Til barnas beste

Amerikanske Robert Putnam brukte mye av sin ungdomstid på å spille bowling i organiserte ligaer. Som Harvard-professor mange år senere studerte han det han kalte kollapsen av sosiale fellesskap i USA. Endringene så han først i bowlinghallen: Amerikanere gikk fortsatt på bowling, men bowlet i stadig mindre grad sammen. De bowlet alene.

Den ensomme bowleren på omslaget av Putnams bok «Bowling Alone» (2000), er et talende eksempel på et viktig utviklingstrekk i USA og i vestlige samfunn: Vi bruker mindre tid sammen med familie, venner og naboer. Vi møter hverandre ikke like ofte ansiktet til ansikt som før. Og vi føler oss mer ensomme.

Det tærer på sosiale kapitalen i samfunnet, som jeg mener er viktigere enn human kapital og finanskapital, fordi den handler om tillit og nærkontakt mellom mennesker – og mellom mennesker og myndigheter. Putnam trekker frem skjermbruk og internett, sammen med forhold som pendling, mangel på møteplasser og generasjonsforskjeller, som noen av forklaringene på hvordan et sosialt liv kan smuldre opp.

På de 25 årene som har gått siden boken ble utgitt, har den digitale transformasjonen skutt fart. Og det er de mest lærenemme – barn og unge – som raskest integrerer de digitale plattformene i sine liv. Mine barn tilhører sammen med andre barn født på 1980- og 1990-tallet den siste generasjonen som vokste opp uten smarttelefoner og sosiale medier. Nå former det digitale livet både barndommen og ungdomstiden.

Vi vet at smarttelefoner og sosiale medier knytter folk sammen, kan være inkluderende og stimulere til deltagelse og kommunikasjon. Men våre barn og unge møter også et vell av inntrykk og budskap langt utenfor det de ber om når de logger seg på.

Sosiale medier har dessuten utviklet seg fra å først og fremst å være en plattform for samhandling til mer og mer å handle om sammenligning. De er et vindu inn i andres liv, og det er lett å sammenligne eget utseende, klær og livsstil med andres. Det slår spesielt hardt ut for barn og unge – som mer enn andre er søkende etter hva som er «riktig» adferd i flokken.

Det er vanskelig å leve opp til bilder – og forbilder – i en redigert digital virkelighet. Så når hva som er «normalt» i flokken, ikke defineres ut fra bredden og mangfoldet vi møter i en skoleklasse eller på et idrettslag, men heller ut fra redigerte bilder og videoer, er det lett å føle seg «unormal». Og hvis opplevelsen av hva som er normalt blir smalere, vil færre føle at de hører til. Det blir trangt for et naturlig mangfold, og flere vil streve med å passe inn. Det gir igjen kraft til en av de tyngste følelsene i menneskelig liv, som Putnam som flere andre beskriver godt: Ensomhet.

Ensomhet har vært et problem i Norge over tid: 44 prosent av den norske befolkningen oppgir at de er plaget av ensomhet i større eller mindre grad, ifølge SSB. Selv om andelen har vært stabil over flere år, har andelen som ofte opplever ensomhet gått klart opp blant ungdom og unge vokse de siste 10–15 årene.

Forskning finner også en sammenheng mellom bruk av sosiale medier og ensomhet, særlig blant jenter.

Det er selvsagt hverken mulig eller ønskelig å «av-oppfinne» den digitale teknologien. Men bør vi ikke ha en bedre diskusjon om hvordan vi regulerer og setter rammer – slik vi gjør i andre deler av et moderne samfunn? Barna eller teknologiselskapene vil neppe selv sette grenser for bruk og innhold.

Det er en oppgave vi som fellesskap må ta – og la meg nevne tre grep regjeringen tar i år:

Mobilfrie klasserom: Utdanningsdirektoratet har på oppdrag for regjeringen gitt klare anbefalinger om at mobiltelefonen skal ut av klasserommene på barneskole, ungdomsskole og videregående skole. Nå skjer dette over hele landet. Også friminuttene skal være mobilfrie på barne- og ungdomsskolen. Samtidig som vi får mobiltelefonen ut av klasserommene, får skolene nå flere fysiske lærebøker i skolefagene. Det skal gi mer ro, konsentrasjon og dybdelæring.

Aldersgrense for sosiale medier: I dag er halvparten av norske niåringer på sosiale medier, og mange unge møter innhold og situasjoner som kan være skadelige. Regjeringen vil innføre en aldersgrense for bruk av sosiale medier for barn og unge og finne en metode vi kan håndheve den på. Vi lytter nå til en bredde av fagfolk og vil komme tilbake med våre beslutninger og løsninger til i høsten.

Skjermbrukutvalget: Regjeringen har satt ned et offentlig utvalg med ledende fagfolk for å gi oss et nytt og oppdatert kunnskapsgrunnlag om hvordan barn og unges skjermbruk påvirker helse, livskvalitet, læring og oppvekst. Utvalget har lagt frem flere leseverdige temanotater og vil i høst komme med både et oppdatert kunnskapsgrunnlag og anbefalinger.

«Bowling Alone» gjorde dypt inntrykk på meg da den kom ut. Putnam fant at skandinaviske samfunn har mer sosial kapital enn andre land, særlig på grunn av stor deltagelse i små og store fellesskap på arenaer utover jobb og hjem. Det må vi ta vare på.

Derfor skal vi i år sette noen grenser for barn og unges bruk av mobiltelefon og sosiale medier, og samtidig legge til rette for flere ekte og fysiske møter – med lek, aktivitet og direkte øyekontakt. Det bygger sterkere sosial kapital i landet vårt og er til barnas beste.