Statsministerens tale på minnemarkering holocaustdagen

Få meter herfra gikk flere norske jøder sine siste skritt på norsk jord – før de ble deportert. Vi fikk de gripende beretningene fra de flotte, unge menneskene nå. Det er 80 år siden. I dag minnes vi dem og de andre ofrene for Holocaust.

Av de 773 som ble deportert, var det under 40 som overlevde. Det er en statistikk som få andre land kan referere til. 230 familier ble utslettet i nazistenes dødsleirer.

Den systematiske, metodiske utryddelsen av et folkeslag er noe av det som er vanskeligst å forstå – av alt mennesker kan gjøre mot hverandre.

Jeg vil berømme Holocaust-senteret, og mange som utrettelig finner veier å formidle dette på til både nye og eldre generasjoner. Serien «Last: Jøder», som gikk på NRK i høst, fortalte historien om Holocaust i Norge gjennom mange enkelthistorier. Historiene til jøder som var barn under krigen, de siste tidsvitnene som fortsatt lever.

En av de sterkeste fortellingene er den om Inger-Lise, som var ti måneder gammel og måtte bli igjen i Norge da moren flyktet til Sverige, fordi det var for risikabelt å ha med en baby over grensen.

Ukjente mennesker tok vare på henne i seks måneder, før hun ble gjenforent med moren i Sverige.

I høst møtte hun endelig noen fra familien som tok vare på henne. De skjulte et jødisk barn med fare for sitt eget liv. Det er flott å se deg, Inger Lise, sitte her på første rad i dag. Du fortalte meg at du nylig fortalte din historie til noen ungdommer som spurte deg hvorfor du valgte å gjøre det, og da hadde du spontant svart – «for dere». Det står det respekt av, og jeg vil legge til at når du forteller din historie, så gjør du det også for oss. Det skal du ha takk for.

Dette er en av mange historier som viser at enkeltmennesker kan gjøre en forskjell innenfor et brutalt og menneskefiendtlig system. En utrolig viktig verdi og en visjon som vi må opprettholde og slå ring om.

Ikke bare jøder, men rom-folk og andre minoriteter ble rammet av nazistenes utryddelser. De ble utryddet fordi de var den de var. Det er hat uttrykt på den mest ekstreme måten.

Men hat og intoleranse hører ikke bare fortiden til. Den hører nåtiden til, og vi må regne med at det vil høre fremtiden til. Russlands invasjon av Ukraina minner oss om at vi ikke kan ta fred og demokrati for gitt. Mange av oss går rystet til ro hver kveld, opprørt over bildene vi ser av det som nå utfolder seg av menneskelige lidelser, som er villet politikk fra et politisk regime.  

Mange steder i Europa føler jødene seg mer utsatte i dag enn for få år tilbake.

Det gjelder også her i Norge. Vi må se det i øynene. Unge jødiske veivisere, og jeg berømmer dem, som reiser rundt på videregående skoler, forteller at «jøde» blir brukt som skjellsord i mange skolegårder.

En ny holdningsundersøkelse viser at vel 9 prosent har fordommer mot jøder, at det er vedvarende negative holdninger til rom-folk, og at 71 prosent av jødene unngår å vise sin religiøse tilhørighet.

Sånn skal vi ikke ha det i Norge. Dette kan vi ikke slå oss til ro med.

Regjeringen er bekymret for omfanget av rasistiske og andre ytterliggående bevegelser. Vi må kjempe mot dette, alle sammen. Det er bakgrunnen, blant annet på grunn av 22. juli, for at vi opprettet en ekstremismekommisjon med dyktige fagfolk fra Norge og landene rundt oss, som skal se på hvordan vi kan forebygge radikalisering og ekstremisme. Vi må lære av alt som henger sammen med alt.

I løpet av de siste 20 årene har vi fått snublesteiner, minnesmerker og minnemarkeringer for det norske Holocaust. Jeg berømmer alle som har jobbet frem dette.

Vi har sju freds- og menneskerettighetssentre rundt om i landet som lager undervisningsopplegg. Vi har jødiske museer i Oslo og Trondheim. Takk til dere alle.

Dette er viktig for vår kollektive hukommelse.

Ved å samle oss og styrke det som binder oss sammen, kan vi bygge et samfunn basert på menneskelig verdighet og integritet som står imot de totalitære ideologiene i hvilken enn klesdrakt det kler seg i– og stå imot forsøkene på å splitte oss i et «oss» og «dem». Vi må styrke det sterke «vi».

For vi må aldri glemme det som skjedde – vi må minnes ofrene og spre kunnskap, slik at det aldri skjer igjen.