig mange ansikter nå som jeg ikke ser, fordi dere ser et helt annet sted. Så er det sikkert mye spennende å se på der. I min stortingsgruppe er unnskyldningen at «Vi tar notater». Ja, særlig! Men i alle fall når vi snakker til barn og barnebarn, da kan vi altså begynne med oss selv. Det er det fjerde.

Sikkerhetspolitikk
Og så er det femte. La meg bare varsle tydelig på det. Vi kommer til å betale en høyere forsikringspremie for fred etter å ha hatt en fredsgevinst i mange år. Det er på en måte slik det er. Og det mener jeg vi skal gjøre på en god og ansvarlig måte. Nansen-programmet vårt er unikt i Europa. Det var det første programmet som gikk over fem år. En forpliktelse som Zelenskyj sa til meg. En ting er at det er mye penger fra et lite land. Men fem års varighet - det når til meg og det når helt ut i fronten at noen står ved oss. Så da EU vedtok et fireårsprogram for to uker siden, så har Norge direkte medvirket til det. Det er viktig.

Det andre er at alle partier i Norge står bak det. Det er det ikke noen land som har på samme måte. Og i «den same anda», for å si det slik, så setter vi oss ned nå for å forhandle langtidsplan for forsvaret. Og jeg ser at alle nikker til det. Jeg har vært ute og advart nå, og jeg hører forsvarssjefen si det samme. La oss være veldig nøye på hvordan vi bruker ord, gode venner, enten vi er i kommuner eller stat. Det er ikke slik at krig truer Norge nå. Men vi er i en veldig mye mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon, hvor vi skal innrette oss for å kunne svare på det som måtte kunne være av trusler og opptreden som krenker vår sikkerhet. Og vi har selvfølgelig et forsvar for å kunne forsvare oss i en slik situasjon, og et NATO-medlemskap. Men vi må snakke på en måte som ikke skremmer barn og ungdom unødig, og på en ansvarlig måte. Og hvis situasjonen blir så alvorlig som man kan spekulere om, så må vi være veldig nøye på hvordan vi vekter bruken av ord. For da må man tro på de ordene. Det er viktig. Jeg er opptatt av at vi skal bygge motstandskraft i våre samfunn, for å kunne møte en militær trussel. Der skal vi ruste forsvaret vårt til det. Sverige og Finland i NATO, NATO-medlemskapet. Det sier seg selv.

Men det er to ting til. Det andre, og det vet dere, er å ruste samfunnet hvis vi møter sjokk, ekstremvær. Vi så det jo i fjor, hvor samfunnet ble snudd opp-ned. Eller pandemi, hvor vi plutselig ikke kan gå ut på gatene. Da er det kommunene og det lokale, det som er nærmest, som er absolutt nærmest til å kunne håndtere en sånn situasjon.

Den tredje trusselen er et samfunn hvor vi skal kunne stå imot falske nyheter, konspirasjonsteorier. Og den nye trusselen som egentlig er fra cyber og hybride angrep. Dette må vi også klare å løse sammen og snakke om på en ansvarlig måte.

På forsvaret vårt skal vi få den strukturen vi har til å fungere slik den skal. Da må vi ha flere folk, mer ammunisjon og mer ressurser. I langtidsplanen må vi tenke gjennom på nytt hvordan skal vårt sjøforsvar se ut. For havet er fortsatt vår største oppgave. Hva betyr det at vi har allierte nå innenfor oss, som vi ikke hadde før, Sverige og Finland. Og så sitter nå alle partiene i Stortinget og snakker sammen om det. Det er ikke sikkert alle partiene ender opp med enigheten til slutt. Men at vi begynner der, det er et godt utgangspunkt.

Så her er min dagsorden, og min holdning er at vi får til dette i Norge hvis vi klarer å skru på systemet vårt sammen.  At vi forstår hverandres behov for selvråderett og finner ut at den blir større sammen, om vi går sammen. Med den appellen ønsker jeg det er et riktig godt ting.

Takk for oppmerksomheten.