Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred

Teksten er sjekket mot framføringen

Kjære alle sammen, jeg skal begynne med å si noe jeg føler når jeg kommer hit, på en dag som skal markere noe som er vondt og tungt og opprørende, og det er å takke for all den godheten som også er her, på en dag som denne – dere som har arrangert og lagt til rette og stelt i stand.

Og på den 22. juli – når vi møtes – så slår det meg nå, 12 år etter, at det er så mye godhet vi har – å dele – og hvor viktig det er i sorgens stund og i minnets stund å kunne vise denne menneskelige godheten. Det er en enorm ressurs.

Fra dagen tidlig i dag, foran Regjeringskvartalet og til Utøya, så er dette en kraft som vi har med oss og som jeg vil anerkjenne; så til deg, Astrid, og hele AUF, og til Lisbeth og hele støttegruppa; dere skal ha stor takk for at dere løfter dette fram og gjør det mulig.

Mange av oss forbinder Nordahl Griegs dikt «Til ungdommen» med 22. juli. Vi sang den i kirken i dag og vi skal høre tonene nede på brygga etterpå. Og for meg er mange av strofene i det diktet både en trøst og en formaning. Mange av dem er jo en del av språket vårt.

«Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred», er en av de kjente linjene.

Hvor kommer dette diktet fra? Hvordan ble det til? 

Nordahl Grieg skrev diktet sommeren 1936. På oppfordring fra Trond Hegna, en kjent politiker på venstresiden og leder for Studentersamfunnet i Oslo, som spurte Nordahl Grieg, som allerede var en ledende poet og forfatter, om å skrive diktet.

Trond Hegna var sterkt bekymret for den økende oppslutningen blant ungdom og studenter i Norge om tankegodset, nazi-tenkningen, i Nasjonal Samling, nazistenes parti. Og Trond Hegna tenkte at vi trenger en motvekt, formulert gjennom et dikt, et samlende dikt, til festen for de ferske studentene i Oslo i september.

Og Nordahl Grieg tok den oppgaven og slik ble «Til ungdommen» til. Og jeg vil anerkjenne Kirken som nå har denne som en av sangene som også blir sunget i kirkelige sammenhenger.

En av de linjene vi kjenner best, er denne: «Krig er forakt for liv. Fred er å skape». Vi sang det i dag.

Hele teksten handler om urett, urettferdighet, om livets verdi og om likeverd.

Og hvorfor tar jeg opp dette i dag, når vi samles på Utøya, tolv år etter terrorangrepet? Jo, jeg gjør det fordi vi daglig ser hvordan krig er forakt for liv, i dagens Europa, som Astrid sa.

Vi ser russiske politiske og militære ledere som bevisst beslutter bombing av sykehus, skoler, boligblokker, kraftstasjoner og andre sivile mål i Ukraina, midt i vårt Europa. Dag etter dag. Natt etter natt. Uke etter uke.

Scenene fra den slagmarken er grufulle og opprørende. Og det er krigens sanne ansikt. Det når oss gjennom mediene. Og gjennom vitnesbyrd fra titusener av ukrainske flyktninger rundt om i norske kommuner som kan vitne om – at krig er forakt for liv.

Og det skal gjentas i denne historiske bakken, en av de fineste og viktigste politiske talerstoler i landet vårt: Vi tar avstand fra denne krigen. Vi fordømmer bruddene på folkeretten. Norge støtter Ukraina i sin motstandskamp.

Her på Utøya så lærer unge mennesker om demokrati og menneskerettigheter. Krig ødelegger begge deler.

Få steder er det mer passende enn nettopp her, på Utøya, å vise til at den brutale og ødeleggende krigen starter et sted, lenge før krigen selv. Jeg tror dette egentlig er et hovedbudskap, som også Astrid formulerte i dag, både i formiddag og nå; hvor begynner dette? Og det er, på mange måter, for sent å forebygge når det grusomme skjer, enten det er terror, vold eller krig med mål å bryte ned.

Veien til krigen er brolagt av at holdninger som forakter menneskeverdet – gradvis – vinner frem. Av at mørke holdninger – gradvis – blir til handlinger.

Vår arena er jo å stoppe dette – der. Møte holdningene med andre holdninger, slik at det ikke er rom for å bli handling.

Og i forlengelsen dette: forgreninger – til holdninger hos enkeltpersoner, ofte anonyme, som truer, trakasserer, skaper uro og frykt, splitter, hos utsatte, sårbare grupper. Vi kan nevne dem og vi kan tenke dem; skeive, etniske, religiøse minoriteter.

Et tankespinn hvor mangfold og toleranse og likeverd – som bør være de fremste verdiene på sivilisasjon – blir til skjellsord.

Dette tankegodset motiverte og preget terroristen som gikk rundt her og skjøt for tolv år siden. Den dagen han viste forakt for liv. Han ville drepe, ødelegge og knekke en politisk bevegelse som han hatet.

Han forsøkte, men dere, AUF – klarte å stå oppreist. Og kjempe gjennom nye politiske seire. Kjempe og skape nye gjennomslag. Bygge opp Utøya, slik at turen over, fra landsiden, nå er en vei mot håp. – Sånn opplever jeg det.

Det motsatte av forakt for liv: troen på liv og det mennesker kan få til sammen: Skape fred. Troen på menneskeverd og demokrati. 

Og det er jo oppsummert her på Utøya, Astrid, med oppfordringen; at det er «på tide å stå opp og endre verda»! Her er sommerleirer, seminarer, demokrativerksteder, Hegnhuset og Lysningen. AUF-ungdommen vant.

En av deltakerne på demokrativerkstedet har sagt det så godt, og det er et sitat jeg vil dele med dere: «Den endringen som har betydd mest for meg, er at vi fikk folk til å tenke over hva de sier til de rundt seg, fordi hatprat har blitt en ganske utbredt ting blant ungdom».

Hun tar jo tak i der dette begynner, der vi må være: Tenke over hva vi sier til de rundt oss. Så viktig! For forakt for liv begynner nettopp der – med ordene.

Stemmer som vil kneble og skremme.

Stemmer som vil utnytte ytringsfriheten til å gjøre ytringsklimaet verre og vondere for andre.

Stemmer som vil og ber om at autoritære ledere skal ta mer makt, tøyle pressen og domstolene – slik vi ser i land ikke langt fra oss.

Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, som også andre har sitert i dag, ga nylig ut en studie hvor 300 av de som overlevde terroren på Utøya deltok. Og de fant at én av tre har mottatt personlige hatytringer og trusler.

Det gjør meg sint, frustrert og lei meg. Opprørt.

De fleste forteller at hatytringene og truslene gjør dem mer årvåkne, reddere og mer utrygge. De får behov for å beskytte seg, trekke seg tilbake, bort fra den offentlige debatten, bort fra den arenaen som skal ha den aller laveste terskelen for å delta i et demokrati – i politikken.

Og da vil jeg bare si til dere som opplever dette: dere står ikke alene. Vi står sammen med dere, mot krefter som viser forakt for liv.

Dette kan vi vinne og dette skal vi vinne. Vi må bare forstå at kampen er der. Den er altså ikke i det øyeblikket det verste skjer.

Det handler om en kamp for frihet og menneskeverd, og vi kan vinne den sammen.

Og så, tilbake igjen til godheten og håpet, for det er masse av det på en dag som dette. La oss ta med det: Mange AUF-ere og overlevende stiller til valg på hundrevis av lister over hele landet. Han klarte ikke å stilne de stemmene, selv om mange, forståelig, tar avstand og trekker seg tilbake.

Og de to nye nestlederne i Arbeiderpartiet, som er med Kjersti og meg nå i ledelsen, Tonje og Jan Christian, er eksempler blant mange, og eksempler på det. Rekruttering av flere unge stemmer, med ulik bakgrunn, et bredt mangfold, er helt avgjørende i årene fremover. I vårt parti, i alle partier, i hele samfunnet.

Sammen skal vi rette blikket, rette ryggen, se rett fram og stå sammen om verdier som former samfunnet vårt. Slå ring rundt godheten og de gode handlingene og demokratiet.

Norge skal ikke – kan ikke – være et «oss» og «dem»-samfunn på intoleransens premisser. Vi kan ikke, som Astrid godt sier, miste «vi», for mister vi «vi» så er det egentlig ikke lenger et samfunn.

Vi vet at ord skaper holdninger, ord kan antenne handlinger, ord skremmer, truer og kan lede til – og unnskylde – voldsbruk. Hatytringer og trusler rammer våre demokratiske verdier og undergraver vår trygghetsfølelse.

Men gode ord og konstruktive tanker og debatt gjør det motsatte. Det bygger demokrati, det bygger styrke og det bygger muligheter til å være sammen, på tvers av politiske skillelinjer. Jeg er veldig glad for at alle politiske partier hadde representanter foran Regjeringskvartalet i dag, og jeg er glad for at vi har fått med oss alle partiene på Stortinget for et støtteprogram til Ukraina over fem år. Dette er viktige verdier vi skal med oss.

Kjære venner,

Vi trenger demokratiforkjempere, debattforkjempere og gode mennesker for et sunt og godt ytringsklima – også i vårt eget land – forkjempere for retten til å leve frie liv, som den du er, fri fra frykt. Retten til å være en del av et «vi» og føle at det er et fellesskap som støtter deg når det er vanskelige tider.

Vi må fortsette å snakke sant om hva som hendte her den 22. juli. Snakke sant om hva tusenvis opplever av diskriminering, sjikanering og hatprat i dag. Men også dere, snakke sant om hva som er godt, hva som er byggende, hva som fører til at folk får mer trygghet og at vi blir et sterkere «vi».

Med omsorg, åpenhet og kunnskap skal vi bevare sporene, minnene, om de drepte fra 22. juli, og vi skal støtte de overlevende og etterlatte.

Vi skal snakke, aldri tie.

Vi skal stille opp, som en motbør, mot de som viser forakt for liv, og vi skal vise at fred skaper. Vi skal ikke gjøre det mindre fordi det er tolv år siden. Vi skal gjøre det mer.

Takk for oppmerksomheten.