Statsministerens tale ved minnearrangementet på Utøya

                                                                                               Talen som fremført

Kjære alle sammen,

Astrid, jeg vil starte litt ‘utenfor manus’ og rette en spesiell, stor takk til deg. Vi vet at du skal gå av som AUF-leder. Du har betydd enormt mye. – Måten du bruker ord på; du var lederen da vi passerte 10 år siden 2011 og du satte dagsorden videre i år 11, 12 og 13 etter, og vit at de ordene dine er enormt viktige; inspirerende, motiverende og så er de først og fremst sanne. – Så tusen takk, Astrid!

Alle her er jo enige om at Utøya er en del av verden; and therefore I would like say a few words about our friends coming all the way from Manchester. You may not – all of you – know this, but we have these girls here with us; they experienced terror striking Manchester, killing so many people back in 2017, and you have, under the slogan ‘Bee the Difference Project’, made that important contribution, and come all the way here to Oslo and to Utøya; we appreciate that very much. It is a way of illustrating our tragic circumstances bringing us together, bringing out today some of humanity’s finest values; solidarity and compassion. We are deeply touched by your presence and contribution today. – A warm welcome!

Vi begynner alle med å si at det er godt å komme sammen, selv på denne dagen som alltid vil ha mørket hengende over seg.

Og jeg vet at mange av dere har sagt i dag – at en dag som denne, med regnværet, som jo minner om 2011, da er det kanskje spesielt tungt – og som en sa ‘når jeg våkner om morgenen den 22. juli og kjenner at det regner, det er en ekstra byrde’.
 
Samtidig – så tror jeg mange sier at Utøya fremstår som lys i mørket.

Slik er det, jeg drister meg til påstanden, og båtturen over her er et bilde på det, og som det står på ferga – «hei hei, på tide å stå opp og endre verda» – som jo er et veldig flott utsagn, på trass; på viljen til å vinne og til å tro på verdier.
 
Når vi møtes i dag så gjentar vi alle at vi er 13 år etter; 77 umistelige – du, Lisbeth pleier å bruke det ordet, umistelige mennesker; ja det ‘kverner rundt’ i hodet mitt, for det finnes faktisk noe som er umistelig; det betyr at vi kan miste det – 8 i Regjeringskvartalet, Tor-Inge og dere som representerer der, og 69 på Utøya – og alle som ble skadet, så mange, mange flere.
 
Og nettopp denne dagen så kan vi istemme at vi trenger denne kraften til å ville forandre verden. – Dette trasset som ligger i det og som Astrid minner oss om at man også hadde i tidligere tider, i kamp for verdier.
 
Forandre verden for å få slutt på kriger – intet mindre – terror, vold og overgrep – hvor enn de utspiller seg:
 
Terror mot uskyldige mennesker i Israel – eller bombing av en hel befolkning i Gaza – eller de som drepes og trues av krigens redsler i Ukraina eller Sudan eller altfor mange steder.
 
En verden – der vi brenner for og kommer til å fortsette med det med – at vi skal gjøre slutt på sult, nød, undertrykking som fratar mennesker rettigheter – og tro på en mer solidarisk og rettferdig verden. Det er mulig og det er viktig og i det trasset skal vi stå.

Og så er det å være tilbake her alltid – og sånn skal det være – et sted hvor vi tar tankene tilbake igjen til denne dagen i 2011.

Og for min del vil det også være dagen for å minnes ‘dagen før’; jeg var her hele 21. juli 2011; den lyse dagen som var fylt av Utøya på sitt beste, med unge mennesker med håp, tro og gøy og alvor, om hverandre. Jeg husker at jeg reiste tilbake igjen, møtte familien og sa at dette er jo bare helt utrolig fint. Og jeg husker utlendingene som var gjester her, som spurte meg ‘hvor er vaktene?’ – og jeg sa at ‘en utenriksminister har ikke vakter i Norge’.

Det er et før-og-etter-22. juli.

Terrorangrepet 22. juli var nøye planlagte massedrap.

Og jeg pleier å si, og jeg gjentar her, for vi hører noen ganger i samtalene der ute i dag at ‘det er bra at terror ikke har kommet til Norge’, ‘at vi ikke har hatt politisk terror i Norge’, som om ikke 22. juli er et massivt politisk, gjennomtenkt terrorangrep.

Et politisk angrep på AUF og Arbeiderpartiet.
 
Mot vår nåtid, fremtid og fortid.
 
Og mot vår politikk – for mangfold, toleranse og samhold – fremfor frykt og fordømmelse. – Så sterke verdier – og provoserende – for et menneske som valgte å gjøre det han gjorde.
 
Det er sannheten om 22. juli. – Og hvis det er noe som har vært viktig, Astrid, og Ina og Gaute og alle dere som har stått i dette, så er det at vi nå snakker sannheten om 22. juli.
 
Vi kunne håpe at det fryktelige som skjedde her, ville sette – om ikke en absolutt, så i alle fall en kraftfull stopper, for den ‘kraften’ som kom ut av nettet, med hatefulle ytringer; at dette var så grotesk – dette som skjedde – at folk ville forstå bedre. Jeg vet ikke om det var naivt og overoptimistisk, men at det kunne demme opp mot den voldelige ekstremismen og hatet, som terroristen utførte denne mørke dagen.
 
Men sannheten er jo den – hvis vi skal snakke sant, og det skal vi – at tankegodset og hatet som ledet til 22. juli, fortsatt finnes, fortsatt gror, fortsatt inspirerer mennesker i samfunnet vårt – og verden utenfor.
 
Sannheten er at voldelige ytringer og holdninger korter ned veien til voldelige handlinger – og dette har vi jo snakket mye om, etter 22. juli, denne veien fra holdning til handling, og hvor går den ‘grensen’, i et samfunn med ytringsfrihet? – og til 22. juli kan vi nå føye til datoer som 10. august og 25. juni i andre år.
 
Med krigene, konfliktene og spenningene vi ser i dag, så er utfordringene større enn på lenge. – Det betyr jo ikke at vi da skal ta skritt tilbake og si at ‘da trer vi av’, nei –det er da vi må ta skritt frem – og gå på.
 
Vi lever også i en tid hvor stadig færre bor i reelle demokratier. Og hvor menneskerettighetene er under press.
 
Og hvor det er nye typer trusler – som vi bare hadde ordene, vagt, for den gangen; falske nyheter, dataangrep, konspirasjonsteorier, hybride trusler, politiske attentatforsøk, hvor også tilskuere, uskyldige rammes.
 
Da vi markerte 10 år etter 22. juli – tilbake til dette – så var vi enige om at budskapet var at vi skulle snakke sant om 22. juli:
 
Sant om hvor angrepet kom fra, at det hadde som mål å ødelegge Arbeiderpartiet. Vi skulle snakke sant om drapene, sårene, og traumene for de som var igjen og skulle leve med det. Og at vi sammen har et ansvar for å stå opp mot de kreftene som vil rive menneskeverdet ned, i deres forakt for liv.
 
Og i forlengelsen av dette så var vi enige om at vi også måtte være ærlige om truslene som samfunnet vårt møter i dag.
 
Enten de kommer fra stater som erobrer land med våpenmakt, som Russland i Ukraina.
 
Eller at de kommer fra radikaliserte miljøer eller kriminelle gjenger som gjør hverdagen utrygg.

Eller at de dukker opp i nettet og påvirker og forvrenger meninger der.

 Vi – som vil forbedre og forandre verden – skal også evne å møte den som den er; snakke om verden som den er, her hjemme – og der ute.

Og jeg trekker en linje her for å si at på denne bakgrunn – også – så gjør vi det vi kan for å trygge landet; vi styrker Forsvaret, vi styrker politiet, vi styrker beredskapen.
 
Derfor står vi sammen med våre 31 NATO-allierte når vi styrker Alliansen. – Og jeg tenker på det, Jens (Stoltenberg), du som sa ‘vi skulle ikke være naive’; du har ledet det arbeidet, og det går en linje fra den kampen vi sto opp for etter 22. juli 2011 og det arbeidet du nå har avsluttet, og som du fikk alle de alliertes varme applaus for, for to uker siden i Washington; det fortjente du.– Og nettopp for det viktige og fine budskapet du har frontet, om at dette er en allianse som truer ingen, men som sender en klar melding om at vi står sammen mot dem som måtte ha en ide om å true oss.
 
Og derfor holder vi også fast på en tydelig politikk for fred – der det er mulig – nedrustning, utvikling og fattigdomsbekjempelse.
 
Og derfor anerkjenner vi staten Palestina, for å vise at palestinerne har rett til sin stat; de har en verdighet som de skal ivareta, med den retten. Vi vil forholde oss til palestinere og Palestina med en stats rettigheter og plikter – og ikke overlate den stemmen til voldelige organisasjoner som bruker terror. – Så takk til AUF for deres lange kamp for et fritt Palestina; den kampen har vi tatt ett skritt videre nå i år.
 

Kjære alle sammen,

Om vi skal være tro mot lærdommen etter 22. juli, så kreves det enda mer, her hjemme.

Og det som virkelig trengs, er gjengitt i rapporten fra Ekstremismekommisjonen – som AUF var tydelig på at vi måtte ha med i regjeringsprosjektet; vi fikk dette med i regjeringsprosjektet, kommisjonen ble nedsatt og rapporten er levert, og den heter: «Bedre vilkår for det forebyggende arbeidet».
 
Stikkordet og nøkkelordet er forebygging, og Kommisjonen har mange gode forslag og råd. Og tro meg – vi skal følge opp dette.
 
Forebygging – det er ikke ‘mykt’, det er ikke ‘soft’, det er ikke et skall rundt noe annet, det er ikke et frittsvevende prosjekt på siden.
 
Forebygging er konkret, det er spisset og livsviktig. 

Og jeg vil si at det er selve kjernen i hva vi må gjøre for å bekjempe ekstremisme; vi må gå til motivene, holdningene, miljøene – til menneskene.
 
Det er nettopp godt forebyggende arbeid som kan skape rom for alle – og samtidig sikre at samfunnet har blikk for de enkelte og meningsmangfoldet.
 
I årene som kommer må vi bli enda bedre til å gjøre begge deler – og vi må gjøre det helt fra start: i barnehage, skole, idrett, kultur og på sosiale medier.
 
Og jeg er glad for at Den nasjonale støttegruppen etter 22. juli også tar med seg den holdningen ut – og at dere også nå jobber internasjonalt – og blir en stemme som blir hørt der ute. Takk for dette veldig viktige arbeidet.
  
Så, til slutt, kjære alle sammen

Som AUF vet, mer enn noen andre: Tillit til hverandre, sterke fellesskap og demokrati er ikke noe vi oppnår og blir ferdig med, en gang for alle. Vi får brutale beviser for det. Det er en lang kamp som må kjempes hver dag, i små og store fellesskap.
 
Som Ekstremismekommisjonen tydelig sier:
 
Vi trenger enda sterkere demokratisk beredskap i vår tid.
 
Vi trenger et sunnere uenighetsfellesskap i vår tid. Mestre uenighet på en måte som ikke river fellesskapet ned.

Og nå trenger vi en bedre evne til å fange opp og følge opp – inkludere – de som risikerer å havne utenfor fellesskapet i landet vårt, for det er farlig.
 
Jeg vil takke AUF for at dere tok initiativ til Kommisjonen. Og til Gaute og Lisbeth som satt i kommisjonen, og til alle dere andre som bidro til et veldig solid arbeid som får oppmerksomhet langt utover landets grenser.
  
Kjære alle sammen

Og så er det jo slik: 22. juli varer. Mye lenger enn den dagen, i 2011.
 
Vi merker det i stillheten, tomheten, etter de som ikke er her.
 
Alle navnene på Lysningen, hvor vi skal etterpå.
 
Alle søylene på Utøyakaia.
 
Alle som ikke er hos oss på bursdager, høytider, i hverdagen rundt bordene.
 
Alle som ikke vokser opp, studerer, begynner i jobber eller stifter familie.
 
Alle vi savner. De vi aldri skal glemme.
 
Og dere som var her 22. juli 2011 og som overlevde, og alle dere etterlatte, kan merke dagen, fysisk og psykisk:

Kjenner på en uro som aldri helt tar slutt, i kropp og sjel.
 
Og det eneste vi kan si er at vi skal stå i det med dere, sammen, ikke bare i dag, på 22. juli, vi skal stå i det, sammen, om 22. juli.
 
Og etter hvert som nye generasjoner kommer til, så har ikke alle et like klart bilde av hva som skjedde. Men vi må ikke gjøre det spesielt, for slik er historiens gang; vi har for eksempel fortsatt stor oppmerksomhet om Den annen verdenskrig; jeg var nettopp med og feiret D-dagen i Normandie og der kom det folk i rullestol, de var 100 år gamle og hadde vært med på D-dagen og de kunne fortsatt fortelle om den.

Så – slik årene går så må vi også fortsatt fortelle om det som skjedde, motivet bak det som skjedde, og vi har et felles, nasjonalt ansvar – for å minne og for å innføre alle i lærdommen om 22. juli:
 
Ved 22. juli-senteret i det nye regjeringskvartalet, miljøet her på Utøya som tar imot unge og skoleklasser, hos Den nasjonale støttegruppen, og ved minnesmerker i Oslo og rundt om i landet. – Takk også Domkirken i Oslo, ved biskopen, som i dag tok oss imot nok en gang, og som har vært en ramme for så mange viktige møter, så mange viktige budskap og så mye godt samvær.
 
Lærdommen og innsikten i 22. juli har dere – som er etterlatte og overlevende – ufrivillig bidratt til å skape. Og dere tar det videre, som ufrivillige eksperter.
  
Og snart kommer vi tilbake hit til bakken, på Utøya-festivalen. Leiren minner meg om at ringen på mange måter er sluttet: Å se ungdom sitte i den bakken – ja, nå gror det godt der, Astrid – det er å si:
 
Vi har vunnet.
 
Ikke alle slag, ikke alle valg.
 
Men retten til å være en bevegelse.
 
Til å ta debattene. Og til å tro på fremtiden.

Jeg skrev en bok, og jeg stilte et spørsmål i den boka, etter den 22. juli, hvor jeg spurte; kan Sosialdemokratiet overleve et attentat? – Og jeg tror vi har vært mye mer alvorlig såret enn omgivelsene har sett – dette er politisk – jeg tror at den som utsettes for et attentat blir alvorlig såret, svekket og må bygges opp igjen. Men det jeg har sett, i en regjering hvor vi har tre statsråder som opplevde grusomhetene, som i dag har blikket festet på årene som kommer; det er å si at vi har vunnet, vi har overlevd, og vi har kommet oss, og vi er tilbake sterkere enn noen gang.
 
Og vi er klare til å stå opp om morgenen med mål om å skape en bedre verden.
 
Og, som vi alltid lover hverandre, på en dag som denne:
 
Aldri tie, aldri glemme! – Takk.