Statsministerens tale til Forskningsrådet 30 år

Er sjekket mot framføring (transkribert fra et lydopptak)

Kjære forsamling,

Gratulerer med dagen! Flott at dere arrangerer denne dagen her. Jeg har vært ganske ofte her, og gått og spist rundt ved bodene, og jeg tenkte på veien hit at det må ligge forskning og kunnskap bak; at det er ulik mat i de ulike bodene her; forskning i praksis fra mange verdensdeler. Jeg synes det er innovativt av Forskningsrådet å legge dette arrangementet hit.

Så vil jeg, på vegne av regjeringen, høytidelig få gratulere dere. Forsknings- og høyere utdanningsministeren og jeg er her på vegne av en regjering som selvfølgelig er feststemt i dag. 

Og jeg ser at på tredje rad ytterste fløy, der han hører hjemme, Gudmund Hernes sitter der, beskjeden i bakgrunnen, men med tankekraften i orden. Men, Gudmund, jeg husker jo et av dine fyndord, du er jo litterær, du publiserer begreper og uttrykk, og et av dem er; «Noen av de beste idéer har sprunget ut av forsøk på å besvare feilstilte spørsmål, løse umulige oppgaver og knekke håpløse nøtter». Gratulerer, Forskningsrådet, her er vi! 

Å samle forskningsrådene på denne måten, det var neppe et feilstilt spørsmål. Oppgaven var ikke bare enkel. Men jeg tror vi kan si i dag at idéen var god. Den var riktig, tidsriktig, det er det den var, og den har vist seg riktig frem til nå.

Det er et kjært barn, det er et utsatt barn. Og jeg tror vi i regjeringen følte i fjor at vi var skikkelig utsatt, og at vi kanskje kom oss igjennom det, og at vi nå er på trygg grunn. Jeg vil berømme Forskningsrådet for jobben som nå gjøres. Den er både inspirerende, bra og viktig.

Kunnskap fra forskning gjør politikk mulig

Så vil jeg som statsminister kunne si at jeg er statsminister i et kunnskapssamfunn. Og at vi trenger kunnskapsgrunnlag for våre beslutninger.

Det er en definisjon på Norge der vi er. Det er også en realitet, kunnskap fra forskning, som skal være med på å gjøre politikk mulig. Politikk med viten og vilje.

Og det er ikke alltid slik at vi blir berømmet for den kunnskapen vi legger til grunn for politikken, men jeg mener – gjennomgående – at det er en kultur vi har som skiller oss fra mange andre land.

At vi bygger på ekspertutredninger, NOUer, forskning som er på vei oppover til politikk, og så er det demokratiet og politikken som skal avveie og avgjøre. Og byråkratiet handler også om kunnskap.

Og kunnskap er sjelden enkel, i samfunn som vårt. Vi må ta avveininger hele tiden, prøve hypoteser. Det bygger på en jobb som dere i det store fellesskapet har gjort. Det berømmer jeg dere for.

Jeg synes vi har en god verdikjede. Eller «idékraft som verden trenger», som dere godt sier.

Det kan da handle om – og jeg kan nesten ta dette rett ut fra en regjeringskonferanse hos oss:

Hvordan bør vi bygge ut vindkraft til havs?

Hvordan øker vi leselysten hos barn og unge?

Hvordan regulerer vi kunstig intelligens?

Hvordan skattlegger vi havbruk? (Ja, da trengte vi forskning på det òg).

Hvordan skaper vi mer klimavennlige byer?

Og i hvilken retning går Kinas økonomi?

Hvordan måler vi meninger? Og hvordan kan man av og til ikke alltid stole på meningsmålinger? 

Forskning er egentlig fantastisk, for å bli litt ‘høystemt’. Jeg har vært hos May-Britt og Edvard Moser. Jeg ser dere er her i salen dag. Det er egentlig betryggende å se alt man ikke forstår, og at man ikke helt empatisk kan sette seg inn i en mus med antenner på hodet, som dere var utrolig kjærlig med. Det var imponerende det dyreholdet dere hadde der.

Internasjonalt samarbeid

Og så er det samarbeidet med andre land. I forrige uke, forrige fredag, så var jeg i Paris, på et stort møte om hva som skjer ved polene, Nordpolen og Sørpolen, Arktis og Antarktis. Og jeg var stolt over at norske forskere der setter dagsorden, med andre land, med andre politikere. Når vi så kom fram til det politiske møtet, hvor forskerne satt rundt bordet, så var det slik at kunnskapen fra Norge der inne virkelig setter spor. Hele klimaforskningen begynte jo egentlig med IPCCs konklusjoner, med studien oppe i Arktis, hvor vi ble klar over at funnene i Arktis egentlig er globale, for alt som skjer i verden, så her på vi altså være på.

Innen alle grener av polarforskningen så er vi ledende. Vi har store, internasjonale miljøer, og det gjør at Tromsø, Bergen, Oslo, Svalbard, Antarktis, forskningsskip; programmer helt fra Fridtjof Nansens tid, setter internasjonale spor og blir sitert på ulike språk på en måte som kan gjøre oss stolte. Det er altså helt riktig.

Så – når vi i dag feirer vårt forskningsråd, så kan vi egentlig se tilbake på en etterkrigshistorie. Sånn var det vel også i 1993 at man oppsummerte og gikk et skritt videre. I 1946 ble NTNF opprettet og så NAVF.

Og jeg ser ansikter her som har vært med å jobbe og forme også de viktige instituttene; store strategiske grep, rett etter krigen, som skapte struktur på forskning. Og så ble landet på mange måter bygget opp igjen. På kunnskap og på ord.

Etter hvert så kom det andre råd til, og disse fem ble altså slått sammen i 1993. Gudmund (Hernes), det var kloke grep som du gjorde da.

Jeg jobbet på Statsministerens kontor på den tiden, og jeg husker at det var jo en betydelig oppmerksomhet ved fødselen. Nå feirer vi 30-årsdagen. Det var også en opplevelse i regjeringen på den tiden at man gjorde noe som var et stort strategisk grep. Og her er vi altså i dag.

Tre synspunkter om veien videre

Så vil jeg løfte fram tre synspunkter, som er viktig for oss å kommunisere: 

For det første; at vi har ett sterkt og uavhengig forskningsråd, noe som er ganske unikt i internasjonal sammenheng. Og det gjør at vi får den samme gode kvalitetssikringen av forskning, fagområde for fagområde.

Politikken skal være oppmerksom, engasjere seg, bevilge, men det må være en faglig grunn i det løpet vi legger.

For det gir oss en kritisk masse av dyktige mennesker som håndterer offentlige forskningsmidler og som kjenner forskningsmiljøene godt i hele landet. Og der er vi i dag. 

Ett forskningsråd er også en styrke når vi deltar i internasjonalt samarbeid. Og det har mye av æren for suksesshistoriene i deltakelsen i Horisont Europa, som jo er en bred inngang for Norge, som vi har sikret oss, selv om vi er på utsiden av EU. Vi henter veldig mye hjem fra det og det skyldes også veldig dyktig arbeid. Norske fagmiljøer konkurrerer nå i toppen. Og vinner fram ikke minst innen klima, energi og mobilitet.

Og ett forskningsråd er også godt rustet til å håndtere kunnskap på tvers av sektorer. For eksempel når det gjelder digital omstilling; et veldig viktig felt som vi nå i regjeringen nå setter høy trykk på. Vi har fått på plass en egen digitaliseringsminister og -departement.

For det andre, formidling. Det å ta kunnskap i bruk – det må være en rettesnor for det forskningspolitiske arbeidet framover.

Vi er inne i store omstillinger: Demografi. Energi. Klima. Digitalisering. Utviklingen skjer overalt.

Og det er en demokratisk oppgave å klare å kommunisere disse omstillingene. Slik at folk forstår hvordan de enkelte beslutningene henger sammen. For å finne gode løsninger, så trenger vi forskningen. Men forutsetningen er at forskningen når fram til de som skal sette dem ut i livet.

Jeg ta kan ett eksempel. Vi har en langtidsplan for forskning, en 10-årsplan, og der har vi mer tilgjengelig forskning som ett av tre hovedmål. Dette må prioriteres. Jeg tror det er en demokratisk utfordring eller oppgave for oss. 

Fysiker og KI-forsker Inga Strümke – vi leser henne og vi lytter til henne. Hun snakket i et intervju om hvordan formidling er et samfunnsoppdrag i seg selv. Hun har jo virkelig bidratt med det, på et viktig område. – Og forenklinger er nødvendig; «ikke vær redd, og tenk på at det du forklarer skal til og med mamma forstå», har hun sagt, og det tror jeg er et godt utgangspunkt også for det kompliserte.

For det tredje så lærte vi mye av pandemien. Vi så med dramatisk tydelighet hvor viktig forskning, kunnskapsutvikling og formidling var. Og hvor viktig det var å kunne få den omsatt veldig raskt til konkrete resultater i det som var en beredskapssituasjon.

Vi så sammenhengen mellom den nysgjerrighetsdrevne forskningen og det utfordringsdrevne forskningen. Begge er viktige. Og når krisen kom, så handlet det om å trekke alt dette sammen.

Dere vet hvor viktig langsiktig grunnforskning er, for målrettet satsing og innovasjon. Og innovasjonen leverer så de nødvendige løsningene. Og det er det som skjer. – Vaksiner til barna våre, teknologien i mobiltelefonene, bedre kystmiljø, økt samfunnssikkerhet, sunnere matvarer.

Vi står oppe i noen av de store valgene vi skal nå ta – innenfor klima, omstilling og energi. Vi risikerer å gjøre feil, men vi risikerer også å ha muligheten til å gjøre de riktige valgene, om vi klarer å trekke denne forskningen inn på en god måte. 

Så i sum, kjære venner, på denne dagen,

Det er stabil, høy tillit til forskningen i Norge. Vi må alltid sammenligne oss med andre land. Og jeg tror at i Norge så kan vi bygge på at en del av den tilliten som vi lovpriser, knytter an til at vi har tillit til forskningen.

Dette er en slags samfunnskontrakt som vi ikke må ta for gitt. Vi må holde fast ved den.

Og derfor er det en stor glede for meg, på vegne av regjeringen, å få gratulere dere de første 30 årene! Og ønske dere lykke til videre, og la oss ta vare på det aller beste i dette veldig flotte Forskningsrådet, med alle miljøene som er rundt. 

Tusen takk for oppmerksomheten.