Statsministerens tale til LO Stats kartellkonferanse

Talen som fremført (transkribert fra videoopptak)

Kjære forsamling, kjære alle sammen, kjære Peggy (Hessen Følsvik),

Takk for de siste ordene der. Det kunne rimes videre på den linjen – om hva LO gjør, korrigerer og litt av hvert annet også, imellom.

Jeg kan bare bekrefte at vår tid ikke er over. Vår tid er nå. Vi opplever å ha et stort ansvar i en krevende tid.

For meg å komme hit er jo litt som å se på ‘Grevinnen og hovmesteren’. Jeg vet ikke hvem som er hvem her, men det er jo ‘same procedure as every year’, egentlig.

Men det å komme hit er å få tilbakemeldinger fra det ekte arbeidslivet. Det mener jeg er trepartssamarbeidets ‘myke form’, egentlig.

For ‘den harde’ er jo forhandlinger og utvalg og saker og konsultasjoner, men det å lytte – det er i alle fall noe jeg har fått med meg gjennom disse årene – øynene og ørene dere representerer, tilbakemeldingene som vi får, som kan gi oss muligheten til å gjøre politikk bedre for folk – det er helt uvurderlig.

Så jeg ser frem til spørsmålene. Jeg vet de kommer. Jeg kjenner jo igjen nok ansikter her til vite omtrent hva som kommer også. Og, som jeg sier, jeg skal svare på det jeg kan, og så skal jeg ta med meg resten tilbake.

Situasjonen i Midtøsten

Men – gode venner, vi har nødt til å begynne med det som er alvorlig og som Peggy også gjorde. Det er ikke mulig å gå på en talerstol i dag og være et tenkende menneske uten å være dypt og inderlig opprørt over det vi ser.

Jeg tror det første jeg husker i mitt liv da jeg begynte å merke at det var en verden utenfor, det var seksdagerskrigen i 1967. Jeg var syv år gammel. Og jeg kan huske at det var et alvor over det som skjedde. Og så var det 1973 med Yom Kippur-krigen. Og så har det jo de siste årene vært slik, at omtrent annet hvert år har det vært krig mellom Hamas og Israel på Gaza. Og det har vært raketter begge veier, nærmest en slags ‘tradisjon’ i det.

Det vi ser utspiller seg nå, er jo av et helt ufattelig format. Terrorangrepet 7. oktober. Så hvis vi bare ser på det, så står jo det som det største, enkeltstående terrorangrepet siden 9/11. Så de 12-1.300 israelerne som ble drept forsvarsløse den dagen – hvis du regner om det til en annen befolkning, så vil det vært 40-50.000 amerikanere som slår inn i det landet. Vi må begynne der, tross alt. Og det er en fryktelig sak, som jo har etterlatt et traume i Israel.

Vi fordømmer det. Dette er terror. Og en organisasjon som planlegger og gjennomfører og tar ansvar for dette, er en terrororganisasjon. Vi kan ikke være i tvil om det. Det må sies tydelig.

Så har vi også vært tydelige, fra Arbeiderpartiets og regjeringens side, ved å si at selvforsvar, retten til å forsvare seg, det har Israel. Men det må skje i tråd med folkeretten, humanitærretten, som handler om at du også har et spesielt ansvar overfor sivile.

Og vi har sagt, fra tidlig av, at det har vært brudd på denne retten, i så mange sammenhenger, ved hvordan sivile har blitt rammet, barn har blitt rammet; nå passerer man 14.000 døde, 5-6.000 barn. Peggy ga oss denne fryktelige statistikken om hvor ofte det dør et barn.

Og det har også vært blokade av et område som er helt avhengig av forsyninger inn, for at befolkningen skal overleve. – Utrolig dramatisk det som utspiller seg for oss. Og få konflikter i verden engasjerer og berører folk her hjemme mer enn denne. Det er jo et stykke unna geografisk, men det kommer jo tilbake igjen til dette Midtøsten, som jo er så mye i vår historie. Det er store linjer, og det er en historie, hundrevis og ja, noen ganger tusen år tilbake i tid, for å forstå de lange linjene.

Jeg skal ikke ta alt det, men det blir veldig nært folk i Norge. Vi har en jødisk minoritet i Norge på litt over tusen individer. Vi har mange med bånd til Palestina. – Familier, slektninger; jeg besøkte noen av dem som kom hjem til Gardermoen på lørdag kveld, ut av Gaza.

Dialog med trossamfunn

Og vi har folk, muslimer i Norge som føler seg særlig truffet og berørt av dette. Vi er berørt. Det kommer inn i vårt samfunn. Så vi har derfor vært veldig opptatt av å ha dialog med de ulike samfunnene nå – å se og høre dem.

Jeg sier tre viktige ting, for oss: Det ene er at denne krigen ikke er en krig i Norge. Vi skal ikke ha den inn i norske gater. Det er ikke en krig mellom religioner, selv om religionene ligger ‘rundt’ alt det som nå skjer. Og vi må i Norge kunne snakke om dette. På en måte som gjør at vi fortsatt kan leve sammen og ta ansvar sammen i samfunnet vårt. Derfor har vi brukt mye tid på det. Utenriksministeren, Barne- og familieministeren og flere statsråder, for å møte de ulike berørte miljøene. – Det mosaiske trossamfunn, Muslimsk dialogforum, og flere.

Vi har utrolig mange gode dialoger gående i Norge. Og husk på det, dere som jo representerer trepartssamarbeidet og alle dialogene rundt det; denne dialogen mellom trossamfunnene er ikke bestemt ovenfra og vedtatt; den er kommet fra organisasjonene selv.

Så når de sitter rundt bordet fra de ulike trossamfunnene, så har dette en enorm legitimitet. Og det tror jeg er veldig viktig. Jeg hadde dem på besøk hos meg. Og da møtet var ferdig, så kunne jeg se at borte ved døra så sto fortsatt de to fra Islamsk råd og Det mosaiske trossamfunnet og hadde en halvtimes prat seg imellom, etter møtet.

Dette finner ikke sted i så mange land. Og vi skal være veldig glad for at det finner sted hos oss, og dersom vi har kontakter inn der, så skal vi også støtte opp under det, så godt vi bare kan.

På et besøk i Det mosaiske trossamfunnet her for en tid tilbake siden, så møtte jeg to av disse unge jødiske veiviserne. Det er ungdom som reiser rundt om på skoler og forteller om hva det vil si å være jøde i Norge. Og de hadde startet sitt oppdrag med å fortelle om dette i norske skoler da dette angrepet rammet, den 7. oktober. Og de forteller om hvordan de nå blir møtt med fordommer på det å være jøde. Symboler, hva du bærer, som en del av din tradisjon. Og sånn skal vi ikke ha det her hjemme.

Og det er mange, også i det muslimske miljøet, som spør nå; har Norge doble standarder? Er et liv tatt her eller tatt der av ulik verdi? Dette er et utrolig stort tema som vi må ta på alvor.

Jeg frykter nå at du kan få en verden som ser ut som ‘Vesten mot resten’, at vi snakker om ting på ulike måter. Vi må være oppmerksom på det. For alt annet vi skal gjøre ute i verden nå, det er så avhengig av at vi klarer å si at et liv er et liv, og menneskeverd er menneskeverd. Så dette må vi jobbe veldig aktivt med.

Norges innsats

Vi bruker alle kontakter vi har, gode venner, for å påvirke det som nå skjer og bidra til at det kan bli slutt i kamphandlingene; at det kommer en humanitær våpenhvile. Nå ser det ut å komme, i morgen, og det kan skje utvekslinger av gisler og fanger. Vi får krysse fingrene for at det kan skje. Samtidig skal det komme inn leveranser til befolkningen på Gaza, gjennom disse forskjellige inngangene; mat, vann, drivstoff og medisiner.

Dette skal Norge bidra til, både gjennom å legge til rette for det, men også økonomisk. Derfor har vi vært opptatt av å kunne bevilge penger som treffer nå når muligheten byr seg. Og vi kommer også til å sette av en halv milliard kroner, gjennom bevilgninger på det humanitære budsjettet, og omgrupperinger, slik at Norge kan være der nå, når åpningen er der, få inn mat, få inn vann, få inn medisiner, og at det kan skje allerede i morgen.

Og det må skje til organisasjoner vi kan stole på, for det skal komme helt fram til de som trenger det, så her blir det viktig å jobbe med Det internasjonale Røde Kors, det blir viktig å jobbe med FN, de organisasjonene vi vet kan levere; det blir viktig å jobbe gjennom norske organisasjoner som vi vet har kontakter helt inn, og da har vi en særlig kontakt med dem.

La meg bare, før jeg forlater dette, også si: Etter dette grusomme som nå skjer, så må det komme en ny morgendag og en ny situasjon, hvor vi kan forhandle om en varig fred i denne regionen. Det trengs, som det sies, bare én part av to om man vil føre krig, og det trengs begge parter om man vil skape fred.

Og det er jo det store dilemmaet nå, som Peggy også var inne på, at de som fører denne krigen nå, er ikke på utkikk etter å finne det eneste som kan virke i denne regionen; nemlig at palestinerne får sin egen stat.

La meg bare si det, som norsk statsminister, Norge er klar til å anerkjenne en palestinsk stat på det tidspunktet hvor det best kan gi løsninger for palestinere. På det tidspunktet hvor verden virkelig kan gjøre et grep for at de får en egen stat, med institusjoner og med grenser, som gjør at de kan leve med den tryggheten alle folk har rett til.

Og vår løsning er som det alltid har vært; at israelere og palestinere kan leve side om side i hver sin stat, i fred, sikre på at de ikke er utsatt for terror. Det kan virke lenger unna enn noen gang, men ofte er det slik, etter dramaer som vi nå ser, at det kan by seg en mulighet, et sted ute i en sånn konflikt, hvis verdenssamfunnet tar ansvar. Vi skal i alle fall gjøre alt vi kan for det.

Ukraina

Så kunne man fortsette å snakke om en urolig verden. Ukraina må vi ikke glemme, som Peggy var inne på. Jeg slutter meg til det hun sier. Det er en eksistensiell krig for det landet. Hvis Russland stopper den krigen, så stopper krigen. Hvis Ukraina stopper den, så stopper Ukraina, forsvinner Ukraina. 

Og da står det veldig, veldig mye på spill. Norge har, som dere vet, vært inne og gitt støtte til Ukrainas rett til å forsvare seg; humanitær hjelp og også hjelp til å bygge opp kraftsystemer og så videre. – Som et samlet storting nå står bak gjennom fem år gjennom Nansen-hjelpen. Og det kommer vi til å fortsette å bidra med.

Vi ser nå polarisering og spenninger i europeisk og amerikansk politikk. Som jeg sa, økt avstand mellom Vesten og ‘resten’. Brics-landene som vokser. Norge må jobbe for å være med å motvirke det og bygge broer, så ikke den kløften blir dypere.

Da kommer det til å bli vanskeligere med klimaarbeid, kamp mot fattigdom, kamp for fred, kamp for nedrustning, og den grøften får vokse. – Alt dette som bakgrunn inn mot det som vi står i, i vår tid.

Omstillinger

Vi står nå som regjering og dere som arbeidstakerorganisasjoner overfor noen veldig store, krevende omstillinger. – Hvor vi, som Peggy sier, skal være interesseparti for arbeidsfolk. Det er identiteten vår. At vi skal være der for dem som virkelig trenger vår politikk. Være der for de løsningene som kan ta oss trygt igjennom – trygghet for arbeid, trygghet for velferd og trygghet for verdige liv.

Vi har et stort demografisk skifte på gang. I 2030 blir vi – grovt sett regnet – flere eldre enn barn. Og i 2060 er det en tredobling av folk som er 80 år eller eldre.

Vi står i en stor omstilling på energi. Peggy var inne på noe av det; vi skal over i det fornybare, ut av det fossile og gjennom det grønne skiftet. Det skjer nå.

Og vi står – som en følge av dette – også igjennom den store omstillingen på klima. Få ned utslippene. Og som vi sier i vårt program, kutte utslipp, skape jobber.

Det kan vi bare gjøre sammen, men vi kan gjøre det sammen og få til store resultater.

Og så har vi – Karianne (Oldernes Tung) var her i går: digitalisering. Som griper inn i alle typer oppgaver, også de dere representerer. Nå har vi altså en digitalisering- og forvaltningsminister. Vi har et eget departement og vi skal ta det på alvor med de verdiene som hun står for.

Det er også Karianne som nå har ansvar, som dere vet, for Tillitsreformen. Og arbeidet med den er viktig. Og jeg er veldig trygg på at det er et rett valg å satse på denne måten.

Trygghet i en urolig tid, gode venner, når så mye er i forandring.

Trygg økonomisk styring

Vår viktigste oppgave er, for å si det bare enkelt, trygg økonomisk styring. Få prisstigningen ned, nå rentetoppen, få den ned og holde folk i jobb.

Og vi har en plan for det. Vi har jobbet med det siden dette traff oss for fullt. Og vi skal jobbe med det til resultatene kommer. Og vi skal ha utholdenhet til å stå i det, selv om det er vanskelige valg. Og selv om det er noen tøffe motvinder underveis. Så skal vi også gjøre det i nær dialog med partene våre ute i samfunnet.

Trygg økonomisk styring er det aller viktigste vi skal gjøre nå – og handling for det.

Det var slik, at da vi gikk på, i oktober 2021, så lå prognosen for 2022 der, et varsel om 1,3 prosent prisstigning i 2022. Det var det konsensus om. Nok et år med lav prisstigning.

Det ble 5,8. Og resten er egentlig historie. – Kampen for å snu det, få det ned. Og også få rentene ned. Vi har ‘kjørt på’ med politikk for å støtte opp om folk i denne vanskelige tiden, så de har trygghet i økonomien. Jeg har lyst til å nevne ett eksempel:

For to uker siden var jeg i Bodø og i Fauske og besøkte Dina, firebarnsmor, med to i barnehaven og to i SFO. Hun hadde kommet til det at det var ikke mulig å få det familiebudsjettet til å gå opp, med den handlekurven og prisen for den. Og prisen det var å ha barna der. Hun vurderte å flytte, få tomt et annet sted, flytte med mannen sin til en annen kommune. Men det vi nå har gjort på lavere SFO-priser og kutt i barnehageprisen, som nå gjør at det er 2 000 kroner plassen, gjør at hun samlet sett får en innsparing på 50 000 kroner i år.

Det gjorde at Dina kunne si: Jeg kan bli med mer enn det! Engasjementet hennes førte til at hun meldte seg inn i Arbeiderpartiet. Og ville være med – vår ordfører der er sånn – fikk henne med i politikken. Og dermed har hun engasjert seg, påvirket og vært med på denne viktige forskjellen i sine saker og for sine interesser. Hun har nå valgt inn i kommunestyret og sitter i formannskapet. Det synes jeg er superkult at hun er med på det.

Men tingene hun har opptatt, de blir faktisk løst. Vi sørger for gratis kjernetid på SFO første og annet trinn, vi har satt ned prisen i barnehagene, som sagt, 50 000 kroner. Det er godt å se at politikk virker; dette gjør virkelig en stor forskjell for folk.

 

Men det er viktig for meg å si at om vi skal få til den type løft, og dette er et svært løft i økonomien, så må vi ta noen andre valg for å kunne prioritere velferd. 

Og vi har tatt noen tøffe valg, som sikkert også har kostet oss. Jeg sier på kort sikt, for jeg tror vi kan komme tilbake igjen sterkt fra det.

Vi har for eksempel innført grunnrente på havbruk, som var krevende nok å gjennomføre. Vi møtte mye motbør, men det er fordi at denne velferdsstaten vår er finansiert av skatt.

Og da må vi ha et våkent øye for hvor er det rimelig og fornuftig å beskatte – på en måte som er bærekraftig for næringsvirksomhet og for fordeling. Og dette var et helt klart område i tråd med norsk tradisjon og norske naturressurser. De milliardene det gir fellesskapet bidrar til at vi har kunnet levere på veldig viktige ting for folk der ute. Og være interessepartiet for vanlige folk.

Vi har økt bostøtten flere ganger, så følge av økte strømpriser.

Vi har økt sosialhjelpen.

Vi har økt barnetrygden.

Vi har sett utfordringene for studentene og økt studiestøtten.

Vi har økt borteboerstipend i videregående opplæring.

Her sitter Astrid fra AUF, dette har vært viktig for dem. Borteboerstipend, utstyrsstipend. Jeg har sett og møtt dette på de skolene hvor ungdommene går og er borteboere. Da er dette helt inne på marginen. Dette kan gjøre en forskjell.

Det er blitt billigere ferge, økt pendlerfradrag, billigere flyreiser på kortbanenettet i Nord-Norge og på Vestlandet.

Vi har gjennomført pensjon fra første krone. Vi har fått en historisk økning i pensjonen fordi modellen er regnet om, i tråd med LO-kongressens ønsker.

Og vi har fått en dobling av fagforeningsfradraget, med mer.

Men dette, folkens – ja, klapp gjerne for det – dette er bare mulig hvis det er både vilje og evne til omfordeling. Og omfordeling mener jeg er en riktig og stolt tradisjon, men det er jo ikke direkte populært. For omfordeling handler om at du fordeler om, også fra – noen. Men det er det riktig og viktig å gjøre.

Vi bygger ut vår felles velferd – hvor vi f.eks. satser på å senke prisene på barnehager – det er et viktig vern mot utslagene av den dyrtiden vi lever i.

For så er det riktig, som Peggy sier: Etter 11 år med styringsrente på 1,5 prosent eller lavere, så har Norges Bank økt renten 12 ganger.

Det gir heftige utslag i privatøkonomien. Det gir mange regnestykker – alle sitter her, tror jeg, og har erfaring med hva det betyr. Om du f.eks. har 3,4 millioner kroner i lån, så får du 27 000 kroner mer i rentekostnader når renten øker med 1 prosentenhet. Går du til næringslivet, så er 1 prosentdel for bedriftene 10 milliarder, i sum.

Så dette er svære ting. Siden jeg sto her for første gang som statsminister, i 2021, så har den økt med 4 prosentenheter. Det ‘smeller’ inn i vanlig folks privatøkonomi.

Vendepunkt

La meg likevel si: Vi skal få dette ned. Vi skal bidra til det, og det har tatt tid og kommer til å ta noe tid, men vi begynner å se tegn til at prisveksten nå er på vei ned og vil avta mer neste år.

Ledigheten er fortsatt svært lav. Det er utrolig viktig at vi holder lav ledighet når vi har disse kostnadene. Det er fortsatt høy etterspørsel etter folk på jobb. Vi har fått 130 000 flere inn i arbeid på disse to årene, og 50 000 av dem – dette er særlig viktig – det er folk som kommer fra den statistikken der du tidligere sto utenfor arbeid og utdanning, altså ikke sysselsatt. Og det er jo i den gruppen vi nå må jobbe. Både fordi det er viktig for dem, og det er viktig for samfunnet, og det er viktig for alle at de kommer inn i jobb.

Sysselsettingen gikk ned hvert år under den forrige regjeringen. Altså med små desimaler, ned og ned og ned, men nå har det snudd, nå er det på vei opp. Og vi er igjen på pallen for høy sysselsetting. Så dette er positive tegn å bygge på og som gir oss noe som er solid for det som ligger foran oss.

Eksporten fra fastlandsøkonomien er høy, investeringene i bedriftene er fortsatt på høye nivåer, og vi har altså rekordhøye investeringer i næringslivet som betyr at vi har folk på jobb.

Så er det en risiko i dette, alltid, for et brått tilbakeslag, men den er mindre nå enn i fjor. Jeg mener vi styrer mot det som kalles en ‘myk landing’: Hvis vi klarer å holde ledigheten lav, mange jobb, får dempet prisveksten, så kommer også kjøpekraften tilbake, Peggy. Da kan vi forhandle og dere kan forhandle til å gå i pluss og ikke i null og minus. Og vi kan ha nådd rentetoppen og se at den også skal ned.

Det er vår plan, jeg har tro på at vi kan nå den, men vi skal holde fast ved politikken, da kan vi komme i mål.

Klima

Så vil jeg også bruke litt tid på klima, for det vet jeg mange er engasjerte i her. Og det bør vi alle være. Det griper inn i alt det som handler om arbeid, kutte utslipp, skape jobber. Ingen er mer opptatt av et grønt industriløft enn de som har fremtiden hengende på at vi lykkes med det. Og her mener jeg Norge har forutsetninger som vi skal jobbe for.

La meg bare ta et eksempel, som også er fra de siste par ukene: Jeg var i Nord-Odal, det er jo ikke kjent som en sånt industrielt senter, men der ligger Mapei. Og det er bedriften som jobber med sement og med teknologi knyttet til sement. Der har vi en av dem som jobber der – Bjørn Petter Sandmo, leder i det lokale Arbeiderpartiet – og er en pådriver for å få til det som kalles forskning for miljøvennlig betong.

Nå sitter vi på et hotell her på Gol, så vi er kanskje et stykke unna betongen, men la meg si litt om det, for det er så utrolig spennende. De jobber nå med et prosjekt som de har fått godkjent i dette selskapet som er heleid italiensk. De har stått nede i Milano og argumentert for sin sak, sin kunnskap i Nord-Odal. De har fått støtte fra Innovasjon Norge, og de har et mål om å kunne bidra til en reduksjon på oppunder 500 000 tonn, tilsvarende 7,5 prosent av den norske fastlandsindustriens pålagte utslippskutt innen 2030. – Fordi de klarer å få ned utslippene fra betong, gjennom ny innblanding og nye metoder.

Og denne ambisjonen er så utrolig viktig, fordi i verden så er sement en klimaversting. Den brukes jo til å bygge veier og tuneller og alt som er av ‘harde saker’. Betongproduksjonen alene er ansvarlig for 7-9 prosent av verdens klimagassutslipp fra denne industrien. Og da er det faktisk sånn at et slikt forskningssenter i Nord-Odal, med arbeidsfolk og de som står med laboratorier og prøver ut nye metoder, de kan gjøre en enorm forskjell internasjonalt.

Det kan vi også gjøre om vi lykkes med fangst og lagring av CO2. Vi har lyktes med fangst. Dere kjenner Mongstad, hele historien og alt det som ligger bak der, månelandingen og så videre. – Lyktes ikke 100 prosent, men vi lyktes med fangst. Nå kan vi også lagring.

Og nå inngås det avtaler for at det kan lagres CO2 på den norske sokkelen, trygt og ordentlig. Det er viktig for Norge, men det kommer til å få enorm betydning der ute, at denne norske teknologien kan tas med ut.

Kraft

Det samme skal det også bli når vi utvikler havvind, den flytende havvinden langs vår kyst.

Så vi må ha denne ambisjonen. Jeg nevner dette som eksempler, fordi det skjer så mye spennende i Norge. Vi har vårt Grønt industriløft, hvor vi har satt av 15 milliarder kroner gjennom ulike ordninger til omstilling av norsk industri: En batteristrategi, en mineralstrategi, grønn skipsfart, maritim strategi, vi har skapt Bionova for landbruket og ‘Hele Norge eksporterer’, mv.

Og vi reiser til klimatoppmøtet i Dubai om to uker for å fortelle om Norges mål for å gå over til det utslippsfrie og fornybare. Men også med løsninger som kommer til å ha stor betydning for hva også andre land kan nå.

Vi må ha en plan for dette, og jeg opplever at i samarbeid med flinke folk som jobber der ute i industrien, så skal vi klare det.

Samtidig er det noen utfordringer, og la meg ta det: Vi kommer til å trenge mer kraft, mer enøk, mer nett. De tre tingene må vi ha sammen.

Da er det egentlig nedslående, mener jeg, når vi har kommuner i Skien, Porsgrunn og Narvik, la meg ta tre av dem, som egentlig er industrikommuner, som nå har fått politiske flertall som sier at det blir ingen kraftutbygging i denne kommunen i de fire årene som kommer.

Jeg skal ikke gå inn i hver enkel sak, for det er vanskelige avgjørelser. Men nå legger vi til rette for at mer av verdiskapingen fra vind på land skal bli igjen i kommunen. Jeg ser at det er mange steder det ikke er klokt å bygge vindkraft. Men dette landet har nok land, tror jeg. Og nok av områder hvor det ikke bor folk, slik at det er mulig å gjøre det på en måte som gjør at vi kan få kraft, at vi kan få aktivitet, og at vi kan få nye virksomheter opp å stå.

To styringsdokumenter for oss her: Budsjettet kjenner dere godt, Gul bok, kalles den. Nå har vi også fått en Grønn bok, som vi la fram i forbindelse med statsbudsjettet. Der er målet veldig enkelt – vi sier at ‘vi skal telle tonn som vi teller penger’.

Og vi må kutte tonn. Verden slipper ut 50 milliarder tonn CO2, mens Norge litt under 50 millioner, der har dere de forholdstallene. Vi må telle den 50 millionen ned, og det er det vi nå jobber med.

Klimaløsninger må se på tonn. Og i denne planen ligger nå for første gang en vei til hvordan vi skal nå våre mål i 2030. Vi viser hvordan vi kan nå det. Industrien er en del av det europeiske systemet. Men på hjemmebane skal vi kutte innen avfall, innen landbruk, innen transport, innen de sektorene hvor vi må ta beslutninger. Nå viser vi hvordan vi skal kutte i ikke-kvotepliktige sektorer. For første gang har vi en plan, basert på den kunnskapen vi har, om at vi kan komme dit, 50 prosent kutt i ikke-kvotepliktige sektorer.

Det kommer til å koste. Vi kommer til å få tøffe utfordringer fremover, også fra klimaendringene som allerede treffer oss – våtere og villere vær.

På veien hit besøkte jeg en bonde i Nesbyen som viste meg hva det ville si å ha jorder helt nede ved riksveien der. Når elva steg så kom det innover. Ødela dyrkbar mark, et eksempel på hva vi kan få mer av. Der er det nå tomme hus i Nesbyen, hvor ikke folk kan bo lenger på grunn av at flommen kom. Det vitner om den utfordringen som vi står overfor.

Velferdsstatens førstelinje

Så, gode venner, skal jeg avslutte ved å henvende meg til dere som er her som jeg vil kalle velferdsstatens førstelinje: Det er en utrolig viktig jobb dere gjør.

Verdiskapningen som skjer i velferdsstatens førstelinje, er utrolig viktig for resten av økonomien. Og vi har i vår bevegelse aldri trodd at investeringer i velferd er en én-veisak. Det er jo en investering i et samfunn som produserer mer verdier, mer verdighet, mer deltakelse, osv. Og dere møter – mange av dere – folk på sitt mest sårbare, i livskriser og krevende situasjoner. Og noe av det som har gjort mest inntrykk på meg i denne tiden som statsminister, er besøk rundt på arbeidsplasser som dere er tals- og tillitspersoner for. Enten det er i kriminalomsorgen – en særlig, spesielt sårbar sektor som vi skal være der for – eller om det er i førstelinjen til NAV – eller det er ute i arbeidsmarkedsetaten som bidrar til å få unge mennesker som er utenfor arbeid, inn i arbeid, fordi det er kloke mennesker som bidrar til det.

Det er også her vi har Tillitsreformen til å prøve ut at førstelinjen, som vet og ser, skal ha skjønn og muligheten til å bruke kunnskapen der.

Og det er også her vi nå har regjeringens ungdomsgaranti som skal sikre at det blir oppfølging til de under 30 år utenfor utdanning eller jobb, så de kan komme inn i arbeid.

Vi har økt bevilgningen til NAV med 380 millioner i 2024 for å gjennomføre Ungdomsgarantien.

Og vi foreslår å bruke 11 milliarder totalt på arbeidsmarkedstiltak i 2024.

Men dette er jo andre typer tiltak, Peggy, enn det var i den tiden hvor verft mistet kontrakter og arbeidsfolk var ledige. Da hadde man arbeidsmarkedstiltak den veien, det må vi fortsatt være klar for. Men nå er det jo arbeidsmarkedstiltak i en retning mer mot de 600 000 som er utenfor jobb – og veldig mange ønsker jo å jobbe. Og utfordringen vår er akkurat det Peggy sa, det må finnes noe ‘mellom 100 og 0’. Noen kan jobbe 100 prosent, men hvis ikke du kan jobbe, så må ikke svaret være 0, for det kan være noe imellom.

Så her har vi en stor dugnad å gjøre, og Tonje er veldig opptatt av det, og vi skal backe henne når hun skal jobbe med dette videre.

Og jeg er helt enig, som Peggy sier, selvfølgelig skal det lønne seg å jobbe, men det må være en rettferdig fordeling som ligger i bunnen. Og vår definisjon og engasjement for arbeidslinja er jo nettopp dette at du skal ha retten til å ha et arbeid med en lønn du kan leve av.

Men det ligger jo også i den modellen vår, at vi har et solidarisk ansvar for å stille opp for folk og gjøre det mulig å ta den jobben. Gjennom utdanning, gjennom videreopplæring, gjennom tiltak som gjør at om du kommer utenfor arbeidsmarkedet, så skal det være kort vei tilbake.

Flyktninger fra Ukraina

Så kommer vi til å møte noen særlige utfordringer også på dette området, knyttet til at vi får titusenvis av flyktninger til Norge fra Ukraina.

Jeg vil berømme alle kommuner jeg møter for at de har klart å ta imot dem på en god måte. Og alle arbeidsplasser som nå begynner å ta imot veldig mange fra Ukraina – det har tatt litt tid – men jeg tror at vi har investert og tatt dem imot godt og gitt dem introduksjonsprogram og norskopplæring – og det gjør at det er lettere å komme inn i ordnende forhold.

I noen av landene som ligger veldig nær oss, så er det veldig ofte at de kommer rett inn og går rett ut i arbeid i et ganske uregulert, dårlig standardarbeid. Det vil ikke vi. Så jeg vil heller møte – slik jeg gjorde i Orkdal – to nye tilsatte på apoteket der, som var fra Ukraina, hadde apotekerbakgrunn derfra – og hadde fått noen opplæring i språk og annet – og nå var de i jobb.

Men det kommer altså mange, og i mange kommuner så begynner det å bli mere utfordringer nå knyttet til bosituasjonen. – Hva har dere allerede i boliger? Og så videre – og det må vi ta på alvor. Aldri før har vi bosatt så mange flyktninger på kort tid, og vi har altså en felles jobb med å få dem i arbeid.

Avslutning. Mot 2025

Så skal jeg bare avslutte med å si: Det var et for dårlig valg for Arbeiderpartiet. Det tar vi på alvor. Det er ikke her vi skal ta en grundig diskusjon på det. Det er til helgen, hvor vi har vårt seminar, hvor vi går gjennom det i hele partiet, trekker lærdom av en veldig grundig ettervalgsundersøkelse. Den skal vi gå igjennom og trekke konklusjoner av, på alle nivåer.

Jeg har et overordnet ansvar som partileder. Det tar jeg fullt og helt. Og sier det til partiet, vi tar det. Vi skal gå videre. Men det seminaret skal ha den innretningen at vi skal trekke lærdom – og så skal vi se framover. Og hva er det vi ser mot? 2025 og 2027. Det er de to neste valgene. Og vi har ambisjon og håp og tro om at da skal vi komme tilbake, styrke oss og bidra til at vi får flertall. Og dere må i hvert fall være klar over, når dere ser på hva som er alternativet, hva det står om i 2025. – Hva det kommer til å stå om rundt de spørsmålene som vi er opptatt av her.

Jeg venter jo i spørsmålsrunden nå at det kommer både utålmodighet og kritikk og ønske om hva det skal være. Det er jo takhøyden vi skal ha for å diskutere og lære.

Men vær ikke i tvil om hovedskillelinjen her, hva det kommer til å stå om, om to år. Vi gjorde en god, siste fase av valgkampen. Intensivvalgkampen var god. Den lange var for dårlig. Og du må ha gode, lange valgkamper for å vinne valg. Og den lange valgkampen i 2025, folkens, den har begynt. Og vi er fullt motivert for den.

Jeg gleder meg til å høre runden med dere i dag. Tusen takk.

 

• Mer om konferansen, se Livesending og video - LO Stat