Utenriksminister Anniken Huitfeldts tale for Oslo Militære Samfund

Sjekkes mot fremføring

Kjære forsvarsvenner,

I år er det 50 år siden 33 europeiske land gikk sammen med USA og Canada for å forhandle om avspenning og normalisering av forbindelsene mellom øst og vest i Europa. Midt under den kalde krigen.

Til sammen omfattet det alle medlemmene av Warszawapakten, alle Nato-medlemmene og alle nøytrale eller ikke-allierte stater i Europa.

Forhandlingene ble etter hvert kjent som Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa - KSSE. Fra norsk side hadde vi hele tiden støttet opp om arbeidet for avspenning. Norge deltok aktivt, under ledelsen av utenriksminister Knut Frydenlund – som ble utnevnt som utenriksminister også for akkurat et halvt århundre siden.

I 1975 ble man enige om Helsingforserklæringen. Her ble viktige prinsipper nedfelt, som prinsippet om ikke-innblanding i andre staters anliggender. Og, for første gang i denne øst-vest-sammenhengen: om respekt for menneskerettighetene.

Helmut Schmidt signerte for Vest-Tyskland, Erich Honecker for Øst-Tyskland, Gerald Ford for USA og Leonid Bresjnev for Sovjetunionen. Og for Norge: Trygve Bratteli.

Frydenlund, som ledsaget sin sjef på møtet, har selv beskrevet dette som et av øyeblikkene i livet som fikk varige virkninger for hans holdninger. Han hadde møtt noen av de som var tilstede tidligere – men da i møter med streng protokoll og tv-kameraer på slep, hvor alt var veldig formelt.

Men i Helsingfors, forteller han, «var det annerledes. Forut for president Kekkonens middag var alle regjeringssjefene samlet i et mindre rom sammen med sine utenriksministre. Det var tettpakket, og en stumpet bort i statsministre og presidenter på alle hold og kanter, og fra alle land i Øst og Vest. Da kunne en ikke unngå å se hva de egentlig var – vanlige mennesker i mørk dress».

Året etter holdt Frydenlund et foredrag her, i det militære samfunnet. Der stilte han følgende spørsmål til dem som satt på disse stolene:

Burde man betrakte Helsingfors-erklæringen som en slags fredsavtale etter den annen verdenskrig, 30 år forsinket, som låste fast situasjonen i Europa?

Eller representerte den innledningen til et nytt kapittel i kontinentets historie – en videregående prosess som tok sikte på å overvinne delingen av Europa? Selv var ikke Frydenlund i tvil om hva svaret burde være.

Litt av fasiten har vi jo i dag.

Helsingforserklæringen og oppfølgingsmøtene dannet grunnlaget for den europeiske sikkerhetsarkitekturen som ble bygget opp i tiårene etter.

Og Helsingforsprosessen bidro i seg selv til en ny politisk dynamikk i land som Polen, Ungarn og Tsjekkoslovakia. For smarte dissidenter kunne bruke menneskerettighetsformuleringene i erklæringen for alt de var verdt.

Det var tilbakeslag langs flere spor i forholdet mellom øst og vest på 80-tallet.

Så falt muren. Vi var mange som opplevde da at fremtiden sto i håpets tegn. Og arbeidet med å bygge opp sikkerhetsarkitekturen i Europa – inkludert gjennom KSSE, skjøt fart.

På et KSSE-møte i Stockholm i 1992 rystet imidlertid Russlands utenriksminister Kozyrev alle med sin tale. Russland ville forsvare sine interesser i hele territoriet til den tidligere Sovjetunionen – med bruk av alle tilgjengelige midler, understreket Kozyrev. Og Russland ville sørge for at de tidligere USSR-republikkene ble med i en ny føderasjon eller konføderasjon dominert av Moskva.

Salen var sjokkert. Det var som om sovjetdiktaturet fortsatt levde. Som om muren aldri hadde falt. Den amerikanske utenriksministeren sa at han fikk hjerteflimmer. Den ga seg neppe før Kozyrev gikk opp igjen på talerstolen, en halvtime senere.

Han forsikret da salen om at hverken han selv eller president Jeltsin trodde på noe av det han hadde sagt. Poenget hans hadde vært å advare om hva man måtte forvente hvis høyrenasjonalister tok makten i Moskva. KSSE-ministrene måtte være klar over «de helt reelle truslene vi står overfor».

På tross av Kozyrevs advarsel, så var stemningen relativt optimistisk i de åra. I 1995 ble KSSE-samarbeidet gjort permanent, gjennom etableringen av Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa – OSSE.  

Som dere veit, er OSSE den eneste sikkerhetsorganisasjonen der USA og Russland deltar på likefot. Og der så godt som samtlige europeiske og sentralasiatiske land – uavhengig av alliansetilhørighet – har en stol rundt bordet.  

OSSE er organisasjonen der deltakerstatene gjennom tiår har utviklet et mangfoldig sett av normer, verktøy og kriseløsningsmekanismer. Det har bidratt til å styrke sikkerheten i vårt nærområde. Og jeg blir ikke overraska om flere av dere i salen i dag har deltatt på oppdrag i OSSE-regi.

I forrige uke, så deltok jeg på et utenriksministermøte i OSSE. Men min gode forgjenger Frydenlund hadde nok vært skuffet – om ikke overrasket. For det var ikke mye å spore av stemningen fra Helsingfors i det ekstraordinære, digitale hastemøtet forrige tirsdag.

OSSE står i en grunnleggende eksistensiell krise. Organisasjonen har ikke budsjett, det er ikke enighet om hvem som skal ta over formannskapet fra januar av, eller hvem som skal inneha topplederstillingene fremover.

Det skyldes – selvfølgelig – krisen forårsaket av Russlands angrepskrig mot Ukraina. Det marerittet som den daværende russiske utenriksministeren skisserte i 1992, det ble virkelighet.

Kjære venner,

Da jeg sist fikk stå på denne talerstolen for ett år siden, sa jeg at verden endret seg dramatisk i morgentimene 24. februar, da russiske kryssermissiler begynte å regne over ukrainske byer, og russiske styrker strømmet over grensene fra Russland, Belarus og okkuperte ukrainske områder.

Jeg er opptatt av at vi ikke aner rekkevidden av historiske endringer når vi står midt opp i dem. Og vi står til de grader oppe i denne situasjonen. Men vi veit litt mer nå enn vi gjorde i fjor.

Den første fasen etter fullskala-invasjonen var preget av krisehåndtering.

Russlands angrepskrig truet også våre nasjonale interesser. Ukrainas kamp ble også vår kamp. Vi snudde oss raskt rundt for å bistå ukrainerne i deres forsvarskamp.

Allerede 4 dager etter fullskala-invasjonen – etter tett koordinering med nære allierte – besluttet vi å sende 2000 panservernvåpen av typen M72 til Ukraina. Siden da har listen av donasjoner og økonomisk bistand vokst til historiske dimensjoner. Nå støtter absolutt alle de politiske partiene på Stortinget dette.

I dag er vi gått over i en annen fase. Det er tydelig at den nye sikkerhetspolitiske virkeligheten er noe vi må håndtere i overskuelig fremtid.

Det russiske budsjettet som ble lekket i forrige uke sier sitt om det.

De historisk omfattende sanksjonene har ført til at Russlands olje- og gassinntekter falt med 50 prosent i første halvår 2023 sammenlignet med samme periode i 2022. Det er ganske mye.

Russiske myndigheter har måttet omstille økonomien på grunn av sanksjonene og økte kostnader knyttet til krigen. For alle praktiske formål er landet på vei over i en krigsøkonomi. Ifølge tilgjengelige tall, planlegger Putin å bruke seks prosent av bruttonasjonalproduktet på militæret neste år. Opp fra 3,9 prosent fra i fjor. Det er budsjettet til et land som forbereder seg på en langvarig krig.

Hvilke sikkerhetspolitiske konsekvenser ser vi i dag at krigen medfører for Norge? For vårt kontinent? For det transatlantiske samarbeidet, og for vårt forhold til Russland? Det er det jeg har lyst til å snakke med dere om i dag.

Krigen i Ukraina har fått omfattende konsekvenser for det vi kan kalle den europeiske sikkerhetsarkitekturen. Det gjelder både strukturene utviklet i samarbeid med Russland, og samarbeidet på transatlantisk og europeisk side.

Ett utviklingstrekk som helt klart er positivt for Norge og våre interesser, er at Nato styrker seg. Alliansen forblir bærebjelken for kollektiv sikkerhet i Europa. Og USA fortsetter å være Norges viktigste allierte.

Vi har sett de siste ett og et halvt årene hvordan Atlanterhavspaktens artikkel fem kan være avgjørende for et lands sikkerhet.

Russisk adferd viser oss at Putin er seg svært bevisst forskjellen på alliert og ikke-alliert territorium. Se bare på hvor nær de russiske droneangrepene har vært Romania den seneste tiden. Kun «et steinkast» unna grensa, ifølge rapportene. Det er ikke tilfeldig.

Krigen har ført til at våre naboland Finland og Sverige har brutt med lange tradisjoner for alliansefrihet og søkt medlemskap i Nato.

Med en mer akutt trussel fra øst, var ikke implisitte sikkerhetsgarantier lenger nok. De ville ha mer. Et fellesskap. Eksplisitt forpliktende garantier.

Finland ble i vår Natos 31. medlemsland. Og jeg håper og tror at Sverige snart vil følge etter.

For en regjering er dette den viktigste oppgaven, sa Knut Frydenlund: «vi kan ikke eksperimentere med vårt eget lands sikkerhet».

Og vi skal fortsette å være en lojal og pålitelig alliert. Derfor har vi beslutta at Norge skal oppfylle Natos mål om at to prosent av bruttonasjonalproduktet skal gå til forsvar innen 2026.

Vi er nødt til å fortsette å styrke arbeidet med forsvar og beredskap i årene som kommer.

Vi ser at landene rundt oss gjør det samme. En rekke europeiske land styrker sitt forsvar. Polen, Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Sverige – for å nevne noen – vil bruke en større del av inntektene sine på forsvar.

Med dette tar vi også viktige steg i retning av bedre byrdefordeling innad i Nato. Europeiske land må ta en større del av ansvaret for egen sikkerhet. Dette er ikke noe nytt, men noe vi har arbeida med i snart ti år. Det er også noe vekslende amerikanske administrasjoner har etterlyst – og det er noe europeiske land selv har satt seg mål om.

Det er nå bredt akseptert at Nato spiller en avgjørende rolle for transatlantisk sikkerhet. Og at EU hverken kan eller skal bygge konkurrerende strukturer.

80 prosent av Natos totale forsvarsutgifter dekkes av land som står utenfor EU.

Men krigen i Ukraina har demonstrert at også EUs spiller en nøkkelrolle i et samarbeidende og handlekraftig Europa. Vi har sett at EU i større grad har funnet sin rolle i forholdet til Nato.

Og EUs sikkerhetspolitiske verktøy har vist seg svært nyttige i håndteringen av Russlands angrepskrig. For eksempel gjelder det bruken av historisk omfattende økonomiske sanksjoner.

Et annet eksempel er samarbeid om militær bistand gjennom den såkalte europeiske fredsfasiliteten. Det er mekanismen som EU bruker for militære donasjoner fra medlemsland til Ukraina, og som har vist seg å være en veldig effektiv kanal. Den utgjør i dag den bredeste multilaterale rammen for militær støtte til Ukraina.

Vi har altså fått en klarere arbeidsdeling mellom Nato og EU. Nato er og blir det militære samarbeidet.

Samtidig er det blitt tydeligere at EU og Nato kan utfylle hverandre. Og at et nært og gjensidig partnerskap institusjonene imellom er en styrke for transatlantisk sikkerhet.

Felleseuropeisk samarbeid om forsvarsanskaffelser og industrielt samarbeid er et annet område i veldig rask utvikling. Her er det åpenbart i norsk interesse å være med – og det er vi.

Med Finlands og Sveriges inntreden i Nato, vil 23 av 27 medlemsland i EU være Norges allierte i Nato. Det blir altså mer EU i Nato og mer Nato i EU.

Det tror jeg på mange måter er bra – og vil kunne påvirke samarbeidet mellom de to organisasjonene i videre positiv retning. En enda tydeligere arbeids- og ansvarsfordeling vil på mange måter tvinge seg frem.

Kjære venner,

Russlands brutale krigføring har hatt omfattende, negative konsekvenser for det samarbeidet Russland inntil nylig har vært en del av – også i nord.

For to uker siden fikk jeg et brev fra min russiske utenriksministerkollega, Sergej Lavrov. Han meddelte at Russland nå har besluttet å trekke seg fra Barentsrådet. Det, kjære venner, er en beslutning som står fullt og helt for Russlands regning. 

Vi skal nå i gang med å diskutere konsekvensene med det finske formannskapet og de andre medlemmene. Samarbeidet som vi har hatt under det finske formannskapet uten Russland har fungert godt og bidratt til styrket samarbeid i Nord-Norden. Det skal vi bygge videre på.

Også andre samarbeidsarenaer er påvirket av Russlands krigføring mot Ukraina. For Norges del gjelder det blant annet samarbeidet i Arktisk råd.

Norge tok over lederskapet i Arktisk råd i mai. Å forvalte lederskapet på en god måte er regjeringas viktigste utenrikspolitiske nordområdesatsing i tiden fremover.

At Norge sikret en ryddig overgang fra russisk til norsk lederskap, var i seg selv en stor leveranse. Nå har vi fått i gang arbeidsgruppene som var satt på pause under det russiske lederskapet.

Det er i norsk interesse å sikre at Arktisk råd overlever som det viktigste internasjonale forumet for arktiske spørsmål.

En annen del av sikkerhetsarkitekturen som er betydelig svekket de siste årene, er rustningskontrollregimene. De gjensidige forpliktelsene som skal gi gjennomsiktighet og forutsigbarhet.

Her har vi sett en gradvis forvitring over tid, også i årene før den russiske fullskalainvasjonen.

Det gjelder for eksempel den såkalte INF-avtalen som forbød landbaserte mellomdistanseraketter. Det var den første store avtalen inngått mellom Gorbatsjev og Reagan, og ble regnet som en viktig bidragsyter i å få avsluttet den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen. Den avtalen var en helt essensiell del av den kjernefysiske rustningskontrollen mellom Russland og USA.

I lengre perioder opptrådte Russland i strid med sine forpliktelser under INF-avtalen. Det påpekte USA, men bruddene fortsatte. En avtale som ikke etterleves har ingen verdi, og USA så seg derfor nødt til å trekke seg fra avtalen i 2019.

En annen sentral avtale mellom USA og Russland om kjernefysisk nedrustning er Nye Start-avtalen. Avtalen begrenser landenes utplasserte strategiske kjernevåpen og stiller krav om inspeksjoner og informasjonsutveksling. Biden-administrasjonen lyktes i 2021 med å forlenge avtalen i fem år, inntil 2026. I februar i år kunngjorde Putin at han suspenderte Russlands etterlevelse av avtalen.

Også andre avtaleverk har blitt svekket de siste årene. Hverken Russland eller USA er lenger med i Open Skies-avtalen, som tillater gjensidige observasjonsflyvninger over deltakerlandenes territorier (inkludert militære anlegg og aktiviteter). Tidligere i år informerte Russland om at de trekker seg fra CFE-avtalen, som regulerer antall og plassering av konvensjonelle styrker i Europa og i Russland. Avtalen la i sin tid til rette for omfattende nedrustning og innførte viktige regler om inspeksjon og kontroll.

Med andre ord: Vi er nå i en situasjon som er mer krevende enn det som var tilfelle under store deler av den kalde krigen.

Rustningskontrollavtalene har forvitret eller sluttet å eksistere. Det er ingen velfungerende strategisk dialog mellom USA og Russland. Så lenge krigen pågår, vil det være svært krevende å skulle bygge opp igjen tillits- og sikkerhetsskapende tiltak.

Vi glemmer heller ikke Kina i dette store bildet, og deres store, men lite transparente opprustning. Dette er helt klart destabiliserende, og utfordrende for arbeidet med kjernefysisk rustningskontroll.

Framtidige rustningskontrollavtaler vil også måtte inkludere Kina.

Det er langt frem dit. Men det er vårt ansvar å være så godt forberedt som mulig den dagen det blir aktuelt å starte gjenoppbyggingen av den globale sikkerhetsarkitekturen.

Norge har blant annet en internasjonal pådriverrolle i arbeidet for å styrke          

verifikasjon av kjernefysisk nedrustning. Økt kunnskap på dette feltet er viktig for fremtidig og reell nedrustning.

Og for tre uker siden ledet jeg, sammen med min kollega fra Panama, et ministermøte for Prøvestansavtalen fra 1996 – en traktat som forbyr alle former for kjernefysiske eksplosjoner.

De neste to årene skal vi sammen med Panama gå i bresjen for at den avtalen skal kunne tre i kraft. 187 av verdens land har undertegnet avtalen, men det gjenstår ratifisering fra åtte nøkkelland.

Selv om avtalen ikke har trått i kraft, så har den skapt bred internasjonal enighet om at kjernefysiske prøvesprengninger ikke skal skje.

For tenk på dette: i det 20. århundre ble det gjennomført over 2000 kjernefysiske prøvesprengninger. Mens siden tusenårsskiftet så er det kun ett land som har gjort det – nemlig Nord-Korea. Det viser at grundig og tidkrevende nedrustningsdiplomati virker.

Som dere vet, har Norge lang tradisjon for å jobbe for nedrustning og ikke-spredning av kjernevåpen. Målet er en verden uten kjernevåpen. Det arbeidet krever å bygge tillit og å dempe polarisering. Det tar tid. Og det er vi innstilt på.

Kjære venner,

For to uker siden angrep Aserbajdsjan Nagorno-Karabakh. Det er et ferskt eksempel på at land velger militær maktbruk for å oppnå politiske resultater.

Og dette er også et tegn i tiden: Armenia kunne ikke støtte seg til den tradisjonelle sikkerhetsgarantien fra Russland. Som jeg fikk høre da jeg var i Armenia på denne tida for et år siden: «Det er stor risiko for Armenia, enten hvis Russland er sterkt, eller hvis Russland er svakt.»

Forholdet mellom Russland og Norge er i dag på et minimumsnivå.

Og dere: en skadeskutt bjørn er ikke en mindre farlig bjørn. Vi har å gjøre med en farligere nabo enn før.

En nabo som krever retten til å dominere i sitt nabolag. Som tar høy risiko, og kun bryr seg om folkeretten når det er i egen interesse. Også på hjemmebane utvikler Putins regime seg i stadig mer uforutsigbar og totalitær og retning.

Tenk på dette: om to dager fyller Putin 71 år. Han ble født under Stalin, gikk på barneskolen under Krustsjev, begynte på universitetet og i KGB under Bresjnev. Og han dro til Øst-Tyskland som etterretningsoffiser under Gorbatsjov.

Dagens unge russere ble født under Putin. De gikk på barneskolen under Putin. De gikk på universitetet under Putin. De tok sine første steg på arbeidsmarkedet under Putin. Og blir sendt til en «militær spesialoperasjon» i Ukraina under Putin. Så sånn er det.

Likevel, så kan vi ikke klippe Russland ut av kartet. Vi må forholde oss til vår store nabo i øst. Hvordan interne forhold i Russland vil utvikle seg i tiden fremover vil også påvirke hvordan norsk utenrikspolitikk vil utvikle seg.

Den endrede situasjonen i Russland – og i vårt forhold til Russland -  får konsekvenser for folk og miljøer i nord. Et tett norsk-russisk samarbeid over grensen, er dessverre ikke lenger mulig. Sanksjonene mot Russland har konsekvenser også for norsk næringsliv, særlig i Øst-Finnmark.

Russlands angrep på Ukraina understreker også den sikkerhetspolitiske betydningen av et robust Nord-Norge og bosetting i nord. Vi må fortsette arbeidet med å utvikle et nærekraftig og innovativt nord.

En hovedoppgave er derfor å snu den negative befolkningsutviklingen i nord. Vi må se på nye løsninger som bidrar til at flere folk vil bo og leve livene sine i denne strategisk viktige delen av landet vårt. Det krever innsats over tid – på tvers av sektorer.

Siden den kalde krigen har Norges sikkerhetsstrategi bygget på en kombinasjon av avskrekking og beroligelse overfor Russland.

Begrepsparet «avskrekking og beroligelse» ble først introdusert i 1966 av den da 29 år gamle forskeren Johan Jørgen Holst.

Begrepsparet – disse to målsetningene – har fulgt oss siden. Slik jeg ser det, eksisterer ikke avskrekking og beroligelse i et motsetningsforhold.

Det er mange som misforstår dette. Beroligelse betyr jo ikke det samme som dialog, lik det vi hadde på 90-tallet.

Det handler om at vi må unngå misforståelser – når vi har et av verdens største atomvåpenarsenal på andre siden av grensen. Det handler om selvvalgte restriksjoner.

Det er altså ikke snakk om enten avskrekking eller beroligelse, men om to sider av samme sak. Beroligelsespolitikken gjør det mulig å kalibrere avskrekkingen.

Vårt hovedmål er og har hele tiden vært å fremme norsk sikkerhet og å bidra til et så lavt spenningsnivå som mulig i våre nærområder.

Rent konkret har denne politikkens viktigste bestanddeler vært basepolitikken, atom- og anløpspolitikken og retningslinjene for alliert militær aktivitet, særlig i Finnmark.

Politikken ble utformet mens jernteppet delte Europa. Likevel har den i all hovedsak blitt videreført etter den kalde krigens slutt.

Og det er dette som er viktig: politikken har levd videre fordi den aldri har vært statisk. Vi har alltid måttet tilpasse oss endringer i det sikkerhetspolitiske landskapet. Gjennom å kombinere avskrekking og beroligelse har vi hatt fleksibilitet og handlingsrom til å gjøre nettopp det.

Det ble tidlig slått fast at politikken ikke står i veien for avgrensede besøk fra allierte styrker. Og nettopp fordi vi har den politikken vi har, er vi nødt til å kunne trene og forberede oss i fredstid.

Denne politikken har tjent oss – og tjener oss fortsatt – godt.

Da Finland bestemte seg for å søke Nato-medlemskap, forklarte president Niniistö det finske valget med at «ethvert land maksimerer sin sikkerhet».

Gjennom en til enhver tid tilpasset kombinasjon av avskrekking og beroligelse gjør Norge nettopp det. Maksimerer vår sikkerhet.

Vi skal naturligvis ha en sterk tilstedeværelse, også militært, i nord. Vi må være forberedt på at ting kan endre seg raskt, også i våre nærområder. Vi følger derfor nøye med på all russisk aktivitet i nord. Vi øker vår tilstedeværelse, styrker forsvaret og vi koordinerer tett med våre allierte.

Og vi vil fortsette vår støtte til Ukraina – så lenge det trengs. Noen mener eskaleringsfaren øker når Vesten gir tungt militært materiell til Ukraina.

Men som jeg understreker hver gang dette spørsmålet kommer opp: faren for eskalering er mye større hvis det rakner for Ukraina.

Kjære alle sammen,

Jeg innledet med Knut Frydenlunds fortellinger fra undertegningen av Helsingforserklæringen i 1975.

Rett før USAs president skulle holde sin tale i plenum, satt han sammen med sin utenriksminister, Henry Kissinger. Ford ønsket noen justeringer i talen. Han ga en lapp til Kissinger der det sto: «Do we need to place East and West in confrontation? Why not amplify hope?”

Og sånn ble det.

Det er kanskje ikke håpefulle budskap som har vært den røde tråden i talen min i kveld.

Men jeg håper dere sitter igjen med dette:

Det sikkerhetspolitiske landskapet er i endring, men Norges sikkerhetspolitiske kompass forblir det samme.

Geografien består. Forholdet til vårt største naboland er vanskeligere. Men våre nærmeste naboer i Norden kommer nærmere.

Vi skal fortsette å samarbeide tett med våre allierte og partnere. For vår felles sikkerhet og for de verdiene vi tror på.

Takk for meg.