Svar på skriftlig spørsmål om forskrift om bærekraftig skogbruk

Skriftlig svar på spørsmål nr. 2379 fra stortingsrepresentant Ola Elvestuen – Spørsmål om forskrift om bærekraftig skogbruk 

Jeg viser til brev fra Stortingets president av 20. juni 2022 vedlagt spørsmål nr. 2379 fra stortingsrepresentant Ola Elvestuen. Spørsmålet og begrunnelsen lyder:

«Er det straffbart å bryte kravene i Norsk PEFC Skogstandard ifølge forskrift om bærekraftig skogbruk, og har departementet mulighet til å henvise utarbeidelsen og angivelsen av allmengjeldende miljøkrav til den samme sertifiseringsordningen?» 

Begrunnelse:

«Formålet med forskriften om berekraftig skogbruk er å fremme «eit berekraftig skogbruk som sikrar miljøverdiane i skogen, aktiv forynging og oppbygging av ny skog, og god helsetilstand i skogen.». Forskriftens § 5 første ledd angir en rettslig plikt for skogbrukere til å følge retningslinjene i bestemmelsen. Forskriften er i tillegg straffebelagt, og brudd på miljøkravene i forskriften vil derfor kunne medføre straff.

Samtidig er utarbeidelsen av størsteparten av miljøkravene i forskriften henvist til en privat sertifiseringsordning kalt Norsk PEFC Skogstandard, som det for øvrig ikke er plikt til å følge. Økokrim, som har det øverste ansvaret for å håndheve miljøkriminalitet, har i lang tid henlagt anmeldelser hvor det anføres brudd på skogforskriften. Dette med god grunn ettersom det kun er lovgiver som kan angi hva som er straffbart jf. legalitetsprinsippet, ikke en privatrettslig aktør. Realiteten er derfor at forskriften som skal kunne sanksjonere brudd på krav til bærekraftig skogbruk, ikke kan gjøre det. Det kan i tillegg stilles spørsmål om departementet har oppfylt lovgivers krav om at det er departementet selv som kan angi hvilke «omsyn skogeigaren skal ta i høve til miljøet» jf. skogdriftslova § 4 siste ledd. Det er i dag Norsk PEFC Skogstandard som angir disse kravene, og departementet har kun observasjonsstatus i utarbeidelsen av disse.»

Forskrift 7. juni 2006 nr. 593 om berekraftig skogbruk (videre omtalt som bærekraftforskriften) inneholder henvisninger til Norsk PEFC Skogstandard, slik representanten Elvestuen peker på. Bakgrunnen for dette er blant annet omtalt i forarbeidene til skogbruksloven, Ot.prp. nr. 28 (2004-2005). I lovproposisjonen side 46 blir det nærmere redegjort for behovet for og innretningen av en egen miljøforskrift. Koblingen til forløperen til Norsk PEFC Skogstandard, Levende Skog, er også omtalt:

«Departementet meiner at spørsmål som gjeld ei mogleg miljøforskrift må sjåast i samanheng med skogbruket si miljøsatsing elles. Gjennom miljøprosjektet Levende Skog blei det i 1998 fastsett standardar for eit berekraftig skogbruk. Desse standardane blei innarbeidd i eit sertifiseringssystem som no femner mellom 90 og 100 % av avverkinga i det norske skogbruket. Utvikling av standardar, heving av miljøkompetanse i heile næringa og utvikling av kvalitetssikringssystem har vore ei stor oppgåve for næringa, og gjennomføring av konkrete miljøomsyn det same. Departementet er svært tilfreds med den innsatsen næringa legg i miljøomsyn ved drift og forvaltning av skogressursane, ei satsing som har ført til at det blir teke vesentleg meir miljøomsyn i skogsdrifta i dag enn tidlegare.

Departementet meiner likevel at det er ønskjeleg at skogeigaren sitt miljøansvar, slik dette er formulert i § 4 første ledd også går fram gjennom utfyllande forskrifter til lova. Dette fordi departementet meiner det er eit offentleg ansvar å gi næringa klare rammer for miljøomsyna i verksemda. Slike reglar har særleg verdi for verksemd som skjer utafor sertifiseringsordninga. Dei har og verdi der skogeigarar innafor sertifiseringsordninga ikkje følgjer dei frivillige ordningane dei har forplikta seg til, og heller ikkje oppfyller forskrifta. Reglane vil dessutan kunne fungere som eit sikringsnett dersom arbeidet med den frivillige sertifiseringsordninga skulle svekkast i høve til i dag. Samstundes legg departementet vesentleg vekt på ikkje å legge nye byrder på skogeigarar som aktivt følgjer opp skogbruksnæringa sitt arbeid med miljøomsyn og miljøsertifisering. Ei forskrift må utformast slik at ho sikrar nødvendige minstekrav utan å svekkje den motivasjonen næringa har for frivillige miljøomsyn, og utan å kaste vrak på det verdifulle arbeidet som er lagt ned gjennom Levende Skog og sertifiseringssystem, kompetansehevingstiltak og anna som ligg i oppfølginga av Levende Skog. Departementet legg til grunn at dei som er tilslutta gjeldande sertifiseringsordning vil tilfredstille dei krava som blir sett i lova, og som vil følgje av den komande forskrifta.»

I forbindelse med utformingen av dagens forskrift, ble miljøsatsingen som var et resultat av Levende Skog-prosjektet og sertifiseringen som bygger på dette prosjektet, lagt til grunn i departementets høringsbrev. I høringsutkastet ble det også vist til at forskriftsreglene var ment som et sikkerhetsnett, slik omtalen i lovforarbeidene la opp til. 

Bærekraftforskriften inneholder en rekke bestemmelser som stiller krav til skogeieren. Dette gjelder blant annet bestemmelser om miljødokumentasjon og miljøregistreringer, hogst, skogreising, skifte av treslag og bruk av utenlandske treslag. Eventuelle brudd på disse offentligrettslige kravene kan følges opp fra skogmyndighetene gjennom pålegg, tvangsmulkt eller gjennom straffesanksjoner som bøter eller fengsel.

Når det gjelder § 5 første ledd som representanten Elvestuen har trukket frem, viser forarbeidene at det var både lovgivers og departementets intensjon at miljøhensyn i skogbruket skulle ivaretas gjennom både den private bransjestandarden og reglene i bærekraftforskriften. Dette er virkemidler som jeg mener samlet sett danner en fornuftig forvaltning av miljøhensynene i skogbruket. Forskriften § 5 første ledd er ment å synliggjøre denne sammenhengen.

Slik jeg forstår spørsmålet fra representanten Elvestuen, mener han det kan stilles spørsmål ved om § 5 første ledd i realiteten innebærer en rettsliggjøring av Norsk PEFC Skogstandard og om eventuelle brudd på standarden dermed kan danne grunnlag for bruk av straffesanksjoner fra det offentlige. Her vil jeg vise til at forskriftens sanksjonsbestemmelser kun kan anvendes ved brudd på de offentligrettslige reglene i forskriften. Henvisningene i forskriften til Norsk PEFC Skogstandard innebærer ikke at standarden gjøres om til offentligrettslige pliktregler for skogeier, men er ment å synliggjøre koblingen mellom forskriften og den private bransjestandarden. Jeg vil understreke at et eventuelt brudd på selve bransjestandarden er et privat anliggende.

Jeg ser imidlertid at ordlyden i bestemmelsen kan skape noe uklarhet når det gjelder virkning og omfang. Dette vil jeg se nærmere på ved en senere revisjon av forskriften.

Med hilsen

Sandra Borch