Statsministerens tale til Norsk Sykepleierforbunds landsmøte

Er sjekket mot framføring (transkribert fra et lydopptak)

Tusen takk for det, kjære forsamling,

Jeg var her for fire år siden også, da var jo ‘halve’ forsamlingen kandidater. Så da må jeg jo også slutte meg til dette – både Erna og jeg er vant til at vi må velges og sånn – men er du ‘medgjørlig’, så ‘fikser’ dette seg. For kandidatene de ble jo borte, og nå er du (forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen) på vei til fire nye år – ja, det er ikke dårlig.

Du sa også, og i invitasjonen jeg fikk, at det er mye «gjennomføringskraft, løft og råskap når sykepleiere fra hele Norge samles til fylking – verdens beste yrke, verdens råeste yrke». Og jeg tenker at hvis det er selvbildet, så tror jeg det stemmer, ja jeg tror på det. 

Og noe av dilemmaet er jo det at vi som møter sykepleierne, og nå tenker jeg ikke vi som politikere, men når vi møter noen når vi trenger dere, så opplever vi jo ikke ‘råskap’. Og jeg hadde en anledning, to-tre dager etter at jeg ble helseminister, å være med på 100-årsmarkeringen deres, og noen av dere var der, og der fortalte jeg om mitt første ‘alvorlige’ møte med sykepleiere etter en akutt blindtarmoperasjon i Paris. Og den var jo selvfølgelig gjennomført med bedøvelse, kan jeg si, og da jeg våknet, sto det fem nonner rundt sengen. Og da tenkte jeg; okay, nå er jeg kommet frem til ‘den siste stasjonen’. Og da var det en av de nonnene som sa ‘slapp av, vi er sykepleiere’. Så det var de, men det var da min definisjon på ‘hvite engler’. Jeg oppfattet det faktisk som at det var det de var.

Takk til dere tillitsvalgte

Takk for en god tale, Lill, og la meg også takke deg for kontakten jeg har hatt med deg i disse fire årene; vi har gått turer i Frognerparken, sittet rundt bord. Du er lett å forstå, ikke til å misforstå.

For noen ganger, når noe er vanskelig, så kan det være lett å si ‘jeg tror jeg misforsto, jeg vet ikke helt hva du sa’, men det går ikke med deg; vi vet hva det gjelder.

Men jeg vil også begynne med å anerkjenne de 130 000 pluss som dere er. Som statsminister og som politiker så er jeg ofte på besøk på helseinstitusjoner, og jeg er imponert over det jeg ser. Jeg har vært pårørende. Jeg ser noen av de jeg har vært pårørende med, i salen, og opplevd hvilken utrolig jobb som gjøres.

Og jeg har også lyst til si dere, når dere er her i dag; det føler jeg veldig sterkt for i det samfunnet vi lever: Frontfagsmodellen – den kan vi prate om ved en annen anledning – men jeg vil takke dere for at dere er tillitsvalgte. Og det er egentlig utrolig viktig å sørge for at den norske modellen – velferdsstatsmodellen vår – fungerer. For dere er jo ikke bare fagforeningsfolk, dere er også formidlere av en virkelighet der ute, som gjør at både Erna Solberg og mine beslutninger blir informert. Og de blir bedre og satt i perspektiv.

Og så vet jeg at det å være tillitsvalgt – og det i tillegg til en krevende jobb – det er å ta tid, bruke tid og være representant for andre. Jeg har lyst til å takke dere for det. Tiden dere gir, dere er talerør, gir råd og motiverer deres medlemmer. Lill sa at de standpunktene vi har, det ‘informerer vi om’. – Det synes jeg var en polert måte å si det på. Fordi ‘trommene’, ikke sant, de gjør mer enn å informere. Det er å slå det inn på en ordentlig måte. Men takk for det og takk for den jobben dere gjør. Jeg setter, på vegne av hele felleskapet vårt, stor pris på det – tusen takk!

Og så gjorde du referansen til de modige tilbake i 1912, etter et initiativ fra Bergljot Larsen, hun var 29 år, og hennes 44 medsøstre. Og de sa at; «Vi ser stort på vårt arbeide, og vi vil, da det er et av de viktigste og nødvendigste fag i verden, at det skal få den plass, der er berettiget». Det står jeg respekt av.

Det som har fascinert meg, det er også det som skjedde de hundre årene før det – for Norge i 1814 hadde egentlig ikke sykepleiere. Men i løpet av det århundret så fikk Norge opp den andelen i den helsesektoren mer enn vårt naboland Sverige gjorde i vekst. Så et eller annet må ha skjedd der som vi gjorde riktig, kanskje fordi kongen i Sverige så en annen vei. Men dere ble etablert i 1912, og Helsedepartementet ble etablert i 1913. – Ja, noen kom først, kan man si. Og dette er altså grunnmuren i den norske modellen vår, og det vil jeg takke dere for.

En urolig tid – og omstillinger

Så har jeg har også lyst til å si i dag, for det hører med i den virkeligheten vi lever i, i Norge. Vi lever i en tid preget av uro, og dere som er helsepersonell må jo bli opprørt. Og kanskje like mye som oss andre, og enda mer, når dere ser på skjermene det som skjer der ute i verden, hva mennesker gjør mot hverandre.

Ukraina nå snart to år, og så har vi Midtøsten med enorme menneskelige lidelser. Fryktelige bilder fra sykehus og ambulanser som rammes. Helsearbeidere som dør, ikke fordi de er ved fronten, men fordi de er og gjør jobben sin. Tusener vi ikke klarer å redde. Det er drama som er der.

Og krig og uro i verden har også store økonomiske konsekvenser på våre budsjetter, virksomheter og inn i folks privatøkonomi. Og alt dette vi snakker om her, har jo betydning for helse. – Psykisk helse, den fysiske helsen vi står i; barn i Norge i disse dager som ser alle disse inntrykkene må vi voksne snakke med. Det er jeg opptatt av å få sagt.

Og så står vi i en tid med noen veldig store omstillinger som nå påvirker oss:

Demografi, dere møter jo kanskje den mer enn noen andre, jeg kommer vi tilbake til det.

En stor energiomstilling. Når land og sivilisasjoner bytter energiform, som vi skal gjøre nå, fra fossil til fornybar, så er det veldig mye annet som skifter. Store skifter i måten vi arbeider og lever på.

Klima. Vi skal kutte utslipp og skape jobber, så godt vi kan. 

Og så har vi en fundamental prosess med digitalisering. Som jo – jeg snakket til Utdanningsforbundet tidligere i dag – hvilke muligheter det gir, men også hva vi må være oppmerksom på i forhold til hva vi utsetter barna våre for, når det gjelder skjerm, mobil, og så videre. Her må vi ta tak, det har også med helse å gjøre, store, store overskrifter.

Helsepolitikken

Noen tanker om helsepolitikken som dere har gitt til meg ved inngangen til dette:

Jeg mener fortsatt at utfordringen vi har i politikken, og dere som representerer den så viktige arbeidsgruppen, det jeg kaller ryggraden i helsevesenet vårt, det har dere hørt meg si før, om sykepleierne, det er at i Norge skal vi alle få helsehjelp etter behov, uavhengig av bosted og inntekt.

Den kan aldri bli lik, det er umulig i vårt land, men den kan bli likeverdig. Og det skal vi strekke oss etter. Fremover så vil vi altså få flere eldre, over 1 million allerede nå, og færre yrkesaktive. Vi har faktisk nå to generasjoner eldre i Norge, om vi regner årskullene etter det. 

Vi lever med ettervirkningene fra pandemien.

Vi har hatt en fastlegekrise i mange år. Jeg er glad for at grepene vedrørende fastlegen nå gjør at vi har nesten 40 000 flere som nå har tilgang på fastlege enn det var i 2022. Det er utrolig viktig for at vi skal ha et helsevesen som fungerer.

Ventetidene har økt, behovet for hjelp innen psykisk helse har økt, og det er betydelige sosiale forskjeller – det er store utfordringer.

Jeg er i alle fall helt overbevist om; sammenlignet med andre modeller, så er en sterk offentlig helse- og omsorgstjeneste best for folk. Og den står seg målt opp mot alle andre måter å innrette et helsevesen på. Hvis vi drar rundt i forskjellige land; vi har mangler, dere ser mangler, vi har utfordringer, men vi må ikke miste det perspektivet at sammenlignet med, tror jeg, alle andre steder vi ser, så har vi en modell å bygge på som har virkelig framtiden for oss: vår felles helsetjeneste.

Vi skal sørge for beredskap og trygghet i hverdagen, gi tilgang på helsehjelp av høy kvalitet, og vi skal ha åpenhet og tillit. Og da vet vi at dette begynner og stopper med fagfolkene. Nok fagfolk, utdannede fagfolk, motiverte fagfolk, fagfolk som trives, og blant dem så er dere ryggraden.

Og så skal vi også være glad for at Norge, nordmenn, sammenlignet med veldig mange andre, har god helse, levealderen er høy og folkehelsen er god.

Mangel på helsepersonell

Til utfordringsbildet: mangel på helsepersonell i en situasjon med flere eldre og færre yrkesaktive.

Alle steder jeg kommer og som snakker til, så møter jeg denne utfordringen: At vi mangler folk.

Vi forbereder nå en ny langtidsplan for forsvaret. Det gjør vi med noen mellomrom gjennom år, og den største utfordringen forsvaret melder om i dag, er mangel på folk. Mangel på fagfolk.

Og går vi gjennom hele samfunnsveven vår, så er jo det budskapet vi får i arbeidsmarkedet; en veldig stor og viktig utfordring. Men vi skal ta tak i dette, og vi har fått med oss viktig materiale fra Helsepersonellkommisjonen. Det er ikke noen fasit, men det er en belysning av det vi står oppe i; et felles kunnskapsgrunnlag og en helhetlig tilnærming til hvordan vi kan jobbe i forhold til dette. Og det gir en god diskusjon for hvordan vi sammen kan møte dette.

Vi kommer til å mangle helsepersonell – ja, det har vi visst. Men nå vet vi mer om hva som skal til for å gjøre noe med det. Rekruttering av kompetanse. Vi må jobbe med å sikre mer stabil rekruttering til helse- og omsorgstjenestene.

Og vi må ivareta de som er i arbeid. Det er toveissak dette. De som har utdannet seg i det yrket, og jeg leste tallene; hver femte sykepleier – var det det som var tallene, på de vurderte å slutte i yrket – et veldig alvorlig signal.

Og så er det de som har sluttet, som kan tenke seg å komme tilbake og jobbe igjen. Hvordan kan vi gjøre den terskelen lavere? Vi må ta med det inn.

Dette handler selvfølgelig om gode arbeidsmiljøer, gode arbeidsvilkår, fortsette arbeidet med hele faste stillinger. Det har dere vært en partner i, og det har vi kommet ganske langt med. Nå har vi både lovfestet dette som normen, og vi skal jobbe med det fra kommunene til sykehus og rundt hele veien. En god seniorpolitikk, og godt partsamarbeid.

Oppgavedeling

Og så skal vi fremme hensiktsmessig oppgavedeling. Det vil jo aldri stå stille. Men det må også være i nær samtale med de ulike yrkesgruppene, slik at vi treffer den tiden vi lever i; sikre tilgang til riktig kompetanse.

Så er det et fundamentalt spørsmål om hvordan oppgavedelingen avtales. Skjer det på den enkelte arbeidsplass? Skjer det i mer sentrale avtaler? Og hvordan møter det behovene? Kompetansen som er løftet gjør det mulig å gjøre ting på nye måter.

En av de fryktene jeg hadde da jeg var helseminister og ser ellers også nå, er at vi fryser til i måter å jobbe på, slik at vi ikke bruker den fleksibiliteten som kan være ved at folk får gjort det beste de kan innenfor den jobben de har. Vi vet – selv om det er dette én av fem, som jeg sa i sted – så er det ingen stor arbeidskraftreserve av sykepleiere som jobber utenfor helse- og omsorgstjenesten.

Helsepersonellkommisjonen viste det, og jeg så en forskningsartikkel som sto i Sykepleien her nå i oktober, at de aller fleste sykepleiere har relevante stillinger i faget i dag. Og høye stillingsandeler, samlet sett. Derfor er ikke deltidsreserven svaret på de utfordringene vi har på rekruttering.

Derfor så mener jeg fortsatt at vi skal jobbe for hele, faste stillinger, bedre tjenester med kontinuitet på arbeidsplassene. Og vi har lovfestet at deltid skal være hovedregelen i det norske arbeidslivet, og styrket deltidsansattes fortrinnsrett til utvidede stillinger. 

Det kommer til å gi resultater over tid, og vi må holde fast ved det målet. Og så mener jeg – og vi kan ha ulike syn på hvordan frontfagmodellen praktiseres – men i møte med Unio rundt bordet, så er vi enige om at vi skal se på hvordan frontfagmodellen virker. Og jeg mener at den ideen med frontfagmodellen er god, men det betyr ikke at den er hugget i stein. Og det tilhører i alle fall mitt samfunnssyn at gode modeller alltid må stå testen mot det som er arbeidsutfordringen der ute som vi skal nå.

Helse i nord

Så skal vi gå gjennom, gode venner, til slutt: Hvordan dette fungerer i landet vårt, totalt sett.

Da vil jeg bare si her og nå, og det snakket du og jeg litt om, Lill, før møtet nå, at det er en særlig utfordring i nord. Og de av dere som representerer helse fra nord, i nord, dere vet og ser det. Jeg er klar over denne utfordringen. Og det er ikke bare en helseutfordring, for helse i nord handler jo også om bosetting, bolyst, beredskap og sikkerhet. 

Så dette må vi gå ordentlig inn i. Jeg vet det er prosesser som pågår, jeg vet at det er ulike syn på disse prosessene, jeg hører tilbakemeldingene fra sykepleierne, men jeg vil bare si at dette er noe vi må nå ta tak i. Det har en annen og større strategisk betydning også for Norge, inn i en større sammenheng, og det kan jeg love dere at vi kommer til å gå inn i.

Noen flere budskap til slutt:

Ledelse

Det første er betydningen av god ledelse.

Alle fortjener å ha god ledelse. Ingen fortjener dårlig ledelse. Og gode ledere fortjener muligheten til å bli enda bedre ledere.

Og i denne store, komplekse sektoren, hvor vi egentlig jobber innenfor noe som aldri kommer til å ivareta alle behov, så er ledelse desto mer viktig. Det er tydelig også i Helsepersonellkommisjonens rapport.

Strategisk ledelse er viktig. Planlegging, prioritering, organisering av arbeidet og bruken av begrensede ressurser.

Vi jobber med og har som en del av våre målsetninger å legge bedre til rette for kompetanseheving hos ledere. Det mener jeg også var et tema som jeg hørte du snakket om, Lill, da du ble valgt. Om hvordan man bygger på kompetansen, for å komme videre blant sykepleierne.

Vi har etablert en skreddersydd lederutdanning ved BI for den kommunale og fylkeskommunale helse- og omsorgssektoren. Det er viktig å trekke inn. Og vi styrker veiledningen av studenter og nyutdannede. Jeg tror dette også har med det å rekruttere og beholde folk. Vi har god erfaring av mentor til nyutdannede sykepleiere i Trondheim, som vi har sett, som et eksempel – prosjektet Jobbvinner, som vi også ønsker å ta med og se hva vi kan lære av, videre.

Samarbeid mellom kommuner og sykehus

For det andre, og jeg tror det er den store utfordringen fremover, på systemnivå: Bedre samarbeid mellom kommuner og sykehus. Jeg skal ikke kunne oppleve, som fremtidig pasient, at nå er jeg i kommunesektorens innflytelse, og nå er jeg i statens, på sykehusene. Jeg skal ikke oppleve det som ‘kluss’.

Vi har kommet noe på vei, men det er langt igjen. Dette vil være et sentralt tema i den helse- og samhandlingsplanen som vi legger frem før jul. Den kommer ikke til å ha det endelige svaret på det, men her må vi jobbe sammen for å få til det.

Jordmormangelen handler jo blant annet om, har jeg lært, og her sitter mange av dere med jordmorbakgrunn, det handler blant annet om at umulige vaktordninger som oppleves på sykehus, kan ordnes på en annen måte om du får et bedre samarbeid med kommunene, mer sømløst.

Vi må ta tak i de temaene. Jeg sier ikke at det er svaret, men det er utrolig viktig at pasientene får oppleve mer sammenhengende, helhetlige tjenester. 

Beredskap

Og for det tredje, og nå jeg er litt tilbake igjen på det med nord.

Totalberedskapskommisjonen – vi har hatt mange kommisjoner nå. Vi har oppsummeringen etter pandemien, vi har Forsvarskommisjonen, Totalberedskapskommisjonen; det er mye viktig materiale som ligger der, blant annet fra pandemien. Vi står overfor mer sammensatte og krevende utfordringer. – La oss ta det ordet helt ut: Et mer sammensatt trusselbilde, ved den neste krisen.

Og det vet dere, bedre enn meg: det kommer nye utfordringer. De blir ikke lik den forrige. Dette må vi altså ta tak i. I løpet av høsten så vil vi komme med en helseberedskapsmelding, som er den første i sitt slag. Det snakket sikkert Ingvild (Kjerkol) om.

Helse- og omsorgssektoren er selvfølgelig kjernen i motstandsdyktig helseberedskap. Vi jobber med å komme med i det europeiske helsesamarbeidet. Det tror jeg vi har forståelse for. Det må jobbes med. Viktig tema.

Digitalisering

For det fjerde, og vi er også inne på det i vårt lille møte, Lill, digitalisering og teknologi. Det må være en del av fremtidens løsning. Ikke et KI hvor kunstig intelligens styrer menneskene, men teknologi som menneskene styrer, så de får bedre tjenester. Jeg mener, i utgangspunktet; jeg frykter ikke ny teknologi, jeg frykter gammel.

Det er veldig mye ‘nedsnakking’ om telefaksene i sykehusene, men i mangel på digital sammenheng, så er det i alle fall bra at telefaksen virker; det sa jeg en gang og det kom veldig feil ut i pressen … Dere kan si det her, men vi må være positive til hva teknologi kan gi. Vi må investere i det, og vi må tenke på hvordan teknologi kan være personellbesparende. Det har vært det for de tunge løftene i industrien. Det kan også være med å løse oppgaver innen helse, og Sykepleierforbundet har vært en tydelig medspiller. Innføring av digitale løsninger skal selvfølgelig ikke redusere kvaliteten og pasientsikkerheten. Derfor må vi ha mer vekt på opplæring, skreddersøm, tilpasning og implementering, som er den største bøygen. 

Digital hjemmeoppfølgning har vært vellykket i mange sammenhenger. De som har dialyse, og før måtte reise fra Kragerø til sykehuset Telemark fem dager i uka, kan nå få dialyse på sykehuset der i Kragerø. Så det å kunne ha flere tjenester som desentraliseres der vi kan, gjør at vi lettere kan sentralisere der vi må.

Så – oppsummert, gode venner,

Vi er en regjering fokusert på videreutvikle gode helse- og omsorgstjenester; med likeverdighet som mål i hele landet. 

Vi vil ta kunnskapsbaserte valg og gjøre tydelige prioriteringer.

Vi tror på en sterk offentlig helsetjeneste hvor helsehjelp gis etter behov, uavhengig av hvor du bor og lommebok, i et godt samspill med ideelle og private i det som er den norske kombinasjonen. Men hvor det må innenfor en sykehusøkonomi være fellesskapet som setter målene for hvor vi skal og hvordan vi bruker ressurser, ellers så tapper vi oss selv for ressurser.

Arbeid og helse

Vi vil styrke samarbeidet mellom arbeid og helse.

Mange står helt eller delvis utenfor arbeidslivet, og det er min siste punkt: Vi er fortsatt i Norge for mye på ‘100 eller 0’: 100% jobb eller 0% jobb. Men vi må nå begynne å klare å finne brøken som ligger imellom. Og vi vet at det er krevende.

Jeg lærer, når jeg er ute og ser, at det å jobbe for eksempel 80% betyr ikke at du kan jobbe fire dager i uken 100% og slippe fredagen. Du kommer til å måtte jobbe noe mindre prosent hver dag du jobber. Og da må du legges til rette for det. Og det er krevende i et land som er et så høyproduktivt land som oss. 

Men vi har altså rundt 600 000 som er utenfor opplæring, utdanning og arbeid. Mange av dem skal være det, fordi de har en helse som tilsier det, men mange av dem ønsker å jobbe, og vi må legge til rette for det. På veien dit, tilbake igjen til arbeid, så vil også sykepleiernes rolle, som i all annen tilrettelegging, være utrolig viktig.

Så tusen takk – for at dere deler av erfaringer og gjør beslutninger bedre og er tydelige i kommunikasjonen. I alle lønnsforhandlinger, partsforhandlinger, så har jeg respekt for at dere gjør jobben til en part; den skal være tøff og tydelig, og med respekt for samfunnets regler. Men det fine i Norge er at vi også snakker sammen mellom de møtene, og derfor så takker jeg Sykepleierforbundet for å være en god stemme videre inn i det neste tiåret.