Statsministerens tale under minnearrangement ved Regjeringskvartalet 22. juli

                                                                                         Tale som fremført

 

Kjære alle sammen,

First of all, I would like to thank our friends from Manchester who are here with us today.
 
We know what you experienced back in May 2017 – and the way you express memories through music. Coming here is a sign of friendship, so in two words from me: Thank you! You are heartily welcome.

Kjære alle sammen,
 
Det kjennes godt å møtes igjen – nettopp her og nå – ved foten av et regjeringskvartal som er i ferd med å ta form – og som innen et par år skal ta imot regjeringen, som skal ta imot en viktig del av demokratiet, igjen.

Men bakteppet er – som det pleier, 22. juli – mørkt.

På denne dagen for tretten år siden ble en bombe plassert her, midt i det norske demokratiet.

Terrorangrepet i regjeringskvartalet og på Utøya tok 77 liv. Og mange hundre ble skadet. Vi må gjenta det grunnleggende.

Ettervirkningene er intet mindre enn enorme. For de som var involvert. Og for hele landet vårt.

Norge opplevde et terrorangrep; et nøye, planlagt politisk massedrap. Mot AUF og Arbeiderpartiet. Mot vår nåtid, fremtid og fortid.

Tankegodset, motivasjonen og begrunnelsen, var gjennomtenkt høyreekstrem ideologi.

Her i Oslo var angrepet målrettet – mot Høyblokka, statsministeren og offentlig ansatte, på jobb for en demokratisk valgt regjering som holdt til her.

Og på Utøya var angrepet like målrettet; drap på uskyldige unge på sommerleir.

Kjære alle sammen,

Jens Stoltenberg sa etter 22. juli: «Vi er en liten nasjon, men vi er en stolt nasjon. Ingen skal få bombe oss til taushet. Ingen skal få skyte oss til taushet».

Og dere, slik har det også gått. Tiden går, trærne her grønnes, bygninger og kunstverk gjenreises og repareres.

Som fellesskap tar vi ansvar sammen. Demokratiet vinner. Terroren taper. Ingen skal få bombe oss til taushet.

Men likevel: Ingenting av dette – å gjenreise og reparere – skjer like lett med mennesker som med bygninger:
 
De dype skadene som endret livets mening og retning.
 
Savnet og fortvilelsen blir ikke borte.

Tiden leger ikke alle sår.

Vi går ikke bare videre, vi mennesker, vi er sårbare. Hver for oss – og sammen.

Men vi går – vi går sammen – det har betydning – og vi har det som skjedde 22. juli med oss, som fellesskap.
 
Og derfor lever minnene videre, sorgen videre – men også frykten lever videre.

Vi erfarer, på ulike måter, at det er styrke å hente i å gå videre sammen, ikke alene.

Så tenker jeg ofte at vi kunne ønsket – og jeg tror vi ønsket etter 22. juli, at den dramatiske hendelsen skulle sette en stopper, en kraftig brems på hatprat, vold og trusler. Men som Astrid (Hoem, AUF-leder) beskriver godt; slik gikk det ikke. Det må vi være ærlige om.

Ekstremismekommisjonen, som ble satt ned på AUFs initiativ og som vår regjering satte ut i livet, den sier det slik at; «ingen demokratiske samfunn kan sikre seg helt og holdent mot terroranslag og ekstremisme».

Det er en blytung observasjon.

Vi ser at radikaliserte, ekstreme holdninger fortsatt får oppslutning – og sprer seg på kjente og nye måter.

Konspirasjonsteorier og falsk informasjon spres.

Jødehat, muslimhets og trakassering av skeive, samer og andre minoritetsgrupper – det skjer.

Hele den mørke skalaen av fordommer og intoleranse er hos oss.

Hvor det ytterliggående fremstilles som gjengs – og nærmest normaliseres.

Hvor inspirasjon til voldshandlinger smitter, fra skjerm til skjerm – og, mest alvorlig, fra ord til handling. Og politiske attentatforsøk, i land etter land.

Og samtidig pågår det – og det gjør dypt inntrykk på våre unge, på oss alle – brutale kriger: Ukraina, Palestina, Sudan.

Samlet sett påvirker alt dette sikkerheten, spenningsnivået og ytringsklimaet også i vårt land.

Men nettopp derfor, dere, og det er mitt budskap i dag: I møte med alt dette skal vi ikke bøye nakken og miste motet.

Jeg sier – litt gjenstridig – tvert imot!

Vår oppgave, som politikere og som samfunn, er dette:

Vi kan velge hvordan vi svarer og tar vare på tryggheten; med våre ressurser, våre verdier – vi, som fellesskap – med alt vi deler.
 
Jeg har en usvikelig tro på styrken i det norske samfunnet, i det norske demokratiet, og på menneskene i vårt land.

Jeg har tro på at samholdet i Norge kan bære tunge bører, og gjøre hverdagen tryggere i landet vårt – og gjøre fremtiden sikrere.

Her, på åstedet for terrorangrepet mot det norske demokratiet, mot vårt fellesskap og vårt meningsmangfold, vil jeg slå fast dette:

I møte med krefter som vil ødelegge og splitte, skal vi ikke ha berøringsangst.
 
Vi skal snakke sant og direkte og ærlig – om 22. juli, om 10. august og om 25. juni – om hatprat, om voldstrusler, og om rasisme. Kalle ekstreme miljøer og hatytringer ved deres rette navn.

For det vi også gjør da, det er å forebygge, og det er en av de viktigste kvalitetene som bare et åpent demokrati kan ta på seg.

Og igjen er Ekstremismekommisjonen veldig tydelig; den sier: «Historien har vist at det går an å forebygge». I det ligger det en veldig oppgave og et stort håp.

Å forebygge handler om kunnskap og læring, om åpenhet og deltakelse – om tidlig innsats, i ordets virkelig rette forstand.
 
Vi skal med fasthet forebygge med skarpe tiltak – innen forsvar, sikkerhet, politi og beredskap. For sånn er det – statens viktigste oppgave er å trygge borgerne.

Men den virkelige forebyggingen må skje langt tidligere:

Oppdage og avverge at medmennesker – særlig unge – faller utenfor fellesskapet; skolen, studiene, arbeidsplassen, idretten, nabolaget.

Ha klare og faste holdninger til at alle har plikter og rettigheter – i den rekkefølgen.

Og samtidig praktisere to av de viktigste verdiene i møte med hverandre; solidaritet og nestekjærlighet.
 
For det er sånn, gode venner, at det er summen av våre holdninger og handlinger som avgjør hvem vi er – sammen, som et trygt samfunn:

Et land med små forskjeller, høy tillit, sterke fellesskap og samhold. Der vi rommer mangfoldet i Norge i et stort, inkluderende «vi».
 
Så vil jeg si; kjære alle sammen,
 
Vi merker stillheten i dag – vi kan nærmest høre og kjenne på den – etter de som ikke er her mer, de som mistet livet 22. juli 2011.
 
De som var her, i regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli; de merker uro, i kropp og sinn.

Og vi; overlevende, etterlatte, berørte og opprørte, merker at dagen forandret oss, for alltid: Det er – som Astrid sier – et før og etter 22. juli 2011, i vårt lille land, og sånn må det være.

Så vil jeg til sist, på vegne av oss alle, rette en stor takk til Den nasjonale støttegruppen, ved Lisbeth, Tor-Inge – som har stått på så fast, gjennom så mange år – og alle dere andre, og til Astrid, Gaute, Halvor og resten av AUF:

I dag står vi sammen med dere om dette løftet: Vi skal aldri tie, aldri glemme.
 
Og, som det står på en barnetegning i 22. juli-senterets nye, fine utstilling – som snart skal komme hit til kvartalet, permanent – «Ondskap kan drepe et menneske, men aldri beseire et folk». Sanne ord. – Takk.