Kontrolleres mot framføring

Høgskolen i Østfold fylte i sommer 10 år. Da passer det vel å starte med å gratulere!

Selv om tiårsdagen formelt var 1. august – midt i sommerferien – regner jeg med at det blir anledning til å feire litt ved semesterstart. Mye er oppnådd – og mer vil komme.

Men egentlig er det jo slett ikke bare tiårsperspektivet som bør dominere i dag. Bak disse årene med felles høyskole i Østfold ligger det en langt eldre histore om utdanning i dette fylket. Med Fellesadministrasjonen plassert i Halden er det ikke unaturlig å lete etter røttene der, og sannelig strekker det seg ikke en historie helt tilbake til etableringen av en latinerskole der i 1666. Sammen med utenrikshandel med stein, tømmer, planker og senere mer avansert treforedlingsindustri har dette satt Østfold på kartet og lagt grunnlag for utdanning, arbeid og velferd i mange generasjoner.

Grensefylket Østfold ligger så nær utlandet at man vanskelig kan bli annet enn godt vant med grensepasseringer. ”Grenser” og ”utland”, som for mange kan klinge litt eksotisk, er helt hverdagslig her. At det ikke trenger være dramatisk å krysse landegrenser er noe som mange kan ha godt av å lære. Og det er dette jeg er opptatt av i dag: Vi må ta inn over oss at mennesker på den andre siden av grensene, alle grensene, er mennesker med drømmer, håp og verdighet – akkurat som deg og meg.

Det må vi alle bli flinkere til å huske – uansett hvor langt unna grensene til nabolandet rent fysisk ligger. For grensene eksisterer ikke bare i terrenget – de eksisterer like mye – og noen ganger mer – i vårt hode.

Her tror jeg Østfold, som grensefylke, og dere studenter, som kommer fra fjern og nær, kan bidra mye – med åpenhet mot omverdenen, med åpenhet mot mennesker med annen bakgrunn, med åpenhet mot nye tanker.

Om utdanning og menneskeverd

Utdanning er en dyrebar ressurs. Utdanning er kapital - for en selv, for det landet man bor i, for verden. Det er ikke tilfeldig at utdanning har en sentral plass blant FNs åtte Tusenårsmål for vår verdens utvikling frem mot 2015.

Hva er utdanning? Hva sitter vi igjen med etter endt utdanning – sånn rent bortsett fra velvoksne studielån og noen hyllemeter med uleselige forelesningsnotater??

Utdanning klargjør oss for voksenlivet, gir oss kvalifikasjoner, gjør oss attraktive på arbeidsmarkedet. Utdanning gir kunnskaper, legger grunnlag for en karriere, åpner for valgmuligheter.

Men utdanning handler om mer enn å mestre analytiske redskaper og kunne konkurrere på arbeidsmarkedet. Utdanning handler også om å utvikle intellektuell modenhet og finne veien til en voksen identitet. Utdanning handler om hvordan vi tenker.

”Kjenn deg selv”, sa filosofen Sokrates i OL-landet Hellas for 2400 år siden. Å kjenne seg selv er et mål like mye i dag som den gangen. Dette er den vanskeligste delen av utdanning - den som krever mer enn notering og lesing og oppgaveløsing. Å bli kjent med seg selv krever mot - mot til å tenke, stille spørsmål, engasjere oss.

Vi er nå over 6 milliarder mennesker på vår klode. Et svimlende tall. Hva betyr jeg - et eneste lite menneske - i denne massen, blant så mange? Hvorfor er jeg viktig - hvorfor er mine handlinger viktige? Hvorfor trenger jeg å bry meg om mer enn meg selv, min familie, mine venner?

Dette er spørsmål vi bør tenke over. For meg - i mitt arbeid - er det en grunnleggende tanke som gir meg svar - i alle fall et stykke på vei: Vi er alle viktige, og våre individuelle handlinger er viktige, fordi alle mennesker er skapt likeverdige. Vi er alle like verdifulle - like enestående – like betydningsfulle.

Prinsippet om menneskenes likeverd og menneskeverdet er en del av en kristen og humanistisk kulturarv. Men det ville være feil å tilskrive likeverdstanken og tanken om det unike mennesket vår kulturkrets alene. Andre tider og andre kulturer kan vise til ulike versjoner av samme tanke.

I forrige århundre, da jeg var student, opplevde vi de sterkeste angrep noensinne på menneskeverdet. Totalitære regimer og krig påførte menneskeheten dype sår. Fra disse smertefulle erfaringene vokste det frem en global ambisjon - ambisjonen om ”aldri mer” – ”aldri mer”.

I FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 ble prinsippet om menneskelig likeverd det grunnleggende. Erklæringen sier at alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter. Intet mer - intet mindre.

Vi er likeverdige - vi er unike. Om jeg krenker ditt menneskeverd, krenker jeg også mitt eget. Det er i dette lys jeg besvarer spørsmålet ”blant de mange milliardene på jorden, spiller det så stor rolle hva jeg gjør”?

Ja, det gjør det – fordi dine tanker og dine handlinger har ringvirkninger langt ut over ditt nabolag, din skole, ditt nærmiljø. Du er viktig - fordi den andre, han eller hun der ute bak grensene, er viktig. Jeg er unik fordi den andre er unik.

Vi har ansvar for hverandre – og det ansvaret stopper verken ved Svinesund eller ved Schengen-grensene. Vi må lære å kjenne oss selv – og vi må lære å kjenne de andre, de langt borte.

Utdanning, en virkelig utdanning, er å finne sin egen identitet, å modne som menneske, i respekt for de andre milliardene mennesker i verden. Mennesket skal dannes, ikke bare utdannes. Mennesket skal bli en borger, en del av samfunnet rundt seg – en global borger, en del av verdenssamfunnet, med ansvar for vår felles fremtid.

“Education without values, useful as it may be, only seems to make man a more clever devil.”

Jeg har ikke funnet noen helt god oversettelse av dette lille sitatet fra forfatteren C.S. Lewis. Visdom og analytisk kunnskap lever side om side, som et gammelt ektepar. Til tider er forholdet harmonisk - noen ganger rivaliserende.

Kirkefaderen St. Antonius av Egypt anses å være grunnleggeren av det kristne klostervesenet - i Egypt i det tredje århundret. St. Antonius flyktet fra Alexandria, den gang vår verdens intellektuelle midtpunkt, til fordel for en hule i ørkenen. Han skal ha sagt:

”For den mann som har en sunn sjel er det ikke behov for å lese.”

I vår tid hender det at vi hører det motsatte - mange vitenskapsfolk har vært skeptiske til at spørsmålet om verdier må være en del av deres arbeid. Mens andre igjen arbeider et halvt liv med den innstillingen - og den neste halvparten med å overbevise sine kolleger om at nettopp dette er farlig feil.

Hvorfor trekke jeg fram dette? Jo, fordi vi må huske hvor våre ideer kommer fra, om vi skal forstå den verden vi lever i. Hvis ikke, står vi i fare for å tro at vår måte å se verden på er den eneste riktige – og da er det fare på ferde.

Men jeg har en annen grunn til å minne om det nødvendige samspillet mellom analytisk kunnskap og visdom. Vi trenger begge. Vi trenger all vår samlede kunnskap og visdom for å skape en bedre verden - for alle som bor på vår klode. Vi trenger fellesskap – vi trenger globale borgere.

Tre utfordringer

Det er mye å ta fatt på, mye som må gjøres.

Hva haster mest?

Jeg vil trekke fram tre hovedutfordringer - og de henger sammen.

Miljø

Vår første utfordring er å bli venner med naturen igjen. Klimaendringer og naturkatastrofer minner oss med jevne mellomrom på at vi har vært altfor hardhendte og egoistiske i vår omgang med naturen rundt oss. Vi må bruke vår teknologi og våre kunnskaper til å kunne huse alle mennesker, la alle få sin del av våre felles ressurser, uten at vi ødelegger den jorden vi deler.

Hvordan? Svaret er enkelt og samtidig så vanskelig.

I mitt liv som politiker konfronteres jeg ofte med dilemmaene som oppstår når miljøet møter pengene. Hvor langt bør vi gå i å sette standarder som er dyre i dag - men som blir billige i morgen? Hvilke økonomiske lokkemidler bør brukes til å endre vår adferd? Hvor stor del av det globale ansvaret er vårt her i Norge?

Vi blir ikke ferdige med å søke etter de riktige svarene. Og husk - dette er ikke en oppgave for vitenskapsmenn, teknikere eller politikere alene. Alle yrkesgrupper er berørt - og alle forbrukere. Dere.

Fred

Den andre globale utfordringen jeg vil fokusere på er fred.

President (John F.) Kennedy sa at menneskene må gjøre slutt på krigen - ellers vil krigen gjøre slutt på menneskene. Det var for 50 år siden. I dag er det ca 40 væpnede konflikter i verden - og minst 25 millioner flyktninger.

Hva har vi lært? Hva kan vi gjøre?

Vi vet mer om kildene til krig - vi kan gjøre mer for å hindre at krig bryter ut.

Vi vet mer om hvordan man stopper kampene når krigen er brutt ut - vi burde gjøre mer.

Vi vet mer om hvordan man bygger fred - fred som er varig og rettferdig, fred fundert på bærekraftige samfunn. Vi kan og må gjøre mer på dette området, selv om dette er det som er mest tidkrevende og gir minst overskrifter. Fredsbygging er det aller viktigste – det ser vi gang etter gang: i Sudan, i Afghanistan, i Irak.

Her ligger våre oppgaver, vår plikt til å løfte blikket, våre forpliktelser overfor ”de andre”.

Hvem er "de andre?"

Jeg har et bilde i tankene med meg over alt. Det handler om et møte med en liten gutt ved en matstasjonen i Sør-Sudan. I 42 graders varme i Bahr el Gazal. En levende, liten gutt med en altfor stor mage og tynne "pipestilker" til bein. Ingen kunne si hvor gammel han var. Sammen med tusener av andre barn ventet han tålmodig på mat. Fillete, skitten og nesten uten klær, men med en gnist og livsvilje i øynene som brente seg fast. Midt i sulten, midt i katastrofen, var smilet varmt og bredt og øynene spill levende. Han måtte overleve, håpet jeg – ba jeg. Jeg glemmer ham aldri.

For meg er han den andre - medmennesket i den andre delen av verden - han som lever på den andre siden. Offer for krig, offer for fattigdom, offer for håpløshet.

Vi lever på samme klode, men i hver vår verden.

Fattigdom

Og de er mange, mange i hans verden.

1,2 milliarder mennesker lever i ekstrem fattigdom - på mindre enn ti kroner dagen.

1,2 milliarder mennesker har ikke tilgang til rent drikkevann. Vannbårne sykdommer og avfall er en del av deres daglige diett.

Hvis vi fortsetter å kjempe mot fattigdommen i samme tempo som i dag vil det ta 130 år før vi har kvittet oss med sultspøkelset. 130 år. Det er for sent for den lille gutten fra Sør-Sudan.

Mitt poeng er at dette angår oss. Det angår oss moralsk, det angår oss som mennesker. Den lille gutten i køen er like viktig som du og jeg. Vi har ikke lov til å pakke oss inn i vår velstand og late som ”de andre” ikke finnes. De finnes – og de fortjener et bedre liv.

Tusenårsmålene

Ved tusenårsskiftet fattet verdens ledere viktige vedtak - FNs tusenårsmål. Dette er åtte konkrete mål - mål om å bekjempe den ekstreme fattigdommen, om å halvere fattigdommen og sulten innen 2015. Om å sikre utdanning for absolutt alle, jenters rettigheter, om at flere barn skal få oppleve 5-årsdagen, om at flere mødre overlever fødselen. Og det er mål om å snu HIV/AIDS-epidemien, som dreper hver dag. Alt innen 2015.

Hvordan skal vi få det til? Vi må gå til verks på fire fronter:

1. For det første må internasjonale rammevilkår for gjeld, handel og investeringer bedres. Mange utviklingsland taper dobbelt så mye på urettferdige handelsvilkår som det de mottar i bistand. Gjeldsbyrden er også en forferdelig hengemyr for mange land.

2. For det andre må de fattige landene selv lage strategier og gjennomføre en politikk som reduserer fattigdommen mer. De må selv ta ansvar. Godt styresett, effektiv forvaltning av egne ressurser og kamp mot korrupsjon er forutsetninger for framgang.

3. For det tredje trengs det både mer og bedre bistand. Ifølge Verdensbanken må bistanden fordobles hvis vi skal klare å nå de viktigste internasjonale utviklingsmålene innen fristen i 2015.

4. For det fjerde må privat sektor og frivillige mobiliseres i kampen mot fattigdom. Offentlig sektor kan ikke løse alt. Utviklingskreftene i hver enkelt må vekkes til live.

Målene kan nås - hvis alle tar ansvar.

Utdanning i et globalt perspektiv

La meg si litt mer om ett av tusenårsmålene - utdanningsmålet.

”Alle barn har gnist i seg. Alt vi trenger er å tenne den,”

sa Roald Dahl. Dessverre er det ikke slik at alle barn får komme i nærheten av den gnisten som tenner flammen av boklig lærdom.

Over 100 millioner barn står uten grunnskoleopplæring i dagens verden. Og høyere utdanning forblir en uoppnåelig drøm for de fleste av verdens innbyggere.

Grunnskoleutdanning for alle

Gratis grunnskoleutdanning for alle er blant de prioriterte målene i kampen mot fattigdom. Utdanning er en rettighet – en rettighet som ennå nektes alt for mange.

Utdanning er også en investering for samfunnet. Det gjelder her i Norge - og det gjelder i enda større grad for utviklingslandene. Et høyere utdanningsnivå er avgjørende for å bli i stand til å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom og inn i et verdig liv.

Utdanning er den form for investering som økonomisk sett gir den største gevinst i et fattig land. Og la meg tilføye - utdanning for jenter er det aller mest lønnsomme. Når du utdanner jentene utdanner du samtidig hele familien, heter det. Men ikke bare derfor er jenters utdanning viktig. Jenters utdanning er viktig fordi det gir resultater når det gjelder fødselskontroll, helse, HIV/AIDS, inntektsbringende arbeid - og mer.

Om ei jente i et u-land får fullføre minst 7 års grunnskoleutdanning, , så vet vi at hun i snitt vil gifte seg 4 år senere enn sine medsøstre og føde 2,2 færre barn. Dette gjør en stor forskjell, både for jenta, for de barna hun senere blir mor for, og for landet.

Derfor har jeg utropt utdanning som jobb nr. 1 for norsk utviklingssamarbeid. Derfor vil dobler vi innsatsen for utdanning, fra 8% til 15% av bistandsbudsjettet.

Bistand til høyere utdanning og forskning

I afrikanske land sør for Sahara får under en tredjedel av ungdommen tilbud om utdanning på videregående trinn. I tillegg er kvaliteten på utdanningstilbudet er i mange tilfeller for dårlig.

Høyere utdanning og forskning har store problemer i mange utviklingsland. Budsjettene kuttes og de beste akademikerne forsvinner til utlandet. Fattige utviklingsland makter ikke å drive egen forskning og dekke nasjonale undervisningsbehov. De har heller ikke tilstrekkelig kompetanse til å kunne gjøre bruk av internasjonal forskningsbasert kunnskap i sin nasjonale utviklingsprosess.

Norge ønsker å styrke nasjonale forskningsmiljøer innenfor prioriterte sektorer i norske samarbeidsland for bistand. Særlig vil vi bistå i samarbeidsland der Norge har et omfattende engasjement innenfor utdanningssektoren. Dette omfatter også støtte til forskning innenfor utdanningsområdet.

Sør-Sør samarbeid er viktig – også når det gjelder høyere utdanning og forskning. Støtte til regionale eller sub-regionale forskningsnettverk i utviklingsland er derfor en viktig del av norsk støtte.

Samtidig er Nord-Sør samarbeid fremdeles av stor betydning når det gjelder støtte til kompetanseoppbygging innenfor forskning og høyere utdanning. Her har vi gode tradisjoner å bygge videre på i Norge. Norske universiteter og høgskoler har lenge engasjert seg i forsknings- og undervisningsamarbeid med institusjoner i utviklingsland gjennom NUFU-programmet.

Dette samarbeidet gir gode resultater for samarbeidspartnerne i Sør, men også for de norske institusjonene. NUFU er ikke et rent bistandsfinansiert program – de norske samarbeidspartnerne bidrar i betydelig grad med egne ressurser.

Mange studenter fra utviklingsland har fått høyere utdanning i Norge gjennom NORADs stipendprogram og som kvotestudenter. Institusjonelle samarbeidsavtaler brukes stadig oftere som grunnlag for å velge ut disse studentene. Da blir resultatene best, både for den enkelte og for institusjonene. Og da sikrer vi bedre at studentene bruker sin kompetanse i hjemlandet.

Utdanning er viktig – ikke bare for den enkelte, men også for verden rundt.

Tusenårsmålene vi har satt oss for å bekjempe fattigdommen er meget ambisiøse. Og mange synes vel at de har hørt om fagre FN-målsettinger før, uten at det har gjort verden så mye voldsomt bedre. Det er mange som tviler på utviklingsarbeidets effekt - og slik har det vært lenge. Hør bare på utdraget fra dette brevet:

”There is no use trying to help these people. These dirty, ignorant people are putting too many children into the world. They won’t work. They have no discipline. They misuse every opportunity they get. Every time they get some money in their hands it all goes to drinking and senseless waste. All the help we give is just an incentive to laziness, and another opportunity to produce more children.”

Vet dere hvem dette gjelder?

Det er faktisk en omtale av våre oldeforeldre her i Norge. Uttalelsen stammer fra en britisk industrialist på 1850-tallet. Dette var hans svar på spørsmålet om han kunne tenke seg å investere penger i Norge, nærmere bestemt her i nedre Glommaregionen. Som engelskmann kjente han godt til Østfold og byene ved munningen av Glomma på grunn av tømmer og annen trevarehandel.

Jeg har hørt at det var Sarpsborg han snakket om, og når vi nå er her i Fredrikstad så kan vi vel holde oss til det..…

Det var altså ikke Afrika, Asia, eller Latin-Amerika denne gangen –men vi vet alle at slike meninger forekommer. Denne gangen var det altså noen som snakket om det som for 150 år siden var Europas bakgård, nemlig Norge. Fattig og utenfor, langt fra ”det gode selskap”. Det er noe å tenke på. Nå er andre i samme situasjon som Norge var den gangen. Norge bygget sin velstand ved hjelp av bistand og investeringer fra andre nasjoner. Nå er det vår tur til å hjelpe andre. Å bidra med hjelp til selvhjelp. Slik kan vi også være med å bidra til at tusenårsmålene kan nås.

Kan de nås? Jeg tror det.

Det internasjonale samfunn har gjennom de siste tiårene oppnådd mye i kampen mot fattigdom.

For eksempel:

• Siden jeg ble født, har gjennomsnittlig levealder i utviklingslandene økt med 20 år. Det er det største sprang fremover i menneskehetens historie.
• I den samme perioden er analfabetismen nesten halvert. Det er et bemerkelsesverdig fremskritt.
• Gjennomsnittsinntekten for mennesker i utviklingsland er mer enn fordoblet.
• I løpet av det siste tiåret er barnedødeligheten redusert betydelig, og vaksinasjonsprogrammer redder livet til to og en halv millioner barn hvert år.
• Nesten en milliard flere mennesker har fått tilgang til rent vann.

Det nytter, men det haster.

Vi har et lokalsamfunn og et landsdekkende samfunn. Men vi har også et globalt samfunn. Kanskje vi ikke tenker på vår verden som et samfunn - den er for stor og for uoversiktlig til det. Men verden er også liten. Selv den mest fjerntliggende landsby er også en del av vårt dagligliv gjennom moderne kommunikasjonsteknologi. Vi er en del av det globale samfunnet. Selv det mest hverdagslige frokostbord er satt sammen slik at vi bruker varer som knytter oss til land og folk helt på andre siden jorden, enten det er bananer, kaffe eller te vi snakker om. Vår frokost, vår klesdrakt og våre daglige vaner skaper levebrød for andre langt borte. Vi er alle en del av det globale samfunnet.

Vi har rett til å delta. Vi har plikt til å delta. Til å ta ansvar. Utfordringene er store, og krever innsikt, initiativ og innsats fra oss alle.

Det norske samfunnet fungerer ikke uten at vi som enkeltmennesker tar ansvar. Slik er det også med det globale samfunnet. Bare at der er utfordringene enda større - og vårt ansvar som rike nordmenn likeså.

Dere studenter skal i gang med en viktig del av deres utdanning. Dere studerer på et internasjonalt lærested. Benytt dere av det og gled dere over en utdanning som tar mål av seg til å gjøre dere til globale borgere, ansvarsfulle medlemmer av verdenssamfunnet.

En global borger tar ansvar for verdenssamfunnet. Bli det. Gjør det.

Og ta med dere George Bernard Shaw’s ord på veien videre:

”Den verste synd overfor våre medskapninger er ikke å hate dem, men å være likegyldige overfor dem, det er umenneskelighetens essens”

Det dreier seg ganske enkelt om å være medmenneske.

Takk for oppmerksomheten.