Utenriksministerens innledning ved åpningen av Senter for geopolitikk

                                                                                                       Som fremført

Takk til Kari Osland og Ole Jacob Sending og til alle som er her. Det er virkelig en ordentlig stor dag å få være her og delta, og bidra til åpningen av Senter for geopolitikk. Det er long in the making og det er utrolig flott at dette nå er på plass. Så har jeg lyst til å si at jeg er veldig glad for at Anniken Huitfeldt er her, som nettopp overlot stafettpinnen til meg. Dette er også veldig mye noe Anniken har engasjert seg i, drevet fram og fått til. Det synes jeg er veldig fint og jeg har lyst til å bare anerkjenne den jobben hun har gjort for at dette skal bli noe av.

Anniken og jeg har en felles oppfatning om at fakta må ha makta, og makta trenger fakta. Vi trenger altså et kunnskapsbasert grunnlag for utenrikspolitikken, og i og for seg for all annen politikk. Og nå er verden veldig annerledes enn selv den verden vi allerede trodde var veldig annerledes, som vi begynte å tenke om på et tidspunkt på 90-tallet, hvor vi definerte oss i kontrast til den kalde krigen. Nå, er det jo slik at vi må definere oss i kontrast til den tiden som fulgte etter den kalde krigen. For dagens tid er forskjellig fra det lange 90-tallet som nå er over, og så er det elementer som er med.

Samtidig er det ikke en ny kald krig heller, fordi – og det var Ole Jacob Sending innom – under den opprinnelige kalde krigen var jo handelen mellom vestmaktene og den sovjetdrevne verden med Comecon veldig liten. Handelsstrømmene var veldig preget av politiske preferanser og i den grad det var noe globalisering var det innenfor et bredt definert vestlig fellesskap. Det var jo først da den kalde krigen tok slutt at globaliseringen ble på en måte reell. Og som kanskje toppet seg med det tiåret som begynte med at Kina ble med i WTO, og begynte å ta slutt under finanskrisen og utviklingen etter den, hvor vi har sett en gradvis av-globalisering av verden.

Og i den gamle kalde krigen var vi jo bekymret for sovjetiske atomvåpen, for strategisk konkurranse om områder. Det var ultra-stabilt i Europa. Checkpoint Charlie lå samme sted gjennom hele den kalde krigen. Mens det var knuffing i Afrika, i Indokina, i Latin-Amerika og så videre.

Men det vi jo ikke bekymret oss for var at det var umiddelbart forestående fare for at Moskvitch og Lada ble bedre enn Ford og BMW. Det var ikke en fullskala teknologisk konkurranse på den måten det er nå. Forholdet mellom Kina og Vesten er helt annerledes fordi Kina er en avansert stat på alle plan, og er på noen områder ledende innenfor sensitive, kritiske viktige områder. Både ressurstilgang og teknologi. Kunstig intelligens, 5G teknologi og veldig mye mer. Det er en helt annen type konkurranse enn den vi hadde under den kalde krigen, og den er innskrevet i en dypt integrert verden hvor verdensøkonomiene fortsatt henger veldig nøye sammen.

Dette er en iPhone (holder opp telefonen). Alle har en sånn eller noe sånt på seg eller med seg. Den er 50 prosent amerikansk og 50 prosent kinesisk. Dette er et produkt av en dypt integrert verdensøkonomi. Og det å frakoble de to økonomiene er ekstremt vanskelig og ekstremt dyrt. Selv om det var noen runder rundt det for et par år siden, ikke minst i USA, så har man jo nå i de aller fleste vestlige land landet på et felles begrep, som heter risikoreduksjon, eller de-risking. Det skal være kontakt, samarbeid, konkurranse – altså vanlig konkurranse om de beste produkter og sånt, men også en erkjennelse av at Kina er en strategisk utfordrer til det vestlige prosjektet.

Jeg reflekterte litt rundt det siste tiåret, fordi jeg gikk av som utenriksminister 16. oktober 2013, og gikk på igjen 16. oktober 2023. Det er nøyaktig 10 år. Ikke det at det er så viktig, men det ga et grunnlag for å tenke litt om hva som skjedde i de 10 årene. Det var jo da ikke krig i Europa. Utviklingen mot deglobalisering er kraftig forsterket. For 10 år siden var demokratiene på fremmarsj, nå er de i tilbakegang. Det var mindre fattigdom i verden år for år, nå er det mer fattigdom, i hvert fall i deler av verden. Og veldig mye er annerledes. Klimakrisen er blitt mye mer alvorlig.

Og så er det jo sånn at utenrikspolitikk kan egentlig deles i to, vanskeligere er det ikke; det er landenes forhold til hverandre, hvor de er opptatt av statsoppløsning og lokale konflikter og sånn. Og så er det landenes forhold til felles problemer. Jo mer vi trenger å bruke tiden vår på det første, jo mindre overskudd blir igjen til å ta vare på det vi burde bruke tiden vår på, nemlig klima- og naturkrisen, fattigdomsreduksjon, pandemibekjempelse. Altså, alle de spørsmålene som berører menneskene i fellesskap, og hvor du egentlig har vinn-vinn utfall. Men de undergraves jo, jo mer du har konkurranse mellom stater.

I sikkerhetspolitikken på 90-tallet og godt ut på 2000 tallet så var jo mantraet at «før bekymret vi oss for stater som virket, nå bekymrer vi oss for stater som går i oppløsning». Nå bekymrer vi oss definitivt for stater som virker igjen, men vi har jo ikke sluttet å bekymre oss for alle statene som ikke virker. Så du har på en måte et press mot det etablerte statssystemet både ovenfra og nedenfra. Altså både gjennom manglende kapasitet som skaper utfordringer, type Sahel-beltet, for å ta et eksempel. Eller mye av det som skjer i Midtøsten. Og så har du samtidig denne strategiske konkurransen på toppen.

Derfor er det utrolig viktig at vi nå øker forståelsen om nettopp geopolitikk. Det er ikke så mange år siden – som jeg snakket med Øystein Tunsjø her før vi begynte – det var ikke så mange som snakket om geopolitikk, i Norge i alle fall, for 15 år siden. Det var et litt sånt nytt begrep. Det hørtes litt gammeldags ut, men det oste litt av Rudolf Kjellén og litt sånn 100 år gamle teoretikere. Fordi nå var vi i en ny harmonisk og samhandlende verden og de problemene vi hadde var mest transisjonsproblemer. Altså, gospelet om historiens slutt og Vestens endelige seier hadde bare ikke nådd ut til alle kroker. Så vi skulle bare bidra til at gospelet kom ut. Nå er vi altså tilbake i en verden hvor geopolitikk er veldig viktig.

Og så er det sånn at det er fem sterke institusjoner her. Det er NUPI. Det er Institutt for Forsvarsstudier. Det er Fridthjof Nansens Institutt, og det er Universitetet i Oslo og Norges Arktiske Universitet i Tromsø som samarbeider om dette. Det er en veldig god pakke. En god miks. Og jeg er veldig stolt av det at vi har fått til akkurat den løsningen. For her er det veldig stort potensiale for samarbeid.

Så gjøres det jo masse relevant forskning på alle disse instituttene allerede i dag. Det er jo ikke slik at man plutselig oppdaget dette fenomenet og begynner i dag. Men det er veldig viktig at man styrker samarbeidet og at vi synliggjør at dette er viktig. Og så er jeg veldig opptatt, kjære dere, Ole Jacob og co., av at her ønsker vi også en god del anvendt forskning, som kan brukes.

Så er jo jeg gammel forsker. Det var lenge sånn at jeg trodde i mange år at jeg egentlig var forsker som var midlertidig i politikken. Helt til jeg oppdaget at rent sånn kronologisk så var det nok litt omvendt. Så nå omtaler jeg meg selv som «former intellectual». Men jeg har jo forkjærlighet for at forskningen også skal være fri og uavhengig og dyp, og (at det drives) grunnforskning. Men det er veldig viktig med dette senteret at også den kunnskapen som blir til gjennom de langsiktige studiene også gjøres anvendelig for politikkutformingen. Fordi hvis fakta skal ha makta så må makta få fakta av de som produserer kunnskap. Og det er veldig mye det som er formålet med akkurat denne settingen her.

Det er mye snakk om Kina. Fordi hvis noen skulle komme på den usedvanlig dårlige ideen – ikke gjør det – men hvis noen kommer på den ideen at vi skal studere verden bare gjennom én linse, da er det bare én å begynne med, og det er forholdet mellom Kina og Vesten. Fordi det er det største spørsmålet i internasjonal geopolitikk.

Men vi europeere må jo også forholde oss til hva som skjer i Russland og Ukraina og alle, både de direkte sikkerhetspolitiske virkningene, men også alle følgekonsekvensene som energikrise, forsyningsproblemer, destabilisering av andre deler av verden, og hvordan hele diskursen om Vesten versus resten endrer seg. Og jeg må si akkurat nå, midt oppe i Gaza-krisen – som jeg ikke skal si så mye om her men som jeg bruker det meste av resten av dagen på tror jeg – der er det nok en omdreining på en veldig alvorlig tendens: Riktignok har Vesten blitt mer samlet her oppe i nord. Mye mer. Det er ganske my tettere og bedre integrert og mer felles ideer om et vestlig prosjekt enn det var under Trump-årene og rett etter Brexit. Men Vestens status hos resten er ikke så spesielt god.

Så lenge Ukraina var det dominerende tema så var det ikke fordi resten heia på Russland, for det gjorde de i liten grad, men det var fordi de følte at vi ble monomant opptatt av vår egen konflikt og glemte alle de andre problemene i verden. Men med Midtøsten nå, og Gaza, så er det jo faktisk to fullstendig adskilte konkurrerende diskurser som utvikler seg. To helt forskjellige forståelser av hva dette er. Og flertallet av jordens befolkning og flertallet av verdens land er ikke enige i den vestlige fortellingen. Og det kommer vi til å merke – altså enten det er riktig eller galt, men det er et observerbart faktum – og det kommer vi til å merke i veldig mange andre sammenhenger også.

Så geopolitikk nå er ikke bare å forstå maktrelasjonene mellom de sterke polene hver for seg, men det er også hvordan de endrer alle andre forhold. Altså, hva er Kinas rolle i Afrika? Hvordan ser Kina ut sett fra ikke-vestlige land? Hva gjør nå Russland for å kapitalisere på det som skjer i Midtøsten? Nå har jo Putin uttrykt stor bekymring for det triste faktum at sivile dør i krig, og fått en del forståelse for det egentlig, i den arabiske verden.

Altså, dette er alvorlige ting som vi må følge med på og forstå, og som vi trenger. Vi trenger det for å forstå sikkerhetspolitikken. Vi trenger det for å forstå fremtiden for handelspolitikken. Vi trenger det for å forstå vårt bilaterale forhold til andre land. Og vi trenger det også fordi vi fortsatt har en ambisjon, Kari og Ole Jacob, om en FN-ledet verdensorden og en multilateral orden som virker. For det er norsk egeninteresse. Det er ikke for å være hyggelig med folk at vi er for multilateralismen. Det er fordi det er lurt.

Hvis du er et lite land med en mellomstor åpen økonomi, og trives best når verden funker. Så er det lurt å investere i at verden funker. Det er lurt å investere i at verden kan løse klimaproblemene, naturkrisen, møte pandemier enda mer effektivt enn sist. Det er rett og slett god egeninteresse, men da trenger vi den kunnskapen som dere nå skal utvikle, og derfor er jeg så veldig glad for å være her. Veldig glad for å se så mange dyktige gamle kolleger som jeg har jobbet med i mange år i min tid som «former intellectual». Og veldig glad for å kunne organisere enda bedre den koblingen som Anniken og jeg har vært så opptatt av begge to, mellom kunnskapen og den utøvde politikken.

Så med de ordene så sier jeg at jeg har stor glede av å være til stede her og bidra til åpningen av Senter for geopolitikk.