Statsministerens tale til LOs 125 årsjubileum

Som framført

Kjære alle sammen,

Gratulerer med en stor dag. Gratulerer med en utrolig rik historie. Og gratulerer med anledningen – takk for at vi kan stoppe litt opp og dvele ved det vi har bak oss.

Historien

Jeg vil begynne – helt fra begynnelsen. Vi har gravd litt, i arkivene, og funnet protokollen fra LOs stiftelsesmøte i 1899. Og man må jo tyde litt språk her, men den innledes med det jeg vil kalle en inderlig appell. For her står det: «Vi vil paa det indstændigste anbefale Forbundsstyrelserne saavel som Bestyrelser for andre Fagorganisationer at lægge deres varmeste Interesse i Arbeidet for en faglig Landsorganisation. Vi indser godt at vi her i Norge staar adskilligt ufærdig til en saadan Sammenslutning, med Krav paa en større Fuldkommenhed i alle Maader.» Mer av det tenger vi, fullkommenhet i alle måter!

Og jeg må si at følelsen av at «fullkommenhet» er et mål vi strekker oss etter, og aldri når helt, det fikk vi jo lite grann på Arbeiderpartiets landsmøte i fjor, da du sto på denne talerstolen og kunne annonsere at dagen var helt spesiell – da passerte dere, ganske utrolig, én million medlemmer. Det fikk applaus, og jeg synes det fortjener en ny applaus. Det er mange tilfeldigheter, Peggy (Hessen Følsvik, LO-leder), men noe av det vi har lært fra de siste 125 år, er at hvis vi legger sammen deg og meg – det vil si hvor lenge vi har vært ‘aktive’ – så blir det 125.

Aldri helt ferdige

Vår jobb er ikke å bygge et bygg som står ferdig en gang for alle til alles beundring. Vi er på en byggeplass med dyktige arbeidsfolk, arkitekter og visjonære folk som ser framover. Jeg tror at det er noe av det aller, aller viktigste på en sånn anledning som dette; det å si at vi aldri blir ferdige.

Og det er ikke meningen å bli ferdige, fordi vi tror ikke at det er sånn historiens gang er. Jobben vi gjør er pågående og må være det, ute på arbeidsplassene, i LO-forbundene, i kommunestyrene, i Stortinget og alle steder der det snakkes om framtid, arbeid, velferd og trygghet. Og i regjeringen jeg leder.

For å dele med dere den opplevelsen vi hadde da vi satte oss ned høsten 2021, etter et valg, som vi var sammen om å vinne; det var at etter åtte år – vi er i Norge, og det er bra å bo i Norge, selv etter de åtte årene – men da hadde de som hadde mest bestemt mest av dagsordenen og av hvordan ressurser ble fordelt. Privatisering, oppsplitting og upopulære reformer i arbeidslivet; eksempler på at dette ikke er bygget ferdig – at vi hele tiden må være på vakt.

Så har regjeringen satt Norge på en ny kurs. Og ja, det handler om å flytte makt. Jeg bruker de ordene: flytte makt. Og det har aldri vært rett frem å flytte makt. De som ser sin makt redusert, de vil alltid protestere, men samfunnet blir mer rettferdig, det blir sterkere. Og vi blir sterkere sammen, som dere sier. Derfor står jeg ved det at vi har gjort det, fortsetter å gjøre det, utfra det at vi aldri er i mål. Det må jobbes med hele tiden. Og takk til LO for at dere er med på det store laget.

Og det er jo slik at i hver enkelt beslutning så ligger det motstand; noen ganger hard motstand, andre ganger så snakker vi oss fram til en enighet. I heltidsstillinger foran deltidsstillinger, systematisk plan, enkelt turnusvakter i kommunene, de store prinsipper. Vi velger faste stillinger foran midlertidige. Nå vet jeg at Gerd er her, jeg husker – Gerd, i januar 2015, da de innførte generell adgang til midlertidige ansettelser. Og vi sa, du og jeg: Det eneste midlertidige ved denne loven, er loven selv. Og da vi kom i regjering, så fjernet vi den, og det kom mer. Det er jo en beslutning som rød-grønne kommuner egentlig sto imot i årene som var og viste hvordan samfunnskampen kjempes.

Arbeidslinja

Vi velger norske lønns- og arbeidsvilkår fremfor frislipp, og politisk styring framfor privatisering. Kjernen i alt er jo grunnteksten om arbeid til alle, et slagord som aldri går ut av bruk og ut på dato. Og derfor så styrker og fornyer vi arbeidslinja, med Tonje i spissen.

Vi gjør det vi kan for å skape en sterkere arbeidsmiljølov, som svarer på den tiden vi nå lever i. Og når vi sier at folk skal få bedre råd, så sier noen til meg: Er ikke det et veldig materialistisk syn? Er det ikke andre ting som er viktigere nå enn bare å få bedre råd? Jo, det er det på en måte, men det er jo veldig urimelig at arbeidsfolk skal oppleve, etter ti år, at kjøpekraften går ned og ned og ned, for det samme arbeidet. Det mener jeg er både ideologisk og praktisk en helt urimelig deling. Og når vi ser nå at arbeidets del av kaka faller på bekostning av kapitalen, så er det igjen et uttrykk for at dette arbeidet aldri blir helt ferdig. Vi må ta tak i det. Og verdien av arbeid skal være høy.

Og her har vi en historie å bygge på, og jeg har lyst til å bruke et par eksempler fra historien, først med et bilde (slides ble vist): I 1879, åtte år før Arbeiderpartiet ble stiftet og tjue år før LO, som vi markerer nå, så fullførte Theodor Kittelsen dette maleriet som heter "Streik".

Det regnes som det første maleriet med tema eksplisitt fra arbeiderbevegelsen. Dette er jo fra en brutal hverdag, og det vakte oppsikt da det ble stilt ut. Vi ser her en delegasjon på direktørens kontor, og se på arbeidsfolkene til venstre på bildet. De er rette i ryggen, men de har lua i hånda, foran direktøren og regnskapsføreren som sitter i hver sin høyryggede stol. Og budskapet de framfører, ligger i tittelen. Det er høyere lønn og bedre arbeidskår. Og bak mennene skimtes også noen som ikke hadde rettigheter – kvinnene, konene. Dette forteller egentlig om hvordan makten så ut da, i 1879. Det var klart at eiere av bedrifter og jord og de som jobbet der – de hadde motstridende interesser. Og her kom starten på historien; at de interessene skulle bli jevnet ut.

Maleriet er et øyeblikksbilde, men mer enn noe annet er det et fremtidsbilde. For siden så er makt flyttet og fordelt mer rettvist. Og selv om arbeidsfolk her sto med lua i hånda, så var bildet egentlig varsel om en ny tid. Der folk som jobber sammen, skjønner at vi står sterkere sammen enn hver for seg. Først sluttet man seg sammen – retten til å skape fagforeninger, og så fagforeningenes rett til å forhandle – på vegne av medlemmer. For var man flere, så ble man sterkere.

Både faglig og politisk

På denne måten fikk jo det norske samfunnet tidlig etablert i demokratiet vårt at motmakt hører hjemme. Det hjelper ikke å eie fabrikker og maskiner om ingen produserer noe i dem og med dem.

Og tidlig skjønte man også betydningen av å bygge fellesskap på tvers av arbeidsplassene. Altså ikke bare ett forbud på arbeidsplassen, men foreninger og etablerte forbud og landsorganisasjoner som overbygninger, som kunne trekke sammen.

Samtidig så var grunnleggerne av arbeiderbevegelsen klar over en annen viktig ting: Det er veldig mye som ikke bestemmes på den enkelte arbeidsplass, men som avgjøres hos politiske myndigheter og politiske organer, både lokalt og sentralt. Og la oss legge til; i den verden vi lever i – internasjonalt.

Og det er veldig mange viktige ting som avgjør betingelsene for jobben helt utenfor de politiske organene, i markeder og i teknologi. Det er det vi ser i dag. Og der har vi kimen til historien vår om at vi må jobbe både faglig og politisk. Og da er vi videre, noen år – fra direktørens kontor til det hvite trehuset i Barbu, rett utenfor Arendal, der Arbeiderpartiet ble stiftet 21. august 1887. Og de som møtte opp der, de var heller ikke enige om alt. Det er vi jo aldri, for sånn er ikke vi mennesker. Men de var enige om at datidens partier var der for å hjelpe den delen av befolkningen ut av den økonomiske krisen de sto i.

I Arendal handlet det om skipsfartskrise og finanskrise, som hadde truffet enormt hardt. Over tre dager jobbet de fram et sosialdemokratisk, reformorientert program med fire store saker: Allmenn stemmerett, lovfestet normalarbeidsdag, direkte skatt og streikerett. Rimelig relevante temaer også i dag.

Så, åtte år etter stiftelsen av Arbeiderpartiet, ble LO stiftet. Det hadde lenge vært fagforeninger i Norge. Det var erfaringer derfra som ledet frem til samlingen i én landsorganisasjon. Og så skal jeg la ligge debatten om hvem som kom først, høna eller egget, LO eller Arbeiderpartiet, la historikerne kose seg med det. Men i protokollen fra 1899 så heter det: «Staar ikke Fagforeningerne over hele Landet samlet til Enighed, vil Arbeidskjøberne let kunne knække den ene Fagforening efter den anden, det ene Forbund efter det andet.» Og resten er da, som vi sier, historie.

Men i den historien, som jo stadig fra høyresiden og andre sider blir fortalt; ‘Nå – er ikke den over, målet er nådd? Slutt med det?’. Så må vi ha kraft til å si at i den historien ligger nettopp inspirasjonen til å fortsette, tilpasse og bygge videre. Det er en unik kobling mellom en stor fagbevegelse og det brede folkepartiet i Norge; det er en bærebjelke til å skape et land med små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap. Og jeg mener at det er grunnen til, og det skal vi hente litt inspirasjon fra, at høyresiden jevnlig kritiserer dette. Og det er en av grunnene til at de ser at det har betydning. Årsaken er åpenbar: De merker styrken av det faglig-politiske samarbeidet. Og da vil jeg si: Ikke bare mellom LO og Arbeiderpartiet, men nå har vi med arbeidsgivere og arbeidstakere, altså alle parter i arbeidslivet, hele ideen om det organiserte arbeidslivet. Og vi kan si – nå når vi er i regjering: Vi heier på alle som organiserer seg. Bedriften, den ansatte. Det har en stor verdi.

Organisasjonsgrad

Mange steder har de angrepene som rettes mot denne måten å organisere samfunnet på, ført fram. Og når jeg ser bilder fra demonstrasjoner i Europa, vi gjør jo det stadig, av tog som ikke går, søppel som ikke blir hentet, samfunn som er blokkert, og til og med sammenstøt med politiet, så er ikke dette uttrykk for makt, det er egentlig uttrykk for fortsatt avmakt. Og land som har en organisasjonsgrad ned mot 10% og under det; der har jo ikke fagbevegelsen den samfunnskraften som de skal ha.

Vi bygget jo i denne bevegelsen veldig mye av fagbevegelsen opp basert på erfaringer i USA, etter den andre verdenskrig. Og Håkon Lie og Martin Tranmæl og andre hentet jo inspirasjonen fra organisasjonsarbeidet der. Da lå organisasjonsgraden der oppe på rundt 50%. Nå er den nede i 10. Det hjelper at Joe Biden sier at "I am a union man", men det er en enormt vanskelig sak å få ‘tilbake på tuben’ når man først har mistet det.

Derfor skal vi være opptatt av å beholde dette: En sterk fagbevegelse og organisert arbeidsliv er bra for medlemmene, det er bra for landet, og det er bra for de som skal vokse opp og leve videre og bygge videre. Fagforeninger er bra for norsk konkurranseevne og omstilling. Vi har verdens mest åpne økonomi. Når vi har en produktiv økonomi, skyldes det også dette – det nære samarbeidet. Frontfaget og den sentrale lønnsdannelsen er avgjørende for å holde arbeidsledigheten lav. Og som Peggy sier; det at hovedavtalen fortsatt står der, fra 1935, og er grunnmuren, viser også styrken i hva vi har klart å slå ring om.

Fagforeningsfradraget

Derfor så er det en av grunnene til at jeg er stolt over å kunne skrive det historisk inn; at denne regjeringen har doblet fagforeningsfradraget. Én ting er at vi ser det igjen på selvangivelsen, at det har en betydning, at det er et fratrekk. Men det er også et uttrykk for at fellesskapet investerer i viktigheten av dette. Det budskapet er også veldig viktig i forhold til hva vi hadde med den forrige regjeringen, som i realiteten kuttet i fagforeningsfradraget ved hvert eneste statsbudsjett.

Og vi vet, fra andre land, at om det blir dyrere å være organisert, så går organisasjonsgraden ned. Og når fagbevegelsen svekkes, så øker ulikhetene, og da forandres noe av det mest verdifulle vi har: Sterkere fellesskap, høy tillit, små forskjeller.

Så vil jeg si til slutt her, i dette resonnementet: Fra mange hold, også i Norge, også i dag, så kommer det budskap om at Arbeiderpartiet og LO bør bryte båndene. Og jeg sier det slik: I land der de har valgt den veien, så har begge parter tapt. Og i realiteten så har altså folk som arbeider, tapt på det. Det kommer ikke til å skje. Arbeiderpartiet er knyttet historisk til dette nære samarbeidet, og vi kommer til å gi kraft og engasjement i å føre det videre.

Internasjonalt

Så en liten sving ut til slutt, til utlandet. Martin Tranmæl sa det, og det er mange av oss som bruker dette 1. mai, og jeg gjør det hvert år: Vi skal ha beina plantet på norsk jord med blikket vendt utover.

Betydningen av det sitatet er jo ideologisk, men at de pionerne – som virkelig sto til knes i problemer i Norge – de løfter blikket og ser ut. Så la oss, som nå har et langt bedre og mer rettferdig samfunn, også være forpliktet av det, for slik har fagbevegelsen alltid jobbet. Vi ser det ved viktige anledninger. 

Da Nelson Mandela var i Norge på besøk – også til LO, så kunne han bekrefte hvordan den sørafrikanske landsorganisasjonen Cosatu hadde kunnet peke på betydningen av samarbeidet med LO som viktig i de vanskelige årene på veien mot å kunne felle apartheid og innføre demokrati.

Palestina

Og, til vår tid, så hadde både LO og Arbeiderpartiet programfestet støtte til en demokratisk tostatsløsning i Midtøsten og anerkjenne Palestina som egen stat innenfor grensene av 1967. Og nå har vi gjort det. Norge anerkjenner Palestina som stat.

Fra noen, i den norske debatten, så får vi høre at dette bare er symbolpolitikk. Da vil jeg, for det første, si at det er veldig mye mer enn det. Men la oss dvele ved ordet symbol. Symboler er viktig. Og det å anerkjenne Palestina, det er å si at uansett hvordan dette veldig vanskelige temaet skal utvikle seg videre, med fred for israelere og palestinere, så fortjener palestinerne den samme integriteten rundt sin sak, nemlig en stat, som Israel har, selv om forholdene er ulike. Kall det symbolpolitikk – vel, i så fall er det et veldig viktig symbol.

Anerkjennelse av Palestina er støtte til moderate krefter som er på vikende front i en langvarig og grusom konflikt. Det å ikke anerkjenne staten nå, i den konflikten vi står i, det er å si at det er de voldelige ekstremistiske kreftene som skal fortsette å drive utviklingen på palestinsk side; de (Hamas) som ikke vil anerkjenne Israel som stat, de som ikke vil ha en tostatsløsning, og de som ikke vil velge veien for fred.

Og det er en sterk oppfordring til andre land om å gjøre det samme, til å bidra til at folk kan leve i fred side om side.

Internasjonal solidaritet har vært grunnleggende for vår bevegelse – hos LO og Arbeiderpartiet fra starten – og så vel Thrane som Tranmæl kunne peke på det – og jeg tror de ville kjenne seg igjen i det vi nå gjør. Jeg vet at LO i dag har partnerskap med rundt 30 fagbevegelser internasjonalt. Aller senest, Peggy, så var du og Mette (Nord) og Jørn (Eggum) i Ukraina og satt med fagforeningskamerater i Lviv, gikk i tilfluktsrommene og fikk følelsen av hva det vil si å stå i det der. Det mener jeg er utrolig sterkt at dere gjorde det. Dere har møter, besøk, overføring av kompetanse og kunnskap av fellesskap på tvers av landegrenser. Det er det noe å være stolt over.

Jeg vil gratulere LO med de første 125 år! Mye er oppnådd, men la oss være enige om at vi er underveis, og at vi hele tiden har nye oppgaver å møte. Vi har fortsatt store ambisjoner. Vi er stolte av det som er oppnådd og utålmodige etter å gjøre mer.

Da vil jeg overrekke deg, Peggy, en blomstergave som er en måte å si takk på. Og vi har også overført et raust bidrag til Norsk Folkehjelps arbeid i Gaza.

Tusen takk for oppmerksomheten.