Sjekkes mot framføring

President,

Et forpliktende, regelbasert multilateralt handelssystem beskytter mot vilkårlighet, proteksjonisme og den sterkestes rett. Dette er av stor betydning for land som Norge, med en åpen, eksportbasert økonomi. Det samme gjelder for de fleste andre land – ikke minst utviklingslandene.

Dagens multilaterale handelssystem er basert på Generalavtalen om tolltariffer og handel – GATT – som ble inngått i 1947.

Bakgrunnen var de omfattende restriksjoner på internasjonal handel og betalingsformidling som ble innført i mellomkrigstiden. Dette resulterte i sammenbrudd i verdenshandelen, økonomisk stagnasjon og arbeidsløshet. I årene etter 2. verdenskrig forhandlet derfor 23 land – blant dem Norge – om grunnleggende prinsipper for verdenshandelen og nivået for tollbeskyttelse. Resultatet ble GATT-avtalen av 1947.

Det multilaterale handelssystemet er et av etterkrigstidens beste eksempler på vellykket mellomstatlig samarbeid. Systemet er blitt utvidet, videreutviklet og tilpasset de økonomiske realitetene gjennom 50 år med betydelige politiske og økonomiske omveltninger. WTO er i dag et globalt samarbeid med 149 medlemsland og omfatter nær sagt hele verdenshandelen.

Den pågående Doha-runden handler i første rekke om å sikre at det multilaterale handelssystemets rolle videreføres. Den handler om å oppdatere og videreutvikle systemet for å ivareta medlemmenes samlede interesser. Et hovedformål ved denne runden er å bidra til reell integrering av utviklingslandene i verdenshandelen slik at det multilaterale handelssystemet vil være relevant også for det 21. århundres økonomiske utfordringer. Norge støtter denne målsettingen. Et sluttresultat må være slik at det fører til reelle fordeler for utviklingslandene på alle områder.

Forhandlingene nærmer seg nå sluttfasen. Etter planen skulle ministerkonferansen i Hong Kong være det avgjørende møtet hvor de endelige beslutninger om konkrete reduksjonsforpliktelser og endringer i regelverket skulle fattes. Dette synes ikke lenger å være innen rekkevidde. Det er fremdeles stor avstand mellom posisjonene, spesielt på landbruksområdet. Det er beklagelig, men ikke uventet gitt at disse forhandlingene berører avgjørende interesser hos nær sagt alle land.

Det har vært hektisk møtevirksomhet den siste måneden mellom sentrale aktører som USA, EU, Brasil og India, blant annet under det uformelle ministermøtet 8. november i Genève hvor landbruksministeren og jeg deltok, og på embetsnivå. Dette har ikke ført til gjennombrudd på de sentrale områdene, det vil si konkrete reduksjonsforpliktelser for landbruk og industrivarer inkludert fisk.

Dette har likevel ikke ført til noen dyp krise i forhandlingene. Partene er enige om å justere ambisjonsnivået for hva som er mulig å oppnå i Hong Kong. Samtidig forutsettes det at ambisjonsnivået for runden som sådan ikke må reduseres. Målsettingen med ministerkonferansen i Hong Kong er å bidra til at den blir et springbrett for den avgjørende sluttfasen. Norge har støttet denne ambisjonen.

På dette grunnlag er det enighet om et utkast til ministererklæring som oversendes Ministerkonferansen fra WTOs hovedråd. Utkastet er lite ambisiøst og inneholder i hovedsak en statusrapport for de fleste forhandlingområdene.

President,

Landbruk står sentralt i forhandlingene. Jeg opplever stort engasjement fra alle lands delegasjoner. Vilkår for landbruket rører ved viktige forhold i et hvert lands økonomi, men også et hvert lands kultur, bosetting og sosiale struktur.

Det er verdt å minne om at det ble forhandlet om tollreduksjoner for industrivarer gjennom syv fulle GATT-runder. Det var krevende og man trengte tid. Landbruk ble i praksis først innlemmet i det multilaterale handelssystemet gjennom Uruguay-runden som ble sluttført i 1994. Dette ble gjort i form av en egen landbruksavtale som blant annet hjemler videreføring av særskilte støtteordninger for landbruket. I tillegg er tollsatsene for landbruksprodukter betydelig høyere enn for industrivarer. Kompromisset som bragte Uruguay-runden i havn var en forpliktelse i Landbruksavtalen om at reformprosessen skulle videreføres og forhandlinger gjenopptas innen fem år.

Nå er vi med andre ord inne i andre runde og målsettingen er meget ambisiøs. I mandatet for Doha-runden heter det at landbruksforhandlingene skal føre til ”betydelige forbedringer i markedsadgang, betydelige reduksjoner i handelsvridende intern støtte og betydelige reduksjoner med sikte på avvikling av eksportstøtte”. Samtidig skal det tas hensyn til ikke-økonomiske forhold som matvaresikkerhet, kulturlandskap og bosetting. Videre føringer er gitt gjennom Hovedrådets vedtak sommeren 2004, blant annet ved at de høyeste tollsatsene skal reduseres mest, spørsmålet om å innføre et tolltak skal ”evalueres”, sensitive produkter vil få lavere tollreduksjoner, mens antallet sensitive produkter skal det forhandles om.

De aller fleste u-landene står bak kravet om bedre adgang til rike lands markeder. I tillegg ønsker de fleste å beskytte egne markeder. Dette er et krav vi har forståelse for og fortsatt vil støtte i forhandlingene. G20-gruppen av landbrukseksporterende land fronter kravet om markedsadgang. Gruppen består av relativt avanserte u-land som Brasil, Kina og Sør-Afrika, men omfatter også svært fattige land som Tanzania, små fattige latin-amerikanske land som Cuba, Bolivia og Guatemala, samt en rekke andre utviklingsland som India, Pakistan og Egypt. Disse hevder blant annet at i-landene gjennom sju GATT-runder har forhandlet ned tollsatsene på de varer de selv har interesse av å eksportere slik at nivået nå er så lavt at de ikke representerer alvorlige handelshindre. De etterlyser tilsvarende framgang for landbruksvarer, hvor u-landene har klare offensive interesser.

For å illustrere at utviklingslandene ikke framstår som en ensartet gruppe vil jeg framheve problemene forbundet med preferanseproblematikken. De 54 ACP-landene, som nyter godt av historiske tollpreferanser for viktige eksportvarer på sentrale markeder, understreker at spørsmålet om tollpreferanser er svært viktig. Disse landene ønsker ikke at i-landene skal foreta for store tollreduksjoner, da dette vil redusere deres preferansefordeler. Hovedkonflikten går mellom u-land som har preferanser på EU og USAs markeder og de som ikke har det. På den ene siden står ACP, land i Afrika, Stillehavet og Karibien, hvorav mange er blant de minst utviklede land. På den andre siden små land i Latin-Amerika og Asia, blant annet Peru, Ecuador, Costa Rica, Uruguay, Sri Lanka og Pakistan.

Gitt det totale forhandlingsbildet, må vi forberede oss på et sluttresultat som innebærer at de som har landbruksvarer å eksportere får mulighet til å øke sin eksport, også mot norske markeder.

Norge har allerede en betydelig andel import av landbruksprodukter. Regjeringen er opptatt av retten til produksjon av mat for egen befolkning og muligheten til å opprettholde jordbruksproduksjon i hele landet. Hovedutfordringen i forhandlingene er derfor å imøtekomme kravene om bedret markedsadgang, samtidig som Norge og andre lite konkurransedyktige land beholder tilstrekkelig beskyttelse og støtte til å kunne opprettholde produksjonen av sentrale jordbruksprodukter.

President,

Noen skaper inntrykk av at vårt mål om å kunne opprettholde produksjon av landsbruksvarer i Norge står i motstrid til vår ambisjon om å bidra til et godt samlet resultat for utviklingslandene. Dette er feil. For det første er Norge rede til å ta betydelige kutt på alle områder av landbrukskapitlet: Vi er rede til å redusere overføringene, vi er rede til å redusere tollsatsene og vi er rede til å redusere og avvikle det vi har av eksportstøtte. Alt nå kan vi slå fast at knapt noe annet land eller gruppe av land vil møte så omfattende utfordringer som vi. Andre i-land er for eksempel åpne for å redusere sine overføringer mot at de får økt markedsadgang for sin eksport. Vi stiller ikke slike krav og resultatet på alle forhandlingsområder innen landbruk vil utfordre oss. Vi er rede til å møte den utfordringen og i tråd med Soria Moria-erklæringens målsettinger er vi rede til å foreta en full gjennomgang av landbrukspolitikken for å se hva som vil kreves for å drive videre et livskraftig norsk landbruk over hele landet.

Jeg har likevel funnet det nødvendig å understreke at vi ikke har mandat til å forhandle om nedleggelse av norsk jordbruk. Et land som er nettoimportør av landbruksprodukter, som har liten eksport, som driver under spesielt krevende klimatiske forhold og som har tungtveiende mål om bosetting og vern av kulturlandskapet som viktige tilleggsdimensjoner, må ha rett til å understreke at det går grenser for hvilke omstillinger vi kan ta. Alle land eller grupper av land har sine smertegrenser og de sier klart fra om det. Vi har vår, og også vi sier fra. Av særlig betydning for oss er spørsmålet om tollreduksjoner og antall og behandling av såkalte sensitive produkter.

President,

Stortingets organer er holdt løpende orientert om framdriften i forhandlingene og de innspill som Norge og nærstående land har fremmet.

Vår alliansepartner i landbruksforhandlingene er G10, en gruppe land, blant annet Japan, Sveits og Island, som deler flere av våre særegne utfordringer. Regjeringen legger stor vekt på å bidra til at G10 fortsatt vil kunne fungere som en aktiv aktør i forhandlingene. Siden ministerkonferansen i Cancun i 2003 har Norge sammen med G10 arbeidet mot innføring av et tak på tollsatser for landbruksvarer. Fra Regjeringens side legges det til grunn for det videre arbeid at det ikke fastsettes tak på tollsatsene som foreslått av USA, G20 og EU. For øvrig vil vi arbeide for en løsning som gir fleksibilitet til å ivareta ikke-økonomiske hensyn og som gir handlingsrom for nasjonale virkemidler i landbrukspolitikken.

I utkastet til ministererklæring søker man å bekrefte den politiske forståelsen på enkelte områder. Dette gjelder blant annet at det skal være tre bånd med ulike reduksjonsforpliktelser for ulike typer handelsvridende støtte, og fire bånd for tollreduksjoner. Det er likevel stor uenighet om grensene mellom båndene og hvor store kutt som skal gjøres i hvert bånd.

President,

Markedsadgang for industrivarer, herunder fisk og fiskeprodukter, er et annet sentralt forhandlingsområde. Her har Norge utelukkende offensive interesser. Dette gjelder spesielt fisk og fiskeprodukter hvor tollsatsene er høyere enn for andre industrivarer. I rammeverket fra juli 2004 legges det blant annet føringer for hvordan man skal operasjonalisere Doha-erklæringens bestemmelse om at u-land ikke forventes å foreta like høye tollkutt som i-land. Det er enighet om at MUL, altså de fattigste landene, skal unntas fra alle forpliktelser. Det er også enighet om at en del andre fattige u-land kun forventes å binde sine tollsatser.

Fokus for forhandlingene den siste tiden har vært hvilken type formel som skal benyttes for å kutte tollsatsene, og hvor mye fleksibilitet de øvrige, mer avanserte u-landene skal ha. Det er bred enighet om en formel som kutter høye tollsatser mer enn lave, og at tollsatsene i i-land skal kuttes mer enn i u-land. Dette er i samsvar med Regjeringens syn. Det er imidlertid ikke enighet om hvor store kuttene skal være eller hvor stor forskjell det skal være mellom kuttene i i-land og u-land.

Utkastet til ministererklæring er uten konkrete tall. Et gjennombrudd her vil være avhengig av utviklingen i landbruksforhandlingene.

Regjeringen vil fortsette arbeidet for ambisiøse kutt i tollsatsene i i-land og avanserte u-land. Samtidig vil vi bidra til at de fattigste utviklingslandenes behov ivaretas.

President,

Norge har også klare offensive interesser innen skipsfart og andre maritime tjenester, energitjenester, telekommunikasjon, energi- og sjøforsikring. Samtidig skal forhandlingene bidra til at u-landene kan høste fordeler av de muligheter som handelssystemet gir for økonomisk vekst og utvikling. Norge legger derfor opp til en balansert tilnærming hvor behovet for resultater kombineres med bibehold av fleksibilitet for u-landene. Det er uenighet om hvordan tjenester skal behandles i ministererklæringen, spesielt er det uenighet om vedlegget. Slik vi fra norsk side ser det, representerer det som nå ligger på bordet en rimelig avveining mellom de ulike hensyn. Dette vil vi derfor gå nærmere inn i Hong Kong.

Norske interesser er etter Regjeringens vurdering godt ivaretatt. Men vi har også et ansvar for å tydeliggjøre vår vilje til å støtte utviklingslandenes mulighet til å utvikle egen økonomi og grunnlaget for egen tjenestesektor, offentlig som privat. Regjeringen har på denne bakgrunn, og i henhold til Soria Moria-erklæringen, foretatt en gjennomgang av norske posisjoner i tjenesteforhandlingene, herunder en vurdering av de krav Norge har stilt til utviklingsland. I denne prosessen har vi hatt en nær dialog med berørte næringsorganisasjoner og frivillige organisasjoner som har kommet med en rekke innspill om åpenhet, den videre forhandlingsprosessen og om de norske kravene.

I tråd med målsettingen om økt åpenhet har Regjeringen besluttet å offentliggjøre en oversikt over hvilke land som har mottatt krav på hvilke sektorer. Når det gjelder andre lands krav til Norge, har enkelte land presisert at kravene er konfidensielle og at de ikke kan offentliggjøres uten deres samtykke. Av forhandlingsmessige hensyn er det derfor Regjeringens syn at gjeldende praksis ikke endres på det nåværende tidspunkt, men at dette prinsipielle spørsmålet kan tas opp på et senere tidspunkt.

Det er en allmenn oppfatning i forhandlingene at MUL ikke forventes å påta seg forpliktelser. Norge har derfor besluttet å ikke forfølge krav som er fremmet til MUL. For ytterligere å klargjøre våre posisjoner, har Regjeringen besluttet at det i tillegg formidles direkte til de land det gjelder at Norge trekker sine krav.

I vurderingen av norske krav til utviklingsland er en grundig avveining av u-landenes interesser og norske offensive interesser lagt til grunn. Regjeringen har lagt vekt på at Norge ikke skal fremme krav som kan oppfattes som mulige hindringer for u-landenes organisering av offentlige tjenester. På dette grunnlag har Regjeringen besluttet å trekke krav til øvrige u-land når det gjelder strømdistribusjon, vannforsyning og høyere utdanning.

Dette er et viktig politisk signal. La meg legge til at det såkalte bestevilkårsprinsippet gjelder i denne type forhandlinger. Det betyr at de forpliktelser et land sier seg villig til å påta seg etter å ha mottatt krav automatisk blir gjeldende for alle land.

President,

Regelverkforhandlingene omfatter antidumping, subsidier – inkludert fiskerisubsidier og frihandelsavtaler. Vi har også her offensive interesser. Norge har særlig interesse av strengere regler for bruk av antidumping-tiltak. Dette er spesielt viktig for å hindre ubegrunnede restriksjoner mot norsk fiskeeksport til våre viktigste markeder. Om mulig bør føringene for de videre forhandlingene om antidumping-regelverket kunne styrkes ytterligere.

Utviklingslandenes særlige behov står sentralt på alle forhandlingsområder, først og fremst når det gjelder markedsadgangsspørsmål. I tillegg er en pakke med elementer av interesse for de fattigste utviklingslandene en viktig del av teksten. Målet er at Hong Kong skal resultere i målbare resultater for de fattigste landene.

Et element i pakken er forslag om sterkere forpliktelser fra i-land og avanserte u-land når det gjelder toll og kvotefri markedsadgang for alle produkter fra de minst utviklede landene. MUL krever selv at i-landene binder slike forpliktelser i WTO slik at ordningene ikke kan endres eller fjernes over natten. Dette er viktig for å sikre forutsigbarhet i forhold til egne investeringer.

På grunn av motstand fra flere land vil det ventelig ikke være mulig å fatte et generelt vedtak om en slik binding i WTO. Norge tilbyr som kjent allerede toll- og kvotefri markedsadgang for alle varer fra MUL. EU, Kanada, Australia og en rekke andre i-land har tilsvarende ordninger. I Hong Kong vil vi kunne gi forsikringer om at vi ikke har til hensikt å trekke denne ordningen tilbake. Vi vil også arbeide for at så mange land som mulig gir toll- og kvotefri markedsadgang til MUL.

Et annet viktig element i pakken er behandling av bomullssubsidier. Bakgrunnen er et krav fra endel fattige u-land med Benin i spissen om at rike lands ulike typer intern- og eksportstøtte må fjernes umiddelbart fordi de til sammen bidrar til verdensmarkedspriser som i praksis stenger fattige land ute. Disse landene har klare forventninger om resultater her.

EU har varslet fjerning av bomullssubsidier på unilateral basis fra 1. januar 2006. Fokus vil da være på USA, som etter all sannsynlighet ikke vil ha mandat til å håndtere dette spørsmålet i Hong Kong. Dette kan følgelig bli et av de vanskeligste spørsmålene under ministerkonferansen. Fra norsk side er dette isolert sett uproblematisk, all den tid vi hverken produserer bomull eller subsidierer slik produksjon. Man kan imidlertid ikke se bort fra at håndteringen av dette spørsmålet kan gi viktige føringer for håndtering av landbrukssubsidier både i Hong Kong og de videre forhandlingene.

Et tredje viktig element i pakken er ”Aid for Trade” – betydelig økning i handelsrelatert bistand for å gjøre de fattigste landene i stand til å benytte eksisterende og ny markedadgang for sine produkter. De minst utviklede landene står idag kun for 0,67 prosent av verdenshandelen, og kun 0,2 prosent av importen til Norge, til tross for toll og kvotefri markedsadgang for alle produkter. Norge vil i Hong Kong signalisere at vi vil bidra med økte ressurser til handelsrelatert faglig bistand, i tråd med Soria Moria-erklæringen.

Når det gjelder fattige lands mulighet til å skaffe seg nødvendige medisiner til overkommelige priser, er Regjeringen fornøyd med at WTOs hovedråd 6. desember besluttet at det såkalte legemiddelvedtaket fra Doha skal inngå i WTO-regelverket gjennom en endring i TRIPS-avtalen.

For øvrig vil vi fra norsk side støtte opp om øvrige elementer i pakken, som blant annet omfatter forslag til positiv særbehandling av MUL i forhold til ulike deler av WTO-regelverket.

Forhandlingene om forenkling av handelsprosedyrer ble først igangsatt høsten 2004 og det legges ikke opp til substansvedtak i Hong Kong. Det samme gjelder handel- og miljøspørsmål.

I utkastet til ministererklæring er det ikke lagt opp til substansielle vedtak i Hong Kong. Under drøftelsene på embetsnivå i Genève i forrige uke var det enighet om at en del konkrete spørsmål vedrørende landbruk og industritoll bør bli drøftet blant ministrene i Hong Kong.

På landbruksområdet omfatter dette blant annet hvilke elementer som skal inngå i formlene for reduksjoner i toll og internstøtte, samt hvilke tilleggsdisipliner og fleksibilitet man trenger. I tillegg kommer uavklarte spørsmål vedrørende fjerning av eksportsubsidier, bomull og positiv særbehandling av u-land.

For industrivarer og fisk settes fokus på hvilke elementer som må inngå i en formel for tollreduksjoner, hvorvidt ministrene kan løse gjenstående problemer når det gjelder fleksibilitet for u-land og håndteringen av ubundne tollsatser.

Vi må derfor være forberedt på konkrete forhandlinger om disse spørsmålene. Det legges ikke opp til forhandlinger om konkrete tallstørrelser. Slike forhandlinger vil i praksis være avhengig av at de store aktørene likevel blir enige om at tall skal på bordet. Det er ingen tegn på bevegelse her. Men man kan aldri vite. Derfor må vi være forberedt på at det kan oppstå bevegelse.

President,

En viktig oppgave i Hong Kong vil være å enes om et opplegg for sluttfasen av forhandlingene. Vi må ha som ambisjon å kunne fatte de nødvendige beslutninger og gi nødvendige politiske føringer for den avgjørende sluttfasen med reelle forhandlinger om tallfesting av konkrete reduksjonsforpliktelser og endringer i regelverket.

De betydelige utfordringene på landbruksområdet vil stå sentralt i Regjeringens arbeid i Hong Kong og i sluttforhandlingene. Regjeringen vil også arbeide aktivt for å sikre ambisiøse resultater i forhandlingene om tjenester og industrivarer, fisk og fiskeprodukter, samt innstramming av antidumpingregelverket. Jeg vil avslutningsvis understreke at det er en sentral målsetting for regjeringen å bidra aktivt til en vellykket avslutning av Doha-runden. Samtidig vil vi opptre som en troverdig støttespiller for fattige land, slik at Doha-runden blir en virkelig utviklingsrunde.