Statsministerens tale ved åpningen av parkanlegget ved Vetahaugen

Sjekket mot fremføring

Kjære venner,

Tusen takk «Olav»: Det var en sterk introduksjon.

Og på den måten bindes fortid og nåtid sammen.

Kjære alle sammen, her i sola på Vetahaugen.

Dette er et historisk øyeblikk for  Moster, men jeg er her også for å si at dette er et historisk øyeblikk for hele landet vårt, fra nord til sør.

Denne stien som vi går opp her, den vet vi at det er lagt ned mye arbeid i. Den har vært sti for folk og fe opp gjennom århundrene.

Takk til Moster 2024, alle dere som har stått på. Dere som har vært med å sponse, å arbeide, særlig som alltid når det handler om stevner i Norge: Takk til de frivillige, som har bidratt. Moster Grendautval, som har tatt initiativ.

Det er alt det som er bra med lokale initiativ i Norge, som vi ser på dette arrangementet. 

Jeg tror, og hvis vi skal tro historien, at Kong Haakon, fra vår egen samtid, hadde satt pris på det vi ser her. Da han var her for 100 år siden for å avduke korset, så ble det sagt at stien var mer passende for geiter enn for folk. Men kong Haakon hadde en sterk vilje, og det ble et stort arrangement.

Det er noe med å gå. Det er noe med å gå sammen.

Jeg tenker at det som skjedde her, som det ikke egentlig er skriftlige kilder på, men muntlige som siden er nedfelt, det handlet jo egentlig om en nasjon og et folk som begynte å gå sammen, og som fikk et verdigrunnlag som de skulle utvikle videre.

Jeg står også her for å si at den historien er ikke over. Det settes ikke et punktum. Men, den muligheten vi har i år, med 1000 år for kristenretten og 750 år for Landslova, det gir virkelig inspirasjon til kunnskap for også å gå videre.

Kjenne på historiesuset, og være en del av det.

Noen av dere har vært her før, på tur, for å få mosjon, for å bli varme i bunaden, som jeg skjønner noen er blitt nå.

Eller for å komme opp til toppen, tenke, komme nærmere Gud selv.

Andre har vært her, som Olav fortalte oss, vært her for å få utsikt over fjorden.

Vi får også et nærmøte med hva som er Norge, en tynn stripe land mot havet. Og der er vi. Og fra havet kom det både gleder, skatter og farer.

Det lille, store stedet i dag, gode venner, er Moster. Så viktig i vår historie.

Det er en tid som jeg mener vi får litt for lite tid til i vår oppjagede samtid, til å stille slike spørsmål som: Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Hva binder oss sammen?

Noen av de viktigste svarene finner vi her på Moster, der kristenretten ble innført på Mostratinget. Og der vi startet på mange måter – kanskje startet det før, og gikk gjennom ulike epoker – tusen år med kristenhumanistisk utvikling i Norge.

Her kom det  regler om dåp og gravferd, ikke minst om kirkebygging, som noen av oss som har hatt gleden av å høre professor Øyrehagen Sunde fortelle om, egentlig var datidens telegrafsystem.  Det var prester som kunne oversette og forstå latin, og som fortelle om hva som skjedde av åndsretninger og andre viktige nyheter - og det gikk landet over. Søndagen skulle være helligdag. Og ikke minst at kvinner skulle være med å bestemme hvem de skulle gifte seg med, og om straffefritak for mentalt syke.

Det var jo veldig radikale tanker den gangen. Og i noen land er det fortsatt radikale tanker i dag.

Så kan vi si at det markerte begynnelsen på en ny tid, men jeg tenker at enhver tid vi står i, er jo begynnelsen på en ny tid. Jeg tror vi skal bruke anledningen med tusenårsjubileet og 750 årsjubileet til å koble oss på denne historien på nytt. For i den norske samfunnssamtalen er den i stor grad blitt borte, og de båndene er ikke trukket opp.

Det er en mulighet vi nå har å gjøre noe med.

For her er det lange linjer i verdigrunnlaget for hvordan vi vil ha samfunnet vårt i dag, velferdssamfunnet, hvordan vi tar vare på hverandre, hvordan vi legger til rette for at vi kan leve gode liv.

Her på Moster startet dannelsen av Norge som den moderne staten. Det er ikke noen liten hyllest til et lite sted, som på denne måten blir et veldig stort sted i Norges historie.

Nå står vi her sammen.

Som også Kong Haakon og de fremmøtte gjorde i 1924.

Sånn som Olav, som ikke helt var hellig på det tidspunktet, kan vi vel si. Jeg ser de med presteskjorte nikker nå. Det er bra. Men tingmennene, som han møtte og måtte forhandle med – det var ikke bare det han hadde med seg, han måtte finne kompromisser, en veldig fin ting å ta med seg i moderne tid, også da.

De ville markere verdiene de trodde på.

På mange måter var dette en vardeplass, som det ble sendt et signal til hele omverdenen fra.

Tingmennene på Moster markerte en retning for landet vårt som vi har bygget videre på – og som vi fortsatt skal bygge på.
Om menneskesyn. Om fellesskapsansvar, og om ta vare på hverandre.

Jeg håper og tror at dette parkanlegget vil fortsette å bli brukt – det er helt sikkert. Til glede for dere som bor her, til glede for oss som kommer på besøk. Til glede for dem vil kjenne på historiesuset, og det er virkelig mulig her. Nå ligger Kongeskipet ute i fjorden – det er et vennlig kongeskip denne gangen.

Jeg håper Vetahaugen vil fortsette å være et sted for utsikt og innsikt.

Og dermed så er det en stor ære for meg å erklærer dette fantastiske parkanlegget for åpnet. Tusen takk for meg.