Innlegg i utenriksdebatten

Statsministerens tale i utenriksdebatten

Stortinget, 31. januar 1995

President,

Som utenriksministeren fremhevet i sin redegjørelse lever vi i en tid med større forandringer enn noen gang siden krigen. Knapt noen ville i 1985 ha gjettet riktig om utviklingen de siste 10 år og det er ikke enklere idag å se hvor vi vil være om nye 10 år. Det stiller krav til vår evne til å følge utviklingen og innrette vår politikk på den måten som best kan ivareta våre interesser.

Endringen griper direkte eller indirekte inn på de ulike livsområder og får betydning for menneskenes hverdagsliv. Verden er blitt internasjonalisert. Ingen, hverken land eller enkeltmennesker, kan lukke ute det som den internasjonale kommisjonen ledet av Ingvar Carlsson og Sonny Ramphal kaller "vårt globale nabolag".

Denne kommisjonen la fram sin rapport i uken som gikk. Den peker på sammenhengene mellom sikkerhetspolitikk, miljøpolitikk, befolkningsutvikling, den teknologiske utvikling og hvordan landegrensenes betydning stadig blir mindre. Den peker fremfor alt på behovet for styring i en verden der regjeringer og privatpersoner er koblet til de samme databaser, der informasjon er tilgjengelig i samme sekund over alt, der vi nå har én stor verdensøkonomi og samtidig så store forskjeller.

Men de internasjonale politiske styringsredskaper er utviklet for en annen tid. I dette år hvor vi markerer 50-årsjubileet for FN er det nødvendig å rette søkelyset mot hvordan verdenssamfunnet er organisert. Behovet for en bedre organisert verden er blitt større, men oppgaven er blitt vanskeligere. Dette skyldes ikke minst at landenes politiske myndigheter ikke som før dominerer internasjonalt samarbeid. Næringsliv, media, frivillige organisasjoner og ulike internasjonale nettverk påvirker det utenrikspolitiske landskapet sterkt. CNN er blitt en like viktig aktør som mange stater.

For det enkelte menneske kan søken etter trygghet føre til at man vender seg bort fra de globale sammenhenger fordi det blir vanskelig å se orden i verden omkring oss.

Men fortsatt er det landenes ansvar sammen å sette dagsorden og styre våre felles krefter inn mot de sentrale spørsmål, som gjelder oss alle. Det sosiale toppmøtet i København i mars bør bli et skritt i riktig retning for utvikling av demokrati og mer rettferdighet. Der vil alle land i FN påta seg sentrale forpliktelser til å gi menneskene rom og mulighet for livsutfoldelse, der vil fordelingspolitikken, nasjonalt og internasjonalt stå i sentrum. For første gang vil et politisk toppmøte behandle det som for den enkelte tross alt er det viktigste i hverdagen: arbeid, utdannelse, rett til politisk deltakelse, trygghet mot nød og savn, og retten til å utvikle sine evner.

Norge vil på dette toppmøtet fremheve sammenhengene mellom økonomisk og sosial utvikling. Sammen med de nordiske land og EU vil vi trekke fram vesentlige sider ved den nordiske og europeiske velferdsstat som har gjort våre samfunn til de tryggeste og mest demokratiske.

Inngangen til 1995 bærer preg av at det regionale samarbeidet styrkes over hele verden. Landene i Sørøst-Asia har sammen med USA satt nye mål for frihandel som vil styrke den dynamiske utviklingen i Stillehavsregionen ytterligere. Det legges nå planer for at NAFTA vil bli utvidet til å omfatte 34 av 35 land, og med frihandel som mål for hele Amerika innen år 2005. Det er dermed ikke bare utvidelsen av EU til 15 land og den stadige økningen av nye søkerland som preger verdens regionalisering.

I jubileumsåret kommer vi til å høre mye om hva FN kan og bør gjøre. Men FN kan aldri gjøre alt det landene ønsker når over 180 land med sine ulikheter i tradisjon, kultur, politikk og religion skal bli enige.

Derfor ser vi nå at det utvikles et globalt nærhetsprinsipp. Regionene tar større ansvar for felles regler. EU er det mest utviklete, og det mest forpliktende regionale samarbeid vi kjenner. Når intet europeisk land er så stort at det blir dominerende fremmer dette samtidig tanker om hvordan landene best kan leve med hverandre. Som utenriksministeren påpekte er også Norge en del av det tette regionale samarbeidet i Europa. Derfor må vi fortsatt ha en levende Europa-debatt som fanger opp utviklingen og ser etter de løsningene som best trygger våre interesser.

I omtalen av amerikanske forhold hører vi ofte at landet er i ferd med å vende seg bort fra Europa. President Clintons tale til Kongressen i forrige uke viser at innenrikspolitiske forhold dominerer debatten nå. Derfor var det en viktig understrekning i redegjørelsen at vi må gjøre vårt for at USA beholder oppmerksomheten om situasjonen i våre nærområder.

I denne sammenheng var det en viktig markering at NATOs nye Generalsekretær valgte å besøke Norge først blant medlemsslandene. De transatlantiske båndene er avgjørende for Norge. Det var gledelig å kunne meddele Willy Claes at Norges NATO-medlemsskap aldri hadde vært mindre omstridt enn det er idag, og at selv partier som i følge sitt program ønsker å melde Norge ut av NATO nå ser mer nyansert på denne saken.

Regjeringen legger ellers til grunn oppslutningen om NATO også gjelder NATOs politikk og målsetninger i et Europa i forandring, der samarbeidet stadig utvides til nye land innenfor partnerskap for fred, og der omstendighetene omkring medlemsskap for nye land nå er under utredning.

President,

I internasjonalt samarbeid er kampen om oppmerksomheten helt sentral. Den som ikke er med der andre land møtes, kan bli henvist til å gå kjøkkenveien. Vi er avhengige av andre lands velvilje, tid og prioriteringer. Vi kan ikke lukke øynene for at denne oppgaven blir mer krevende utenfor EU. Vi kan ikke legge oppmerksomheten om EU-landene og EU-samarbeidet til side, hverken i utenrikspolitikken eller den politiske debatten, slik enkelte talere her idag har ønsket seg.

President,

I tillegg til å sikre EØS-avtalen, har Regjeringen lagt særlig vekt på å få til en videreføring av det nordiske samarbeidet.

Fra norsk side har vi helt siden 1991 arbeidet for at det nordiske samarbeidet kunne videreføres i en situasjon der de nordiske land valgte ulik tilknytning til EU. Vi har tre år bak oss med målrettet reformarbeid for å sikre nordisk samarbeid bedre politisk styring, bedre bruk av ressursene og et avtalefestet grunnlag for å innlemme utenriks- og sikkerhetspolitikk og Europa-politikk i samarbeidet. Det er i dag bred enighet om at Norden ikke er et alternativ til Europa. Nordisk samarbeid er en del av europeisk samarbeid.

Sett i et historisk perspektiv har de nordiske land aldri hatt en så bred og felles tilknytning til europeisk samarbeid som nå. Tre land er med i EU, alle land er en del av det indre marked gjennom EØS, og på ulikt vis deltar vi alle i det europeiske samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Vårt utgangspunkt etter 28. november har vært at det er langt mer som forener enn som skiller de nordiske land. Erklæringen fra det nordiske statsministermøtet i København er en viktig politisk markering av at vi ønsker et forsterket, tilpasset og godt forankret nordisk samarbeid. En slik markering er viktig for Norge. Men den er også viktig for de øvrige landene. Vi trenger alle den felles rammen som den nordiske tilhørigheten gir oss når vi på ulikt vis deltar i det bredere europeiske samarbeidet.

Erklæringen viser også politisk vilje til å overkomme de utfordringene som følger av at vi har valgt ulikt i forhold til EU. I tiden framover skal vi finne praktiske svar på flere områder. Ett av dem er å slå ring om den nordiske passunionen. Vi har reist uten pass i Norden i snart 40 år, og det vil vi fortsette med. Men vi møter en utfordring når nå en lang rekke EU-land følger i Nordens fotspor og reduserer grenseformalitetene.

EU arbeider nå med sine egne kontrollrutiner ved EUs yttergrenser. Fra norsk side legger vi vekt på at det verken vil tjene Norge eller EU om de praktiske ordningene ved EUs yttergrense skal gjelde ved våre grenser Finland, Sverige og Danmark. For sin egen kontroll er både Norden og resten av EU avhengig av at også Norge har gode kontrollrutiner ved sine ytre grenser.

For å sikre norske og nordiske borgeres fortsatte frie bevegelighet i Norden er det i vår interesse å søke samarbeid med EU på dette området. De nordiske land vil holde nær kontakt om dette fremover, og samordne sine holdninger i forhold til EU-landene.

---

Lagt inn 3 februar 1995 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen