Statsministerens tale ved åpningen av Nasjonalmuseet

Det er 185 år siden Stortinget først vedtok å opprette et nasjonalt museum for billedkunst i hovedstaden. Det har tatt sin tid.

Det er snart tjue år siden fire museer ble til ett – Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. 

Og nå samles vi til åpning av hele Norges museum.

Som også er Nordens største kunstmuseum.

Norges nye nasjonale storstue for kunst, arkitektur og design. 

I dag har vi lov til å være stolte.

Vårt Nasjonalmuseum inviterer oss med på en reise bakover i tid, til alt det kunstnere har tenkt, tolket og skapt.

Men også en reise som peker fremover – til alt som vil bli skapt av kommende generasjoner.

Over 100.000 verk er flyttet fra ulike steder og samlet her – i det nye Nasjonalmuseet.

Nå får vi se mer av den unike samlingen enn noen gang tidligere. 

Planleggingen, byggingen –  og for ikke å glemme –  bevilgningene – til å bygge dette museet har krevd mye av mange.

Og nå er vi samlet her. På trygg grunn. Høvelig plassert bak Vestbanen, med utsikt til Akershus slott, Rådhuset, fjorden og det yrende folkelivet.

På et museum som formidler fortellingen om Norge. 

Om hvem vi er.

Om spor i historien formidlet i alt fra malerier til kjoler, keramikk, arkitektur, bruksgjenstander - og mye mer.

Nasjonen trenger den mangfoldige kunsten. 

I en tid der sannheten settes i spill, og vi utfordres av falske nyheter.

Da mer enn noen gang trenger vi kunsten.

Som berører og provoserer.

Tar de samtalene som bare kunsten kan ta.

Stiller de spørsmålene som bare kunsten kan stille.

Alt dette finner vi i dette eventyrlige Nasjonalmuseet.

Og nå, for å være litt personlig: Nesten alt.

I fortellingen om Norge er det et sterkt innslag av den mektige naturen som gjør landet vårt til nettopp Norge. Det ser vi i museet. Alt vi har bedrevet for å komme oss frem, og finne vår plass i naturen, fra kysten via fjellene til innlandet. 

Som å gå på ski.

Illustrasjoner av nordmenn på ski er synlig i mange kunstverk.

Like til vi kommer til en monter her i museet som stolt viser frem et norsk klenodium av design; den vakre treskien. 

Den vi gikk på før glassfiberen tok oss.

Jeg lærte å gå på ski på treski.

Skituppen på treskien var brattere, for lettere å komme seg frem i løssnø når det ikke var oppkjørte løyper.

Men den var også et sårbart punkt på skien. 

I min ungdom var jeg ikke til å styre ned fra fjelltoppene.

Resultatet var ofte spektakulære fall, med et forutsigbart resultat; en brukket skitupp. Min far samlet fire av disse fra min barndom.

Men design og brukskunst visste råd.

Nordmenn oppfant den ambulerende skituppen.

Som kunne tres på toppen av en brukket ski.

Den var alltid på plass i tursekken.

Så turen kunne fortsette.

Så, gode venner, hva gir man et museum som har alt?

Jeg donerer min reserve-skitupp. Made in Norway, det er skismøring igjen på den.

Et stykke norsk design som jeg, rent objektivt, mener fortjener en plass her på huset.

Så Karin, hvis du vil komme opp!

​​​​​***

Så vil jeg avslutte med å si gratulerer med dagen.

En takk til alle som har bidratt – her er ingen oppgave for liten, ingen for stor. Alt arbeid, all innsats som har ledet frem til denne dagen.

Som er en merkedag i vår historie.

Et sted og et hjem for alt det vi er, og alt det vi fortsatt kan bli.

Lihkku beiviin – gratulerer med dagen!