Statsministerens tale under et arrangement for avtroppende forstander Ervin Kohn

Er sjekket mot framføringen

Kjære Ervin, kjære venner,

Det tilligger en statsminister i noen sammenhenger å takke noen av – fordi ting er avsluttet og det er ferdig – men da jeg takket ja til denne invitasjonen om å komme hit, så var det fordi at denne måten å takke av på, er egentlig å runde av en etappe og heie på videre.

Så jeg begynner der, Ervin, med å si – vel utført arbeid! Jeg sjekket med deg at det var greit å kalle deg for «sjefsjøde» – og du sa at det likte du godt – men det er jo også for å heie på det du skal gjøre videre, fordi du er en stor og viktig kraft i samfunnet vårt. Det håper jeg at skal fortsette.

Da det ble kjent at du skulle tre av, så hadde vi en liten sms-utveksling, som vi har fra tid til annen, og da sa jeg at jeg oppfatter deg å være prinsippfast og raus, og da svarte du tilbake at det var gripende godt sagt. – Så der var vi enige. Det er en god attest, en god beskrivelse, jeg er fornøyd med den.

Jeg takker deg for at du har vært en klok leder og en forstandig forstander for det jødiske miljøet i mange år. Det er et miljø jeg alltid har kjent meg velkommen i, lenge før jeg ble statsminister og politiker, fra tidlig i mitt eget liv, og jeg opplever det samme her når vi har møttes her, til en kaffe eller har hatt kontakt på ulike måter.

Jeg vil berømme deg, nå som statsminister, at du vært en engasjert samfunnsborger i hele spekteret; som skribent, du har vært en tydelig talsmann og stemme, i viktige og ofte krevende diskusjoner, hvor det egentlig er lett og fristende og forståelig å trekke seg litt tilbake – men det har ikke du gjort. Det har handlet om ytringsfrihet, mangfold, toleranse, diskriminering, antirasisme, inkludering – de mest følsomme temaene som vi er helt avhengig av at det er noen som sier ifra, som orker å stå i det.

Så nå er det tid for å takke for det – som Vårt Land skrev på lederplass – «en stødig, tydelig og inspirerende jødisk leder». Og jeg tenker at du har klart en balanse, som jeg er veldig opptatt av i vår samfunnsdebatt nå, nemlig å ikke bare advare mot noe som er negativt, men snu det og løfte fram verdiene som også er positive og kan løftes opp.

Du er også omtalt som «en klippe i kampen mot antisemittisme og rasisme i Norge» og det synes jeg er godt. – Så det er veldig mye vi er enige om, men du er Høyre-mann … Og det er jo også på en måte fint, fordi det viser at det partipolitiske er det sekundære i forhold til det som samler oss, alt det vi er sammen om.

Dere vet at når jeg er på valgkamp nå, så er noe av det første jeg har behov for å si, når jeg kommer til Steinkjer, Ytterøya eller midt i Trondheim eller midt i Kristiansand, det er å se de plassene hvor alle partiene står sammen, teltene som står ved siden av hverandre. Og det er slik at vi har bare adgang til én kontakt for mikrofonen – men så deler vi på den. Så når KrF er ferdig, så får Arbeiderpartiet den. Og når KrF snakker, så er vi respektfulle. Det er en selvfølge i Norge. Men jeg har behov for å si at dette er jo på ingen måte en selvfølge i den verden vi har i dag. For jeg vil bruke anledningen – som jeg gjør i mange sammenhenger nå – til å si at jeg er urolig for demokratiet, der ute i verden. Men jeg er ikke urolig for demokratiet her i Norge, jeg tror vi kan klare å ta vare på det. – Og nå går jeg ut av politikken og inn igjen, for å si at da trenger vi de stemmene, som du har vært, Ervin. – Ute av politikken men for samfunnet.

Du er – og du har sagt – dette med å være en «bindestreksnordmann», og det er et viktig begrep, for det er vi jo alle på et eller annet vis, vi er jo alle en del av en eller annen minoritet. Og det er viktig for meg å ha – en dialog, brobygging. Og en dialog er jo ikke bare at to snakker, men at man er åpen og mottakelig for det som kommer, mot deg. Og dette er krevende når debattklimaet preges av svart-hvitt. Og jeg er beskrevet som en «både-og-politiker» i en «enten-eller-verden», og det synes jeg er gripende bra sagt. Vi må være i stand til å se flere sider i dette «bindestreksamfunnet» vårt, og du er jo også kjent med hvor tøft det kan være med konkrete trusler, og du har som jeg også fått erfare hva det vil si at noen må passe på deg for at du skal være trygg.

Så vil jeg bare reflektere over hva vi kan skape – når vi kan jobbe videre med å skape et bedre ytringsklima, som vi er helt avhengige av. For ord er viktig. Det er det eneste vi har, når det kommer til stykket. Og vi har også Guds ord, de hellige skrifter, grunnlaget for våre religioner, forankringen av verdiene våre.

Og ord uttrykker jo holdninger – som du har valgt å gjøre, innenfor ditt eget trossamfunn, Ervin, og så har du løftet de ut og laget bindestreken mellom det jødiske, jødene våre, en liten minoritet, og til andre, en bindestrek ut til resten av kulturen og samfunnet vårt, landet. Du har gitt kloke råd, din stemme har vært – og er – viktig, Ervin, og nødvendig – og jeg vil utdype det, med noen eksempler.

For det første, så er du ganske tydelig og kompromissløs og hard i å påpeke urett, og det må man være. Du sier tydelig ifra når den jødiske minoriteten – men også andre – blir utsatt for diskriminering og hets. Jeg mener du har styrket den jødiske minoritetens stilling ved også å gå inn i forhold til andre minoriteter. Og det du har bidratt med når det gjelder utarbeidelsen av handlingsplanen mot antisemittisme – vi jobber videre med det og skal ha en dialog med deg, tror jeg, om hvordan vi skal ta det videre – det er en viktig milepæl. Og selv om trenden går i svakt riktig retning, så er tallene ikke betryggende; det er vel sånn at HL-senterets siste undersøkelse viser at 10 prosent har utpregede fordommer mot jøder. Og det er jo et tall vi ikke kan leve med.

For det andre, og til det positive igjen, så peker du på at integrering er mulig, at det kan lykkes, og at det er en ressurs. Det tror jeg er av veldig stor betydning, fordi noe av samfunnsdebatten handler om at hvis det blir mindre mangfold, så blir vi lykkeligere i landet vårt, men det er feil. Og du sa jo en gang dette at hvorfor kan man ikke i stedet for å si «streng, rettferdig og human innvandringspolitikk» kalle det «hensiktsmessig innvandringspolitikk»; det synes jeg er et ganske godt eksempel.

Og så har du, på sånt litt «breialt» vis – ja, jeg synes det er ganske herlig – fortalt hvordan den jødiske minoriteten er blant de mest integrerte i Norge – ja, ikke bare i Norge, men kanskje er det som du sier – «fordi vi har 2000 års minoritetserfaring i kofferten. Vi er nær sagt en profesjonell minoritet». Og her skal jeg dele et lite eksempel:

Vi hadde i Arbeiderpartiets stortingsgruppe oppe et tema om omskjæring av gutter, om det skulle forbys. Jeg var veldig klar på hva jeg mente om det som leder, etter lang erfaring med å snakke om dette med representer for de jødiske miljøene i mange år, men det var et overveldende flertall i den stortingsgruppa for at dette må forbys, fordi disse guttebarna kan jo ikke bestemme selv, og da må det være sånn. Og jeg var i tvil om hvordan vi skulle håndtere dette, for jeg var klar over faren ved å fatte et sånt vedtak, og det jeg gjorde da var å invitere Ervin til stortingsgruppa og gi en innføring i hvor kommer denne tradisjonen fra, for å forklare den. Og du tok deg god tid og du var tilbake til ørkensamfunnet om hva det vil si å vokse opp som guttebarn i et område med mye sand og om komplikasjoner, og du forklarte hvordan det religiøse ofte henger sammen med kulturelle forhold, og jeg var stolt da denne stortingsgruppa med et stort flertall stemte imot å innføre det forbudet. Og det gav meg tro på at kunnskap kan hjelpe oss framover.

Mitt siste poeng, du har alltid pekt på mangfold som en egenverdi – at mangfold er bra. Og det tenker jeg er veldig viktig å si – du har pekt på at «når etnisk mangfoldige bedrifter kan være lønnsomme, er det også mulig at etnisk mangfoldige samfunn kan være mer lønnsomme». Mer lønnsomme, spennende, idérike, kreative. Og det kan du jo mye om.

Så kjære venner,

Til dere her i Det mosaiske trossamfunn, Antirasistisk senter og andre her representert: Vi må styrke det fredelige demokratiet i Norge. Da vi åpnet universitetene for en uke siden, så hyllet jeg tankens kraft, men også omtankens kraft. Vi må også ha omtanke for hverandre. Trosfrihet, ytringsfrihet, minoriteters rettigheter – det er kampen om holdninger. Og da er det jo mye å ta tak i, men jeg vil avslutte med å si at det du har klart, det er å være positiv i dette perspektivet.

Så vil jeg si, Michael, jeg mister ikke håpet, men det er jammen litt av en motbakke. For meg er det alltid slik når jeg har reist i regionen, så møter jeg jo avisoverskrifter om at «Oslo er død», men møter også folk som sier at «Oslo var håp», og det må vi fortsatt holde fast på.

Jeg håper du får god tid framover med familie og venner, Ervin; og vi kommer til å se deg og trenge deg i samfunnet, så da sier jeg på en måte – gratulerer og lykke til videre!