Statsministerens tale på minnemarkering for 7. oktober - ettårsdagen for terroraksjonen mot Israel

Er sjekket mot framføring

Deres majestet, Deres kongelige høyhet, norske jøder – her og ellers i landet, kjære venner,

Takk for invitasjonen.

Det er godt å komme sammen – her i synagogen, som har stått gjennom uro i verden før – i dag, på denne ettårsdagen for det grufulle terrorangrepet mot Israel.

Vi fordømte terrorangrepet da.

Vi fordømmer all terror nå.

Når vi samles i dag så deler vi et fellesskap, på tvers av religiøse og politiske ståsted – og personlige fortellinger.

Og vi deler en fortvilelse.

For troende er det også en høyere himmel her – ‘høyere makter’ – hvis jeg kan si det sånn. Vi kan velge å kjenne på en ro, en stillhet, et håp, nå i denne jødiske nyttårshøytiden.

Og det er sang, bønn, lys, et vakkert bygg – som minner oss om at det finnes godhet, omsorg og samhold å hente styrke fra.

Det trenger vi.

Vi trenger hverandre.

For vi er alle forferdet over den dypt alvorlige situasjonen som er i Midtøsten.

Mange av oss har bånd i regionen – familie, slekt, venner, kolleger.

Mange jøder i Norge har sterke bånd til Israel. Det handler om identitet og et historisk fellesskap. – Noe vi skal ha dyp respekt for.

Det som rammet Israel 7. oktober 2023 reaktiverte et traume i den jødiske verden fra tidligere tiders grusomheter.

Det har spredd uro og fortvilelse i Israel – og hos oss alle, her og i Israel; alle som står ved at Israel må sikres trygghet.

Så har dette året økt uroen og fortvilelsen for alle mennesker i Midtøsten – og i verden, også her i Norge.

Gjennom ett år har vi alle vært vitne til titusener av drepte, skadde, foreldreløse, savnede, mennesker som er i dyp nød, sivile som holdes som gisler.

De ubeskrivelige lidelsene.

Krigshandlingene skjer i en annen geografi. – Men vi er urolige også for hvordan stemningen og ordskiftet i Norge har blitt hardere, mer polarisert, for det treffer også her, i vår hverdag.

Fordommer, fiendebilder – her i vårt eget land, som vi jo ønsker skal være åpent og inkluderende.

Vi ser at trakassering – endog trusler – mot institusjoner, hjem og personer, øker. At begrepet jøde blir brukt som skjellsord.

Antisemittisme. Muslimfiendtlighet.

Og dette begynte ikke med 7. oktober 2023, men det ble mye verre etter 7. oktober, med Hamas’ terrorangrep på Israels sivilbefolkning og da 250 ble tatt som gisler.

Og hvor Israel, i sin klare rett til å forsvare seg og sin eksistens, har ført en krig som har rammet sivile brutalt – på en måte som regjeringen mener – og sier klart fra om – er i strid med folkeretten.   

Så har volden bølget.

For vold avler vold, hat nærer mer hat, hevn høster mer hevn.

Flommen av bilder på skjermene våre, fra Gaza, Vestbredden, Israel, Libanon. – Fra landskap vi kjenner og har et forhold til.

Og – som alltid – de sivile rammes hardest og lider mest. Særlig barna.

Gode venner,

La meg dele noen budskap med dere.

Ett er dette: Enda så sterkt berørt og preget vi er, så har ingen av oss her i vårt land ansvaret for handlinger nede i Midtøsten.

Jeg er sikker på at vi alle har våre meninger, ofte sterke, om det som utspiller seg. For ulike meninger det hører demokratiet til.

Men i demokratiet vårt skal vi også hegne om noen andre verdier. Som dette:

Jøder i Norge og Israel-venner – eller andre – kan ha klare meninger, men de skal ikke stå til rette for hva Israels regjering og krigsmakt til enhver tid måtte gjøre.

Palestinere i Norge eller muslimer her hos oss kan ha klare meninger – men heller ikke de skal assosieres med hva militser i Gaza eller Libanon eller regimet i Iran måtte gjøre.

Det er aktørene i Midtøsten – i beslutningsrom og på bakken – som har ansvaret for sine handlinger, overalt hvor konflikten spilles ut i dag.

Vi her i Norge – vi har ansvar for våre holdninger.

Vi kan velge om vi vil møte folk med forståelse, respekt og omsorg – eller det motsatte. – Selv i en krevende tid. Ja, særlig nå.

Vi har alle, politiske og religiøse ledere, et ekstra ansvar. For hva vi sier. – For våre ord er våre holdninger.

Og det kan – som vi vet – være kort vei mellom holdninger og handlinger.

Derfor har vi et stort ytringsansvar.

La oss ta til oss fellesuttalelsen fra alle lederne i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i september, de skrev;

«Sammen insisterer vi på retten til alle menneskers liv og trygghet. Sammen fordømmer vi jødehat. Sammen fordømmer vi muslimhat. Sammen forfekter vi nulltoleranse for vold. Vi ønsker fred og frihet for både palestinere og israelere i Midtøsten, uten at det går på bekostning av den andre part».

Jeg mener at dette er mektig og modig. – At alle nøkkelpersonene fra hele spekteret av norske tros- og livssynssamfunn står samlet om en uttalelse, er noe jeg virkelig vil berømme og anerkjenne.

Det inngir tillit og viser styrke – og dette er brobygging. – Og, etter min mening, helt i overrabbiner Michael Melchiors ånd – om jeg får legge til – slik det har gjort inntrykk på meg og så mange andre i Norge over mange år.

Gode venner,

Regjeringen, Stortinget, kommuner og bydeler kan – og skal – gjøre mye, i en tid med spenninger og uro – som vi opplever nå.

Vi styrker politiets innsats mot hatkriminalitet, ja – hele samfunnets kamp mot radikalisering og ekstremisme.

Vi ruster opp handlingsplanen mot antisemittisme.

Vi fornyer undervisningsopplegg for skolene.

Vi støtter freds- og menneskerettighetssentra, dialogfora, møteplasser – og de unge veiviserne, som her i den jødiske menigheten.

Vi skal synliggjøre identitet og kultur – ikke minst religiøs identitet – og motvirke utenforskap.

Vi skal få være de vi er.

Og bære de symboler vi identifiserer oss med – et kors, en davidsstjerne, et hodeplagg, skjerf, pride-flagg, eller hva det enn er.

Og kanskje er dette det viktigste, akkurat nå, her i Norge:

Vi skal sammen bevare et fritt, åpent samfunn, et solid forankret demokrati, en rettsstat, som verner om minoritetene og menneskerettighetene – ytringsfriheten, religionsfriheten, likeverdet. – Og der alle skal føle trygghet.

Samtidig: Verdier velger vi, holdninger former vi, og den gjensidige tilliten til hverandre bygger vi selv. – Denne sosiale kapitalen, som det er kalt, er samfunnets kanskje aller viktigste ressurs å trekke på.

For som den amerikanske professoren Timothy Snyder skriver i boken «Om frihet»; det finnes ingen frihet uten solidaritet; frihet for deg betyr frihet for meg.

Til slutt, gode venner,

Vi har et ansvar for vår neste. Vi har et ansvar for ikke å så splid.

I en av verdens eldste fortellinger finner vi de to brødrene Kain og Abel. De er på ulikt vis med i de hellige skriftene til kristendommen, jødedommen og islam. Og vi kjenner historien: Kain slår Abel i hjel, og Herren spør «Hvor er din bror Abel?» Hvorpå Kain svarer: «Jeg vet ikke. Er jeg min brors vokter?» (Første Mosebok, kapittel fire).

Dette er et dypt etisk spørsmål – til alle tider – også i dag: Er jeg min brors vokter?

Vi kan ta valget og svare: Ja, det er jo nettopp det vi er, alle sammen.

Vi har et ansvar for hverandre. – For å anerkjenne hverandre, se hverandre, og se at alle menneskers liv har verdi.

Vi skal leve i et land med rom for alle trossamfunn og livssyn.

I raushet og respekt for hverandre.

I et mangfold som er godt for hver enkelt og for oss alle – og som i tillegg lønner seg – som Ervin Kohn ofte snakker om og har lært meg.

Så, gode venner,

La meg derfor si tydelig her i synagogen i Oslo, i en tid med krig i Midtøsten – og økende motsetninger her hjemme:

Jødene i Norge skal ikke stå alene. Vi står sammen.

Din trygghet er min trygghet. Det skal være trygt å være jøde i Norge. Du står ikke alene.

Takk for oppmerksomheten.