Svar på skriftlig spørsmål om selvforsyningsgraden i Norge

Spørsmål nr. 312 til skriftlig besvarelse fra stortingsrepresentant Marit Knutsdatter Strand

Jeg viser til oversendelse fra Stortinget datert 15. november 2019.

Representanten Knutsdatter Strand stiller følgende spørsmål:

"At importen øker, samtidig som man er fullt klar over at selvforsyningsgraden i Norge reduseres er bekymringsverdig. Hvilke tiltak ser statsråden for seg å iverksette om en naturkatastrofe, krig eller en annen form for hendelse oppstår, og vi av disse årsaker blir nødt til å ta utgangspunkt i en for lav selvforsyningsgrad, der import ikke vil være mulig?"

Det har lenge vært et mål for jordbrukspolitikken at norsk jordbruk skal produsere for å dekke innenlandsk etterspørsel etter det vi har naturgitt grunnlag for å produsere i Norge, innenfor de handelsbetingelsene vi har. På flere områder innen husdyrholdet har vi nå over­produksjon. Derfor er prioriteringen nå å øke produksjonen på områder med markeds­muligheter, som korn, poteter, frukt og grønt. Selvforsyningsgraden er relativt stabil over tid, men varierer en del fra år til år med avlingene. Det ekstraordinære tørkeåret 2018 ga selvsagt lav selvforsyningsgrad og økt import, men det er ikke noe uttrykk for jordbrukets produksjonsevne og normalt importbehov. Det må også kunne karakteriseres som en naturkatastrofe, men ved hjelp av midlertidig økt import, ble befolkningens behov dekket. Det gir økt robusthet i forhold til de fleste kriser å ha flere bein å stå på.

Det er krevende å øke selvforsyningsgraden vesentlig, fordi vi driver jordbruk langt mot nord, og arealer egnet til å produsere vegetabiler for menneskekonsum er begrenset. Derfor vil vi alltid være avhengig av noe import. Og derfor består matsikkerhetsarbeidet i å ivareta produksjonsgrunnlaget, stor norsk produksjon og mest mulig stabile handelsforbindelser. Jeg vil minne om at i tillegg til å importere mat, importerer jordbruket også fôr og en rekke andre driftsmidler. Norge har også eksport av en del viktige produkter, og arbeid for robuste handelssystemer er en viktig del av matsikkerhetsarbeidet.

Den løpende selvforsyningsgraden er ikke noe uttrykk for forsyningsevnen i en krise­situasjon. Avhengig av krisens art, kan selvforsyningen økes og forsyningen sikres gjennom omlegging av produksjon og kosthold, men handel med omverdenen vil også være viktig under kriser. Avsperring over noe tid blir ikke sett på som en del av trusselbildet. Men en høy selvfors­ynings­grad er en viktig del av matsikkerheten. I tillegg til å arbeide for økt produksjon av vegetabiler, arbeides det også godt med økt produksjon av grovfôr med bedre kvalitet og norskproduserte proteinkilder. Slikt arbeid må pågå kontinuerlig.

Samtidig er det viktig at norsk jordbruk opprettholder en god produktivitetsutvikling og konkurransekraft mot import. Tapte markedsandeler på grunn av for svak konkurransekraft vil redusere selvforsyningsgraden. I tillegg er det viktig med produktutvikling og at forbrukerne prioriterer norskproduserte matvarer i størst mulig grad.

I spørsmålet er det blant annet lagt som premiss at "matjord blir tatt ut av drift i rekordfart". Det er ikke riktig. Omdisponeringen er nå den laveste i dette århundret og nydyrkingen er langt større enn nedbyggingen.

Jeg vil fortsette arbeidet med å øke produksjonen på norske ressurser, som sammen med mulighetene for import, er avgjørende elementer i landets forsyningssikkerhet.  

Med hilsen

Olaug Vervik Bollestad