Tale ved studiestart på Universitetet i Oslo

Er sjekket mot fremføringen

Kjære studenter,
 
Velkommen!

Gratulerer med studieplass – og la meg si; dette er en stor dag for hver og en av dere, det er en stor dag for universitetet, og når jeg står her så har jeg også anledning til å si; at dette er en stor dag for Norge. Gratulerer og velkommen!

Med denne dagen åpner hver og en av dere et nytt kapittel, i livet og i den fortellingen vi skal lage sammen, om det norske fellesskapet.

Kunnskap

Se for dere studiekortet som en nøkkel, til en mye større verden. Nøkler til hvordan samfunnet vårt skal formes i årene fremover.

Hva dere lærer her, spørsmålene dere stiller, kunnskapen dere får tilgang på og er med på å utvikle. – Alt dette vil være med på å forme fremtiden.
 
Som rektor sa – kunnskap om nye medisinske metoder, utfasing av fossil energi, bekjempelse av ekstremisme, bruken av kunstig intelligens, eller hvordan vi skal forstå utviklingen i land rundt oss – ja, listen er lang når vi ser på pensumlistene fra alle fakultetene.

Så hører det egentlig med å spørre: Nytter det egentlig å studere – i dagens dystre landskap, med krig i Ukraina og i Midtøsten, og globale klimaendringer? – Sette seg ned og lese nå?
 
Da vil jeg si så klart jeg bare kan – og med alvor; ja, gode venner – det nytter. Sammen kan vi gjøre noe med verden rundt oss. Våre holdninger og våre handlinger spiller en rolle.

På en festival for noen dager siden møtte jeg Magdi fra Karpe. Vi snakket om Midtøsten og spenningene mellom ulike miljøer også i Norge.

Vi må gjøre alt det vi kan for at kløften ikke blir så dyp og bred at det ikke lenger går an å bygge bro, var Magdis poeng.

Men viktigst – var vi begge enige om – er at det gode med Norge nå, til forskjell fra mange land, er at vi har tilliten til hverandre. – At vi hegner om det – og ikke lar den verdien glippe.
 
Og dette er av stor betydning – også for det dere skal inn i nå. – For noe av det viktigste som gjør Norge til Norge, det er høy tillit, små forskjeller mellom folk og sterke fellesskap.
 
Ut av det, gode venner, så springer en overbevisning hos meg: Sammen kan vi gjøre noe med verden rundt oss. Og det mennesker har gjort feil, kan også mennesker rette opp. – Finne gode løsninger.

Og her treffer vi Universitetet i Oslo; i sin Strategi 2030, der står det: Vi skal «utdanne studenter med kunnskap, evne og vilje til å skape en bedre verden». – Det er stort, men det er helt riktig, og det er det dere skal i gang med nå!
 
Og så skal dere lese mye – og det har jeg også gleden av – og i sommer har lest jeg en bok av en professor her ved dette universitetet, Jørn Øyrehagen Sunde. Den handler om kong Magnus Lagabøters arbeid med en lov for hele Norge, ikke bare for deler av landet. Landsloven av 1274, det er 750 år siden – vi feirer altså et jubileum – og det var en av de første i sitt slag i Europa. Det er en bok jeg varmt anbefaler.

På første side i boka står det: «Til P.A. Munchs ære».
 
Hvem var han? P.A. Munch – han står her – og skuer utover oss. Peter Andreas Munch etablerte historiefaget på 1800-tallet og skrev blant mye annet «Det norske folks historie», i åtte bind. Og det ville ha blitt flere, om han hadde fortsatt.
 
Han gikk foran. Han samlet kunnskap som dagens professorer og studenter bygger ny viten på.
 
For fagbøker bygger på andres bøker, ny kunnskap bringer andres kunnskap videre, vi står på skuldrene av hverandre. Så også med dere. Og nå blir dere en del av dette – av det fine ordet akademia.
 
La oss se på kunnskap som et resultat av nysgjerrighet, undring, spørsmål, utprøving.
 
Men også som et resultat av erfaringer. – Som å følge en sti til en fjelltopp, sette seg ned, og få øye på noe nytt, et helt nytt perspektiv, ting vi ikke visste, et videre utsyn.
 
At det er to slike veier til kunnskap – tenkning og erfaring – etablerte den tyske filosofen Immanuel Kant, født for 300 år siden: – At vi lærer både med vårt intellekt, vårt hode og med våre følelser, våre sanser.

Ta begge deler med dere inn i studietiden. Ikke det ene uten det andre.

Utdanning for alle

 
Kjære dere,
 
Det er fantastisk å se en stappfull universitetsplass – og enda så er dere bare en del av alle studentene ved universitetet. Tenk dere, gode venner, i 1813, da universitetet her åpnet som Norges første, så var det med 18 studenter og fem professorer. I dag har det godt over 26 000 studenter og 7 200 ansatte.
 
I Norge så fikk 110 000 tilbud om studieplass, nå i sommer. 12 000 her ved Universitetet i Oslo.
 
Tallene sier mye om vårt lands utvikling – og vi er fortsatt i utvikling – at høyere utdanning er gjort tilgjengelig for alle, finansiert av og for fellesskapet.

Derfor er dere alle her – uansett hvor dere kommer fra og uansett hvor dere skal. 
 
Det er utdanning for alle som har skapt det samfunnet vi lever i.
 
Det er utdanning for alle som har gjort at vi har kunnet utnytte vannkraften, olje- og gassressursene, bygd et godt helsevesen og avanserte teknologi- og eksportbedrifter. – Jeg pleier ofte å spørre: Hvorfor reiste folk fra Norge på slutten av 1800-tallet, utvandret, fra et land som hadde vannkraft, olje og gass, og fjorder for oppdrett? Jo, de visste ikke. Kunnskapen var ikke der. Så kom kunnskapen, og så kom utviklingen, og det ligger også mye foran oss.
 
Det er utdanning for alle som gir oss stadig mer kunnskap, som gir oss gode ideer og løsninger om hvordan vi sammen skal klare det grønne skiftet, utvikle fornybar energi, kutte utslipp og skape jobber.

Fem råd

Kjære venner,
 
Dette er første studiedag – en stor dag. Jeg kan også – som rektor – godt huske min egen.

Så tillat meg – jeg vil bruke anledningen – til å dele noen erfaringer og personlige råd – til hver og en av dere – for nå er det deres tur. Jeg har fem råd, og de er ganske korte. – Og dere kan velge å følge dem, eller ikke.
 
For det første, bruk tiden.
 
Tiden kommer, ikke stress, senk skuldrene. Å studere er ikke bare ord og tall og pensumlister. Se deg rundt.
 
Bygningen der til venstre, den kalles Urbygningen. – Ikke fordi den er ‘urgammel’, men fordi det henger en stor klokke i vinduet, ut mot Karl Johan, et ur.

Henrik Ibsen stilte lommeuret sitt etter den, på sin faste rute ned til Grand Café. Klokken var også godt synlig for studentene som hang ute på populære kaféer på den andre siden av gaten. Og det kan være et bilde for dere, på tiden som går, men ikke la tiden stresse dere.

Poenget mitt er:
 
Se på klokken, men ikke for mye. Se ned i skjermene, men ikke for mye. For akkurat da kan du kanskje gå glipp av det som skjer her og nå, med menneskene rundt deg.
 
For det andre, bruk byen, denne fantastiske byen.
 
Bli kjent med Oslo, fra øst til vest, fra fjorden til marka.

Min erfaring er at en bok kan leses på lesesalen – men den kan også leses ute i det fri under et tre, og en god tanke kommer da ofte flyvende.
 
For det tredje, bruk stemmen.
 
Delta i de mange foreningene, i diskusjonene, i mediene. – Styrk noe av det vi er gode på i Norge – åpne, friske debatter, en sunn uenighet i demokratiet, hvor vi sammen kan finne gode løsninger – og i vårt land, dere, se på verden rundt oss; vi har våre ‘motstandere’, men vi ser hverandre ikke som ‘fiender’.
 
Som universitetsstudenter er dere en del av noe større; av verdier som nå er under press globalt. Dere er med på å stå imot anti-demokratiske, ‘fake news’, autoritære krefter.
 
Krefter som fører til dypere polarisering, krefter som står bak uforsonlige ytringer og som skremmer bort andre.

Vær motstemmer til alt dette! Bruk ytringsfriheten og bidra til en raus ytringskultur.
 
La meg derfor også anerkjenne Universitetet i Oslo for deres store, tverrfaglige satsning på demokrati. – Det er utrolig viktig.
 
For det fjerde, bruk hverandres kompetanse.
 
Formålet med universitetet er at vi lærer mer sammen med andre enn hver for oss. Og som alt annet i livet: Vi blir til i møte med hverandre.

Som nye er dere alle i samme situasjon. Ikke vent på at andre lager en kollokviegruppe; ta initiativet og lag den selv.
 
Og så ser jeg på alle dere i røde T-skjorter – dere er mange, dere er til hjelp, dere skaper vennegrupper, din egen fadder.
 
Og mitt femte råd er kanskje det viktigste: bruk hele deg.
 
En erfaring jeg har gjort meg i livet, er dette: Like viktig som karakterene du nå skal jobbe hardt for, er den karakteren du former som person.

Studietiden er formende år. Resultatene du oppnår kan du skrive i CV-en. Men – jeg kan fortelle dere det – din karakter som menneske – at du er til å stole på, trivelig, god til å samarbeide – det en venn ville ha trukket frem i en bursdagstale – det kan ikke settes på en CV – men det er kvaliteter som synes.

Og tro meg; det er noe av det viktigste en arbeidsgiver vil vite om deg. – Nemlig karakteren din. Så tenk også på dette; hvordan du utvikler deg, som kollega, som venn, som person, i fellesskapet.
 
Kjære dere, til slutt,
 
Universitetet – la oss hylle det – er bygd på at tanken er uavhengig og fri – ja, en menneskerettighet – og at kunnskap må tas i bruk. Det byggverket er dere nå med på å bygge videre og forsvare.

Å studere er i seg selv et frihetsprosjekt, og derfor så vil jeg at dere skal tenke høyt, vidt og fritt!

Ha en riktig god reise!