Utenriksminister Huitfeldts innlegg om utenrikstjenestens arbeid med tros- og livssynsfrihet

Kjære alle sammen,

Kjernen i FNs menneskerettighetserklæring er retten til å leve et liv basert på egne valg, ønsker og holdninger. At alle skal ha tanke- og trosfrihet. Det innebærer også ytringsfrihet, frihet til å danne og melde seg inn i organisasjoner og rett til kulturell utfoldelse.

Likevel, i mange land blir mennesker diskriminert på grunn av sin tro eller sitt livssyn.

I Norge har alle rett til personlig trosfrihet og til å utøve den religion, tro eller overbevisning man bekjenner seg til, alene eller i fellesskap med andre.

Men denne rettigheten er ikke så gammel i Norge som mange kanskje tror. Den norske grunnloven av 1814 var en av Europas mest liberale grunnlover i sin tid. Men den åpnet ikke for religionsfrihet.

Eidsvoll-mennene kunne ha valgt annerledes, slik USA hadde gjort noen tiår tidligere. Den norske grunnloven var jo uansett svært radikal, etter datidens normer.

I Europa på denne tiden var det i ferd med å skje en holdningsendring. Opplysningstiden hadde ført med seg en rekke nye ideer. Flere av disse, som ideen om folkesuverenitet og maktfordeling, fikk innpass i den norske grunnloven. Men det gjaldt altså ikke ideen om religionsfrihet.

Christian Magnus Falsen skrev i 1818 at religionsfrihet ble diskutert da man utarbeidet grunnloven. Men mange fryktet at det å åpne for flere religioner ville føre til strid og ustabilitet. De var redde. De mente religionsfrihet ville være særlig truende for en ung nasjon som Norge. Og denne konservative linjen vant fram.

Derfor slo også paragraf to fast at munkeordener, jesuitter og jøder skulle nektes adgang til riket. Tenk det.

Akkurat den paragrafen ble opphevet noen år senere. Men først i 1964 ble prinsippet om religionsfrihet en del av grunnloven. Og ikke før i 2012 ble Grunnloven endret slik at statskirkeordningen forsvant. Norge var med det ikke lenger er en såkalt konfesjonell stat.

Men debatten om religionsfrihet og toleranse er fortsatt aktuell. Rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen, som ble overlevert Stortinget i forrige uke, illustrerer dette. Vi har ikke en historie å bare være stolt av når det gjelder behandlingen av våre religiøse og etniske minoriteter.

Samtidig er det viktig å ha kunnskap om hvilke utfordringer vi selv har stått i, og fortsatt står i, når vi har  internasjonale samtaler om disse spørsmålene.

Veilederen som vi presenterer i dag inneholder derfor også et eget kapittel om vår egen historie og erfaringer på tros- og livssynsområdet i Norge.

I Hurdalserklæringen slår vi fast at regjeringen vil arbeide for folkestyre og menneskerettighetene. Og at det skal legges særlig vekt på ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og tros- og livssynsfrihet.

Så vil noen kanskje spørre, hvorfor er tros- og livssynsfrihet en utenrikspolitisk prioritering? Hvorfor er det i det hele tatt en del av utenrikspolitikken?

Jo, fordi demokratiet og menneskerettighetene er under press. Også i våre nærområder.

Og totalitære staters undertrykkelse av menneskers grunnleggende friheter, slik vi blant annet ser i Russland, skaper grobunn for konflikt og ustabile samfunn. Som truer den verdensorden vi sammen har bygget opp etter andre verdenskrig. Som truer freden. Og en fredelig verden er i vår interesse. Derfor må vi hele tiden forsvare de verdier vårt samfunn er bygget på. Det er verdier vi ikke kan ta for gitt.

Respekt for menneskerettighetene, demokratiske prinsipper og rettsvesenets uavhengighet er forutsetninger for varig fred og stabilitet i et samfunn. Derfor er også beskyttelse av religiøse minoriteter så viktig.

Økt religiøs forfølgelse og innskrenkning i tros- og livssynsfriheten, som vi ser i flere land, er en utvikling vi ser på med stor bekymring.

I mange land er religion mye viktigere for samfunnsutviklingen enn hva det er i Norge og vesten. Religion og religiøse argumenter blir mange steder brukt som et virkemiddel i politikken. Hvor tolkninger av hellige skrifter kan bidra til å forsvare diskriminering og voldsbruk. Og hvor diskusjoner om religion bunner i motstridende interesser og maktrelasjoner.

Dette utfordrer våre verdier knyttet til ytringsfrihet. Og det utfordrer kampen for likestilling. Og etniske, språklige og religiøse minoriteters rettigheter. Når grunnleggende prinsipper som ikke-diskriminering og likhet for loven blir truet, så vil det over tid ramme både majoriteter og minoriteter i et samfunn.

For ti år siden, i 2013, la Utenriksdepartementet fram en veileder for utenrikstjenestens arbeid med tros- og livssyns-minoriteters rettigheter. Bakgrunnen var økt forfølgelse av minoriteter i Midtøsten, en region hvor vi har vært engasjert lenge.

I årene som har gått siden den gang, har det internasjonale engasjementet på området vokst. Men det har også utfordringene.

Den første veilederen fokuserte i stor grad på tros- og livssyns-minoriteters rettigheter. Den nye veilederen gir mer oppmerksomhet til tros- og livssynsfrihet for alle, ikke «bare» for minoriteter.

Veilederen løfter særlig frem to områder på tros- og livssynsfeltet hvor det er behov for ytterligere innsats. Det ene er kjønn og likestilling. Det andre er ytringsfrihetens møte med tros- og livssynsfrihet.

Og la meg kort si litt om disse to områdene. For det første så har religiøs tro, doktriner, tradisjoner og praksis i hundrevis av år blitt brukt til å rettferdiggjøre diskriminering og ekskludering av jenter, kvinner, og skeive. Men menneskerettighetene er universelle. De gjelder alle, uavhengig av tro, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. Dette er spørsmål vi har viet et eget kapittel i veilederen.

For vi må forholde oss til verden slik den er. Og for å oppnå kjønnslikestilling er det nødvendig å samarbeide med religiøse og trosbaserte aktører. Fordi i mange land kan religiøse ledere være konstruktive aktører. Som bruker sin innflytelse til å få fram budskapet om at diskriminering av kvinner og skeive ikke er greit. At man ikke kan krenke deres rettigheter, og begrunne det med religion.

Og så veit vi jo det, at for noen religiøse ledere vil spørsmål om seksuell og reproduktiv helse og rettigheter – og skeives rettigheter – være svært vanskelig. Og selv om kjønn, likestilling og skeives rettigheter behandles under ett i denne veilederen, betyr ikke det at det alltid vil være riktig – eller strategisk lurt – å ta opp disse spørsmålene samtidig i alle sammenhenger.

Slike samtaler må tilpasses lokale forhold. Men budskapene må være tydelige.

Og så, for det andre, så henger dette sammen med ytringsfrihet. Fordi gode kår for ytringsfriheten krever en politikk som fremmer inkludering, toleranse og mangfold. Tros- og livssynsfrihet beskytter enkeltpersoner, men kan ikke brukes som argument mot kritikk av religiøs tro eller praksis. Religionskritikk skal være tillatt.

Men det er jo ofte i skjærings­punktet mellom ytringsfrihet og tros- og livssynsfrihet at uenigheter oppstår. Tenk bare på Muhammed-karikaturene for noen år siden. Så når vi i utenrikstjenesten jobber med tros- og livssynsfrihet er det behov for god kunnskap og nyanserte budskap. Vi har derfor viet et eget kapittel til disse spørsmålene.

Trosbaserte organisasjoner har i lang tid hatt en sentral rolle også i utviklingspolitikken. Jeg er derfor glad for at min kollega og utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim også står bak denne veilederen.

Målsettingene for arbeidet med tros- og livssynsfrihet innebærer at Norge arbeider på flere nivåer, og at vi støtter opp om sentrale aktører på feltet. Det inkluderer flere av dere som er representert her i dag.

Norsk støtte skal bidra til å sikre – for det første – at enkeltindivider og grupper har rettsvern og lik tilgang til velferdstjenester. Slik at ingen diskrimineres på grunnlag av sin tro eller sitt livssyn.

For det andre, at sivilt samfunn har handlingsrom til å fremme tros- og livssynsfrihet.

For det tredje, at nasjonale myndigheter og private aktører støtter opp om tros- og livssynsfrihet i lov og praksis.

Og sist men ikke minst, at internasjonale aktører utfordrer og stiller nasjonale myndigheter til ansvar, når tros- og livssynsfrihet og religiøse minoriteters rettigheter undergraves eller ikke respekteres.

I bunn og grunn handler det om å stille krav til nasjonale myndigheter om å oppfylle sine internasjonale menneskerettighetsforpliktelser.

Det er mange som har bidratt til utarbeidelsen av denne veilederen som vi lanserer i dag. Og mange fortjener en stor takk.

En av dem som har arbeidet utrettelig med denne er tidligere UD-kollega Geir Løkken. Geir var tungt involvert i menneskerettighetsarbeid, og svært opptatt av arbeidet med veilederen. Jeg skulle ønske han kunne vært sammen med oss her i dag, men Geir gikk dessverre bort 26. mars i år. Hans innsats på dette fagfeltet over mange år har vært svært verdifullt.

Jeg håper veilederen vil være et nyttig bidrag til vårt videre arbeid, både i UD, i Norad og blant  andre aktører som jobber med feltet.

Så vet jeg at det er et bredt sammensatt panel her i dag som vil bidra til å kaste ytterligere lys over utfordringer på dette feltet.  

Lykke til med diskusjonen. Og lykke til med arbeidet videre.

Takk for oppmerksomheten.