Tillitens voktere på Kjeller

Tenk hvor frustrert du blir når mobilen ikke har dekning, eller nettbanken er nede. Det er nesten fascinerende hvor iltre vi kan bli, når løsningene som gjør livet lettere plutselig svikter. Og det får meg til å tenke på hvordan vi ville reagert om de mer grunnleggende tingene vi styrer etter og opererer med ikke fungerte; om målesystemet vårt ikke hadde vært til å stole på?  Det kunne fort blitt ganske ubehagelig, ja ufritt.

For –og her må vi være litt filosofiske – frihet betinges av en form for sikkerhet, kan man ikke si det slik? 

Og den sikkerheten som foreligger i vårt målesystem, det at vi kan stole helt blindt – på klokka, på meteren, på kiloen, på alle vekt og mål – denne tilliten skaper frihet til samhandling, til transaksjoner, til næring og felles utvikling, ja, også til kreativ utfoldelse, på en helt avgjørende måte.

I gamle dager måtte vikingene skjære og file, kanskje bite, i sølvet, for å teste hvor rent det var. Og det kan vi jo tenke på som sjarmerende, ja kanskje det ga ekstra fylde til livsopplevelsen, en spenning til transaksjonene.

Men, som med så mye annet er det jo ikke slik at vi vil tilbake dit.
For med unøyaktigheten i målene og standardene, fulgte mistillit mellom menneskene. Den tilliten vi har i dag skal vi være glade for, og det er ingen tvil om at sikkerheten i det vitenskapsbaserte målesystemet er helt avgjørende for hvordan verden fungerer. For at den fungerer i det hele tatt vil jeg si, med åtte milliarder mennesker som kommuniserer, reiser og handler med hverandre på kryss og tvers. Av tid og rom, hadde jeg nær sagt, – men det er jo nettopp fordi vi ikke navigerer på tvers av tid at vi kan få til så mye av det vi gjør i dag.

Én universell tid, som alle er enige om, er betingelsen for all effektiv samhandling, nesten alle våre avanserte løsninger og teknologi. Et aktuelt eksempel er hvordan kraftnettet må være absolutt synkronisert for å fungere.

Og så er jo tid bare begynnelsen, for å si det slik. Det er presisjonen i alle våre mål og standarder, og tilliten vi kan ha, som enkeltmennesker og som samfunn, til at de ikke kan jukses med, som gjør at vi kan leve slik vi gjør. Så sammenvevd, men samtidig så fleksibelt.

Denne grunnleggende tilliten er noe vi tar for gitt, og godt er det, for det er jo selve poenget. Det er da vi kan opererer fritt. 

Men jeg skriver i dag for å minne om at det faktisk er noen som sørger for at det er slik. Det er noen som passer på for oss, som vokter den tilliten som vi er så avhengige av. Justervesenet, ridderne som fra sin borg på Kjeller, har tatt på seg å være tillitens voktere.

De våker over samfunnet vårt, og sørger for at det ikke jukses: ved bensinpumpene, på taksametrene, ved fiskemottaksvektene, ved produksjonslinjene i fabrikkene. De fører tilsyn og kontrollerer, slik at du og jeg kan stole på hverdagens transaksjoner, og slipper å bite i sølvet, eller tilsvarende.   

Men de er også våre utsendte i en større sammenheng, som verger av det globale målesystemet som er så avgjørende for at verden fungerer som den skal og at vi sømløst kan være en del av den.

Folk har kanskje hørt at den originale meteren ligger i Paris, og kiloen likeså. Men det er ikke slik lenger at vi er prisgitt en tur til Paris for å sjekke om den norske meteren har krympet eller strukket seg. Nei, nå er det fysiske konstanter, som kan gjenskapes overalt, i alle fall i teorien, som ligger til grunn. Det er ikke bare rettferdig og demokratisk – selv om det sikkert også hadde sin sjarm med en Paristur for å dobbeltsjekke vekta.

Det er også noe vakkert med dette at vi snakker om universelle størrelser, som menneskeheten har funnet frem til i felleskap, og som vi kan enes om, uavhengig av alt annet. Det er noe vakkert med at det vi kaller universell tid egentlig er produktet, eller gjennomsnittet, av den tiden som hvert lands atomur viser.  Selve tiden vår er altså et samarbeid, og det tegner jo et løfterikt bilde.

Samarbeidet om det internasjonale målesystemet – og dermed Justervesenets rolle – blir tydelig når utviklingen vår fortsetter og nye ting skal måles, når nye standarder settes.  Det er nemlig slik at mye av det vi håper å få til med ny teknologi og ny grønn industri her i landet, og globalt, forutsetter presisjon som bare dette systemet, bare folkene våre på Kjeller, kan garantere.

La meg ta et eksempel: når vi snakker om at Norge kan bli en stormakt på hydrogen er det mange utfordringer i bildet, som vi skal løse. Men en av de mest grunnleggende er rett og slett å bli enige om hvordan hydrogen skal måles og beregnes; hvilke standarder skal vi bruke i det som omtales som hydrogenøkonomien?

Et annet eksempel er presise gassmålinger i forbindelse med karbonfangst og lagring. Og samme gjelder mange andre målinger og standarder –for fremtidens energikilder, råvarer og teknologier.

Når vi skal tenke fremover må vi tenke stort, og vi må tenke helhetlig og sirkulært. I Norge, og globalt. Det er mulig å oppnå bærekraftsmålene som verden har samlet seg om, men bare om vi henter fram det beste i vår vitenskap, innovasjon, samhandling og koordinasjon.

Da sier det seg selv at tilliten til målene og standardene vi skal bruke i arbeidet er helt avgjørende. 

Dermed er Justervesenet ikke bare tillitens voktere i dag, men bærere av viktige nøkler til den fremtiden vi skal skape.