Statsministerens tale til Utdanningsforbundets landsmøte

Talen renskrevet (transkribert) i etterkant, basert på lydopptak

Tusen, tusen takk, Steffen (Handal, forbundsleder). Det er egentlig jeg som skal takke for at jeg får komme og møte alle dere.

Første skoledag

På veien hit i dag, eller i opptakten til det, da jeg forberedte meg til dette møtet, så satt jeg og tenkte på første skolelag, ikke min i 1967, men nå i år. Da var jeg på Vestli skole, som er en skole med en veldig sammensatt elevgruppe, mye mer sammensatt enn det den var første skolelag på Slemdals skole i 1967 for meg. Den var ikke veldig sammensatt.

Men jeg sto og så på hvordan én og én ble ropt opp. Og jeg så at det er en veldig uniformering i skolesekker, tenkte jeg. Det må være noen som gjør det bra i skolesekkbransjen. De er som vanlig altfor store, og de har jo ikke så mye i seg, foreløpig. Men det er jo et utrolig rørende syn å se disse ungene, med så ulik bakgrunn som de har på Vestli skole, gå over den plassen og møte deres lærere. 

Så for en pappa og bestefar, så er dette et sterkt budskap. Og så sto jeg og tenkte på at – ja, det var vel cirka 50 elever der, tror jeg, som kom dit. Og tilbake på kontoret så tenkte jeg, ja – hvor mange har det vært nå – jo, over 2.700 grunnskoler og godt over 630.000 elever, som startet opp den dagen i Norge. Så hvis man blir rørt av 50, så kan det bli en ‘tung’ dag. – Eller en i og for seg optimistisk dag, med troen på den tiden som er foran oss. 

Takk til lærerne og takk til tillitsvalgte. Den norske modellen

Og så blir jeg imponert over de lærerne som tok imot på andre siden. – Rektor som var der og håndtrykket som skjedde på andre siden.

Dette er jo starten på vei inn i noe som er en felles dannelse for elevene våre. Og da er det jo sånn ved oss alle, og jeg vet dere gjør et poeng av det mange ganger, og det ville jeg også ha gjort i den situasjonen: Hvem var din første lærer? Hvem husker du av dine lærere? Dette er jo et minne som sitter i oss. En god lærer er en god start, som dere sier. 

Og det som er viktig for meg å gjøre nå – og det føler jeg, både som Jonas, som person, og også som statsminister – det er å takke lærerne våre, gjennom dere. Det er en livsviktig jobb dere gjør, som lærere og skoleledere.

Og når dere er her i dag, så synes jeg det også er viktig å takke dere som tillitsvalgte. Fordi den samfunnsmodellen vi har, den bygger på at vi har parter, at vi har tillitsvalgte som kan stå i en trøkk, men også være der for alle. Det vil jeg takke dere for. At dere er talerør, gir råd og motiverer medlemmene.

Og gir innspill og krav til myndighetene. De er jo ofte ganske ‘tøffe’ å motta, men mitt budskap i dag er: tusen takk, og takk for den jobben alle dere gjør.

Og i forlengelsen av det, så er det jo naturlig i dag å takke deg, Steffen, som går av etter åtte år som leder, i en svært krevende og viktig lederjobb. Og jeg kan jo si, på vegne av meg selv, at dette er åtte år hvor jeg har opplevd å ha hatt god kontakt med deg – en god dialog. Du har stått i ‘skarpe’ saker mot myndighetene. Jeg har vært i opposisjon og jeg har vært i posisjon. Men jeg opplever at dere har hatt, ved deg i Utdanningsforbundet, en engasjert, kunnskapsrik og god samtalepartner, selv når det er tøft. Og jeg opplevde i opposisjon, hvor man jo ofte trengte å navigere og orientere seg, at man kunne ringe til deg og diskutere og få klare syn – men også en veldig klar diskusjon, noe som er veldig viktig. 

Og du har hatt, gjennom denne tiden, pandemien – en unntakstilstand, som særlig traff skolene. I lærdommen så tror jeg at vi ser, gjennom evalueringen, at kanskje var tiltakene for tøffe. De var vel gjort – og det tror jeg – i aller beste mening, men vi må lære av dem, for det kan komme nye situasjoner.

Men takk for innsatsen, og jeg tror du kommer til å være en fortsatt engasjert stemme i debattene om både lærere, skole og hva som er det aller beste for ungene våre. – Så jeg gjør som deg: Tusen takk.

Utdanningsforbundet

Til Utdanningsforbundet, så har jo dere røtter helt tilbake til Norges lærerforening, stiftet i Trondheim i 1892. Så dere er jo der fra før det moderne Norge. Det kan dere tenke på noen ganger, men for meg er det et hederstegn, for historien om utdanningen i Norge er jo en del av fortellingen om Norge.

Dere har i dag 190 000 medlemmer, da kan jo en som meg bli litt misunnelig, selvfølgelig. Men dermed så blir dere jo også sett og lyttet til – antall gir også makt.

Og i lærerutdanningen så er det et 200-årsjubileum på vei, som jeg noterer meg. Jeg var som helseminister med på å feire 200 år med helsedepartement. Det er disse 200-årsrekkene etter 1814 som kommer, på rekke og rad, Norge for 200 år siden. Men altså, ‘Trondenes Seminarium’ var det første offentlig lærerseminar som ble etablert med en kongelig resolusjon i juni 1824. 

Og jeg tenker at det er på en måte greit å ta med, fordi dette handler om grunnmuren i den norske modellen, som jeg ofte sier det; dette at vi har fagforeninger, at vi har stemmer utenfor arbeidslivet, og at de blandes inn i hvordan vi lager politikk. Og uansett regjering vil jeg si – vel, jeg foretrekker jo en framfor en annen – men uansett regjeringer, så teller de stemmene. Og de stemmene blir hørt, og det er utrolig viktig. – Takk for det.

Midtøsten, Ukraina – en urolig tid

Så – dere har landsmøte i en urolig tid. Og jeg sier dette nå, fordi jeg tenker ofte på at det er jammen mye en lærer skal svare på, og jeg tenker da – til forskjell fra de lærere som tok imot meg i 1967 og den klassen jeg var i – og de klassene dere får nå, og hva de har med seg, noe jeg skal komme litt tilbake til. Vi må ha fokus på at lærere først og fremst skal drive med det de er utdannet til og trent for – og ikke alt det andre som bringes inn. Men nå er det krig, og bilder og utrolig sterke inntrykk som kommer mot oss. 

Og når vi sier det er viktig å snakke med barna om Ukraina og Midtøsten, om barna som drepes i Gaza; barn spør og barn tåler å få svar. Det er enorme lidelser. Jeg møtte NRK Super og TV2 Elevkanalen i forrige uke, møtte unge mennesker som stilte spørsmålene, det var sterkt. Men i de aller fleste stedene hvor man skal snakke med barn, så er det jo dere, som får inn inntrykkene, fra barn som har slektninger, venner og er veldig direkte på, til helt vanlige unger som lurer på hva i all verden er det de voksne driver med; hva er det som skjer og hva er det farlig.

Jeg vil takke dere for at dere står i disse møtene. Når det er krig og uro i verden, så har det også store konsekvenser for hverdagen til folk.

På toppen av det er vi i en tid hvor mange mennesker opplever at økonomien i hverdagslivet er tung. Vi tror vi har nådd toppen på prisveksten. Norges Bank økte ikke rentene nå, men det er nå renten biter. Sikkert for mange av dere, og for mange der ute. Og det gir en urolig tid.

Kanskje er det sånn at for første gang på en to-tre generasjoner, så har vi nå utfordringer i norsk økonomi som vi ikke har vært vant til. Og som er skapt av en uro som er langt fra Norge. Og dette er ikke sagt av en statsminister som fraskriver seg ansvar, for jeg tar det hele og fulle ansvar for det vi driver med i Norge.

Omstillinger

Men vi må være klar over at vi er nå inne i de store omstillingenes tid, som ikke er særnorske. Det er omstillinger innen demografi, befolkningen vår, hvor vi blir nå mange flere eldre enn yngre. Hele denne balansen der er i endring. Vi har visst at den kommer, nå er den her. 

Vi har den store omstillingen innen energi. Vi skal omforme et helt energisystem fra det fossile til det fornybare. I historien, og her er det jo mange historielærere, så er det jo aldri mer fundamentale endringer for et samfunn enn når energisystemer endres, og den omstillingen er vi inne i.

Og omstillinger knyttet til klima. Vi skal kutte utslipp og samtidig skape jobber og ha nok inntekter til å ha det samfunnet vi vil ha.

Vi står også i en enorm omstilling innenfor digitalisering. Og jeg er glad for at Kari, den nye kunnskapsministeren, nå er tydelig ute på det med en gang, og sier at digitalisering – ja, det er der, men ungene våre skal slippe det når de er på skolen, i mye større grad enn de gjør i dag. Og dette kommer hun sikkert også tilbake til.

Så skal jeg kommentere på noen av de temaene som jeg har blitt varslet om på forhånd, og så skal jo vi to snakke videre, Steffen, nå etterpå. Jeg har noen punkter jeg har lyst på å komme inn på. 

Læreryrket

Det første er viktigheten av utdanningen til læreryrket. Dette er et stort tema. Lærere og ledere må oppleve trygghet og ha utviklingsmuligheter. Å være lærer er et fag, det er et kall, og det er en gjerning, tenker jeg. – Alle de tingene kan være litt ‘høystemte’, men så er det selvfølgelig den veldig praktiske hverdagen.

Det skal stilles krav i loven, har vi nå bestemt, at man må ha en lærerutdanning for å bli fast ansatt som lærer. Vi har hatt god dialog med partene i skole-Norge om dette. 

Diskusjonen vil jo komme – for hva gjør vi et sted hvor vi ikke har tilgang på lærere? Eller vi har dyktige folk som har livets erfaring, livets skole, og så videre. Dette er praktiske utfordringer skolelederne møter, men jeg tror det er et viktig prinsipp å slå fast at det er sånn det skal være.

Og det har noe med hvordan – altså en lov, er jo både en plikt og en norm. Her er det normen – det å si at det er sånn det skal være, som er viktig for oss. Dernest er vi opptatt av – og det kjenner dere jo, jeg skal ikke jeg ta valgkampen en gang til – at vi ikke ‘avskilter’ folk som har tatt en utdanning og fått en erfaring.

Jeg mener jo – i tråd med at vi mangler lærere en del steder – så er det fortsatt et potensiale for dette i landet vårt, med alle de som har tatt denne flotte utdanningen, yrket, men gått ut av det. Og at vi også har – som du sa, Steffen, en gang – at bakdøren var vid åpen. Men det må gå an å få ned terskelen, slik at du går inn den døra igjen. 

Og at det har også noe med normen vi sender.

Lærerutdanning

I tilknytning til dette, så har vi jobbet med relevant lærerutdanning. Vi skal ha lærere med høy kompetanse. Det er viktig. For dere skal utdanne og bidra til nye medlemmer av et demokratisk samfunn. Det er ‘høystemt’ – men demokratiet må være på den måten. Derfor skal lærerutdanningen ruste framtidige lærere til denne oppgaven. I hva det vil si at vi er et demokrati, å vise toleranse, respekt, finne felles løsninger.

Og jeg synes det er – selv jeg som sosialdemokrat – så går det faktisk an å si at ‘dannelse’ er et veldig godt ord. Det er ikke ‘de øvre klassers livsstil’, men det handler om hva det vil si å være medmennesker, helt fra tidlig alder og oppover. Dette har vi snakket om også, Steffen, og det synes jeg er et begrep vi ikke skal skyve unna.

Kanskje oppleves det sånn at alle samfunnsproblemer alltid må bli en del av skolens læreplan. At de må oppdateres til å omfatte ‘alt’. Og jeg erkjenner at ofte så griper vi til lærerutdanningen for å løse alle enkeltutfordringer.

Det er litt den samme følelsen jeg hadde som helseminister. Da var det slik at det var lett å foreslå en ny rettighet. Og etter det året som helseminister så sa jeg at det skal jeg egentlig aldri gjøre; uten å vite hva konsekvensene er av det. For bak enhver rettighet så finnes det en uendelig lang liste av kontroll og juridiske ‘greier’ og rettssaker og hva det måtte være.

Og kanskje er det å tenke at enhver samfunnsutfordring skal inn i en læreplan og få sitt språk, noe som blir umulig egentlig. Dette synes jeg er et viktig tema.

Vi har startet å arbeide med å styre lærerutdanningene mer overordnet. Hva vil det si? Vel, vi skal fortsatt ha rammeplaner, men vi har i sommer forenklet strukturen i rammeplanene, for at institusjonene får mer frihet og mer handlingsrom. Og så må vi teste hvordan dette virker.

Hvis det fører til at hele ting faller ut, så er vi selvfølgelig ikke der vi skal være, men jeg tror, som en del av vår tillitsreform, så er dette er en måte vi må bevege oss på. Dere er nære og kan veldig godt.

Vi har nedsatt en ekspertgruppe som skal gi råd om hvordan lærerutdanningen kan bli mer overordnet. Målet er å gjøre utdanningen mer praksis-nær, mer relevant, for livene til ungene våre. Vi har satt av penger, 77 millioner kroner, i rammen til universiteter og høyskoler, som skal støtte samarbeid med praksisfeltet for utdanningene.

Lærermangel

For det andre, i oppfølgingen av dette: Lærermangel, som nå er et begrep. Det er jo ikke bare et norsk fenomen. Vi ser det også i veldig mange andre land.

Og vi ser det i hele samfunnet vårt; budskapet i dag er jo ikke ledighet som problem, men at det er mangel på arbeidskraft. Ute i nøkkelindustrier, nøkkelsektorer, som mangler folk.

Og jeg tar det på største alvor at vi har færre søkere til lærerutdanningene og at det er lærermangel flere steder i landet. Vi vil forsterke innsatsen. Vi skal legge frem en strategi for hvordan rekrutteringen kan bli bedre, i samarbeid med dere og andre organisasjoner.

Vi tror på tanken om mer desentralisert lærerutdanning, fordi da at du har større sjanse til å bli jobbende i læreryrket hvis utdanningen er tatt i nærhet av hvor du kommer til å leve og jobbe.

Man kan spørre seg om det er forskjell på en lærerutdanning i Nordland og Rogaland. Og jeg vil jo si som statsminister; nei, det er det samme for unge som skal inn i opplæring, men det er en forskjell i form av hvilken del av landet du har erfaring fra, og fra hvilket samfunn du ellers er i og skal ut i, tror vi. Vi foreslår å utvikle et nasjonalt rekrutteringsprosjekt for neste år, fordi vi trenger å styrke kunnskapsgrunnlaget vårt.

Og så er vi opptatt av, som jeg sa innledningsvis, at vi må styrke laget rundt barn og elever. 

Da betyr det at vi også skal jobbe med utviklingen av et nytt system for kompetanse- og karriereutvikling i barnehage og skole. Det følger også med det at vi må ha inn andre typer yrkesgrupper.

Dette kjenner dere godt til i skolehverdagen; for å håndtere mye av det som læreren faktisk ikke skal måtte drive med. – Nå, jeg er jo en tilhenger av skolemat, for eksempel. Jeg tror det er sosialt utjevnende, og jeg tror det gjør at folk som ikke er sultne, de lærer bedre, og så videre. Men det jeg får spørsmål om alltid, og det jeg har lært av dere, er: Hvem er det som så rydder opp her? Eller setter frem? Og det skal jo ikke være læreren. Så om dette skjer med noen på pensjonistvilkår, eller andre grupper som er inne og gjør den jobben; den type tema må vi altså ta tak i.

Så legger vi frem, dere, neste år, en stortingsmelding om profesjonsutdanningene, og en melding om opptak til høyere utdanning, noe som er viktig for rekrutteringsarbeidet vårt i skolen.

Barnehagene

La meg si noe spesielt om barnehagene i denne sammenhengen. Vi er opptatt av å få flere til å søke til barnehagelærerutdanningen, og vårt mål, langsiktige mål, om 60 prosent barnehagelærere i barnehagene innen 2030, det står fast.

Det var jo noe av det Tonje Brenna jobbet veldig med på slutten av hennes tid som kunnskapsminister. Og når vi har satt det som et mål, så er det et mål vi kan altså strekke oss mot. Vi skal være litt – apropos rettigheter – forsiktig med hva vi fastsetter; faste ting vi skal nå innen en viss tid. Men det at vi setter oss et mål, det peker ut en retning.

Så har vi sendt forslag, for bare noen dager siden, til endringer i sektoren, hvor vi vil ha et mer fremtidsrettet regelverk som tar dagens utfordringer på alvor. Vi vil gjøre det enklere for kommunene å prioritere opp bemanningene i sine barnehager. Og da trenger vi også innspill og innsikt fra dere for å lykkes med denne rekrutteringen, og for å sørge for at det er god og relevant kompetanse i barnehagen.

Det gjør inntrykk på meg hver gang jeg er ute og besøker eller hører når ansatte i barnehagene snakker om utfordringene de står overfor, knyttet til bemanning, sykefravær; og hvordan de får starten av dagen og slutten av dagen til å gå opp, og hvor utsatt de da kan være.

Laget rundt elevene

For det tredje, jeg har allerede snakket om å styrke laget rundt elevene. Å få inn flere fagpersoner med ulik kompetanse, og da både i den ungdomsskolemeldingen som kommer neste vår, og i stortingsmeldingen om sosial mobilitet og sosial utjevning, hvor vi også jobber med dette temaet. 

Og så setter vi dette inn i en større sammenheng, for de utfordringene som skal møtes der, det har jo utgangspunkt i det som er et hverdagsliv i det lokale samfunnet – og vi må sette dette inn i en større sammenheng.

Vurdering

Så for det fjerde, om tema vurdering. Der så jeg, Steffen, at dere var ute i dag og snakket om det, og jeg tror det er klokt. Dette er et kontroversielt tema, for når noen sier at hvis vi skal se på vurderingskriteriene, så kan det se ut som om man er opptatt av at man ikke skal vurderes. 

Og det vil jeg slå veldig hardt tilbake mot; hvis vi stivner fast i at det er kun én måte å vurdere, én måte å teste, én måte å karaktersette, så følger vi ikke med på hva ny kunnskap gir oss. God vurderingspraksis bidrar til motivasjon og mestring, det vet vi, men det er så store endringer i samfunnet vårt nå, at det som var modellen for kullene på 70-80-90-tallet utover, det er kanskje ikke det som er riktig nå.

Vi ønsker å få bedre vurderingsformer, som fremmer læring og bidrar til leselyst, for å ta én ting. Samtidig som vi fokuserer på trivsel. Derfor så vi fokuserer vi nå på å prøve ut nye ting, samtidig som vi tar vare på det som går bra. Blant annet så ønsker vi å prøve ut langtidsoppgave, som et sånt vurderingskriterium. Og vurdere orden og oppførsel uten karakterer, som det som skal avgjøre om vi er på rett kurs.

Vi ønsker at de formene skal være tilpasset det som er i morgendagens skole, altså mer praktisk, mer variert og mer relevant. Og så må vi sørge for at elevene får vist den kompetansen de har og de ferdighetene de har. 

Om de er svake på ett område, så må vi ha systemer som gjør at de kan vise frem det som styrker deres egen selvtillit. Men om vi skal gjøre endringer, så må vi også ha grundige utprøvinger, evalueringer og forskning og dialog med dere.

Lesing og skjermbruk

Og så til mitt siste punkt, før jeg skal snakke med deg, Steffen, og det gjelder temaet lesing og skjermbruk.

Jeg er veldig tilhenger av teknologi og digitalisering. Jeg har jo opprettet et departement for det. Så jeg er for det. Og under denne overskriften; jeg er ikke redd ny teknologi, jeg er redd gammel. For vi kan ikke benekte at det kommer ny teknologi og vi må ta tak i den.

Men jeg er allikevel urolig. Norske barn og unge leser mindre og dårligere enn før. Og den målingen, den undersøkelsen som kom fra 2016 og nå til i dag, viser jo fallende leseevne hos alle elever i land vi sammenligner oss med, men mest her i Norge. Norge kommer lavest på leselyst.

Og jeg skal være forsiktig, men det er ikke rakettvitenskap å si at med stor tilgang til skjerm og sosiale medier, så taper lesing. Og hvis det landet som har best råd til å kjøpe telefoner og digitale redskaper til barn, unge barn, stadig lenger ned i alder, så konkurrerer dette enda mer mot leselyst. Dette er bare en hypotese, men jeg tror den står seg ganske bra, og vi må ta det på alvor. Derfor setter vi inn et ekstra gir i innsatsen. Å lese er avgjørende for å kunne delta i samfunnet og utvikle kritisk sans. 

Vi foreslår å øke styrke leseferdigheter og lesemotivasjon og vi har satt av penger til det. Vi har økt støtten til skolebibliotekene, 115 millioner til flere fysiske skolebøker. Men dette handler selvfølgelig ikke bare om penger, det handler om å få høre hva dere erfarer at kan gjøre leselysten mer relevant. Hva er det som virker for ungene våre?

Og så satte vi ned i fjor et utvalg av våre aller beste eksperter for å se på spørsmålet overordnet: hva gjør skjermen med ungene våre? Og jeg er opptatt av å si at vi bør ikke begynne med å peke på ungene, vi kan begynne med oss selv. For hva gjør skjermen med oss? Og hva er det ungene ser når de ligger i barnevognen og mor og far går foran og triller vognen og ser inn i en skjerm og ikke ned i vogna? Og hva gjør det med barnebarna mine når de er på besøk hos meg og så sitter jeg med skjermen min ved middagsbordet når de er på besøk? Vel, dette var en selverklæring. Nå skulle kona mi hørt meg; at jeg virkelig sier fra.

Men dere, evnen til lesing og dybdelesing skaper debatt og mange knytter nedgang til økt skjermbruk. Vi må vite mer om dette, vi må være kunnskapsbaserte, men jeg tror det er et stort, stort tema. 

Denne boka som kom i fjor, «Stolen Focus», det stjålne fokus. Vi blir trukket unna hva det vil si å kunne utvikle og konsentrere oss.

Så oppsummert; for meg er det høy kvalitet og ambisjon for fellesskolen, det er ambisjonen for ungene våre. Skoleløpet må bli mer variert og praktisk; lære mere, lære bedre. Vi vil bygge ut fagskolene. Høyere utdanning gjøres mer tilgjengelig over hele landet. Også må vi få kontroll og mestring på hva ny teknologi og skjerm vil si. 

Og det siste punktet på arket mitt er: Lykke til med dette landsmøtet! Tusen takk.