Statssekretær John-Erik Vikas innlegg på Sikkerhetsseminaret 2024

(sjekkes mot framføring)

Tusen takk for at jeg får bruke noe av tiden på dette seminaret til å snakke om et viktig arbeid på tvers av to sektorer. Jeg skal først si litt om relevante utfordringer, før jeg går over til å si litt om hva Regjeringen har gjort for å styrke kriminalomsorgen og forventninger til utvikling av tjenestetilbudet og ansvar for samfunnsvern.

Det er mange kontaktpunkter mellom justissektoren og helsesektoren.

Politiet har blant annet plikt til å bistå helsetjenesten i håndtering av psykisk syke. Retten kan videre bestemme at varetekt skal gjennomføres i institusjoner eller kommunale boenheter dersom vedkommende har sterkt avvikende sinnstilstand eller er psykisk utviklingshemmet. En person som er utilregnelig kan etter nærmere vilkår dømmes til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg, som er reaksjoner som spesialisthelsetjenesten har ansvaret for.

En domfelt kan også gjennomføre hele eller deler av en ubetinget fengselsdom i institusjoner som ikke er somatiske sykehus på nærmere bestemte vilkår.

Domstolen kan løslate en forvaringsdømt til opphold i institusjon eller kommunal boenhet dersom særlige grunner foreligger. Slik løslatelse er ofte begrunnet med utviklingshemming hos den domfelte.

Innsatte mister ikke retten til helsehjelp ved å få en fengselsdom eller bli satt i varetekt, og som for den øvrige befolkningen har spesialisthelsetjenesten ansvar for å levere helsetjenester til innsatte i fengsel og ved løslatelse.

Det har vært en utvikling mot at flere personer gjennomfører straff utenfor fengsel.

Mange innsatte i fengsel har sammensatte utfordringer i form av psykiske lidelser eller rusproblemer. De siste årene viser ulike forskningsrapporter at det har vært en økning i antall innsatte som har alvorlig psykisk sykdom.

Kriminalomsorgen erfarer at stadig flere har psykiske lidelser eller en kognitiv og sosial fungering som medfører at de ikke kan integreres i aktivitetstilbudet og i fellesskap med andre innsatte.

Uten aktivisering og deltakelse i fellesskap med andre innsatte øker risikoen for at den enkelte blir isolert, og mulighetene for rehabilitering til et liv uten kriminalitet kan svekkes.

Kriminalomsorgen har plikt til å tilrettelegge for at innsatte skal få lovpålagte tjenester i fengselet, men kriminalomsorgens ansatte er ikke helsefagarbeidere.

Fengslene har som oftest tilbud fra kommunehelsetjenesten, og noen har også psykologer innom i løpet av uken. Det er liten bemanning av helsetjenestene på kveldstid og i helger, noe som samsvarer med tidspunkt for lavere aktivitetstilbud og mer innlåsing på cellene.

For noen innsatte kommer psykiske lidelser til uttrykk gjennom sterk utagering mot medinnsatte og ansatte, gjentakende selvskading, selvmordsforsøk eller i verste fall selvmord. Ansatte rapporterer om utrygghet og økt arbeidsbelastning, og de opplever at de ikke har kompetanse til å håndtere de alvorligste psykiske lidelsene.

Å settes i fengsel kan oppleves som en krise for den enkelte. Erfaringsmessig er risikoen for selvmord størst under varetektsfengsling, hvor den innsatte er ny i fengsel, og livet har tatt en vending han eller hun ikke var forberedt på. 

Kriminalomsorgen har stor oppmerksomhet på å hindre selvmord i fengsel, og har laget retningslinjer for forebygging og håndtering av selvskading, selvmordsforsøk og selvmord.

Kriminalomsorgen har over tid hatt en anstrengt økonomisk situasjon etter flere år med kutt. Dette er en utvikling denne regjeringen ønsker å snu. Vi har derfor styrket kriminalomsorgen sitt budsjett fra vi tiltrådte i 2021. I 2024 ble kriminalomsorgen styrket med i underkant av 200 mill. kroner.

De regionale helseforetakene har i tillegg fått i oppdrag å styrke den stedlige tilstedeværelsen i fengslene på fagområdene psykiske lidelser og rusproblemer, og det vil komme en videre opptrapping i årene fremover.

Helsedirektoratet har sendt på høring forslag til nye nasjonale faglige råd for kommunale helse- og omsorgstjenester til innsatte i fengsel. Forebygging av selvmordsforsøk og selvmord inngår i forslaget. Kriminalomsorgsdirektoratet har samarbeidet med Helsedirektoratet i arbeidet.

Videre har Kriminalomsorgsdirektoratet og Helsedirektoratet utarbeidet et forslag til et felles rundskriv om samarbeid mellom kriminalomsorgen og helsetjenestene om innsatte med psykiske problemer og rusmiddelproblemer. Rundskrivet definerer ansvars- og oppgavefordeling mellom etatene, og gjelder blant annet forebygging og håndtering av selvskading og selvmord i fengsel.

Det er en utfordring at det de siste årene har vært en bemanningsreduksjon i kriminalomsorgen, da etaten må ha tilstrekkelig bemanning til å gi innsatte og domfelte nødvendig oppfølging.

Offentlige myndigheter som kriminalomsorgen og politiet har plikt etter psykisk helsevernloven til å varsle helsetjenesten dersom de mener personer oppfyller vilkårene til tvungent psykisk helsevern, og om nødvendig begjære tvungen undersøkelse, tvungen observasjon, eller tvungent psykisk helsevern.  

I enkelte tilfeller overføres da også den innsatte til en psykiatrisk døgninstitusjon, men returneres ofte raskt tilbake til fengselet ut fra en helsefaglig vurdering, eller unntaksvis fordi helsetjenesten mener at det av sikkerhetshensyn er best at vedkommende er i fengsel. For innsatte med alvorlige psykiske lidelser kan situasjonen faktisk være slik at hverken helsetjenesten eller kriminalomsorgen gir et forsvarlig tilbud.

Både i justis- og helsesektoren er mangel på kapasitet og personell med riktig kompetanse en av hovedutfordringene og dersom vi ser på framskrivninger av behov og andre utviklingstrekk vil disse utfordringene bare øke fremover.

For kriminalomsorgen kommer problemstillingen på spissen når de, for å unngå at liv går tapt, føler seg tvunget til å plassere vedkommende i sikkerhetscelle eller i belteseng. I enkelte tilfeller har staten måttet erkjenne brudd på menneskerettighetene fordi den innsatte ikke har fått den helsehjelpen og lovpålagte oppfølgingen.

Forventninger

Vi jobber for en styrking av kriminalomsorgen, men vi er også avhengig av andre sektorers innsats for at vi sammen kan oppfylle samfunnsoppdragene. Hvis jeg kan driste meg til å komme med noen forventninger, må det være at spesialisthelsetjenestens tilbud både i kapasitet og innhold dimensjoneres etter det faktiske behovet, noe som innebærer en økning i døgnplasser. Det er også avgjørende å få på plass et godt sikkerhetspsykiatrisk tilbud til barn og unge som trenger det. I tillegg er det avgjørende med tilstrekkelig kompetanse, både i form av gode verktøy for kartlegging av risiko, risikoredusering og håndtering. Vi har fengsler over hele landet, og er opptatt av at den sikkerhetspsykiatriske kompetansen ikke kun er samlet på ett sted, men at tilbudet skal være forsvarlig over hele landet.

For kriminalomsorgen og konfliktrådet er overganger fra straffegjennomføring til løslatelse og opphør av straffereaksjonen en sårbar fase, hvor kontinuitet i tjenestetilbudet er helt avgjørende for å forebygge uønskede handlinger, og indirekte også for og lykkes med samfunnsvernet. Den samme utfordringen er nevnt i Overordnet plan for sikkerhetspsykiatriens tjenestetilbud og oppfølging av dom på overføring til tvungent psykisk helsevern fra 2023. Jeg utfordrer til at sikkerhetsavdelingene kan bidra til å styrke disse delene av behandlingsforløpet. En koordinert plan gjennom behandlingsforløpet som sikrer gode overganger mellom tjenesteyter eller avdelinger vil kunne styrke både behandlingskvaliteten og samfunnsvernet.

Ansvar for samfunnsvern

Det er ingen tvil om at sikkerhetsavdelingene har et stort ansvar for å ivareta samfunnsvernet sammen med blant annet etater i justissektoren. For personer som er dømt til tvungen omsorg eller til tvungent psykisk helsevern vektes samfunnsvernet ulikt enn for andre pasienter som er i kontakt med sikkerhetspsykiatrien. Ansvar for samfunnsvern øker i takt med om du er innlagt på tvungent psykisk helsevern, fått en tidsbestemt dom på overføring til tvungent psykisk helsevern, eller om dommen er tidsubestemt.

Målrettet, forsvarlig og effektiv behandling og rehabilitering slik at pasienten kan håndtere symptomer uten å være innlagt, er imidlertid også en viktig del av samfunnsvernet. Det er kun når behandlingspotensialet og rehabiliteringseffektene er lave at disse hensynene kolliderer. 

For å videreutvikle et forsvarlig tjenestetilbud er vi helt avhengig av en kunnskapsbasert tilnærming. Justis- og beredskapsdepartementet har sammen med Helse- og omsorgsdepartementet og Barne- og familiedepartementet derfor etablert Straffereaksjonsutvalget som skal levere sin NOU 1. mars 2025. Målet med utvalgets arbeid er å evaluere ordningene med forvaring og dom på overføring til tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg. Målet er videre å få utredet hvordan personer med alvorlige psykiske lidelser eller utviklingshemming best kan ivaretas under varetekt, gjennomføring av straff eller særreaksjon, og ved tilbakeføring til samfunnet. Utvalget skal særlig se på hvordan kvinner og barn og unge bør ivaretas. I tillegg skal utvalget vurdere om det er behov for nye modeller for langvarig, høyspesialisert, grensesettende omsorg under straffegjennomføring, ved tilbakeføring fra fengsel eller ved utskrivning fra barnevernsinstitusjon eller døgnbehandling i spesialisthelsetjenesten.

Senter for rus og avhengighetsforskning (SERAF) ved Institutt for klinisk medisin ved Universitetet i Oslo publiserer den 26. september forskningsrapporten «Levekår, rus og psykisk helse blant personer som har vært fengslet eller gjennomført straff i samfunnet». Rapporten er utført på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. Den kartlegger omfang, alvorlighet og utvikling av rus og psykiske lidelser blant innsatte i norske fengsler.

Rapporten er basert på registerdata fra kriminalomsorgen, spesialisthelsetjenesten og SSB for perioden 2010-2022. Resultatene blir svært viktige for vårt arbeid med å styrke kriminalomsorgen framover, både når det gjelder hensiktsmessig bygningsmasse, nok bemanning og riktig tverrfaglig kompetanse innenfor våre lukkede institusjoner. Rapporten gir også et godt bilde av situasjonen for innsatte når de løslates tilbake til sine bostedskommuner.

Rapporten vil forhåpentligvis også gi gode grunnlagstall for dimensjoneringen av et forsvarlig helsetilbud til innsatte og løslatte.

Det er ikke vanntette skott mellom særreaksjonene, og grensen for tilregnelighet er basert på konkrete vurderinger av medisinske forhold, og på graden av svikt i virkelighetsforståelse og funksjonsevne på handlingstidspunktet. Dette innebærer at vi har mennesker med tilnærmet samme utfordringsbilde i fengsel, forvaringsanstalter og i sikkerhetsavdelingene. Det er derfor viktig med gode rammer for samarbeid mellom sektorene for å få til både behandling, rehabilitering og å styrke samfunnsvernet. Dette sikkerhetsseminaret er et godt eksempel på slikt samarbeid – jeg ønsker dere lykke til med disse dagene.

Takk for oppmerksomheten!