Ny virkelighet for sikkerhet og forsvar i Norden

Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen,

Takk for at jeg får være sammen med dere her i dag, for å markere arven etter Dronning Margrete den første.

Og for en dronning, og for en arv, det er! Født i 1353 – og giftet bort som tiåring. Dronningen som samlet Norden, som grunnla Kalmarunionen. Fordi hun mente at en slik allianse ville gjøre at man sto sterkere i konflikter med andre – ikke minst det mektige Hansa-forbundet.

Og den kløktige Margrete fikk rett. Tronfelleskapet gjennom Kalmarunionen, det holdt lenge, helt til Gustav Vasa ble valgt til svensk konge i 1523. Da hadde vel egentlig svenskene vært misfornøyde en god stund. De syntes at danskene fikk bestemme altfor mye i det som skulle være en union av likeverdige parter.

Kalmarunionen hadde flere klare begrensninger. Men det var ikke rent få som drømte om å en gang se det gule og røde flagget vaie i vinden igjen - i form av en nordisk forsvarsallianse. Ikke minst var det mange som drømte om det i de dramatiske årene etter annen verdenskrig.

Og som dere veit, så blei det flest knuste drømmer.

Ikke minst for Einar Gerhardsens del. Han var dypt engasjert i initiativet for et skandinavisk forsvarsforbund-

Og da han innså i 1948 at det neppe ville være mulig å enes, ble landsfaderen deprimert. Så ille var det at han måtte hentes personlig av forsvarsminister Jens Christian Hauge på hytta for å få med seg deler av Winston Churchills besøk.

Og hvorfor var det så at Gerhardsens drøm brast?

Jo, fordi Sverige mente at et skandinavisk forsvarsforbund måtte være uavhengig av stormaktene. Både formelt og reelt. En implisitt sikkerhetsgaranti fra USA var tilstrekkelig. Dette hang selvfølgelig tett sammen med den svenske erfaringen under krigen.

Men Norge hadde jo opplevd noe helt annet. Selv oppriktig vilje til nøytralitet hadde ikke hindret at vi ble brutalt okkupert.

Forsvarsminister Hauge overbeviste Gerhardsen om at et frittstående skandinavisk forsvarsforbund ikke bare ville være avhengig av materielltilførsler i fred, men også hjelp i krig. En eksplisitt amerikansk sikkerhetsgaranti måtte til.

Mens skandinaviske utsendinger satt i fastlåste forhandlinger om dette, kom det dramatiske meldinger om kommunistisk aggresjon mot de mindre statene som grenset mot Sovjetunionen.

Det bekreftet Norges syn: Norden alene var en illusjon. For Norge, med grense til Atlanterhavet og felles grense med Sovjetunionen i nord, var nordisk forsvarsintegrasjon bare mulig i en euro-atlantisk kontekst.

Resten er – som det heter – historie.

Og i dag, nøyaktig 500 år etter Kalmarunionens sammenbrudd, så er jo Gerhardsens – og tør jeg si Margretes – drøm i ferd med å bli virkelighet. Nordisk forsvarssamarbeid samles innenfor én og samme ramme: Nato.  

Og dere kan tro jeg tenkte på Gerhardsen 4. april i år, da jeg fikk se det finske flagget bli heist utenfor Natos hovedkvarter – midt mellom det estiske og det franske flagget. 74 år på dagen etter at utenriksminister Lange undertegnet avtalen om norsk medlemskap i Atlanterhavspakten.

Da Norge søkte Nato-medlemskap var den konkrete foranledningen at Finland hadde blitt påtvunget «vennskapsavtalen» med Sovjetunionen. Vi fryktet at noe tilsvarende kunne skje med oss.

Og nå, i 2022, søkte Finland og Sverige NATO-medlemskap fordi Ukraina ble invadert. Nå måtte det en eksplisitt sikkerhetsgaranti til.

Flere av dere i salen her har gjennom viktig forskning vist at de nordiske landene hadde nærmet seg hverandre i forsvars- og sikkerhetspolitikken en god stund allerede, og særlig fra 2008-2009. Både når det gjelder hvilke ord vi brukte – og i praksis.

Arne Olav Brundtland og deretter Johan Jørgen Holst beskrev en «nordisk balanse» under den kalde krigen – der våre ulike sikkerhetspolitiske veivalg balanserte hverandre i relasjonen til stormaktene. Den nordiske balansen fantes ikke lenger – var det flere av dere som pekte på for ti-femten år sida.

Og vi hadde jo allerede en solidaritetserklæring på plass oss imellom før krigen i Ukraina, der vi sa at en krise i ett nordisk land berørte de andre nordiske landene.

Men at Finland og Sverige blir del av Natos sikkerhetsgaranti og felles forsvarsplanverk, det er et historisk vannskille.

Det er bare å se på kartet: innenfor den samme alliansen får vi et helhetlig geografisk område, fra Varangerfjorden ved Barentshavet i nord ned til Finskebukta i Østersjøen.

Det åpner som dere veit muligheter uten sidestykke for et enda tettere samarbeid om sikkerhet og forsvar i vår region. For å tenke samordning. Både på sivil og militær side.

Vi vil lettere kunne støtte hverandre i fred, krise og krig.

Vi vil kunne komme hverandre til unnsetning enda raskere enn før.

Og bruk av hverandres veinett, havner og flyplasser øker forsvarsevnen.

Vi kan med andre ord planlegge forsvars- og sikkerhetspolitikken vår på en helt annen måte.

En annen konsekvens av den nordiske Nato-utvidelsen er at koblingen mellom Østersjøen og nordområdene vil bli tydeligere. Natos strategiske dybde i Østersjøregionen økes – og vår sikkerhet blir tettere knyttet sammen med sikkerheten rundt Østersjøen.

Nettopp det var den britiske forsvarsministerens argument til Hauge da man ønsket å få Sverige inn i et nordisk forsvarssamarbeid etter annen verdenskrig, at Østersjøen var så viktig.

Det perspektivet har jo vi hatt med oss hele tiden, og samarbeidet i nordisk-baltisk krets har lenge vært sterkt. Men nå blir det enda sterkere.

Utvidelsen vil også bety økte forventninger til Norge når det gjelder mottak av allierte forsterkninger til forsvaret av Norden.

 I dag er vi hovedsakelig mottaksland for allierte forsterkninger i nord. Vi må utvikle oss til å bli et mottaks- og transittland for allierte forsterkninger, som skal videre til Sverige og Finland.

Det vil rent praktisk kreve at vi bygger ut infrastrukturen og transportkorridorer mellom vest og øst. Alt dette jobbes det allerede med på forsvarssiden.

Dette vil også kunne gi nyttige ringvirkninger for sivil sektor og for samarbeidet mellom Norge, Sverige og Finland, også innen totalforsvar og forsyningssikkerhet.

Det vil også være forventninger til Norge når det gjelder forsvar av Finland og Sverige. Vi må øve mer på alliert samhandling i en nordisk kontekst. Derfor blir den nordiske øvelsen «Cold Response» neste år gjort om til «Nordic Response».

At våre to naboland blir medlemmer av Nato, er utelukkende positivt for vår sikkerhet i Norge. For samarbeidet og sikkerheten i Norden, og for Nato. Begge land blir netto bidragsytere til alliansen.

Tettere nordisk utenriks- og forsvarspolitisk samarbeid er litt som lav arbeidsledighet – de fleste er for. Så betyr jo ikke det at ikke det er nyanser, eller at ikke bildet er sammensatt.

Jeg begynte med historien på 1940- og 50-tallet fordi jeg mener at den siste tids utvikling ikke nuller ut våre til dels svært ulike historiske erfaringer. Eller de grunnleggende forskjellene mellom oss knyttet blant annet til geografi og utenrikspolitiske tradisjoner. Som igjen gir seg utslag i ulike sikkerhetspolitiske reflekser – og kompetanser.

Det har vært pekt på at den nordiske konkurransen om USAs oppmerksomhet kan komme til å øke med Nato-utvidelsen. At Norge kan miste vårt varemerke som «Nato i nord».

Jeg tror i realiteten at vi kommer til å fortsette å utfylle hverandre, og å kunne spille på hverandres styrker. Og så tenker jeg at det er åpenbart at vi ikke nødvendigvis har totalt sammenfallende interesser i alle spørsmål. Vi er ikke like. Og det er bra.

Norge vil fremdeles være unikt posisjonert med kystlinjen i nord, mot Norskehavet og Barentshavet. Og med landegrense og en lang maritim grense mot Russland.

Og jeg mener det heller ikke er noen fordel for Norden dersom vi oppfattes som en blokk innenfor alliansen. Nato er en organisasjon hvor samhold og konsensusløsninger er avgjørende.

Kjære venner,

Det styrkede nordiske samarbeidet er naturligvis positivt. Men vi glemmer ikke at det skjer mot et svært dystert bakteppe.

Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina pågår for fullt.

Ukrainske byer og tettsteder bombes hver eneste dag. Og fremdeles flykter ukrainere fra landet sitt.

I sin motoffensiv jobber Ukraina for å presse Russland sakte, men sikkert, tilbake.

Det er avgjørende at vår støtte til Ukrainas forsvarskamp opprettholdes. Og vi må legge til grunn at krigen i Ukraina kan bli langvarig.

Ukrainerne er helt avhengige av forutsigbarhet om hva de vil motta av støtte. Det skal Norge bidra til. Tidligere denne uken var jeg vertskap sammen med EU for et internasjonalt møte om hvordan vi best kan samordne den humanitære innsatsen i tiden fremover. Vi skal fortsette å bidra til å engasjere andre, slik at Ukraina får det de trenger.

Norges langsiktige og historisk omfattende støtte gjennom Nansen-programmet sender et kraftfullt signal om at tiden ikke er på Putins side.

Samtidig må vi ta innover oss at en langvarig krig vil kunne by på utfordringer for forsvarsindustrien. Det er tilfelle i Norge, og det er tilfelle i de andre nordiske, og i andre europeiske land.

Vi må sørge for at vi har tilstrekkelig produksjonskapasitet til å forsyne oss selv med det vi trenger for å styrke forsvaret i årene fremover.

Og til å fortsette å støtte Ukraina på best mulig vis - så lenge det trengs.

Enkelte har advart mot – eller til og med påstått – at vi bidrar til eskalering. At krigen trekker ut fordi vestlige land støtter Ukraina med våpen. Til dem spør jeg: Hva hadde skjedd dersom vi ikke støttet Ukraina? 

Hvis Russland legger ned våpnene, avsluttes krigen. Hvis Ukraina legger ned våpnene, slutter Ukraina å eksistere.

Et svekket Ukraina vil også bety et Putin-regime med større selvtillit. Et regime som ikke ønsker demokrati og frihet i sine nærområder. Og med appetitt for ytterligere utfall mot sine naboer.  

Da president Zelenskyj talte til statsledere fra talerstolen i FNs generalforsamling forrige uke, formulerte han det slik: «Russland har nesten svelget Belarus. Russland truer åpenlyst Kasakhstan og de baltiske statene… Og målet med den pågående krigen i Ukraina er å vende vår mark, vårt folk, våre ressurser til å bli et våpen mot dere – mot den rettsbaserte verdensorden».   

Det er dette som står på spill. Russlands angrepskrig mot Ukraina truer våre nasjonale interesser. Krigen utgjør en vedvarende trussel mot europeisk sikkerhet. Mot den europeiske sikkerhetsarkitekturen, og mot det verdigrunnlaget denne er bygget på.

Det er derfor vi sier at Ukrainas kamp er vår kamp. 

Vi har redusert samarbeidet med Russland til et minimum. Men det betyr ikke at vi kan slutte å forholde oss til vårt naboland. Og vi har å gjøre med en farligere nabo enn før, som tar høy risiko.

Også på hjemmebane utvikler Putins regime seg i stadig mer totalitær og uforutsigbar retning.

Dette må vi ta innover oss. Selv om russisk adferd i akkurat våre nærområder ikke har endret seg vesentlig, må vi være forberedt på at ting kan endre seg raskt. Vi fikk et eksempel på det i sommer – da Wagner-gruppen marsjerte mot Moskva.

Selv om vi forbereder oss på at dagens situasjon blir langvarig, så er den politiske situasjonen i Moskva kun stabil inntil den ikke er det lenger. Og det sier seg selv: endringer i Moskva vil kunne få direkte konsekvenser for oss, som ett av Russlands naboland i en region med stor strategisk betydning.

På den måten henger det som skjer på bakken i Ukraina, sammen med det som skjer i våre nærområder.

Med Finlands inntreden i Nato, dobles alliansens grense til Russland. Som jeg har vært inne på styrkes Norge og Nordens strategiske betydning for alliansen. Dette kan påvirke måten Russland ser på oss på. Men Norge, Norden og Nato truer ingen. Nato er en defensiv forsvarsallianse, og det veit også Russland utmerket godt.

Russland viser stadig sin aggressive side. For oss forblir det viktig å fortsette å signalisere norske intensjoner om å bevare lav spenning og unngå utilsikta eskalering.

Samtidig har vi en sterk tilstedeværelse i nord, og fortsetter å styrke forsvaret. Vi følger nøye med på all russisk aktivitet i nord, og koordinerer tett med våre allierte. 

Med utvidelsen av NATO samles de nordiske landene i nok et strukturert samarbeid. Men vi glemmer ikke de andre samarbeidsplattformene våre – som alle er påvirket på ulike måter av Russlands angrepskrig.

Det gjelder Barentsrådet, det gjelder Østersjørådet og det gjelder Arktisk råd.

Forrige uke ble det kjent at Russland melder seg ut av Barentsrådet. Det står fullt og helt for Russlands regning. Vi vil nå diskutere konsekvensene av Russlands beslutning med det finske formannskapet og de andre medlemmene. Samarbeidet under det finske formannskapet, i hovedsak mellom Norge, Sverige og Finland, har fungert godt.

Selv om våre tre land allerede er tett integrert, er det en viktig prioritering for oss å styrke samarbeidet videre – også i Nord-Norden. Nøkkelord her er infrastruktur, miljø, klima, det grønne skiftet, helse, kunnskap og utdanning.

Norge tok over lederskapet av Arktisk Råd i mai. At vi sikret en ryddig overgang fra russisk til norsk lederskap, var i seg selv en stor leveranse. Nå har vi fått i gang arbeidsgruppene.  Avklaringer gjør vi gjennom skriftlig prosedyre mellom alle de arktiske landene, inkludert Russland.

Vi gjør det vi kan for å sikre at rådet overlever som det viktigste internasjonale forumet for arktiske spørsmål.

Jeg har allerede vært inne på at området rundt Østersjøen får en mer framtredende sikkerhetspolitisk rolle med Nato-utvidelsen. Også Østersjørådet får nå en helt ny aktualitet og rolle.

Kjære alle sammen,

På vei hit i dag kjørte jeg forbi den svenske kanonkulen som er murt inn i veggen i Dronningens gate 10. Et av sporene fra Karl den 12. beleiring av Akershus festning. Jeg tror vi kan slå trygt fast at svensk kanonskyts mot Oslo hører fortiden til.

Nå som det er krig i Ukraina, er det mine nordiske kollegaer jeg ringer til først. De er mine aller nærmeste.  

Og derfor er jeg så glad for å være her i dag.