Statsministerens tale på Industriuka i Porsgrunn

                                                                                      Sjekket mot fremføring

Tusen takk for det, rektor. Velkommen, alle sammen.
Takk, ordfører. Du sa at vi skulle søke etter det som var minst verst, men jeg er på det sporet at vi skal søke etter det som mest bra. For det er det mye av.

Jeg syns det var et godt innlegg som ble holdt her fra industrien selv. I dette skjæringspunktet mellom hva klimaendringene krever av oss, og hva vi må gjøre av tilpasninger, så opplever jeg i mitt voksne liv at vi har gått fra oppdagelsen av den utfordringen til å se på at dette skulle være utgangspunkt i en enorm belastning, nedtrekk i alt vi kunne få til, til egentlig å bli vippet over til at vi her har en stor mulighet. Jeg syns det innlegget vi nå hørte, det løfter egentlig fram mulighetene som ligger der. Og det tror jeg er det vi skal bruke når vi jobber med dette.

Det er spennende å komme til Industriuka, som er en felles arena hvor vi bruker noe av det vi er gode på i Norge. Den norske modellen er ikke bare at vi har lønnsforhandlinger som vi kjenner igjen med frontfagmodell osv., men den norske modellen er at vi også møtes, utveksler og ser hvor vi kan finne løsninger sammen. Og slike møteplasser trenger vi helt åpenbart.

Vi jobber med, fra regjeringens side i et sånt litt evighetsperspektiv, men for å sette to poster her, så er det 2030 og 2050. 2030, hvor vi har klimamål etter Paris, virkemidler - vi har lagt en plan for å komme dit. Vi har en Grønn bok som for første gang teller utslippene våre. Og så er det 2050, som er et slags endemål der fremme, hvor vi skal komme til nøytralitet, karbonnøytralitet. Så bare minner jeg om at det er omtrent like lenge til 2050 som det er siden år 2000. Så selv om 2050 virker veldig langt framme, så er det verdt å minne om at tiden går veldig fort. Og det å få til de dype kuttene er en stor oppgave.

Det jeg skal si litt om her nå, er: Hvor er vi nå? Hvor skal vi, og hvordan kommer vi i mål?

Hvor er vi nå?

Verden slipper ut rundt 50 milliarder tonn CO₂, det er en god huskeregel å vite at Norge har ligget på rundt 50 millioner. Det forteller egentlig to ting. Det forteller at 50 millioner er veldig lite av 50 milliarder. Så man blir fristet til å si at hva Norge gjør eller ikke gjør, spiller jo liten rolle i det store regnskapet. Noe som for meg egentlig understreker at vi skal gjøre vår del av jobben, fordi vi er et land som er med på dette partnerskapet. Men det det egentlig forteller om, hvis vi skal ha ambisjoner om å virkelig monne, så er det at måten vi kommer til å gjøre våre klimakutt på, blir veldig viktig. Klarer vi å gjøre dette innenfor en industri, innenfor teknologi som kan få anvendelse utover oss, så har det stor betydning.

Nå er disse tallene på vei ned, nå er vi sånn midt på 40-tallet. Og jeg er jo da, for de som husker valgkampen i fjor, av de som fortsatt rekker hånda i været og sier at "jeg tror vi kan klare det", fordi jeg mener vi har det potensialet inne.

Vi er inne i en storstilt omstilling av energisystemene våre, gode venner. De fornybare energikildene, som vi jo lenge har snakket om at vi må få fram, men det er dyrt og det er vanskelig - de er nå tilgjengelige, og de er i mange sammenhenger billigere enn de fossile. Og det er jo egentlig revolusjonerende, for det er ubegrensede energiressurser vi da snakker om: Sol, vind og kombinasjonen av dem. Og så kan vi også si at det er bra, men det er også samtidig, jeg skal holde en sikkerhetspolitisk redegjørelse for Stortinget på torsdag, jeg har sittet og jobbet med den i helgen og reflektert over at de gangene man skifter energisystemer i verden, i det store historiske perspektivet, så er det aldri konfliktfritt. Fordi du flytter makt. Og det kommer til å være regioner her som har hatt stor makt, fordi de har en knapp ressurs, som kommer til å oppleve at det blir ganske dypt og endrende. Vi er nå i en situasjon hvor vi er i transisjon ut av det fossile, i det store bildet. Men teknologisk har vi et fantastisk utgangspunkt til å bruke energiressurser uten utslipp. Og vi har tilgang på det fornybare.

Vi har en klimastatus og -plan. Vi skal legge ned en klimamelding for perioden etter 2030, før påske til neste år. Men i den klimagrønne boken så teller vi tonn. Det er målet, at disse klarer å vise hvordan vi når målet videre. Vi har trukket opp et bilde som viser at vi skal komme til 2030 innenfor de forpliktelsene vi har. For meg så har det alltid bygget på at industrien sitter på store deler av svaret. Dette er ikke for å snakke pent til industrien når jeg er i industriregionen Grenland, men det er rett og slett fordi at industri er jo dette: Naturressurser, kapital, teknologi, arbeid. Kombinasjonen av det.

Det  vi får til i industrien, forteller egentlig alt om vi er i stand til å produsere verdier og kutte utslipp. Jeg mener igjen at Norge har et spesielt sterkt utgangspunkt for det. De grønne løsningene i industrien ser vi komme. Vi ser at de som ikke går den veien, ligger an til å klare seg dårligere. Mens de som ligger i front på teknologi, de har god posisjon. Samtidig så må vi også erkjenne at det er ikke bare snakk om å gå ut av det fossile. Men vi kommer til å ha et enormt behov for kraft, fordi det digitale samfunnet bruker mye mer kraft. Dette tallet har ikke jeg kvalitetssikret, men jeg har fått det gjengitt av digitaliseringsministeren, Karianne, som sa det på følgende måte: Hvis du gjør et Google-søk, så bruker du en halv enhet energi. Glem hva enheten er. Hvis du går ut i et stort KI-søk, så bruker du 15. Det er bare en illustrasjon av at kunstig intelligens, de enorme mulighetene som er, er som alt annet digitalt kraftkrevende. Og den kraften må komme fra et sted. Norge er ikke et oljeland, vi er et energiland. Det er slik jeg mener vi skal se på det. Fra vannkraft for 100 år siden. Oljen, så kom gassen og tok over. Og nå er vi også på vei inn i vind, havvind, hydrogen. Og det er det vi skal jobbe med videre.

Jeg var i forrige uke i Møre og Romsdal og besøkte Hydro i Sunndal. Vi kommer til å trolig, tror jeg, se at det første stålet som produseres uten karbon, med rimelighet kanskje er svensk. Mens det vi kommer til å se, er at det første aluminiumet produsert uten karbon, med rimelighet er norsk. Norge leverer nå 40 % av Europas gass, og vi leverer også 40 % av Europas aluminium. Dette sier noe om energinasjonen Norge.

Jeg syns det er spennende at man her jobber med å bli en klimapositiv industriregion. Det handler om at vi går for mulighetene. Jeg gleder meg til å komme til Yara på Herøya senere i dag. Ofte får politikerne anledning til å sette spaden i jorda, så kommer det en annen politiker og får se resultatet. Men nå får samme politikeren se det. Jeg gleder meg til det. Det blir spennende.

Men én ting er klart: I en omskiftelig tid vil Europa og Norge trenge mye mer fornybar energi. Vi kommer til å jobbe for en reindustrialisering på viktige områder. Men vi må også vite at kraften ikke kommer uten kostnader, og vi må finne gode balanserte løsninger. Det tar meg til spørsmålet: Hvor skal vi?

Hvor skal vi?

Energikommisjonen pekte på i fjor, det var jo en ubeskjeden tittel: Mer av alt, raskere. Det er sånn ungene mine var. Men underforstått så er det: Mer nett, mer kraft og mer enøk. På nesten alle spørsmålene jeg får om hva som er norske utfordringer fra Finnmark i nord til nederst i Agder, så er egentlig det svaret. Vi trenger mer nett. Det er i gang. Vi bygger og fornyer nettet vårt, særlig mellom regionene. Vi trenger mer kraftproduksjon. Og vi trenger mer enøk. Den mest tilgjengelige terrawatten vi har, timen eller kilowattimen, det er den vi ikke bruker. Her har vi et betydelig potensial. Vi jobber systematisk for å bygge ut kraft raskt. Det skjer på flere måter, la meg ta noen. Det første er havvind, som vi har snakket om i mange år. Jeg mener vi kanskje historisk vil si at vi forsømte tid på havvind, skulle kommet tidligere i gang. Men vi har brukt betydelige ressurser for å få opp kapasitet til å behandle søknader på havvind, få ut anbud.

Og nå har vi altså fått ut det første prosjektet på Sørlige Nordsjø som kan styrke kraftbalansen her i sør med 67 TWh. Det er vår første havvindauksjon. Da den uka denne auksjonen begynte, tror jeg Dagens Næringsliv skrev at dette er egentlig umulig å få til, det blir ikke konkurranse. Det ble konkurranse, og det ble en god avtale som skal nå sikre dette.

Ambisjonen er å kunne tildele tilsvarende 30 000 megawatt innen 2040. Det er ikke rett frem, folkens. Det er helt sikkert at det kommer til å gå i svinger underveis. For det er nye teknologier, nye satsinger. Og Norge kommer til å være landet med flytende havvind. Sørlige Nordsjø er fast, bunnfast, skrudd fast. Jeg fløy til Frankrike i forrige uke i forbindelse med D-dagen. Du flyr over havvindparkene nord for kysten der nede. Alt det er skrudd fast i havbunnen. Men verdens havvind, gode venner, den kommer til å være flytende. For stort sett er det dyp så store at du ikke kan få bunnfaste. Så hvis Norge nå klarer å gå foran på dette, så vil vi også kunne med vår leverandørindustri ha en betydelig mulighet.

Vi har lang erfaring med sameksistens fra norske havområder. Det har vi gjort innenfor petroleum, fiskeri, transport. Og nå lager vi egne næringsplaner om forvaltning av arealbruk til havs. Vi har mye mer plass langs vår kyst enn de har på den tette kysten i Europa. Men samtidig har det ganske mange hensyn som skal veies mot hverandre på skipsfart, fiskerier, oppdrett, kanskje oppdrett til havs. Og havvind.

Når det gjelder vind på land, så er det jo slik at det er den lavest hengende frukten til å kunne få tilgang på kraft. Omstridt, ja, her i denne industriregionen også. For oss er det viktig å sørge for at vertskommunene får mer makt i behandlingen av vindkraftprosjekter på land, og at de sitter igjen med mer av verdiskapingen. Det er viktig for lokalt næringsliv med langsiktige kraftavtaler. La meg bare minne om her, utenfor tekst, at disse langsiktige avtalene som vi snakket om i fjor, de begynner nå å komme ned i pris på såpass monn, at det begynner å bli et interessant marked for mange. Det er et uttrykk for at arbeidet med å endre på skattereglene, slik at det å inngå langsiktige kraftavtaler, det er verdifullt. Vi nordmenn er jo slik at vi stort sett foretrekker flytende rente i banken og flytende priser på strøm til husholdningen. Veldig rart, egentlig, at sammenlignet med våre naboland, så er det en annen kultur hvor de binder seg opp og sikrer seg. Men det er nå sånn det er. Statistikk fra NVE viser nå at det er økt optimisme i kraftbransjen. Økende tilgang av søknader for utbygging av fornybar energi. Opprustning av vannkraft. Kan du bruke sideelver, vann som kommer fra ekstremvær? Utnytte kraftressursene i det? Ja, og også at vi kan øke vindkraften der hvor det er mulig. Fra 2021 til 2023 var antall vann- og vindkraftsaker til behandling økt fra 86 til nesten 150. Det har nesten doblet seg, og det er en positiv utvikling.

Så har vi lagt frem en handlingsplan for energieffektivisering i alle deler av norsk økonomi, bygg, industri osv., og Enova og Husbanken har nå fått mandater og ressurser til å støtte energieffektivisering. Så er det en såpass ting at du må styrke myndighetene til dette.

Da jeg kom på statsministerens kontor, tror jeg at det var to som jobbet med havvind i det som da het Olje- og energidepartementet. Nå heter det Energidepartementet. Nå har de en avdeling til å kunne behandle søknader. NVE har det, Statnett har det. Og det er viktig, for kraftprosjektene våre var litt som telefonkøen på 60-tallet. Det var en stor bunke, og kom du med en søknad, så kom du nederst i den bunken, og det kunne ta ny tid. Og vi har ikke god tid.

Vi har en handlingsplan for raskere nettutbygging og bedre utnyttelse av nettet, og vi er i gang med å følge opp tiltakene på det.

Og så må vi lære sameksistens. Der har jo Fosen-saken vært en stor lærdom å ta. Jeg er glad for at vi kom til en løsning på den gjennom mekling. Gjennom minnelige løsninger, og ikke nye rettsvedtak. Det kan være nødvendig, men her fikk vi til en minnelig løsning. Og så er det en lærdom å ta med videre. Vi har stort potensial for vindkraft i Norge, men vi støter også an mot mange interesser som det skal finnes gode løsninger i forhold til. Her var det urfolk, og det må vi ta stort på alvor.

Så skal jeg bare kort si at vi også da jobber med å posisjonere norsk industri og selskaper ute. Vi inngikk en grønn allianse med EU. Etter Japan, så kom Norge. Det er en stor mulighet for Norge å være slik som vi fikk høre i innlegget tidligere, på innsiden av det regelverket om å nå målene som vi skal gjøre sammen med de europeiske landene. Det er en fordel for oss.

Det er store muligheter på virkemiddelapparatsiden, og vi skal gjøre det stort sett i samarbeid med europeiske land. Vi har partnerskapsavtaler med Tyskland og Frankrike, viktige industriland for Norge. Og så oppnådde vi da i G20-samarbeidet, som Brasil leder, å bli invitert som partnerland. Det er sju-åtte land i verden som blir invitert med til dette G20-samarbeidet, og vi er deltakere på like linjer. Det at vi har et sete rundt det bordet nå, alle statsråder i møter gjennom et år, gjør det også en viktig mulighet til å påvirke det som skjer i verden. La meg bare i parentes si om det internasjonale: Jeg har brukt litt tid i å være med på et initiativ som er lansert for å bidra til fornybarsatsing i de landene som nå gjør strategiske valg: Hva slags energi skal vi velge i fremtiden? Eksempel: Vietnam. De står og veier nå om de skal bygge 50 nye kullkraftverk, eller om de skal bruke muligheten fra sol og vind. De har veldig mye av det. Teknologien finnes, den er konkurransedyktig. Men det er ganske mye som skal på plass av teknologiske løsninger nett for at de tar det valget. Og det har uendelig mye større betydning for verdens store klimaregnskap, 50 milliarder tonn som skal ned, om vi kan lykkes med å påvirke noe av det, enn om vi bare fokuserer på vårt eget. Det mener jeg Norge skal klare å gjøre, begge deler.

Hvordan kommer vi i mål?

Så siste punkt: Hvordan kommer vi i mål? Det ene er altså kraftløftet. Energi kom inn i trepartssamarbeidet i fjor, LO, NHO og staten. Vi har en felles forståelse om at energiutfordringen klarer vi ikke å løse hver for oss. Partene i arbeidslivet har kartlagt behovene, og de reiser rundt og deler de behovene med kommunene, slik at vi har en felles forståelse av hva som trengs. Jeg har lyst til å si til dere i industrien: Hvis vi skal komme i mål, så må vi trekke i samme retning, myndighetene og arbeidslivet. Vi må høre stemmene fra industrien. For dere kommer til å trenge denne kraften. Ikke bare for gradvis å erstatte fossile brensler. Men skal dere utvikle industrien videre, og det kan dere ha store muligheter til, så må vi ha mer kraft. Jeg vet noen snakker om betydningen av kjernekraft. Nå har Terje Aasland satt i gang en utredning av det, for å se fakta for det. Men det som er helt sikkert, er at det er ikke en løsning på kort sikt. Det er også en løsning som trolig kommer til å være veldig kostbar. Jeg skal ikke utelukke når man gjør en utredning, men vi er nødt til å ha diskusjoner om hvordan vi får den kraften, om vi ikke skal oppleve stagnasjon. Og det er ikke bra.

Vi skal sikre jobber, kutte utslipp og skape nye muligheter. Da må vi sette oss ned og diskutere de forslagene som er lagt fram. Her har dere som tema «Kraften til å handle. Og i det ligger kraften som i den fornybare kraften vi trenger til omstillingen. Handlekraften som vi politikere skal bruke. Men vi må som sagt gjøre det sammen. Jeg tror det ligger enorm handlekraft i innovasjonen som industrien viser, ikke bare hos oss som er i arbeidslivet nå, men hos de som skal inn i det om noen år.

Derfor er det vi nå ser, økt søknad til yrkesfagene, økt rekruttering til de viktige fagene som skal bygge Norge framover, det er positivt. Derfor er møtet med disse 7.-klassene som koder her ute, veldig bra. Vi er opptatt av ikke altfor mye skjerm i skolen. Vi har fått mobiltelefonene ut av skoletimene, men vi skal ha unger som forstår det digitale samfunnet vi går inn i, og det er viktig å klare begge deler.

Jeg ser frem til den panelsamtalen vi skal ha: Hvordan når vi målene? Da er min utfordring tilbake til dere: Hvordan kan industrien bidra? Dere står for 1/4 av all CO₂-utslipp i Norge, og dere trenger mer kraft samtidig. Så hvordan legger vi til rette for å klare dette sammen? Jeg syns det er en oppmuntring at fangst og lagring av CO₂ lenge var science fiction. Nå er det ingen som kan levere et scenario for 2050 uten at fangst og lagring er inne i ligningen. Så spør de seg rundt i verden om det er noen som gjør og kan dette, og så ser de at i Norge så kan de det.

Jeg var med i en regjering som snakket om månelanding, og som på mange måter ble herjet litt med fordi at vi kom aldri til månen. Det var jo bra - vi hører hjemme på jorda. Men poenget var at det vi satset på da, det var jo å vise at man kunne lykkes med fangst og lagring. Og det det prosjektet egentlig viste, var at vi lykkes med fangst, men vi hadde enda et stykke igjen å gå på lagring. Nå vet vi hvordan vi lagrer, og min regjering behandler ikke bare søknader etter å bore på norsk sokkel etter mulig gass, men vi gir nå lisenser til å bore etter lagringsmuligheter.

Northern Lights og hele verdikjeden av å kunne hente CO₂, prosessere, ta den fra Øygarden ut i Nordsjøen, der hvor det er boret, og så 2000 meter ned under havbunnen, det er nå på plass. Og vi rekrutterer, for å si det sånn, CO₂til det.

I realiteten kan Norge si at vi trolig har volum i Norge på vår sokkel til å lagre mesteparten av Europas CO₂ i flere tiår framover. Det at Danmark og andre melder seg på en konkurranse om å lage CO₂, det er bra, for det utvikler den bransjen videre. Det er igjen et uttrykk for at vi kan få forlenget levetid for norsk gass fordi vi kan håndtere CO₂. Men først og fremst er det et uttrykk for fremragende norsk teknologi og kombinasjonen mellom virkemiddelapparatet som stimulerte til å lagre CO₂, både på Sleipner og oppe på Snøhvit på 1990-tallet og på 2000-tallet. Så dere, vi må se på mulighetene, jobbe sammen for å nå målene. Og da er jeg sikker på at vi alle kan rekke hånda i været og si at dette skal vi klare.  Takk for oppmerksomheten.