Statsministerens tale ved Moster 1000 år jubileumsfeiring

– Hvilke verdier tar vi med oss, hver og en av oss, og som samfunn? Jeg vil avslutte med dette: Jeg har tro på at vi må kunne snakke med de vi er uenige med, leve med det, for å kunne finne kompromisser og løsninger, sa statsminister Jonas Gahr Støre.

Statsministeren hilser på utkledde kvinner på Moster.
Vikinglandsby med boder og aktiviteter på Moster. Foto: Mona Sæverud Higraff / Statsministerens kontor

Sjekket mot framføring

 

Deres kongelige høyheter
Stortingspresident
Sametingspresident
Kjære alle sammen,

Å få komme hit – og se hele landskapet og øyene oppe fra Vetahaugen for et par timer siden – det var en utrolig opplevelse – fordi vi får denne koblingen til at slik må det ha vært, for 1000 år siden, eller i enhver annen epoke.

Vi skuer – utover en tidshistorie. Vi har et stevnemøte med historien.

Vi er i nærkontakt med fortellingen om Norge, som Kronprinsen sa; og vi trenger fortellinger. Og jeg spør:

Hva skjedde? – Som de unge spurte om her nettopp.

Hvilken retning tok nasjonen?

Og jeg har lært en del av professoren (Jørn Øyrehagen Sunde) som akkurat snakket – og jeg tror vi har mistet en del av den historien – om hva som skjedde – og at det er viktig å få kontakt med den igjen. – For historie er interessant i forhold til hva vi skal – videre.

Var det tilfeldigheter det som skjedde, eller en fullbyrdelse av noe – eller, som det ofte er – en kombinasjon, av begge deler?

Og når jeg får anledning her i dag – jeg har gledet meg veldig til dette – og jeg har lest og forberedt meg og interessert meg for dette, så er budskapet i denne talen håpefullt – og som professoren sier; jeg tror den beste tiden er nå – men det gir oss også et stort ansvar:

Og den bygger på at menneskene kan påvirke historien, litt i alle fall, eller kanskje en god del, og vi trenger ikke å være Olav den hellige for å gjøre det. – Det er jo en trøst.

Hvordan vi handler, hva vi velger å gjøre, hva vi sier – alt dette bygger på hvilke verdier vi har med oss, hva som binder oss sammen; og det er det jeg har tenkt til å si noe om.

Jeg er glad i å lese Snorres kongesagaer. Og så kom det en utgave for barn og ungdom som journalisten Per Anders Johansen skrev – som jeg har lest for mine barn og leser nå for barnebarn. 

Fortellingene og illustrasjonene er jo dramatiske og brutale – så det holder. Men jeg mener de formidler brutaliteten på en mye mer genuin måte enn dataspillene og TV-spillene. Det er noe ekte i det.

Og en lærer for et av mine barn, han fortalte meg at når 12-åringene i klassen begynte å bli litt urolige, særlig guttene, så ba han dem sitte ned og så leste han «noen av de råeste kapitlene fra Kongesagaene og da roet de seg ned».

Olav den helliges saga – som de andre sagaene – er jo en fortelling om strid. Og helt i starten, i kapittel 5, så står det at unge Olav «tok til å herje og brenne landet» – og dette landet var Sveaveldet, Sverige – fordi de «hadde vist ham slik arg fiendskap og tatt livet av far hans». – Og da var det jo rett og rimelig å ta liv – så det holdt – igjen, ja gjerne litt til, for å vise hvem som hadde makten.

Hevn var effektiv kommunikasjon og en akseptert, legitim prosess. De hadde jo drept faren hans, så da var det legitimt å drepe igjen.

Men, som vi vet – og som vi ser i utstillinger og fortellinger her på Moster – så skjer det mye gjennom Olavs liv – selv om han ikke var en gammel mann da han kom hit. For et godt stykke lenger ut i sagaen, når vi har kommet til kapittel 58, så står det:

«Kongen hadde for skikk å stå tidlig opp om morgenen, kle seg og vaske hendene; deretter gikk han i kirken og hørte ottesang og morgenmesse, og siden gikk han i møter og forlikte folk».

Et bra spenn i livet. – Et nytt begrep: Å forlike folk.

Å forlike, komme til enighet, sette seg ned til samtale, finne et kompromiss, utenom vold og hevn.

Og det Olav gjennomlever er et uttrykk for det vi i det minste må kunne kalle et tidsbrudd. Det var egentlig lenge før revolusjonenes tid, politisk sett.

Noe radikalt hadde skjedd med denne mannen, som hadde reist så mye rundt. Og noe var også i ferd med å skje i samfunnet vårt.

De første stegene fra maktsamfunn til rettssamfunn.

Og igjen så er mitt poeng, de stegene er aldri helt ferdige; vi er ikke helt ferdige med denne fortellingen.

I dag bruker vi uttrykk som kulturpåvirkning, mangfold, sameksistens, og ikke minst omstilling.

For det må jo ha vært litt av en ‘omstilling’ da kong Olav, biskop Grimkjell – jeg synes forresten det navnet er så bra, Grimkjell! – og deres menn kom hit, for 1000 år siden, med en liten flåte av skip, sprekkfulle av nye tanker, og sikkert ganske mange ambisjoner om hvordan de skulle skaffe seg makt – og med idéer og nye varer som de bar rett i land (for husk, vi er noen år før taxfree). 

Og det var egentlig det jeg så for meg da jeg sto oppe på Vetahaugen i dag og så utover – men så skimtet jeg også det fredelige skipet, Kongeskipet, som seilte inn. Det forteller også om en annen tid.

Skipene. Brede seil over Nordsjøen.

De var sikkert sultne og slitne etter overfarten. Vi kan forestille oss lydene, luktene og synet.

De hadde mye spennende med seg. Og så hadde de med seg kristentroen og kristenretten, som vi feirer og markerer – her på tinget.

Moster var et naturlig knutepunkt – i en tid da all kommunikasjon foregikk sjøveien. Omtrent som dagens Flesland. (– Apropos, på Flesland står det jo ‘Bergen?’ Så det de kom til, var egentlig å spørre: ‘Norge?’ Ja, hva ligger foran oss).

Og det kom en omstilling, i form av verdier, lover, regler og skikker. Kristenrett.

Som professoren har fortalt oss om og som han har lært meg; det var jo ikke bare å innføre det – han måtte forhandle om dette med tinget – for det satt jo maktfolk her, bønder og andre med innflytelse, som han måtte finne det godt forlikte ordet å gjøre kompromisser med.

Og det var gjort forsøk før Olav Haraldsson, men han tok kontrollen – og vi må spørre oss, da som nå, hva var det som drev ham?

Makt, trolig, i ganske rikt monn?

Men også – et annet menneskesyn?

Et strategisk behov for å ramme inn menneskeslekten på nye måter?

Og kanskje også – la oss gi ham det – et indre ønske om å gjøre rett, og legitimere makten i noe som var høyere.

Konger som skulle følge, gikk videre. Navnet Olav har vi båret med oss helt til vår tid.

Fra scenen til Moster amfi under jubileumsfeiringen. Mange skuespillere på scenen.
Fra jubileumsforestillingen i Moster amfi. Foto: Mona Sæverud Higraff / Statsministerens kontor

I år har vi blitt enda bedre kjent med kong Magnus – et annet jubileum, og det er fantastisk at de finner sted på samme tid – mannen bak Landsloven av 1274, for 750 år siden. Han måtte finne en teknikk for å gripe tak i politikken på den tiden og det gjorde han ved ‘å skrive seg inn’ som Olav den helliges etterfølger, 250 år før hans tid. Det gav ham legitimitet.

Han var en dyktig politiker, må man kunne si, en reformator, og lovfestet en lang rekke rettigheter, blant annet kvinners rettigheter – noe som var enestående.

Og som vi jo vet så fikk Magnus sin opplæring hos fransiskanermunkene. Han gikk forbi de fattige i Bergen på vei til sin opplæring hver dag, og han så kanskje at dette måtte han gjøre noe med. Han ville ikke overlate det til kirken, han ville gjøre det selv, som reformator.

Og med Landsloven var Norge et av de få landene i Europa som fikk en lov for hele landet – og ikke bare regionale lover – som vi også hadde hatt.

I forlengelsen av dette: Vi har Grunnloven vår – som også henter inspirasjon – og, som Stortingspresidenten pleier å si: Vårt viktigste vern mot diktatur – hvis vi skal oppsummere.

Paragraf 98 lyder: «Alle er like for loven». Alle er like. Loven gjelder for alle. Ingen står over loven.

Det går en linje tilbake til kristenretten, som ikke er skrevet ned – men som er fortalt.

Da er det spennende å tenke på den lange historien. At kanskje kom litt av dette verdigrunnlaget, dette tankegodset, herfra – som frø plantet på øya Moster, nesten 800 år før 1814.

Men mitt poeng i dag er at mellom dette – 1814, 1274 og 1024 – så er det mye vi har mistet kontakten med. Vi må trekke opp disse linjene på ny. Alt som skjedde her var starten på et tusenår med skritt for skritt i Norges kristen-humanistiske utvikling. 

Og Grunnloven vår er jo i første omgang påvirket av tanker fra opplysningstiden og den franske revolusjonen, men likevel – la oss gå med sjumilssteg tilbake, gjennom historien – til kristenretten og Moster:

For ikke minst – å slå fast dette: Makt gir ikke automatisk rett. Det er et tegn på en erkjennelse av at samfunnet ikke er en jungel der den sterkeste alltid har – får – rett.

Kjære alle sammen,

Jeg vil tilbake når jeg nå skal avslutte til der jeg startet: – Hvilke verdier tar vi med oss, hver og en av oss, og som samfunn? Jeg vil avslutte med dette:

Jeg har tro på at vi må kunne snakke med de vi er uenige med, leve med det, for å kunne finne kompromisser og løsninger som begge kan leve med, selv i de aller vanskeligste, dramatiske tider.

Jeg har tro på at vi alle har samme menneskeverd, at vi har ansvar for vår neste, og at det er spesielt viktig å skape et samfunn hvor minoriteter ikke blir diskriminert, og hvor de som strever med fattigdom har menneskeverd, rettigheter og muligheter.

Jeg har tro på at vi i fellesskap – og bare på den måten – kan finne løsninger på vår tids store oppgaver: Å redusere utslipp av klimagasser, høste av naturen bærekraftig, bevare havet for kommende generasjoner – og viktigst av alt akkurat nå: Å bidra til å få slutt på krigene som dreper, og stanse forakten for liv.

Og jeg har tro på – slik det var i middelalderen – at viktige impulser, lærdom og kloke tanker også kommer til oss utenfra, fra andre miljøer, andre land. Som at vi kan slå fast at vår kristne tro – og kristenrett – kom fra Midtøsten, via store europeiske land.

Derfor har jeg tro på at vi trenger å være åpne for det nye – og ikke låse oss fast i at vi alltid vet best her hjemme. At vi trenger et stort, inkluderende, norsk «vi», der det er trygt å høre hjemme, i vårt mangfold, og utvikle samfunnet videre.

Og med dette så vil jeg rette en stor takk til Moster, arrangører og – som alltid, når det er store stevner i Norge, til de frivillige – frie og villige krefter – med ønske om et verdi-fullt og historisk jubileum!

Takk for oppmerksomheten.