Status og utfordringer i sikkerhetspolitikken

Kjære forsvarsvenner,

I dag er 3. det oktober og Tysklands enhetsdag. 32 år er gått siden Tyskland ble gjenforent. Året før hadde vi sett Berlin-muren falle.

Et delt Europa ble samlet. Optimismen og framtidstroen var sterk.  

Det var en brytningstid for Europa og verden.

I dag kjenner vi på noe av det samme. En brytningstid. Men med motsatt fortegn.

Det er vanskelig når man står midt i en historisk hendelse å vite hvordan framtida ser på den.

Kanskje vil vår sikkerhetspolitiske historie om 50 år deles inn i perioden 1948-1989. Med kald krig, Nato-medlemskap og murens fall.

Så perioden fra 1989-2022. Fra optimisme og samarbeid. Via økt spenning til en ny invasjonskrig i Europa.

Uansett vil 24. februar 2022 bli en dato for historiebøkene.

***

De første årene etter andre verdenskrig var også brytningstid. Det var da framtidens sikkerhetspolitiske tilknytningsform sto på dagsorden. En tid med flere mulige utfall. For vår tilknytning til Nato var ikke gitt.

Diskusjonen handlet om sikkerhetsgarantier. Skandinavisk eller atlantisk? I Sverige mente de at et skandinavisk forsvarsforbund måtte være uavhengig av stormaktene. At en implisitt sikkerhetsgaranti fra USA var nok.

Forsvarsminister Jens Christian Hauge overbeviste statsminister Gerhardsen om at det ikke var nok. Vi klarer oss ikke uten vestmaktene, og særlig USA, sa han. Vi måtte få «a hook in the nose of the U.S. Air Force», som han senere uttrykte det. Hauge mente at trygghet ligger i en forsvarsallianse med eksplisitte garantier. Ikke bare antakelser om assistanse. Gerhardsens drøm om en allianse med Sverige måtte gis opp, fordi de to – skandinavisk og atlantisk – ikke lot seg kombinere.

***

Kuppet i Tsjekkoslovakia i 1948 gjorde dypt inntrykk. Det gikk rykter om at Norge og Danmark sto i fare for å havne bak jernteppet. Samme år ble Finland påtvunget Vennskaps- og samarbeidsavtalen med Sovjetunionen. Vi var redde for å selv bli påtvunget noe liknende.

Det var en definerende tid for norsk sikkerhetspolitikk. Alliansepolitikken vant som kjent fram

Nato-medlemskapet har langt på vei definert vår plass i verden i to generasjoner.

Det var et valg som tydeliggjorde hva Norge er.

• Hvem Norge er.
• Hvilken side vi står på.
• Hva vi prioriterer når det virkelig gjelder.

Det var et valg som senere generasjoner kanskje tar som en selvfølge. Men den gang var det altså ikke det.

***

Vi vet ikke hva de langsiktige konsekvensene av Russlands invasjon av Ukraina vil bli. Men vi ser allerede at store merkesteiner flyttes.

På kort tid har Nato styrket de østlige medlemslandene med til sammen 170.000 allierte soldater. Allierte kampgrupper er økt fra fire til åtte.  

USA har økt antallet soldater i Europa fra 80.000 til 100.000. Et antall vi ikke har sett på et par tiår.

I Litauen løser nær 200 norske soldater et viktig oppdrag sammen med våre allierte. De baltiske land har sin helt spesielle erfaring med okkupasjon.

Min litauiske kollega, Gabrielius Landsbergis, har fortalt mye om dette. Navnet drar dere sikkert kjensel på.

Hans farfar, Vytautas Landsbergis, var formannen i det litauiske parlamentet som erklærte landet uavhengig fra Sovjetunionen i mars 1990. Nå takker hans barnebarn oss for at våre soldater stiller opp i en kritisk tid.  

Etablerte sikkerhetspolitiske grunnsetninger omskrives nå.

Som Sverige og Finlands vei inn i Nato.

Våre to naboland oppgir en lang historie med alliansefrihet.

Fordi verden endret seg radikalt den 24. februar.

Implisitte sikkerhetsgarantier er ikke lenger nok. Nå ser de at de må ha mer. En eksplisitt garanti. Et fellesskap. Det får de i Nato.

Da Putin i desember krevde at ingen flere land skulle tas opp i Nato, minnet det kanskje finnene om vennskapsavtalen fra 1948. Da Russland valgte for dem. Det kunne de ikke godta. Derfor ble Nato svaret.

Slik skrives et nytt kapittel i nordisk sikkerhets- og forsvarspolitisk historie. Så da ble det allikevel som Gerhardsen ville. Både nordisk og atlantisk.  

***

Situasjonen og de valg vi står overfor i dag fyller meg med stort alvor. Krig, dyrtid, energikrise. Høsten blir tøff. Men vinteren kan komme til å bli verre.

Vi føler oss truet og energiinfrastruktur må sikres. Det er kanskje også hensikten; å true oss til å stanse hjelpen til Ukraina. I frykt for vår egen sikkerhet.

Men krigen i Ukraina handler om å trosse frykten. Den handler om solidaritet og troen på internasjonalt samarbeid.

Som vi skal kjempe for. Fordi det er i vår egen interesse.

Dette er også perspektiver vi tar med oss i FNs sikkerhetsråd. Vår tid som medlem i rådet ble mer dramatisk enn vi hadde forutsett.  

Det var kveld i New York da FNs sikkerhetsråd var samla 23. februar i år.

Russland hadde overtatt presidentklubben fra Norge noen uker tidligere.

Rådet diskuterte den trussel som russisk styrkeoppbygging ved Ukrainas grenser utgjorde.

Også Ukrainas FN-ambassadør var til stede. I Ukraina var det tidlig morgen 24. februar. Mens ambassadørene holder sine innlegg, begynner meldingene å tikke inn.

Vår ambassadør Mona Juul måtte endre sitt innlegg mens hun snakket. Hennes innlegg var det første som omtalte at angrepskrigen var i gang. Situasjonen var i løpet av minutter snudd på hodet.

I sikkerhetsrådssalen sitter vi rundt et hesteskoformet møtebord, hvor medlemslandene er plassert ved siden av hverandre i alfabetisk rekkefølge. I år sitter Norge og Russland ved siden av hverandre.

Russlands utenriksminister Lavrov var den første av mine kolleger jeg møtte etter at jeg ble utnevnt. I Tromsø sent i oktober i fjor hadde vi en krevende, men også åpen og god sikkerhetspolitisk diskusjon. Det føles som veldig lenge siden.  

For et par uker siden var statsministeren og jeg i Sikkerhetsrådet. Rådet avholdt et møte om krigen i Ukraina. Denne gangen satt Russland rett overfor oss – på hver vår ende av hesteskobordet.

Lavrov ankom rett før han skulle snakke. Han holdt sitt innlegg, der han malte ut om nynazisme i Ukraina og vestlig aggresjon. Så gikk han.

FNs sikkerhetsråd var ikke en arena han ville bruke til samtaler og dialog med de andre landene.

***

Omfanget av og brutaliteten i Russlands angrepskrig mot Ukraina er overveldende. Og dypt urovekkende.

8. mai er jeg vanligvis samme med våre veteraner. I år besøkte stortingspresidenten og jeg Ukraina. Det gjorde sterkt inntrykk.

Vi så utbombede skoler og boligblokker.

Og alle de unge guttene som sto på hvert gatehjørne. De som minna meg om han jeg selv kjørte til førstegangstjeneste for ikke lenge siden. Og alle de entusiastiske ungdommene jeg har møtt i det norske Forsvaret. Helt vanlige ungdommer. Ikke spesialtrente soldater. Det er brutalt.

Funnene av massegraver i befridde områder sjokkerer. Vi har ikke sett lignende siden krigene på Balkan. Der mange norske soldater, kanskje mange av dere, tjenestegjorde.

Brudd på menneskerettigheter og mulige krigsforbrytelser må etterforskes. De ansvarlige må stilles for retten og holdes til ansvar.

***

Russland har vært i en form for krig i mange år. En krig mot det regimet anser som ytre og indre fiender.  

Det har skjedd mens det som fantes av russisk demokrati, er bygget systematisk ned. En ekstrem ensretting, og en knebling av kritiske røster.

Organisasjonen Memorial, etablert blant annet av Nobels fredsprisvinner Andrej Sakharov, er blant dem som fikk merke det. De dokumenterte undertrykkelse under Stalin og menneskerettighetsbrudd i dag.

Så sent som i 2017 avduket Putin et monument over de som var blitt utsatt for undertrykkelse under Stalin. Så tok det gradvis slutt. Memorials virksomhet passet ikke inn i regimets historieskriving.

For kort tid siden ble nobelprisvinner Dmitrij Muratov og avisen Novaja Gazeta brakt til taushet. Slik fortsetter myndighetene i Russland å legge lokk på sivilsamfunnet og et offentlig ordskifte.

Resultatet er et enmannsvelde med fravær av korrektiv.

Historien har nok av eksempler på hva det kan innebære.  

Jeg tror svaret på hvorfor krigen ble startet, finnes her.

Det forklarer også hvorfor invasjonen ikke ble slik Putin ønsket.

Detaljene i denne planen kjenner vi etter hvert ganske godt. Det var en plan som skulle sikre rask omringing av Kyiv med hjelp av bakkestyrker og helikoptre. I øst skulle Ukrainas militære styrker avskjæres og bindes opp.

Fra Krym var planen å angripe Odesa i vest og Mariupol i øst med bakkestyrker. Støttet av en landgangsoperasjon fra Svartehavet og Azovhavet. Planen skulle fullbyrdes ved at spesialstyrker, sabotører og 5. kolonister inne i Kyiv skulle ta ut Zelenskyj og hans regjering.

I dag er det de russiske feilene og manglene vi analyserer. Og ukrainske gjenerobringer. Fra det mislykkede russiske militære felttoget kan vi trekke noen viktige lærdommer:

For det første; Russland prøvde å føre en krig de ikke er trent, øvet eller utrustet for. Hurtig framrykking over store avstander krevde et apparat de ikke hadde.

For det andre; de hadde en plan basert på feilaktige slutninger om situasjonen i Ukraina. Som at de trodde de ikke vil møte noen særlig motstand. Kanskje til og med bli ønsket velkommen.

De feilvurderte Ukraina. De undervurderte ukrainernes vilje og evne til å forsvare seg.

En tredje lærdom er at styrkene virker å ha vært dårlig forberedt på krig av en slik størrelse. Mange ble tatt på sengen da ordren om å forberede et angrep ble gitt.

Avdelingenes kampmoral var fra starten av svak. Dette ble forsterket av dårlig ledelse, plan og kunnskap om hva som ventet dem. Russiske kampenheter tok tidlig store tap.

Og sist, så er det mye som tyder på at Russland undervurderte betydningen av en president som ble igjen i Kyiv. Som ledet og samlet et folk. Og som forstår betydningen av å kommunisere til eget folk og resten av verden.

Hovedpoenget er at den russiske ledelsen var feilinformert. Eller preget av ønsketenkning. Eller kanskje heller: Ikke tillot synspunkter om hva som egentlig skjedde.

Husker dere tv-bildene av Putin som irettesetter sin egen etterretningssjef foran åpent tv-kamera? Tenk det. Han vil ikke høre på hva e-sjefen sa, og sendte dermed et signal om at alle som gir beskjed om hva som ikke fungerer, vil bli irettesatt. Et godt bilde på et lederskap av autoritær støpning.

Den feilslåtte militære strategien peker rett tilbake på et styresett med store svakheter.    

Putin har skapt et system rundt seg som ikke gir ham riktig informasjon. Et styresett preget av frykt.

Historien har vist at styresett som dette kan være skjøre.  

Og at de kan vakle når det ikke lenger er mulig å holde tilbake sannheten fra slagmarken. Og når vanlige unge mennesker skal mobiliseres.

Men et svakere Russland kan også bli et farligere Russland.

Et regime som opplever seg malt inn i et hjørne, kan bli mer uforutsigbart. Selv om ingen truer Russland. Krigen kan avsluttes i dag. Hvis Putin vil.

Ingenting skal forskutteres. Mye er usikkert når det gjelder krigens videre utvikling. Vi gjør derfor klokt i å være forberedt på flere utganger. Å holde alle muligheter åpne. Dere som er forsvarsfolk vet hva jeg snakker om når jeg sier det på den måten.

Også før helgen var vi på et farlig sted. Med Putins tale på fredag, og den såkalte innlemmelsen av fire ukrainske regioner i Russland. Etter fiktive folkeavstemminger og nok et soleklart brudd på folkeretten. Så er vi dessverre på et enda farligere sted.

Vår analyse er fortsatt at vi må være forberedt på at krigen kan bli langvarig. At Russland mobilisering av nye soldater vil gi enda flere måneder med ødeleggelse og enda flere tapte liv.    

Putins trusler gjør det naturlig for meg å minne om postulatet «En atomkrig kan ikke vinnes og må aldri bli utkjempet.» Det ble først formulert av Reagan og Gorbatsjov i november 1985.

3. januar i år – bare noen uker før angrepet på Kyiv – ble postulatet gjentatt i en fellesuttalelse fra de fem sentrale atommaktene, inkludert Russland.

Enhver bruk av kjernevåpen vil ha katastrofale konsekvenser for menneskeliv og miljø.

Alvoret i dagens sikkerhetspolitiske situasjon fordypes av utviklingen over flere år med undergraving og oppsigelse av sentrale avtaler om rustningskontroll og nedrustning. Det er alvorlig.

***

Så skal vi også huske at en viktig del av Putins kalkyle ikke bare har forutsatt et svakt Ukraina som kollapser. I Putins verdenbilde har vestlige liberale demokratier heller ingen framtid.

Han mener vi er svake, uten ryggrad og uten moral. At den liberale idé har utspilt sin rolle, sa han allerede i 2019.

Jeg vil heller si det slik:

Nå viser de vestlige demokratiene sin styrke. Vi har vedtatt historisk strenge sanksjoner på rekordtid.

Vi har møtt Russlands folkerettsbrudd med bred fordømmelse.

Demokratier sender i dag våpen og hjelp til Ukraina i stort tempo, og i stort volum.

Samarbeidet i EU er sterkere og mer effektivt enn noensinne.

Nato har aldri vært sterkere eller mer samlet.  

Det har vært en oppvisning i vestlig solidaritet og samhold.

Det betyr ikke at vi kan slå oss til ro. Våre liberale demokratier, vårt samhold, blir testet. Vi må være forberedt på slitasje.

Vår sosiale, politiske og økonomiske stabilitet utfordres.  

Det politiske landskapet i dagens Europa er dessuten annerledes enn for noen år siden. Vi har et kontinentet som preges av sterkere polarisering.  

I noen land  har den politiske pendelen svingt langt ut til de politiske ytterfløyene. Vi ser tendenser til illiberale trekk i flere land.

Samtidig treffer energiknapphet og økt inflasjon et Europa som akkurat har reist seg etter pandemien. Konsekvensene av krigen treffer Europa hardt.

Det er Putins krig som i dag gjør at europeere går en usikker vinter i møte.

Hans strategi er å så splid gjennom krise.

At kalde europeere med slunkne lommebøker skal glemme, eller ofre, Ukraina. 

Norge har fått en fremskutt rolle i den europeiske energikrisen.

Vi er i dag Europas viktigste leverandør av gass. Norske selskaper produserer for fullt. Vi forventer en økning på åtte prosent siden i fjor. Samtidig har vår infrastruktur for levering av gass fått økt oppmerksomhet etter sabotasjeaksjonene i Østersjøen. Og ytterligere tydeliggjort Europas sårbare energisituasjon i krisetider.

Et stort ansvar påligger oss. Det ansvaret tar vi. Vi trapper opp beredskapen og setter inn mer ressurser både på sokkelen og på land.

***

Etter krigens utbrudd hindret Russland vedtak i FNs sikkerhetsråd. Likevel stemte 141 land for fordømmelse da saken kom opp for generalforsamlingen. Bare fem stemte mot: Russland, Eritrea, Syria, Nord-Korea og Belarus.

Vi må til tross for politisk isolering av Russland, erkjenne at det er et strekk i feltet.

Det er mange land fra det globale sør som ser dette først og fremst som en krig i Europa.

Som mener at sanksjoner og våpenstøtte bidrar til å forlenge og forsterke krigen. Og at dette rammer dem gjennom høyere priser på matvarer og energi.

Til de landene som ønsker å være såkalt nøytrale, spør jeg ofte: Tror dere virkelig på det? Tror dere virkelig det er nazister som styrer i Kyiv?

Mener dere at Russland skal endre kartet med våpenmakt?

Flere land er ukomfortable med å ta stilling. Og mange frykter at andre presserende kriser og konflikter blir glemt.

Det siste må vi ta på alvor.

Vi må få fram årsaken til at særlig arabiske og afrikanske land treffes hardt av mat- og energikrisen. Det skyldes russisk krigføring, ikke vestlige sanksjoner. Vi må forhindre at russisk desinformasjon vinner fram utenfor Europa.  

Det er også viktig at vi er årvåkne for andre sikkerhetsutfordringer. Økte priser på energi og mat treffer de fattigste hardest. Spesielt etter to år med pandemi. Under flyktningkrisen i Syria sa vestlige land at vi skulle hjelpe i deres nærområder. Nå er det flyktninger i andre deler av verden som betaler fordi vi har en flyktningkrise på det europeiske kontinent.

***

Vi kan heller ikke tillate at internasjonal terrorisme blir en blindsone i norsk sikkerhetspolitikk. 

For noen uker siden var jeg i Jordan. Der møtte jeg de norske styrkene i den USA-ledede globale koalisjonen mot Isil.

For fem år siden bidro denne koalisjonen til at Isil måtte oppgi kontroll over store landområder i Syria og Irak.

Mens militære operasjoner i Libya i 2011 og Irak i 2003 førte til kritiske diskusjoner, er diskusjonen om kampen mot Isil annerledes. Kanskje greip vi inn for seint?

Det var ikke tepper og helsevesen kurderne ba om da Isil sto rett utenfor Erbil. Det var militær støtte. Da Isil mista sin territorielle kontroll, gikk antall terroraksjoner i Europa også ned. Norske soldater gjorde en enorm innsats. Jeg besøkte dem i Erbil og så hva slags innsats de gjorde. Nå bidrar norske soldater i anti-Isil koalisjonen i Jordan og Irak.

Norske soldater var også med å bekjempe al-Qaida i Afghanistan. De bidro til å hindre at Afghanistan i dag er et oppmarsjområde for internasjonal terror. Den innsatsen betyr mye for sikkerheten i Norge og andre land.

Så vil nok diskusjonen fortsette om vi trakk oss ut for tidlig, slik at Taliban fikk for lett match senere. Eller om vi venta for lenge og burde dratt ut da hovedmålet i hovedsak var oppnådd og al-Qaida bekjempet. Norske soldater gjorde uansett en formidabel jobb i kampen mot terror. Det handler også om vår sikkerhet.

De store globale konsekvenser av krigen i Ukraina kan bidra til økt rekruttering til terrorgrupper.

Vi ser i dag at al-Qaida og Isil er på fremmarsj i Nord-Afrika.

Kampen mot terror må fortsette parallelt med de utfordringene Russlands invasjon av Ukraina stiller oss overfor. Det er dessuten avgjørende at vi er opptatt av de utfordringene som Nato-land i Sør-Europa står overfor.

***

I løpet av kort tid har etablerte sikkerhetspolitiske linjer blitt flyttet. Det er et markant taktskifte, også for Norge.

Jeg har jo av og til siden krigen brøt ut fått spørsmålet. Hvorfor kan du ikke bestemme deg raskere? Ikke vente på folkerettslige vurderinger. Innføre sanksjoner raskere. Skjære igjennom fort. Jeg veit at i samtiden blir en beslutningstaker ofte spurt om hvor raskt man kan komme med utspill. Det blir en konkurranse om hvem som sier det først.

Hvem som er først på, som det så kjekt heter.

Men jeg veit at ettertiden vil vurdere om jeg har tatt godt nok informerte valg. Som naboland til Russland nå vi vite hva vi gjør. Trår vi feil kan det få alvorlige konsekvenser.

Beslutningen om å donere forsvarsmateriell til Ukraina var et vanskelig valg. Vi endret norsk våpeneksport-politikk på ett døgn.

Det var en politikk som ble strammet inn i 1959, i den såkalte Cuba-saken. Da Batista ble styrtet og norsk ammunisjon utilsiktet falt i hendene på Castro.

Beslutningen vi tok i februar ble tatt med bred støtte i Stortinget. Jeg hadde også tett dialog med min svenske og finske kollega. Også de sto overfor krevende avveininger.

 Vi gir våpenstøtte til Ukraina fordi vi ikke kan sitte stille og se på at Russland angriper et fredelig naboland.

Og fordi det berører vår egen sikkerhet.

Å forsvare seg mot angrep er i tråd med folkeretten. Å hjelpe den som forsvarer seg, er også rett.

Derfor skal vi hjelpe ukrainerne med å forsvare seg selv så lenge krigen pågår.

***

Store sikkerhetspolitiske omveltninger preger også situasjonen i noen av landene vi samarbeider tettest med.  

For det første, er en ny nordisk sikkerhetspolitisk arkitektur i støpeskjeen.

Det gjør oss i stand til å tenke helt nytt om sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid. Fra felles planer, øvelser og trening, til logistikk, materiell og totalforsvar.

Norden vil være en vesentlig størrelse i Nato-sammenheng.

Militært vil Norden gi Nato en mer robust og relevant verktøykasse. Til sammen har de nordiske land 250 femtegenerasjons kampfly i beholdningen.  

Det innebærer større forutsigbarhet og stabilitet i nord og i østersjøområdet. Det vil heve terskelen for militær maktbruk.

Og det vil det bidra til økt avskrekking i våre nærområder.

Det er i vår interesse.

For det andre gjennomgår Tyskland et politisk hamskifte.

Kansler Olaf Scholz sitt Zeitenwende rommer en fundamental omlegging av tysk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Dette gjelder forsvarsbevilgningene og politikkutformingen. Etterkrigstanken om et militært tilbaketrukket Tyskland er forlatt.

Den tyske drømmen om å være broen mellom øst og vest, mellom Europa og Russland, er forlatt.

Russlands angrep på Ukraina endrer Tysklands syn på eget ansvar i Europa.  

Tyskland betaler nå en høy pris for  det tyske politikere i dag omtaler som en gigantisk strategisk feilslutning – å gjøre seg avhengig av russisk gass. For første gang siden slutten på den kalde krigen opplever majoriteten av den tyske befolkningen seg i dag truet av Russland. Og den tyske regjeringen går i front for å bygge opp det kollektive forsvaret i Europa. Sammen med europeiske allierte.

100 milliarder euro er øremerket til det tyske forsvaret. Vi ser en helt ny tilnærming hva gjelder anskaffelser og investeringer. At planlegging og materiellinvesteringer må gjøres i en felles europeisk ramme. Man ser på behovet for å etablere felles europeiske kapasiteter, særlig innen luftforsvarssystemer.

Dette vil styrke europeisk og transatlantisk sikkerhet.

Mange her har erfaringer fra å jobbe med tyskerne, blant annet i Afghanistan. Det vil bli nok bli nye erfaringer nå. Den tyske militære satsingen vil få konsekvenser også for våre soldater på bakken.

Tyskland leder nå an i den krevende omleggingen Europa skal gjennom. Både sikkerhetspolitisk, økonomisk og energipolitisk. Bakgrunnen er en ny erkjennelse av landets ansvar som Europas største økonomi. Av at et sterkt og trygt Europa krever større bidrag fra Tyskland.

I det ligger det også en erkjennelse av at Europa må ta større selvstendig ansvar for egen sikkerhet. Og at Europa må redusere sine sårbarheter, slik vi nå opplever med energi.

Mitt inntrykk er et Tyskland som vil ta større ansvar i Nato og i Europa. Et Tyskland som i likhet med Norge legger stor vekt på det transatlantiske sikkerhetsbåndet. Men samtidig et Tyskland som forventer at USA i økende grad vil overlate det konvensjonelle forsvaret av Europa til oss europeere. Og et Tyskland som i sidespeilet ser nøye etter hvor USA på sikt retter blikket.

***

I dag ser vi et gjenkjennelig og tydelig amerikansk lederskap. Det er en administrasjon som handler i tråd med kjente transatlantiske instinkter. Som gjennom Nato tar på seg en avgjørende rolle for vår felles sikkerhet. Det er et som USA lytter, leverer og leder.

Men vi kan ikke planlegge for at det alltid blir værende sånn.

Den innenrikspolitiske utviklingen i USA er én ting. Her vil mellomvalget om noen uker kunne gi en pekepinn.

Det andre handler om at et tverrpolitisk USA har blikket rettet mot Asia. Dette ser EU, det ser Tyskland og det må også Norge forholde seg til. Med Finland og Sverige i Nato rykker Østersjøen nærmere oss. Samtidig kommer også Atlanterhavet nærmere Finland og Sverige, men også Tyskland, Polen og de baltiske statene.

Sikkerhetsarkitekturen i hele Nord-Europa endres. Og utløser et helt nytt forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeidspotensial i vår del av Europa. Vi vil få et sterkere og mer robust Nord-Europa i en mer uforutsigbar tid. Det er bra for Norge, det er bra for Norden og det er bra for Europa.  

Og USA vil alltid ha nasjonale interesser i nord så lenge strategiske russiske atomvåpen er en trussel mot USA.  

På kort sikt tror jeg det blir viktig å vise at Europa stiller opp for Ukraina. I Washington er dette allerede blitt et spørsmål om byrdefordeling.

Derfor må vi bruke mer tid på å snakke med amerikanske beslutningstakere. Både republikanere og demokrater.

For Europa tar sin del av ansvaret i en meget utfordrende tid. Så langt har Europa gitt 200 milliarder kroner i økonomisk støtte. I tillegg kommer militær støtte.

Og Norge tar sin del. Vi bidrar med ti friske milliarder kroner. En stor andel av dette vil gå til våpen og energi.

Men også flere land kan og forventes å gjøre mer.

Vi må ta vår del av jobben for å sørge for at det sterke transatlantiske samholdet består. Den delen av vår sikkerhetspolitikk blir stadig viktigere.  

Ikke minst fordi USA retter sin oppmerksomhet mot Asia. Kinas vekst og økte globale ambisjoner angår oss alle.

***

Det er naturlig at Kina i kraft av sin størrelse mer aktivt fremmer sine interesser. Men det er også naturlig at andre stater søker å balansere Kinas makt og innflytelse. Slik både USA og mange europeiske land gjør. Kina har også kommet langt høyere opp på Natos dagsorden.

Kinas posisjon når det gjelder krigen i Ukraina, er problematisk. Det at kinesiske myndigheter beskriver forholdet til Moskva som bedre enn noen gang, gjør det ikke mindre krevende.

For Kina som i sin utenrikspolitikk hegner om prinsipper om nasjonal suverenitet, er den manglende støtten til Ukraina vanskelig å akseptere.

Og for Norge som setter folkeretten og multilateralt samarbeid fremst, er dette svært negativt.

La meg samtidig skyte inn at vi fra vårt sete i FNs sikkerhetsråd ser at Kina i flere sammenhenger kan opptre konstruktivt og løsningsorientert, og annerledes enn Russland. De er opptatt av at Sikkerhetsrådet ikke skal bli handlingslammet.

Derfor ser de seg tjent med kompromisser fremfor dissens og polarisering.

Dette gjelder ikke i saker der de opplever at egne kjerneinteresser er truet. Men det hindrer oss likevel ikke fra å samarbeide relativt godt med Kina på flere områder.    

Løfter vi blikket, ser vi et Kina som opptrer mer selvbevisst og selvhevdende. Landet er åpent om sin ambisjoner både til lands og havs.

Dette var også tema da jeg var i Japan forrige uke.

Japan ser et mer usikkert og uavklart sikkerhetspolitisk bilde i sin del av verden. Men de ser også at gjensidig handel demper motsetningene. Og vi vil jo handle mer, ikke mindre. Situasjonen med Russland er helt eksepsjonell. Ingen er tjent med isolasjon eller proteksjonisme.  

Kinas fremvekst gjør at vi møter Kina i stadig flere sammenhenger.

Det stiller oss overfor nye og krevende utfordringer. Vi må unngå sårbarheter i globale forsyningskjeder. Vi må sikre tilgang til markeder og til teknologi fra Kina. Det må vi gjøre samtidig som vi ivaretar norsk sikkerhet.

Vi skal handle, men samtidig ha kontroll over egen infrastuktur, som digitale nettverk, havner og flyplasser. Pandemien har vist oss at vi må øke vår egen robusthet. Vi kan ikke alltid stole på at internasjonal handel i en krisesituasjon gir oss tilgang til samfunnskritiske mineraler og produkter.

De fleste utfordringer og dilemmaer i møtet med Kina, håndteres best sammen med andre. Vi vil i vår Kina-politikk stå nært en nordisk og europeisk linje. EU utvikler stadig nye instrumenter for å sikre mer jevnbyrdighet i samhandelen med Kina.

Så må vi ikke glemme at de store globale utfordringene i vår tid kan ikke løses uten Kina. Skal vi løse klimautfordringene, så må vi ha med Kina.

Vår politikk overfor Kina vil kombinere engasjement og samarbeid med aktsomhet, og tydelige budskap om det vi er uenige om. Menneskerettigheter er et tema hvor vi har veldig ulike syn.

Engasjement, dialog og direkte budskap, er stikkord. Det kjennetegnet også min samtale med Kinas utenriksminister Wang Yi i New York for et par uker siden.      

***

Norske kjerneinteresser trer tydeligere fram i en tid som dette.

Det står enda klarere fram hva vi har å forsvare.

Hva vi har. Og hva vi er.

Men en tid som dette betyr også at vi må prioritere strengere.

Det er uunngåelig.

Vi må evne å ta innover oss en ny strategisk virkelighet. Forholdet til Russland er fundamentalt endret. Samtidig tvinger vår geografi oss til å gjøre noen vanskelige avveininger.

Det har vi gode erfaring med fra andre utfordrende perioder i vårt naboskap. Og jeg er trygg på at vi skal klare det også nå.

Men, dere, vi må være forberedt på tøffe tider.

Vi skal bevare det som er viktig for oss. Vi skal trygge norske interesser i nord og på havet. Vi skal sikre våre ressurser, og sammen med våre allierte skal vi ivareta Norges sikkerhet i den situasjonen vi nå står i, med økt spenning.

Vår sikkerhetspolitikk skal fremdeles være basert på avskrekking og beroligelse. Men disse størrelsene må rammes inn av den nye strategiske virkeligheten.

Vi får to nye Nato-medlemsland som i stor grad tenker som oss i forholdet til Russland. Vi skal være forutsigbare. Russland skal vite hvor de har oss. Nato utgjør ingen trussel mot Russland. Og det vet Putin.

Nato-toppmøtet i Madrid peker ut riktig kurs. Alliansens nye strategiske konsept slår fast at kollektivt forsvar er oppgave nummer én. At det er full oppslutning om en troverdig og robust artikkel 5 i Atlanterhavspakten.

Vi er også tilfreds med at konseptet fremhever nordområdene og Atlanterhavets strategiske betydning.

Selv med Sverige og Finland i Nato, vil Norge være porten mot Atlanterhavet i nord. Vår kystlinje muliggjør alliert forsterkning i krise og krig. Også av Sverige og Finland. Derfor er jeg glad for at maritim sikkerhet og navigasjonsfrihet står høyt på dagsorden i Nato og i det strategiske konseptet.

Vi trenger en sømløs overgang mellom nasjonal kapasitet og alliert støtte og bistand. Det krever at vi øver og trener med allierte i fredstid. At planverk og infrastruktur er der på forhånd - ikke etter at krisen er et faktum.

Norges bilaterale samarbeid med USA har alltid vært viktig. Nå styrker vi dette. Tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA (Supplementary Defense Cooperation Agreement - SDCA), er viktig for norsk sikkerhet.

Det gir oss flere sikkerhets- og forsvarspolitiske støttepunkter.

På 1990- og 2000-tallet ble mye av alliert infrastruktur i Norge avviklet.

Men vi trenger infrastruktur for å kunne motta forsterkninger.

Forsterkningspolitikken og alle dens elementer – øving, trening, forhåndslagring og infrastruktur – er det vi nå får på plass.

Også det er en linje vi kan spore tilbake til Jens Christian Hauge. At alliert tilstedeværelse og nærvær vil sikre bedre kunnskap om norske forhold.

Målet har hele tiden vært det samme: Forsterkning i krise og krig – ikke permanent nærvær.

***

Kjære alle,

Epoken vi står overfor har ennå ikke noe navn i historiebøkene. Vi står midt i en brytningstid.  Endringene i Europa i 1948 og 1989 fikk store globale konsekvenser. Vi vet ikke hvilke konsekvenser krigen i Ukraina vil få på sikt.

Alvoret og usikkerheten er stor. Spørsmålene mange.

Det er nettopp det som kjennetegner oppbruddstider.  

Min generasjon fikk i vår politiske ungdom oppleve starten på en annen epoke. Det var den gangen tidligere sovjetrepublikker ble løsrevet. Som frie nasjoner fikk de bestemme sin egen utenrikspolitikk. Sin egen alliansetilknytning. Mange meldte seg inn i Nato.

De valgte den samme garantien som Norge valgte i 1949. En allianse med eksplisitte sikkerhetsgarantier.

En allianse tuftet på frihet, åpenhet, demokratiske verdier, folkerett og multilateralt samarbeid.

Det er denne utviklingen Putins Russland ønsker å reversere. Gjennom en erobringskrig med uante konsekvenser.

Derfor angår krigen i Ukraina oss alle.

Den angår oss fordi det dypest sett handler om hva Europa skal være. Hva verden skal være. Hva vi skal være. Det handler om alt vi har. Og alt vi er.

Det er dette ukrainerne kjemper for i dag.

For sin overlevelse og eksistens. For våre felles verdier. 

Det er denne kampen vi gir vår støtte.

Takk for meg!