Statsborgerseremoni i Kuppelhallen

Kjære nye statsborgere av Norge!

I dag er en stor dag. I dag er en festdag.

I flere år har Norge vært et hjem for dere.

Men i dag – i dag, føles Norge kanskje ekstra mye som hjemme.

Kanskje vil du kjenne at øynene blir litt blanke når vi synger «Ja, vi elsker» sammen etterpå.

Kanskje vil du begynne å glede deg litt mer til VM på ski enn til VM i fotball. 

Og kanskje vil du nå på alle feriereiser begynne hver samtale med «do you know how much this cost in Norway?»

Kjære alle sammen, det er mye vi kan kalle «typisk norsk».

Men det er fortsatt mange måter å være norsk på.

For du behøver ikke å gå på tur hver søndag for å være norsk.

Du behøver hverken å smøre matpakke eller ski.

Du behøver til og med ikke å like brunost.

Men du må nesten like Erling Braut Haaland. Det er et krav nå.

Om ikke som nordmann, så i hvert fall som rogalending.

 *

Kjære alle sammen,

Flere ting kan være sant på en gang.

Du kan elske å bo i Norge - men fortsatt savne det du forlot.

Du kan føle deg norsk – men fortsatt føle nær tilknytning til røttene dine.

Vi mennesker kan romme veldig mye. Vi er et resultat av livet vi har levd og menneskene vi har møtt.

Det gjør oss til fulle, hele mennesker. Det gjør oss mer interessante. Og det gjør at vi har mye å bidra med.

Dere har mye å bidra med.

Deres perspektiver, deres erfaringer og deres innsikt gjør Norge rikere.

I dag er det lov å være stolt. I dag er en festdag.

For i dag har dere fått et hjemland til. 

La meg få si: Vi er glade for å ha dere - og jeg håper dere er glade for å ha oss.

*

Med dette statsborgerskapet markerer vi nå deres tilhørighet til Norge og til våre grunnleggende verdier.

Dette statsborgerskapet gir rettigheter. Og dette statsborgerskapet gir plikter.

Som samfunn skal vi være stolte av verdiene våre.

Her har vi rett til å tro på det vi vil.

Vi har rett til å mene det vi vil.

Vi har rett til å være og rett til å elske den vi vil.

Vi har et norsk velferdssamfunn å være stolt av. Der vi gir etter evne og får etter behov.

Vi har en norsk fellesskole å være stolt av.

Der ungene våre møtes i de samme klasserommene på tvers av bakgrunn, religion, interesser og størrelsen på foreldrenes lommebok.

Og vi har et storsamfunn å være stolte av. Et Norge med små forskjeller, høy tillit og sterke fellesskap.

Der alle – uansett hvem du er – skal ha muligheter til å leve det livet du ønsker.

*

Alle her i dag kom til Norge av ulike grunner.

Noen kom for å slippe unna krig og forfølgelse.

Noen kom for å bli gjenforent med familien.

Noen kom for kjærligheten, for å være med hun eller han dere elsker.

Og noen kom for å jobbe.

Her i Rogaland er vi internasjonale.

Vi er kjent for å være en inngangsport for verden inn i Norge. Her bor det mennesker fra over 180 land.

Men i tidligere tider var vi også en utgangsport – et sted mange rogalendinger dro fra og ut i verden.

I min familie var det flere som gjorde nettopp det. En av dem var min tipptippoldefar Nils fra Nessa.

En dag for mange, mange år siden bestemte han seg for å forlate Norge, og gå om bord i en båt som tok han hele veien til Utah i USA.

Her om dagen, sendte moren min meg et bilde. Det er et gammelt svart-hvitt fotografi.

Der ser du Nils fra Nessa omringet av familie. Tre menn, fire kvinner og tre barn. Alle med stramt hår og stramme blikk.

De ser alvorlig inn i kameraet.

Spesielt Nils fra Nessa. Han ser alvorligst ut av dem alle.

Bildet skal være tatt rett før avreisen til USA.

Nils hadde nok mye å tenke på.

For det å forlate noe – det å forlate alt vi kjenner, for noe helt nytt, for et nytt liv – alene eller med familie – det krever noe av oss.

Det krever guts og det krever mot. Uansett årsak til at du drar.

Nils fra Nessa bodde i Salt Lake City i mange år, før han til slutt vendte tilbake til Rogaland.

Det gjør at jeg kan stå her i dag og fortelle denne historien.

Men det gjør også at jeg har enorm respekt for alle dere som er her i dag.

For de erfaringene og opplevelsene dere har, som har ført dere til dagens seremoni i Kuppelhallen – hva enn de måtte være.

Mitt håp er at du tar med deg alt dette – at du tar med hele deg – og bruker det inn i fellesskapet vårt.

For vi trenger deg og den du er.

Vi trenger engasjerte mennesker i samfunnet vårt som bidrar der de kan.

De som bidrar inn i både de store og små fellesskapene.

De som smiler varmt når noen kommer inn døren. De som gjør en stol ledig rundt bordet.

De som skaper god stemning på ungenes fotballag. De som hjelper til på korpsdugnaden. De som arrangerer møtesteder for eldre i nabolaget.

Og vi trenger deg som engasjerer deg i det store. I en organisasjon, i politikken eller i frivilligheten.

Det å delta betyr noe. Det å bidra til at ting blir bedre rundt oss, betyr noe.  

Ikke minst, føles det godt å være med å skape noe for ungene våre, for naboene våre eller for fellesskapet du nå tilhører.

*

Kjære alle sammen,

Ekte felleskap bygges sterkere når vi gjør plass til forskjeller.

Mer mangfold gjør oss rikere.

Flere perspektiver gjør oss klokere.

Med dere, blir landet vårt bedre.

I dag er en stor dag. I dag er en festdag.

Velkommen skal dere være som nye statsborgere.

Velkommen hjem, alle sammen!