Statsministerens tale på Respons – norsk utenrikspolitikk for en ny tid

Innlegget slik det ble holdt (transkribert)

Åpen debatt

La meg begynne med å si at jeg får jo en déjà-vû følelse når jeg kommer hit og møter gamle kolleger fra Utenriksdepartementet, som er som nye, og som nå arrangerer Respons. Fordi jeg jo husker tilbake til 2006-2007 da vi lanserte Refleks. Noen av dere husker det.

Meningen med det prosjektet var å utfordre våre instinkter og reflekser i en tid med forandring. Vi ønsket å si og gjøre og vise at vi kan ha en åpnere debatt om utenrikspolitiske og sikkerhetspolitiske veivalg, fordi smånasjonen Norge hadde jo en tradisjon og kultur for å diskutere disse spørsmålene og de viktigste blant dem i ganske lukkede rom, hvor vi fant brede enigheter. Dette har tjent landet vårt godt, men vår vurdering var på det tidspunktet, i 2006-7, at vi kunne tåle større debatt, og det var stor interesse om det rundt om i landet.

Jeg merket jo når jeg reiste som utenriksminister at ved universiteter og høyskoler – og jeg gjør det fortsatt – at noe av det mest spennende jeg gjør er å snakke om internasjonale forhold til unge mennesker med stor interesse.

Vi ville diskutere norske interesser, norske verdier og ha en åpen debatt, da – som nå.

Tiden vi lever i

Så kunne man brukt disse femten minuttene til å snakke om alt som har forandret seg fra da til nå. Historikerne vil komme til å sette navn på vår tid. Jeg husker det inntrykket det gjorde på meg å lese Eric Hobsbawn, britisk historiker, som skrev boken The Age of Extremes: The Short Twentieth Century, 1914-1991, og det var jo et århundre han beskrev, men det århundret var fra 1914 til 1991, det var derfor et knapt århundre, og boka kom i 1994. Og hva skal historikerne kalle tiden fra 1989 og til – ja, i dag? Når var det at det inntraff en annen epoke? Dette er veldig spennende og ikke lett å si, men det blir interessant å lese om.

Og jeg gikk tilbake til 1989 og leste et foredrag som Johan Jørgen Holst holdt 25. september 1990 for Europabevegelsen, på Nobelinstituttet, hvor han bl.a. sa at «Europa er i endring, dramatisk endring. Vi har det siste året vært vitner til et historisk drama, til et fortettet hendelsesforløp som med et slag endret virkeligheten som omgir oss. De fleste av oss er fremdeles i ferd med å orientere oss i den nye virkeligheten, få oversikt og innsikt, forstå hva endringene betyr, spesielt for oss. Europas deling går nå over i historien. Den kalde krigen blir også en del av historien (…) Noe av troen på Europa er i ferd med å komme tilbake», sa den kommende forsvarsminister og senere utenriksminister.

Nå er det altså en ganske annen tid, og vi har – som Ulf fremførte – krigen i Ukraina, vi har post-pandemi, energi og geopolitikk, president Xi i Moskva, spenningene i sørøst-Asia, Kina på vei opp, demokratier under press, menneskerettigheter som utfordres, USA i endring, og FNs klimapanels rapport i går tegner jo hele bakteppet for den store endringskraften.

Våre interesser og hvor kan vi gjøre en forskjell

Jeg vil invitere til at denne serien Respons oppfordrer oss til å tenke igjennom: Hvordan blir Norge utfordret? Hvilke handlingsalternativer har vi?

Og da vil jeg trekke opp et bilde jeg brukte som utenriksminister; det var en statsvitenskapelig tilnærming med en firefeltstabell, hvor man stiller spørsmålet: På den ene siden, kan Norge gjøre en forskjell? Og på den andre siden, hvor har vi interesser?

Og hvis dere ser den tabellen for dere nå, så vil dere se ett hjørne hvor vi har interesser og kan gjøre en forskjell, og der ønsker vi jo å ha de fleste av de saksområdene som påvirker oss. Og så, den helt andre ytterligheten, hvor vi har de områdene hvor vi ikke har interesser og ikke kan gjøre noen stor forskjell. Hvis vi bruker krefter der, så kan vi jo spørre oss om vi har organisert oss godt – nei, neppe.

Så er det to mellomkategorier som er interessante; den ene er der hvor vi har åpenbare interesser, men ikke egentlig klarer å gjøre en forskjell: Der ligger jo utfordringen. Hvordan kan vi skape oss virkemidler, handlingsalternativer, til å påvirke et område hvor vi virkelig har interesser? Og så er det et siste felt som alltid har vært spennende i norsk utenrikspolitikk; et område hvor vi kanskje ikke har interesser, direkte, men hvor vi kan gjøre en forskjell. Har vi da likevel interesse av å gjøre det? For eksempel, hvis vi bidrar til en fredsavtale i Colombia. Det er ikke direkte i norsk interesse, men jeg mener at vi har kunnet gjøre en forskjell der, og det kan ha betydning i en litt større sammenheng å bidra på nettopp dette området.

Ukraina

For meg er det nyttig å ta denne tilnærmingen med inn i diskusjonene om de store endringene som skjer rundt oss nå, og hvor Russlands angrepskrig og Ukrainas forsvarskamp selvfølgelig er utgangspunktet for et europeisk veiskille.

Og hvor Norges holdning er klar: Vi fordømmer denne krigen, vi gir støtte til Ukraina – nå også med våpenhjelp – et Nansen-program over fem år, og hvor president Zelenskyj sier til meg at det er generøst at Norge stiller opp med den hjelpen og denne støtten – men det viktige er fem år. Budskapet om at det ikke er en termin; det er fem år og varig støtte.

Dette opplever jeg også fra våre allierte og partnere, at her har Norge vist vei, noe som jeg tror blir viktig i forhold det politiske Ukraina.

Demokratiene står sammen. Vi har fått en ny hard grense i Europa. Og vi lever konsekvensene, kostnadene dette har. For Norge er de jo, sett i den store sammenhengen – altså sammenlignet med Ukraina – helt minimale. Men det er slik at vi har oppsummert dette i norske politiske termer at det vi nå bruker på Ukraina-relaterte ting i vårt budsjett, kunne grovt regnet finansiert alle regjeringspartienes valgløfter i ett. Det sier noe om betydningen. Og flyktningene som kommer. I fjor har det jo gått veldig bra, men det kan bli vanskeligere nå i ‘år 2’, og hvem vet om det også blir et ‘år 3’. Og hele utfordringen for hvordan vi skal tenke forsvar fremover.

Russland

Alt dette er nødvendig, og min oppfordring til Norge nå når vi diskuterer dette er: La oss holde hodet kaldt og være i stand til å vurdere også interesser, holdninger og verdier – og å forstå: Jeg tror det er helt avgjørende at vi forstår hva som skjer i Russland, hva som er drivkreftene der. Det å forstå er ikke det samme som å være enig med eller samtykke. Det er å forstå hva drivkraften er.

Og jeg vil her sitere fra en av de beste bøkene som jeg leser om igjen og om igjen; den er kort og den er liten og den er oversatt til norsk, og det er Timothy Snyders bok On Tyrrany, med tjue lærdommer fra det tyvende århundre, som er viktige for det århundre vi er inne i nå. Og når vi skal ha denne gjennomgangen av de forskjellige temaer i dag, et spennende konferanseprogram, og inn i diskusjonene videre fremover, la meg sitere ett av budskapene fra Snyder, professor på Yale, ekspert på 1930-tallet, som er veldig tydelig på at historien aldri gjentar seg, men historien informerer om en del viktige lærdommer. Han skriver: «Believe in truth. To abandon facts is to abandon freedom. If nothing is true, then no one can criticize power, because there is no basis upon which to do so».

Så la oss ha et varmt hjerte og et kjølig hode når vi vurderer Norges interesser rundt dette. Vi må unngå å bli noe som er lett i norsk debatt, nemlig å være løypekommentatorer, kommentere hva som skjedde sist uke, sist måned, endringene i Ukraina, litt mer i Donbas, litt mer i Luhansk, hva skjer på det og det området. Vi kommenterer og ser, men hva er konsekvensene for Norge av det som skjer?

Vi må ha en grunnleggende diskusjon om vårt forhold til Russland, og det er et stort tema, som kommer til å vedvare, fordi den situasjonen er dynamisk. Vi kan ikke velge vår geografi. Fortsatt kan vi holde foredrag og si at Norge har levd i fred med Russland i ett tusen år. Vi er det eneste nabolandet Russland ikke har vært i krig med. Men vi har altså strategisk beliggenhet til et land som åpenbart ikke er forutsigbart, slik vi hadde ønsket, tilbake i Refleks-prosjektets tid. Og vi må forstå de endringene, vi må bruke av norsk og internasjonal russlandskompetanse til å forstå hvordan det naboforholdet utvikler seg.

Jeg er urolig for at noe av debatten, som helt åpenbart fordømmer Russlands krigshandling, har en forlengelse som minner om ‘å klippe Russland ut av kartet’, at ‘de er ikke der mer’. Det er feil, de er der, og de kommer fortsatt til å være en europeisk geopolitisk størrelse, som er vår nabo.

Men mine kolleger fra andre grenseland til Russland har jo alle sine fortellinger om sin historie. Jeg siterer ofte Estlands statsminister Kaja Kallas, som forteller om sin families historie, fra å ha vært deportert til Sibir. Hun er statsminister i et naboland.

Jeg har ikke den familiefortellingen som norsk statsminister, men vi må sammen jobbe med å forstå Russland, hva det betyr å være NATO-allierte, hva beroligelse og avskrekking betyr, i den nye situasjonen vi er i nå, for den er dynamisk, den er ikke gitt en gang for alle. Igjen: Hva er norske interesser, hvor kan vi gjøre en forskjell?

Norge, Europa og energi

Så er det også behov for en grunnleggende debatt om forholdet vårt til Europa.

Og der er det jo, i løpet av det siste året, helt åpenbart, energi som er den store driveren. Det var interessant at det første besøket ved EU-kommisjonens president til Norge siden 2011, det fant sted sist fredag, og det var til Troll A – plattformen i Nordsjøen. Hvor Ursula von der Leyen sa at “Norway has been an incredible precious partner and friend to the European Union» gjennom hele dette året. Og dette er viktige, veide ord fra en kommisjonspresident, som også kommer fra Tyskland.

Tyske gasslagre ble denne vinteren fylt opp på grunn av norsk gass, og hun sto på en plattform som leverer 10 prosent av EUs daglige forbruk av gass. Men det er mer enn det; det er jo slik nå at Norge er den viktigste leverandøren fra et demokratisk land til Europa, som kjøper gass fra alle mulige kilder. Vi leverer over 30 prosent. Og i forhold til Tyskland så ser vi jo hvordan vi nå skaper et energi-industrielt samarbeid, som handler om hydrogen, som handler om CCS – Tyskland har snudd i synspunktene på CCS og disse spørsmålene i løpet av et år – og fornybarlandet Norge vies stor interesse fra landene i Europa.

Og sammen så er vi nødt til å nærme oss den amerikanske Inflation Reduction Act (IRA) på en meningsfull måte. Norge må gå igjennom hva det betyr. Hvor kan vi gjøre en forskjell i forhold til dette? Hvor har vi norske interesser?

Jeg er helt sikker på at energirelasjonen er en hovednøkkel til å forstå vårt forhold til Europa, våre muligheter til å påvirke og være tilstede der.

Så blir det en interessant diskusjon om balansen mellom Europa og NATO. Og jeg er helt enig med NATOs generalsekretær, som jeg skal møte på fredag, formelt, et møte mellom Norge og NATO, i Brussel, i å si det at denne tanken på at EU skal bli erstatningen til NATO, er feil. I noen europeiske hovedsteder så går dette temaet nå, men 80 prosent av den europeiske forsvarskapasitet ligger i land utenfor EU, i Storbritannia, USA, Canada som hovedkilde.

Men for Norge, som medlem av NATO og nært assosiert med EU, så blir dette et veldig viktig spørsmål å diskutere fremover.

Norden og Nordområdene

Det tredje feltet som jeg håper vi får en diskusjon om her, er knyttet til Norden. Mange har jo hatt en nordisk drøm, helt siden 1950-tallet, forsvarsunionen, forsvarssamarbeid – mange av de drømmene varte altfor lenge, i noen sirkler – om at dette var et reelt alternativ. Nå er disse kortene spilt på nytt, med Sverige og Finland på vei inn i NATO, og vi får et helhetlig geografisk område fra norskekysten ned til Østersjøen, innenfor én allianse, interoperabilitet og store muligheter til å tenke samordning mellom landene i Norden.

Men samtidig også et annet bilde sett fra Russland, av hva de har rundt seg, fra Atlanterhavet til Østersjøen.

Forlengelsen av dette, når vi nå overtar formannskapet i Arktisk Råd, hvor Russland fortsatt er medlem, men ikke deltar, det er jo hva blir visjonen for Nordområdene, hva blir arbeidsforutsetningene for Nordområdene i årene som kommer? Hva gjør vi med Barentssekretariat, Barentssamarbeid, uten Russland? Og svaret for meg på dette er at mens vi venter på det svaret, så er det Sverige og Finland som gjelder; vi må bruke krefter på hva det betyr, svensk, norsk og finsk samordning, industrielt, energipolitisk og forsvarspolitisk i nord.

Det ligger enorme utviklingsmuligheter og utfordringer på energisiden, med store industriprosjekter i Finland, og særlig i Sverige, men også i Norge, og vi vet jo fra vår egen debatt hvordan vi skal få tak i den kraften, hvordan vi skal fordele den, og hvordan vi skal utnytte de mulighetene vi har til å være en del av det grønne skiftet fra nord. Men det kommer til å by på store utfordringer og muligheter.

Men i det bakgrunnsteppet så vil jeg tilbake til mitt første punkt; Russland er der, og vi kan ikke én gang for alle gjøre Putin-regimet definerende i forhold til hva som kommer til å bli tankene våre om den relasjonen på litt sikt. Det er viktig å si at det regimet som nå sitter, er ansvarlig for den krigen, og hva som kommer i ettertid må vi opprettholde en tanke om hvordan vi på de riktige tidspunkter kan komme tilbake igjen, til mer normale relasjoner, på en balansert måte.

Å gjøre innenrikspolitikken mulig

Det siste jeg vil si fra et norsk perspektiv, om hvor har vi interesser og hvor kan vi gjøre en forskjell: Vi har interesse at av det bor folk i nord, derfor er dette i innenrikspolitikken svært viktig.

Nå vil jeg avslutte med nettopp dette: Jeg hadde en lapp i min skuff i Utenriksdepartementet, som jeg tror – Anniken – at har blitt borte på veien siden du kom inn, men der sto det og jeg har dette med meg fortsatt: Utenrikspolitikkens mål er å gjøre innenrikspolitikken mulig.

Og det er en større og mer krevende dagsorden i dag; hvordan utenrikspolitikken skal gjøre det mulig for oss til å ta gode valg om velferd, arbeid, utvikling, oppvekst, eldreomsorg i Norge i dag. En del av utenrikspolitikken, som f.eks. betyr at vi nå bruker omkring 50 milliarder kroner til Ukraina, er jo et eksempel på at utenrikspolitikken har noen nødvendigheter som også begrenser noen muligheter i innenrikspolitikken.

Men i en forlengelse av det, for å avslutte, og da er jeg tilbake igjen til FNs klimarapport fra i går, for vi skal nå våre klimamål; det er en internasjonal forpliktelse Norge har påtatt seg. Og de måltallene er klare, men hvordan vi når dem, er jo avgjørende for om vi bidrar utover det Norge er; altså hvor har vi interesser, hvor kan vi gjøre en forskjell?

Hvis vi lykkes strategisk, med å få fangst og lagring med CO2 til å bli noe som Europa etter hvert velger og gjør, og det også etter hvert blir kommersielt lønnsomt å fange og lagre CO2, så er det klart at det har enormt mye større betydning enn bare at det bare skjer i Øygarden med Northern Lights. For hvis dette blir en mulighet for Indonesia, India og Brasil, og nå er dessuten CCS inne i Bidens klimaplan, så har det en storstilt betydning.

Hvis vi lykkes med å bruke gass hvor vi har renset for CO2 og lager hydrogen, så kan det også bli en veldig viktig del av vår energirelasjon med Europa i årene som kommer. Så norske mål kan ikke derfor bare handle om å nå norske internasjonale mål, vi må også tenke ett skritt til, hvordan vi bidrar i den internasjonale sammenhengen.

Så kunne dette innlegget handlet om Afrika og Latin-Amerika og hele verden, som jo er interessant og i bevegelse og i endring, men min appell er igjen; «Believe in truth. To abandon facts is to abandon freedom» (Snyder). Vi må ta utgangspunkt i det og vi må stille oss selv spørsmål i en tid som er nå, at utenrikspolitikken ligger fast, men det må ikke liksom bli et fast ratt som nærmest er låst, for det er en tid for virkelig å gå gjennom hvor instinktene og refleksene og interessene våre er, og derfor så mener jeg det er en glede å ønske velkommen til Respons anno 2023. Takk for oppmerksomheten!

*****

For mer informasjon om konferansen og om statsministerens svar på spørsmål fra panelet, se Norsk utenrikspolitisk konferanse 2023: Respons – norsk utenrikspolitikk for en ny tid | NUPI