Da Taliban landa på Romerike

På Romerike møter jeg ofte veteraner fra Forsvaret. De siste 20 årene har mange av dem gjort en uvurderlig innsats i kampen mot terror i Afghanistan. De har kjempa mot at Afghanistan skal være et oppmarsjområde for internasjonal terror. Ingen kan yte slike bidrag uten å ha et sterkt personlig engasjement for saken. Som forsvarssjef Eirik Kristoffersen sier: «Alle vi som er veteraner og har jobbet i Afghanistan, er bekymret for det afghanske folket. Vi har lagt mye av hjertet og sjelen vår i det landet og synes det er vondt å se at de lider.»

Derfor var det også mange veteraner og deres nære som ble sterkt berørt av at en delegasjon fra Taliban kom til Oslo for samtaler forleden. De som deltok på møtene er ansvarlige for angrep på norske soldater som har gitt sitt liv i kampen mot terror.

Jeg er enig med forsvarssjefen som var veldig glad for at vi snakker med de som faktisk har makten i Afghanistan nå. Ikke fordi vi på noen måte anerkjenner Taliban som et legitimt styre, men fordi vi må unngå en enda verre krise enn den vi har sett til nå. En humanitær kollaps i Afghanistan vil til syvende og sist også ramme oss selv. Hvis Afghanistan igjen blir et oppmarsjområde for internasjonal terror eller hvis vi igjen opplever store flyktningestrømmer, vil vi spørre oss: Hva kunne vi gjort for å unngå dette?

Norge kan kanskje gjennom møtene i Oslo bidra til å hindre en slik utvikling. Men det er langt fra sikkert at vi lykkes. Samtalene i Oslo kommer etter ønske fra en rekke afghanske aktører, og i samråd med vestlige allierte som har bidratt militært i Afghanistan de siste 20 årene. Første dag var det møter mellom Taliban-delegasjonen og andre afghanere. Mange av dem har flyktet fra landet og kunne ikke deltatt dersom møtene hadde foregått i Afghanistan. Disse har bakgrunn fra ulike felt og inkluderer kvinnelige ledere, journalister og personer som arbeider med blant annet menneskerettigheter og humanitære, økonomiske, sosiale og politiske spørsmål.

Dette var det første møtet mellom representanter for afghanske frivillige organisasjoner og samfunnsliv og Taliban etter at Taliban tok makten i landet i august i fjor.

Andre dag var det møter mellom Taliban og spesialrepresentanter for Afghanistan fra Norge og andre vestlige land. Det var også møte mellom spesialrepresentantene og deltakerne fra afghanske frivillige organisasjoner og samfunnsliv. Møtene her i Oslo ga Norge, Frankrike, Storbritannia, Italia, Tyskland, Norge, USA og EU gode muligheter til å stille tydelige krav til Taliban. For å hjelpe befolkningen og forhindre en enda verre humanitær krise, må vi ha dialog med de som faktisk styrer landet. Når Taliban kontrollerer veier og byer, kan vi ikke komme fram med nødhjelp uten å snakke med Taliban. Mange land er villige til å være med på å finansiere skolesystemet i Afghanistan. Men ingen vil betale hvis skolene kun er åpne for gutter. Og det er viktig å kreve av Taliban at også Afghanistan skal være et samfunn der alle, også kvinner og etniske og religiøse minoriteter, får delta som fullverdige borgere.

Afghanistan gjennomlever tørke, pandemi, økonomisk kollaps og virkninger av mangeårig konflikt. 24 millioner mennesker opplever akutt matmangel, og FN anslår at hungersnød rammer over halve befolkningen i vinter og at 97 prosent av befolkningen kan falle under fattigdomsgrensen i år. Én million barn kan dø av sult. De store norske humanitære organisasjonene hadde også møte med Taliban. De har omfattende kunnskap om hva som er hindrene for å få mat, medisiner og helt nødvendig humanitær bistand ut til folk. Vi må unngå at grunnleggende tjenester som helse og utdanning kollapser. Vi må støtte levebrødet til familier og lokalsamfunn. Ja, det hadde vært enklest å la være. Men ingen av de som lider i Afghanistan hadde fått det bedre om vi hadde nektet å snakke med Taliban. Av og til må vi forholde oss til verden slik den faktisk er, og nå er det faktisk Taliban som styrer i Afghanistan.