Statsministerens tale på regjeringens lunsj for Finlands president

Sjekket mot fremføringen

Republikken Finlands president, Alexander Stubb og fru Innes-Stubb, Deres Majesteter, Deres kongelige høyheter,
 
Kjære Alex og Suzanne – i Norden er vi på fornavn! 

Igjen – et varmt velkommen til Norge!

Og til presidenten – Alex, vi regner deg som Norgesvenn – du sendte meg en sms nå hvor det bare sto «I love Norway!» – og Norgesvenn, det er noe av det fineste vi kan si om fremmedfolk. Men det er jo også feil – for du er ikke fremmed.

Du kjenner landet, du kjenner oss – og nå er du på statsbesøk. Det er stas.

Et liv i politikken byr på mange opplevelser. – Og det å få venner i politikken – i eget land, det hender – men noe av det fineste jeg vet, det er å få en venn gjennom politikken fra et annet land.

For meg er du, Alex en slik – en venn gjennom politisk arbeid – på tvers av landegrenser og partigrenser. Og fra vi møttes – da du, ganske overraskende – ble utenriksminister i 2008 – så har dette vært et vennskap jeg har satt stor pris på.

Rammen for vårt første møte var et nordisk utenriksministermøte i Stockholm. Og invitasjonen fra denne nye finske utenriksministeren; det var til en løpetur, med fremmøte kl. 06:30 utenfor Grand Hotel, og anbefalt løype var rundt Djurgården. Da lærte jeg at Alex Stubb er en idrettsmann, og jeg lærte at det er mye lenger rundt Djurgården enn jeg forestilte meg.

Siden har vi har gått på ski i Nordmarka. Og en gang vurderte vi å stille opp i Vasaloppet, og vi tilbød vår svenske kollega Carl Bildt å trekke ham i pulk. Dette syntes jo vi var veldig morsomt – men ikke Carl.

Vi har jogget i de sveitsiske alpene og mange andre steder. Og mitt ‘triks’ – som jeg vil dele med dere – for ‘å holde ut’ – det er å invitere Alex til å snakke – mens jeg lytter. Og Alex kan og vil snakke, om mye – og det er interessant, fra verdenspolitikken til hvordan man lader opp om man deltar i Tour de France – det har du ikke gjort, men du har en stor interesse og kunnskap om sykkelsport.

Men mest av alt snakker vi om alt som binder Norge og Finland sammen.

Vi er venner og naboer – i Norden, Europa, og nå i NATO. Gode naboer – gitt dramatikken i verdenssituasjonen nå – er ingen selvfølge å ha. Gode naboer er en gave.

Under møtene i FN i september hørte jeg en som sa at ‘Mennesker søker venner – Gud ga oss naboer’. For noen er det en motsetning; ja – i dagens verden kan det faktisk være en dyp tragedie.

Jeg pleier ofte å si – i sikkerhetspolitikken – at vi velger ikke vår geografi. Den ligger der den gjør, det er en kjensgjerning i internasjonal politikk. – Men i Finland så har Norge en nabo og en venn – ja, der har vi vært heldige med geografien. Vi har en 736 kilometer lang grense, og vi har grenser til Sverige og Russland, og vi erfarer mangfoldet i naboskap.

Og så er det mye mer enn geografi. Vi er preget av hverandres historie, samfunn, økonomi og kultur. Vi kan identifisere oss med hverandre – nordmenn og finner – i alt vi har til felles – og vi kan lære og inspirere hverandre, av det som er ulikt.

Og akkurat i denne tiden – i den europeiske sikkerhetspolitikken – er begge deler av stor verdi. Og jeg vil takke Finlands president, og jeg vil takke hans forgjenger, Sauli Niinistö, for å være nettopp politikertyper som både lærer og deler og utfordrer – i noe som er veldig meningsfylt og viktig for oss.

Jeg nærer en dyp beundring for hvordan finske ledere har klart å praktisere politikk for sitt lands frihet og utvikling. I min tid i politikk og administrasjon, som begynte i 1989, så tenker jeg på Finlands reise gjennom disse årene; ledere som har tatt sitt folk gjennom et sikkerhetspolitisk svært krevende landskap og inn til sentrum av europeisk samarbeid – og der Finland nå er respektert og deltakende i alle viktige sammenhenger. Og når det gjelder EU – ja, så er jeg litt misunnelig, men det skal jeg ikke gå inn på her … Men det er imponerende det vi har sett.

Så er det noe eksotisk, som Hans Majestet sa i går – at vi blir varmet av Finland. Kongen nevnte badstuetradisjonen – som ikke bare er noe som noen av oss har vært glad i hele livet – men som nå har blitt et fenomen her i Oslo. Så, President, neste gang du kommer, så skal vi løpe igjen og så skal vi ende opp i en sauna.

Her ved fjorden i Oslo fikk badstuene, som ligger fortøyd ved Oslo kai, en kvart million besøkende i fjor – 250 000 mennesker. Og spesielt imponerende var den ene badstuen som drev av og ble borte ut på fjorden og måtte taues tilbake.

Men ditt besøk hit til Norge – programmet her – minner oss om hvor mye mer vi også er inspirert av: Vi bygger bærekraftige skip med Wärtsilä, vi får strøm fra Fortum, vi kjøper klær fra Marimekko, glass fra Iittala, kopper fra Arabia, vi flyr hjem fra Shanghai med Finnair, og vi har alle selvfølgelig vokst opp – det må nevnes – med Mummidalen, som også Kongen gjorde i går – og vi leser for våre barn og barnebarn, og vi har importert finske nøkkelord – som sisu, utholdenhet – i vårt eget språk. Alle steder finner vi finsk teknologi, modernitet, kompetanse og kultur. Og jeg bare elsker Nokia’s fortsatt relevante slagord, «Connecting people» – det er jo det det handler om, også i politikken.

Gode venner,

Tilbake til «Den store mummiboka» – så er det et sitat med stor visdom: «Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg». Det er Tove Jansson, og det minner oss om at i historien så er det eneste konstante – det er forandring. Og hvis det er noen som har klart å mestre det i europeisk politikk, så er det jo Finland.

«Allting er meget usikkert». – Og det har vi også tatt konsekvensen av. Vi sikrer oss.

Og som president har du allerede vært to ganger i Norge i et sikkerhetsperspektiv. Du kom nærmest nyinnsatt til Alta, med meg på øvelse, og så med vår svenske venn Ulf på teambuilding i Bodø i juni, et nord-nordisk trepartsmøte.

Og der er altså felles sikkerhet nå på vår dagsorden. – Hvor vi har bekreftet i dag at her gjøres det arbeid langs mange dimensjoner, hver dag, og slik skal det være nå. Med Finland og Sverige i Alliansen, har Norden blitt tryggere. – For å si det på «mummisk»; det «beroliger meg», at det er slik.

For det bekrefter at vi ikke står alene – som er et finsk uttrykk; vi skal aldri stå alene – men sammen – i møte med de store geopolitiske utfordringene og nye farlige realiteter, som vi gjerne skulle vært foruten:

Krig i Europa. Den tredje krigsvinteren i Ukraina. – Jeg tror våre utenriksministre i dag er i Ukraina. Et autoritært og militarisert Russland. Titusener døde, millioner på flukt og infrastruktur ødelagt.

Finland vet selv hva det vil si å være invadert, fra øst. Det lever i den finske historien på en annen måte enn i Norge. – Men samtidig så har denne nye situasjonen brakt oss nærmere sammen og gitt oss nye muligheter:

Nå styrker vi forsvaret – men vi gjør det også felles. Vi bygger infrastruktur og vi gjør det felles, også øst – vest, en transportkorridor, og vi trener på mobilitet og koordinerte forsyninger.

Så har jeg et lite sitat til slutt; da du besøkte Nordic Response, så sa du det slik; «Når man tilslutter seg en allianse, er den grunnleggende ideen at vi har soldater uten grenser». – Og det er poenget her nå. Vi trygger vår sikkerhet. Og Norden truer ingen. Men vi kommer til å innrette oss slik at ingen skal komme på ideen om å true oss.

Jeg er overbevist om at Finlands president, deg, Alex – med din handlekraft, sisu og entusiasme – vil styrke naboskapet med Norge og være en viktig stemme i nord. Vi ser også til Finland for en god kontakt i det europeiske, og sammen skal vi arbeide hardt for bærekraftig utvikling, både i det sosiale i våre land, i totalberedskapen i våre land, men også for miljø og klima. – Og at du, slik du har gjort det, både akademisk, politisk og personlig, vil fremme demokratiets viktigste verdier; åpenhet, sterke sivilsamfunn og høy tillit mellom folk.
 
Vi deler verdier, og vi skaper verdier sammen.
 
Derfor ber jeg dere alle, Deres Majesteter, at vi utbringer en skål – «kippis!» – for Finlands president, for det finske folk og vårt vennskap!