Statsministerens tale ved åpningen av Rørosmartnan 2024

                                                                                      Sjekket mot fremføring

Kjære alle sammen!

Det er en stor ære for meg å være her i dag på denne åpningen. En ære for meg personlig, men når jeg er her som første statsminister som får åpne, så la meg få si at gjennom meg, så føler jeg at jeg representerer hele Norge, tilstede på denne dagen, midt i verdensarven. Tusen, tusen takk.

Et levende lokalsamfunn som bærer verdensarven videre

Vi er stolte og begeistret med dere. Denne Martnan er blitt åpnet mange ganger før. Det er altså 170 år siden den første Rørosmartna ble holdt her i Bergstaden – i 1854, etter en kongelig resolusjon.

Nå skjer det hvert år, fordi det er et levende lokalsamfunn som bærer verdensarven videre. Hyttklokka har ringt og Rørossangen er sunget – og det er med et helt spesielt historisk sus at vi er her.

Vi blir på en måte en del av historien, en del av verdensarven.

Går vi enda lenger tilbake, så er det altså 380 år siden Røros Kobberverk startet driften og Rørossamfunnet begynte å ta form. Det er levende skildret i hardt arbeid, svette og tårer, men også i bøker, skuespill, filmer, kunstverk. Det er et viktig stykke norgeshistorie som er dokumentert og som blir formidlet av dere.

Viktige K-er 

Og da jeg leste gjennom dette med mine medarbeidere, så ble vi enige om at det egentlig er flere K-er som kommer imot oss:

• Kobber – som gav ressurser, industri, arbeidsplasser.
• Krig – fordi markedet ble bestemt av kriger i Europa og av Sverige.
• Så er det kulldrift – og kullkjørere. En stor og stolt K.
• Klima – kulde, forurensing, hardt arbeid inn til vår tids klimautfordringer.
• Summen av det hele er den siste flotte K-en som vi markerer i dag: Kultur – en helt særegen kultur har vokst fram, og gjort at vi er i en verdensarv. Men akkurat nå, gode venner, vil jeg understreke at vi er i en Norgesarv, en del av vår fortelling.

Så skjønner jeg når jeg har satt meg inn i dette, og egentlig litt som tidligere utenriksminister, at det har handlet om to typer mennesker som man har vært skeptiske mot her: tynsetingen - det er ikke utenrikspolitikk - og svensken.

De to har vi måttet håndtere. Da kan jeg berolige med at svensken har vi nå håndtert ved at de er på vei inn i NATO. Nå gjelder én for alle og alle for én for dem. Så får vi håndtere tynsetingen etterpå.

Men svenskene har altså, som vi vet, herjet og brent på Bergstaden, det er en del av historien.

Et fredsprosjekt

Martnan må derfor forstås som et fredsprosjekt. Her møttes og møtes svensken og nordmannen – og da vil jeg som statsminister si: Velkommen til alle svensker som har kommet over grensen og alle som har kjørt og vært blant lasskjørerne i dag. Dette er fred. Dette er det moderne Norden. Dette er også en del av verdensarven.

Så sender vi en vennlig hilsen til tynsetingen på toppen!

Nå skal rullan gå! Foran oss ligger fem dager med folkefest, kultur og handel.

Lasskjørerne, fôrbøndene og andre handelsreisende kommer. Det skal danses, synges, skrønes og festes på nordmenns vis.

Det handler om folk

Og derfor vil jeg si til slutt, det går en rød tråd gjennom alt det jeg sa. Dette er ikke en K, men en F. For dette handler, som alt annet, om folk. Folk som møtes, kommer sammen, og skaper noe stort sammen. Jeg vil også hylle frivilligheten, som er med på å bære dette. Frivilligheten er så fint, den kan deles opp i to: De frie og de villige, som kommer sammen.

Ingenting hadde blitt noe av, om ikke vi hadde gjort dette sammen, som gjør at Martna blir Martna. Det er samarbeid på tvers av generasjoner, forretninger, kunstnere, de som inspirerer hverandre. Jeg tenker også på barna, som får være med på dette fra starten, som en del av oppveksten. Det er fantastisk flott.

På denne måten bidrar dere til verdiskaping, turisme, levende sentrum. Summen av dette blir altså vår fortelling om verdensarven, og en del av identiteten.

Det er identitet for Røros, en identitet for denne regionen, og det er en identitet for hele Norge. Tusen, tusen takk for det.

En vei gjennom historien

Så er det viktig for meg til slutt med en linjer fra Johan Falkberget. Det er mange linjer som kan hentes derfra, men det er én som passer særlig godt. Da han fylte 80 år, sa han dette:

«I dag tidlig gikk jeg en tur mot Solkletten, samme veien som jeg gikk ved min fars hånd (…) Da kjente jeg at hjertet ble fylt av alt dette som jeg hadde eid (...). Barndom, ungdom, voksen alder, arbeid, fritid, glede og sorg, motgang og medgang og hjertet kjente glede»

Jeg tenker at det er en fortelling om levd liv. Det er også verdensarvens historie. Martnan har skapt en vei gjennom historien, en vei for Bergstaden, en vei for mange av dere som står her, og utallig mange før dere.

Så med dette, og på vegne av oss alle i Norge, har jeg æren av å erklære den 169. Rørosmartnan for åpnet! La Rullan gå!