Sykehustalen 2024

Sjekkes mot fremføring

Velkommen til vakre Bergen, i de flotte nye Glasblokkene og takk for vakker korsang.

Kjære alle sammen, riktig godt nytt år.

Det er nesten 30 år sida jeg først ble folkevalgt.
Tre tiår hvor jeg har hatt privilegiet av å jobbe lokalt, kommunalt, regionalt og nasjonalt.

Det har lært meg at når vi ønsker hverandre godt nytt år, så er det først og fremst det:
Et ønske, et håp, en forventning. Og noe vi sammen må jobbe for å få til.

Vi har de siste åra snakka om «unntaksår».
Jeg sa det sjøl da jeg holdt den her talen i fjor. Det var ikke feil.
Det er fortsatt krig i Europa, vi ser ufattelige lidelser i Gaza og prisene her hjemme har økt.

Men sjøl om begrepet unntaksår har vært riktig, så er det ikke holdbart på sikt å kun tenke her og nå. Selvfølgelig er det forskjell på pandemitider og andre tider. Men vi må erkjenne at verden og samfunnet er i endring, og vi må endre oss i takt.
«Den nye normalen» er ingen floskel, det er den nye normalen.

Det krever økt forutsigbarhet.
Det krever forutsigbare rammer for drift og økonomi som gjør at ledere i hele tjenesten kan planlegge.
Pandemi og prisvekst har økt behovet for at helsetjenesten får tydelige rammer fra regjeringa framover.
De rammene har jeg tenkt å beskrive i dag.

Fagfolkene våre, dere vet hva det betyr å «snu seg raskt rundt». Usikkerheten og uforutsigbarheten ligger i jobbens natur, i mangfoldet av pasienter dere møter, og de mange enkeltutfordringene dere løser hver dag. 

Mye av arbeidsdagen som helseminister kan også opptas av enkeltsaker. 
Men for meg og regjeringa er oppgaven større – vi må løfte blikket og se det store bildet.
For meg handler det om at vår felles helsetjeneste også skal gi trygghet og god behandling til neste generasjon.

Ventetider og fristbrudd har økt jevnt og trutt siden 2017, både innen somatikken og i psykisk helsevern.
Det her er en uheldig utvikling som vi må jobbe aktivt sammen for å snu.
Regjeringa skal gi dere rammer for å løse oppdraget. Det er viktig for å bevare en god offentlig spesialisthelsetjeneste, og for å sikre forsvarlig pasientoppfølging.
Samfunnet vårt endrer seg. Vi veit at flere folk går ut av arbeidslivet enn inn. Mangelen på fagfolk blir stadig større. Andelen eldre øker.

Det her er ikke en fjern fremtid.
Endringene merkes allerede, både i nord og andre plasser i landet.

Utfordringene vi står overfor må løses ved hjelp av en rekke ulike virkemidler.
Og det haster med å iverksette dem.

Nye tider krever nye løsninger.

Regjeringa skal snart legge frem Nasjonal helse- og samhandlingsplan for Stortinget.
I den her meldinga samler vi regjeringas tiltak for å ruste vår felles helsetjeneste for framtida.

Målet mitt er at vi skal sikre en sterk faglig utvikling i helsetjenesten vår.
Dessverre møter vi framover store utfordringer med tilgang på fagfolk, flere eldre, et sammensatt sykdomsbilde og trusselen om pandemier.

Disse utfordringene løser vi ikke innafor dagens organisering.
Derfor må vi gradvis endre det vi har, til noe som ikke gir økt ventetid eller mangel på helsepersonell, men som gir våre eldre og syke en enda bedre behandling.

Kongen skal få vite detaljene i meldinga først, men jeg vil i dag si noe om hva som kommer.
Fordi det får stor betydning for budsjetter og planlegging framover.

Finansiering

La meg gå rett på sak. Her er tre viktige endringer vi foreslår på sykehusfinansiering:

Fra 2025 foreslår vi å sette en stopp for et effektiviseringskutt som har ligget over sykehusene i 15 år! Hvert år beregner vi hvor mye sykehusenes kostnader øker for å dekke behovet i befolkninga, men sykehusene får tildelt bare 80 prosent av kostnadene.
Nå har vi kommet til et punkt hvor gevinsten må sies å være tatt ut og ikke virker like logisk lenger.
Vi går inn for å avvikle kuttet og vil gi 100 prosent dekning for demografi.
Det vil kunne utgjøre om lag 500 millioner kroner i året.
I tillegg skal vi øke rammefinansieringa sin andel, sånn at de funksjonene som må være på et sykehus vektlegges tydeligere i finansieringa.

Det andre handler om at den forrige regjeringa, fra 2018, endra på rentemodellen som gjaldt for tilbakebetaling av lån til store og nødvendige investeringer. Modellen de lagde gir sykehusene store utgifter framover, utgifter som må dekkes inn ved å kutte i drift. Derfor går Arbeiderparti- og Senterpartiregjeringa inn for at rentemodellen som gjaldt fram til 2018 skal gjøres gjeldende for alle prosjekter.

Litt fram i tid, når pågående byggeprosjekter er ferdigstilt, kan det her bety reduserte årlige kostnader på 2-300 millioner kroner. Over lånenes løpetid vil det bety flere milliarder kroner for sykehusene. Framtidige sykehusutbygginger vil også dra nytte av endringa. Det her er penger som ellers ville vært tatt fra driften.

For det tredje: Sykehusutvalget pekte på at kravet til egenkapital på 30 prosent av kostnadsramma for å gå i gang med investeringer er for høyt. Det virker hemmende for investering og er egentlig litt ulogisk.

Hvorfor forutsette at gevinstene kan realiseres før prosjektet er realisert? Så vi følger nå opp forslaget derfra og legger til grunn at låneandelen i nye prosjekter kan utgjøre inntil 90 prosent av styringsramma. Det betyr for eksempel at Mjøssykehuset vil kunne øke lånerammene med anslagsvis 800 millioner kroner, og da blir også sparingen til egenkapital tilsvarende mindre.
Mindre må kuttes før man kan investere.

La meg oppsummere. I mange år har sykehusene møtt store generelle effektiviseringskrav, og investeringer i nye bygg har i for stor grad gått ut over drift og behandling.
Nasjonal helse- og samhandlingsplan er dessverre litt forsinka, men her kommer vi til å foreslå å legge om finansieringa av sykehusa våre. Og det er riktig at sykehusa får vite det i forbindelse med at dere får oppdraget og forventningene for året som kommer, og av hensyn til planlegging for årene framover.

Vi kan ikke lenger forutsette at sykehusdrift er billigere enn det som er reelt.
Det betyr absolutt ikke at vi kan slutte å effektivisere, vi må jobbe smartere. Medisinske fagområder er i stadig utvikling. Dere må alltid prioritere, og det vet jeg at dere gjør. Og for å ivareta pasientene våre må vi ha kontroll på fellesskapets ressurser.

Regjeringa vil sikre en sterk offentlig helsetjeneste, styrt av fellesskapet og finansiert over skatteseddelen. Det er avgjørende i kampen mot økte sosiale og geografiske forskjeller og mot en todeling av helsetjenesten. Derfor vil vi sikre forutsigbare økonomiske rammer.

For å prioritere riktig framover, må vi ha en felles forståelse av hva som er sykehusenes rammer.

Forventninger for 2024

Både helsepolitikk og helsetjenester krever en balanse mellom «her og nå», og langsiktighet.
Det vet dere godt.

Så når jeg nå har forklart hvilke grep regjeringa gjør for å gi dere økt forutsigbarhet og bedre rammer, er det på tide å si noe om året som står foran oss.

Vi starta arbeidet med å forsterke og forbedre vår felles helsetjeneste så snart vi kom inn i regjeringskontorene.

Vi satte ned utvalg, bestilte rapporter og har både lagt frem og påbegynt arbeidet med en rekke stortingsmeldinger.

Vi gjennomfører en eldrereform, et fagarbeiderløft, og en økonomisk forpliktende opptrappingsplan for psykisk helse.

Vi har satt i gang en omlegging av fastlegeordninga, og antallet fastleger øker i et tempo vi ikke har sett på mange år. I fjor fikk vi syv ganger så mange nye fastleger som i 2021, og over dobbelt så mange som i 2022. I 2023 fikk over 78 000 innbyggere fastlege. For å nevne noe.

Summen er nødvendige reformgrep innafor alle deler av vår felles helsetjeneste.

Vi skal gjøre mer, og vi må gjøre mer.

Endringer er ikke enkelt. Å skape legitimitet for nødvendige endringer i helsetjenesten er særlig utfordrende. Men endringer må til. Dilemmaet er ofte at når endringene først oppleves som nødvendige, kan det være i seineste laget.

Og som helseminister har jeg ansvar for noe folk sjeldent går i fakkeltog for, nemlig helheten.

Jeg sa at helsetjenestene er under press, men la meg også si helt klart at det her skal vi få til.
Det norske samfunnet har greid store endringer før. Flere eldre enn unge er en stor samfunnsendring.
Med klare rammer og en felles forståelse av oppgavene skal vi greie denne omstillinga.
Jeg tror på dere. På dere fagfolka. På ledere i, og av, sykehus.

Rett før jul kom det en ny undersøkelse fra Imperial College som viser at vi er best blant OECD-landene på pasientsikkerhet. Rangeringa av landene er basert på fire indikatorer, blant anna mødredødelighet og dødsfall som kunne ha vært unngått.
Det vi må sikre er at pasientsikkerheten er like god overalt.

Kvalitet er vanskeligere å løfte i den offentlige debatten enn funksjoner og struktur.
Men det er utbytte av behandlingen, og hvor lenge du må vente på den som betyr noe for pasientene våre.

Oppdragsdokument og protokoll

La meg derfor peke på noen konkrete saker i oppdragsdokument og protokoll for 2024:

For det første:
Mennesker med psykiske lidelser og rusmiddelproblemer skal få et bedre behandlingstilbud.
Målet er at disse pasientene skal:

1. ha tilgjengelig hjelp av høy kvalitet.
2. få mulighet til å medvirke i egen behandling, og
3. ha kortere ventetider enn for somatisk behandling

Stadig flere får hjelp.
Psykisk helsevern gir behandling til over fem prosent av befolkninga. I perioden 2020-2022 var økningen i antall pasienter i psykisk helsevern på nesten 10 prosent.
Vi ser hva dere står i. Selv om den kraftige veksten i antall pasienter nå har avtatt, var fem prosent flere barn og unge i kontakt med psykisk helsevern i løpet av 2022 sammenlignet med året før.

Vi ser og vet at mange fagfolk opplever at de ikke har god nok tid til å gi den behandlingen de mener det er behov for. Derfor tar vi ned rapporteringskrav for psykisk helsevern.

For å følge opp regjeringas opptrappingsplan for psykisk helse kommer det to nye krav til sykehusene:

• Vi skal øke døgnkapasiteten, og
• Veksten i ressursbruken til psykisk helsevern og rusbehandling skal være høyere enn veksten i de generelle bevilgningene til sykehusene.

For meg er det viktig at prioriteringsregler gir resultater. Regjeringa har en klar forventning fra sykehusenes eier om at psykisk helse skal prioriteres framover.

Så jobber vi jobber langs flere spor samtidig:
Vi må også vite mer om hvordan det går med pasientene.
Vi må sikre tilgang på riktige fagressurser med riktig kompetanse til riktig tid.
Jeg veit at alle regionene jobber med det her. Helse Midt, for eksempel, har lyst ut 100 millioner kroner innen satsinga «Sikre kritisk kompetanse i psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling».

Og vi må legge til rette for bedre samarbeid mellom psykisk helsevern, tverrfaglig spesialisert rusbehandling og andre deler av spesialisthelsetjenesten.
Her vi er nå, i Glasblokkene, har man samla tilbud til barn og unge.
Det åpner for store muligheter innen pasientbehandling, forskning, innovasjon og utdanning.

Og i Helse Nord, ved BUP Tromsø, inviteres barn og unge som henvises, og deres foreldre, til en samtale som kalles «Dine muligheter». Målet er at man sammen avklarer behovet og finner det rette tilbudet for familien. I eller utenfor BUP.

Framover er det behov for å legge til rette for at fagfolka får mer tid. Både til pasienter og til fagutvikling.

For det andre;
Fagfolka er vår aller viktigste ressurs.
Vi har de fagfolka vi har, og da må vi også forstå hvordan de har det. Det er også avgjørende for at vi skal kunne utdanne og rekruttere nye fagfolk.

Aksjonen #LegerMåLeve, har gjort inntrykk på meg. Den brakte med seg mange historier om en tøff arbeidshverdag, særlig for unge og nyutdanna leger.

Det aller, aller mest grunnleggende er at våre fagfolk opplever psykisk og fysisk trygghet på arbeidsplassen, og at pasientsikkerheten ivaretas. Vår felles helsetjeneste skal være preget av åpenhet og tillit.

Derfor vil det i Nasjonal helse- og samhandlingsplan komme tiltak som et fagarbeiderløft, flere LIS1-stillinger, innføring av offentlig tjenestenær spesialistgodkjenning til flere helsepersonellgrupper, mer vekt på generalist- og breddekompetanse og tiltak for å strukturere arbeidet med hensiktsmessig oppgavedeling mellom personellgrupper.

Det siste gir jeg allerede nå et tydelig oppdrag om. Arbeidet med hensiktsmessig oppgavedeling skal ha en systematisk tilnærming, pågå kontinuerlig og gi bedre organisering av arbeidsprosesser. Det skal legges til rette for partssamarbeid og medarbeiderinvolvering på alle nivåer. Dette må lederne eie, på alle nivåer i tjenesten. 

Vi kan ikke basere oss på å løpe fortere, eller jobbe raskere. Vi må jobbe smartere. Det er stort ønske om det i tjenesten. Oppleve mening gjennom å få brukt den kompetansen man har riktig. Det er ikke kun opp til dere. Det betyr også at vi som politikere må legge opp til at det er mulig. Blant annet gjennom hensiktsmessig oppgavedeling, samhandling, digitalisering og innovasjon.

I nasjonal helse- og samhandlingsplan sier vi at vi skal prøve ut og innføre nye organiseringsformer for å skape mer sammenhengende tjenester, og legge til rette for bedre bruk av fagfolk. Det handler blant anna om integrerte psykiske helsetilbud for barn og unge, kombinerte stillinger for jordmødre og mer tematisk organisering av psykisk helsevern, for å nevne noe.

Gjennom den store forsknings- og innovasjonsaktiviteten som pågår i sykehusene, får vi bedre tjenester. Vi får kunnskap om hva som virker, hva som kan være arbeidsbesparende og ikke minst, hva som er god behandling for pasientene. I tillegg må vi ha helsenæringa med på laget for å nå måla våre.
Og mange av dere er langt framme i skoa.

Flere steder foregår det en rekke prosjekter innenfor kunstig intelligens. I Vestre Viken har man begynt å ta i bruk KI i stor skala, og i november besøkte jeg Drammen sykehus hvor man blant annet benytter KI i tolkningen av røntgenbilder.

Erfaringene så langt er gode!
Fra slutten av august til tidlig november ble det, bare ved Bærum sykehus, spart over 300 legekonsultasjoner, og da kan fagfolka bruke tida på andre oppgaver som haster, og på de pasientene som trenger det mest.

På NTNU i Trondheim fikk jeg oppleve hvordan de jobber med «framtidas operasjonssal». Virtuelle roboter, maskinlæring og avanserte kameraer som følger bevegelsen til helsepersonell. Det er et spennende arbeid å følge.

Vi står ved et veiskille.
I Nasjonal helse- og samhandlingsplan vil regjeringa presentere sin strategi for digitalisering i helse- og omsorgstjenesten.

Vi vil bygge videre på det vi har, og jobbe mer stegvis, evaluere underveis og trappe opp det som fungere. Vi vil prioritere digital samhandling for å legge til rette for gode pasientforløp og en smartere arbeidshverdag. Regjeringa vil også støtte det lokale ansvaret for digitalisering gjennom å etablere en helseteknologiordning.

Digitalisering og ny teknologi må gi like gode – eller bedre –  tjenester på en mer effektiv måte.
For en bedre arbeidshverdag, bedre pasientforløp og mer effektiv ressursbruk.

For det tredje har regjeringa et mål om rask tilgang til helsetjenester og sammenhengende pasientforløp.

Pasienter skal oppleve å få riktig behandling til rett tid i alle ledd i helsetjenesten.

Da må ventetidene ned.

Når vi nå lanserer såpass gode nyheter for en sunn og forutsigbar sykehusøkonomi forventer jeg at det får høy prioritet.            

Pasienter med store og sammensatte behov er de som merker det mest når tjenestene våre ikke henger godt nok sammen. Både Sykehusutvalget og Helsepersonellkommisjonen er klare på at vi må samarbeide og samhandle bedre på tvers av sykehus og kommune. Vi må sørge for at vi spiller hverandre gode, sånn at tjenestetilbudet dekker innbyggernes behov.

Det handler om effektiv bruk av fellesskapets ressurser, best mulig bruk av fagfolkas kompetanse – og om å gi pasienter riktig behandling til rett tid. Vi har i årets budsjett startet med en samhandlingspott til Helse Nord – penger som kun kan brukes omsykehuset og kommunene er enige om felles tiltak på tvers av nivåene – det her har vi tenkt å videreutvikle, og i Nasjonal helse- og samhandlingsplan vil det komme mer om denne typen rammebetingelser. 

Helse Nord

Det går ikke an å holde en sykehustale uten å si noe om de utfordringene som Helse Nord nå står, i og som har preget mye av helsedebatten i det siste. Utfordringene er godt kjent.
30 000 pasienter står i helsekø i Nord-Norge. Antall fristbrudd øker. Man når ikke målene i pakkeforløp for kreft og bruken av innleie er alt for høyt. Nå sliter selv vikarbyråene med å få tak i folk.

Derfor gav regjeringen et oppdrag i 2022, et oppdrag som har satt i gang stor debatt og mange følelser. Det er naturlig. Akutt- og fødetilbudet handler om tryggheten til folk.

Når vi nå varsler å legge om finansieringen til alle sykehusa vil det også bidra i prosessen i Nord. Bedre finansiering vil bidra til å smøre en helt nødvendig omstilling.

Samtidig ser vi at beredskaps- og sikkerhetssituasjonen er i rask endring.
I Helseberedskapsmeldingen, som jeg la fram i november, lovet vi å se på det sivil-militære samarbeidet og Forsvarets behov for kapasitet i spesialisthelsetjenesten. Vi vil starte med å se på Nord-Norge og det her vil få særlig betydning for sykehuset i Narvik og finansiering. Det skal komme på plass en løsning for beredskapsfinansiering for å dekke Forsvarets behov.
I saken som ble diskutert i styret i Helse Nord forrige uke var administrasjonen tydelig på at det var tvil om anbefalingene her, men at de økonomiske rammene er stramme. Vi varsler i dag betydelige endringer i finansieringsmodellen – og vil be Helse Nord gjøre ytterligere beregninger knytta til tilbudene i Narvik og Lofoten, for å kunne komme tilbake til dette allerede i revidert nasjonalbudsjett. Det vil si at akuttilbudet i Narvik og Lofoten ikke svekkes.
Samtidig må Helse Nord fortsette oppdraget med å se på hvordan dem kan gis et best mulig helsetilbud innenfor de økonomiske og personellmessige rammene dem har. Selv et økt økonomisk handlingsrom løser ikke utfordringene knytta til bemanning, ventetider og fristbrudd. Det vil fortsatt være behov for å gjøre endringer, slik at man framover kan ivareta både kvalitet og nærhet til helsetjenester.
Siden debatten rundt denne prosessen særlig har skapt diskusjon om fødetilbud, vil jeg her komme med en siste melding om det som kommer i Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Regjeringa vil i planperioden opprettholde dagens fødetilbud, gitt forsvarlig drift.
Forsvarligheten er alltid grensen. Stortinget har rammet inn det faglige ansvaret hos ansvarlige ledere og fagfolk lokalt. Det må være trygt og forsvarlig.

For Helse Nord vil det jeg nå har snakket om konkretiseres i protokollen, som de får i foretaksmøtet senere i dag.

Jeg er vokst opp i et hjem med sosialdemokratiske verdier. 
De grunnprinsippene og ryggmargsrefleksene jeg styrer etter som minister er fortsatt de samme som da jeg satt rundt kjøkkenbordet på Stjørdal. Bevisstheten om at fellesskapets styrke måles i hvordan vi tar vare på hverandre.

I en sterk, offentlig og solidarisk helsetjeneste er fagfolka selve nerven og den ressursen vi må ta best vare på. Fagfolk må få tilgang til oppdatert teknologi og mulighet til kompetanseutvikling, sånn at de alltid kan ligge i front i faget. Norske pasienter skal ha et offentlig helsetilbud i verdensklasse. Og vi vil utvikle og styrke det desentraliserte sykehustilbudet i Norge, flytte mer av den elektive virksomheten ut til lokalsykehus, og styrke den lokale akuttberedskapen.

Den gode balansen skal vi treffe. Det forventer pasienter, pårørende og fagfolk.

For én ting skal vi være klar over:
Hvis vi ikke tar grep, vil konsekvensene av de utfordringene vi står overfor ramme samfunnet hardt, og ulikt.

Noen vil alltid ha råd til å kjøpe seg en plass lenger fram i køen.
Noen vil alltid kunne betale seg til spesialistbehandling.
Men en todeling av helsetjenesten skal ikke skje. Og da må noen ta ansvar.

La meg slå fast. Det handler ikke om å snakke ned private tilbud
Men om viktigheten av at vår felles helsetjeneste fortsatt har høy kvalitet, og har tillit i befolkninga.

Mitt budskap her i dag er at jeg og regjeringa tar ansvar.
For helheten. For framtida. Fordi det er vår oppgave.
Vi er i gang med en rekke grep innenfor alle deler av vår felles helsetjeneste, og jeg varsler i dag at vi – sammen med dere – skal gjøre mer.

For fagfolk, pasienter og pårørende.

Når jeg ønsker dere et godt nytt år, så er det en ambisjon jeg håper dere deler.
Når helsetjenesten møter høye forventninger er det fordi jeg veit hva dere får til.
Arbeidet foran oss står vi sammen om.
I dag har jeg varsla en rekke endringer, og jeg har uttrykt mine mål for sykehusene i 2024.

Vi må løfte blikket, og se det store bildet.
Fordi det også handler om hvilken helsetjeneste vi leverer fra oss til neste generasjon.

Jeg har trua. Sammen skal vi lykkes, til det beste for alle sammen.

Takk for oppmerksomheten.