Trygghet og sikkerhet for vår tid, i vår tid

Jeg vil lenge huske møtet med 24 år gamle Maiken for to uker siden.

Maiken er vognkommandør på en stormpanservogn av typen CV90. Hun og laget hennes tok meg med på en kjøretur mellom bygningene i Rukla leir i Litauen. Mens hun kjørte, sa hun: «Om Litauen angripes, er min jobb å være først inn i striden. Det er ikke uten risiko. Men det er jeg klar for.»

Jeg har tenkt mye på praten med Maiken i dagene etterpå. Det hun og soldatene i Rukla leir viser, er Nato-solidaritet i praksis. Vi stiller opp for hverandre.

Jobben til Maiken og medsoldatene hennes er like klar som den er alvorlig: å være beredt til å bidra til forsvaret av Litauen. Og dermed gi Litauen trygghet.

To av tre frykter krig i Nato

Jeg var på vei til Nato-toppmøtet i Vilnius da jeg møtte sersjant Maiken Bjerke fra Kvaløya utenfor Tromsø og hennes 150 norske medsoldater. Sammen med soldater fra andre Nato-land er de en del av det fremskutte nærværet som er blitt forsterket i de østlige delene av alliansen.

Samtidig passerte vi også 500 dager med brutal og blodig krig i Ukraina. På toppmøtet bekreftet Norge, sammen med de andre Nato-landene, støtten til ukrainernes forsvarskamp mot Russland.

Gjennom Nansen-programmet gir Norge langsiktig militær og sivil støtte til Ukraina med en ramme på 75 milliarder kroner over fem år.

I Rukla og i Vilnius kjente jeg på en enda sterkere nærhet til krigen i Ukraina enn det vi opplever i Norge. På den ene siden er grensen til russiske Kaliningrad. På den andre siden grensen til nabolandet Belarus. Og i Litauen har de fortsatt med seg historien med undertrykkelse fra tiårene under Sovjetunionen frem til 1991.

Norges naboskap med Russland har en annen historie. Her hjemme ser vi ikke i dag en konkret og direkte militær trussel som følge av Russlands angrep på Ukraina. Men likevel er også vi påvirket av den forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen i våre nærområder.

Det ble også bekreftet på Nato-toppmøtet.

Hvert år gjennomfører Nato en spørreundersøkelse i medlemslandene. I år ble over 31.000 innbyggere i 31 medlemsland samt Sverige, stilt en rekke spørsmål om Nato, trygghet og sikkerhet. Et av hovedfunnene gjorde inntrykk: 64 prosent av innbyggerne i Nato er bekymret for muligheten for krig i et Nato-land. Det er to av tre Nato-innbyggere. I Norge er tallet omtrent like høyt (60 prosent).

Det forteller at en ny utrygghet har senket seg over Europa. Russlands fullskala angrepskrig mot et naboland forrykker sikkerhetspolitikken på vårt kontinent. Brutaliteten og grusomheten på slagmarken er rystende. Ødeleggelsene av sykehus, skoler og boliger er blant de mange opprørende bruddene på krigens folkerett. Alt dette kommer så nær oss, fra nyheter og alt som deles i sosiale medier, til fortellingene fra de mange ukrainske flyktningene som er kommet til Norge.

Sammen er vi mindre alene

Frykten for krig og uro i Nato understreker også hvor viktig det er at vi i Norge kan samle oss om et forsvar som gir oss trygghet. Både gjennom vår egen innsats og gjennom samspill og støtte fra våre allierte i Nato. Jeg har invitert alle partiene på Stortinget til samtaler om den neste langtidsplanen for Forsvaret. Det er tid for å stå mest mulig samlet.

Så hva blir det viktigste?

La oss starte med Nato-alliansen, der Maiken og hennes medsoldater gir et så viktig bidrag. Det var tre historiske beslutninger som ble tatt i Vilnius:

• Nye forsvarsplaner som dekker hele alliansens geografiske område, også nordområdene.
• Utvalgte styrker for hver region som skal kunne settes inn ved behov.
• Ny og tilpasset kommandostruktur som skal styre og samordne innsatsen ved en krise.

For oss betyr dette, kort fortalt, at Nato vil få en sterkere evne til å forsvare Norge i krise og krig.

Utvalgte regionale styrker på høyere beredskap skal trene sammen med oss i fredstid og være klare for innsats i «vår» region dersom krisen kommer. Disse styrkene kan ikke uten videre sendes på oppdrag andre steder i verden.

Slik blir det en reell styrking av Natos beredskap for medlemslandene sine. Akkurat som vi gir Litauen trygghet, er vi helt avhengige av at våre allierte trener og øver på å gi oss trygghet, langs vår lange kyst, helt til de store havområdene i nord der vi er nabo med Russland.

For meg har vedtakene røtter tilbake til det såkalte nærområdeinitiativet, som den norske regjeringen sto bak i 2008. Da handlet det også om «å ta Nato hjem». Den gang, for å sette det litt på spissen, kunne Nato-styrkene mer om afghanske fjell enn om norske fjorder. Vi mente at vi måtte planlegge for at konvensjonelle kriger fortsatt kunne skje, selv i Europa. Mange sa at det var en utdatert tanke. Storbritannia var blant flere andre land som på det tidspunktet mente at bakkekrig i Europa hørte til historien. Invasjonen av Ukraina viser at de tok feil.

Et styrket forsvar

Så til vårt eget forsvar. I langtidsplanen for Forsvaret skal vi ta viktige avgjørelser om materiell og størrelsen på våre tropper og avdelinger. Ikke minst må vi tenke godt gjennom våre kapasiteter i Sjøforsvaret som vil få en enda viktigere rolle i de regionale Nato-planene. Det er fordi vi ligger der vi gjør, fordi vi «kan» nordområdene, og fordi vi har vist at vi er Natos øyne og ører i nord. Men det er også fordi vår kyst blir mottaksområde for alliert støtte og utsetting i en krise, ikke bare for Norge, men for våre naboer Sverige og Finland.

Vi skal også vokte oss bedre mot både hybride trusler og cybertrusler. Vi skal ivareta og forsterke forsvaret av vår undersjøiske infrastruktur, både fiberkablene og energiinfrastrukturen.

Det er med andre ord helt nødvendig med betydelige investeringer i forsvar i årene fremover. Derfor har regjeringen besluttet at forsvarsutgiftene skal opp til Nato-målet på minst 2 prosent av BNP innen 2026. Det betyr at vi må tildele midler til forsvar foran andre viktige områder. Det er en påminnelse om det som er kjernen i politikken: Å prioritere.

Motstandskraft i et helt samfunn

Samtidig må vi tenke et skritt til, til det Totalberedskapskommisjonen pekte på: Hele samfunnets motstandskraft i møte med en krise, enten den er sikkerhetspolitisk, kommer fra klimaendringer eller fra en ny pandemi. Når høsten kommer skal vi starte arbeidet med en forsvars- og beredskapspolitikk for vår tid, en politikk som også skal på plass i vår tid. Med andre ord: Vi skal jobbe raskt.

Det heter seg at politikken altfor ofte forbereder seg på den forrige krisen eller den forrige krigen. Det er ikke unaturlig. Erfaringer fra det som skjer i Ukraina må vi ta med i nye planer. Men beredskap handler også om evnen til å møte det nye og uventede. Som klimapolitikken må sikkerhetspolitikken i sterkere grad prege andre områder i samfunnsplanleggingen, som for eksempel:

• Veldig mye av vår samferdsel, både for transport og kraft, går mellom nord og sør. Nå blir det større behov for forbindelser også mellom øst og vest, med både Sverige og Finland som en del av Nato. Da kan det blir aktuelt å forsterke knutepunkter for jernbanen, veier og broer som skal tåle frakt av tunge kjøretøy, og veier til og fra flyplasser. Dette må gjenspeiles i Nasjonal transportplan som vi leverer til Stortinget neste år.
• Skal vi forsvare hele landet, må vi ha arbeidsplasser i hele landet. Med grensen til Russland, har Nord-Norge og særlig Finnmark fortsatt en avgjørende betydning i vår nasjonale sikkerhetspolitikk. Vi må sikre at folk velger å bo her, at det er jobber, og kraft til nye og kjente bedrifter. Ifølge SSB kom det over 1100 netto nye jobber i Troms og Finnmark i fjor. Det er positivt. Men vi må få til enda mer, ikke minst må vi produsere mer fornybar kraft, og finne forsvarlige måter å transportere den på.
• Skal vi ha jobber over hele landet, må vi ha trygghet for velferd i hele landet. Det henger sammen når folk velger bosted. Derfor er desentraliserte helse- og utdanningstilbud, rimelig eller gratis barnehage, gratis SFO og ambisiøse planer for ny grønn industri så viktig. Også for beredskaps- og sikkerhetspolitikken.

Norge i Norden i Nato

Og så er det en ting som er helt nytt i alt dette: Nå blir vi et samlet Norden i Nato. Det er historisk, og så viktig, at presidenten i USA, vår aller viktigste allierte, fløy direkte fra Vilnius til Helsingfors for et møte med de nordiske landene.

Med Finland og Sverige i Nato, blir stemmen fra nord sterkere. Det er udelt positivt for Norge. Norden blir samlet. Nato blir sterkere. Og Norge blir tryggere.

I mitt innlegg på Nato-toppmøtet la jeg vekt på at usikkerhet for ett medlem, betyr usikkerhet for alle medlemmene. Der ligger kjernen i Natos betydning for oss. Nato truer ingen. Alliansen er der for kollektivt forsvar og sikkerhet for alle.

Det får meg til å tenke på Maiken og hennes lag i stormpanservognen. De bidrar til tryggheten i Litauen. Dermed bidrar de også til vår trygghet i Norge.